Friday, November 5, 2010

Kommunal sløsing

Arne Kjensli (15/10) og Dag Johannessen (20/10) kritiserer den kommunale sløsingen med investeringsmidler. Det er det god grunn til. Budsjettsprekk og enorme overskridelser er mer regel enn unntak hos oss.

Før jeg kommer til årsaker til og mottiltak mot kommunens sløsing, må jeg rette opp en misforståelse. Vedtaket om Bjørnemyrhall, som Rødt var forslagstiller for, handlet bare om at det skulle bygges stor hall med håndballmål, ikke bare en liten gymsal som idretten ville få begrenset nytte av. Kombiløsninger er på sikt billigere enn å tenke disse to behovene hver for seg. Prisen må kommunestyret ta stilling til når anbudene kommer inn.

Årsaken til de kommunale budsjettsprekkene ligger i ledende politikere sin selvgodhet og tilknytting til særinteresser.
Nylig avgått kommunerevisor, Johansen, beskriver problemet slik: "Når man starter på seks millioner kroner og slutter på 30, blir det en fin kunstgressbane, men viste politikerne egentlig hva de gjorde da de sa ja til prosjektet".
Men betongkammeratene fikk et knapt flertall for å "frikjenne" seg selv for skandalen og be kontrollkomiteen ryke og reise med sin kritikk. Normalt ville en plankomite som styrte mot en slik økonomisk sprekk få totalforbud mot å røre skattepenger. På Nesodden er det motsatt. Lederen av plankomiten for kunstgressbane , Kjell Gudmundsen (H), er nå leder for plankomiteen for Bjørnemyrhallen. Sammen med Erik Adland (H) og Erik Moe (AP) er de kommunestyrets plankomiteledere.

Sjølbilde til kommunestyret er på dette område så oppblåst at de har vedtatt at bare politikere skal sitte i plankomiteene. Ansatte og brukere er kastet ut og redusert til "høringsinstanser".
Rødt har motsatt syn. Vi mener brukere og ansatte er viktige ressusrser for å få brukt kommunens ressurser så godt som mulig og at vi trenger dem med som beslutningstakere.
Til Bjørnemyrhallen foreslo vi en av foreldrene ved skolene, som har barn som spiller håndball og som er arkitekt. Vi mente det var viktigere kunnskaper å ha i en plankomite enn partibok. Det ble avvist med massivt flertall.

Dernest er det i kommunen en kultur med lureri av typen bordet fanger. Kommunehuset er vedtatt med en budsjettramme på 360 millioner. Men kommunestyret har i tillegg brukt ca 10 millioner på planlegging som er avskrevet. Og nå er kommunestyret varslet om andre sprekk som er på 6,4 millioner. I formannskapet fikk Rødt sitt forslag om at alle utgifter må dekkes innenfor budsjettrammene (selvfølge?) 2 stemmer. Resten forbereder andre runde med tilleggsbevilgninger. Hvor vil vi ende?

Dette viser en lemfeldig omgang med penger Rødt ikke liker. Når du er tillitsvalgt som skal ivareta andre menneskers skattepenger må du gå til den jobben med stor ansvarsfølelse. Vår holdning om dette slår bl.a. ut i at vi stemte mot garantiene til Tennishall, til tross for at dette er et godt, samfunnsnyttig tiltak. Grunnen er at budsjettet til Tennisklubben er på bare halvparten av hva som er vanlige kostnader for et slikt byggt. Tennisklubben har ikke har dokumentert at de sitter med de spesielle forutsetningene som skal til for å bygge så billig. Da vi ikke fikk flertall for å utsette saken for å få fram slik dokumentasjon, stemte vi mot for å unngå enda en gallopperende kostnadssprekk.

Flertallets holdning kan illustres av Erik Moe sin uttalelse: "Jeg vil ikke være overdommer over tennisklubbens prosjekt." Når du bevilger folks skattepenger – skal ikke vi som politikere være akkurat det?

Geir Christensen
Rødt

Thursday, October 21, 2010

Næringsplanen og bøygen

Utvalget som har utredet en næringsplan for Nesodden kommune, har levert sin innstilling. Det har vært sammensatt av medlemmer fra Høyre, AP og SV, sammen med næringslivrepresentanter. Innstillingen er enstemmig. Planen inneholder en rekke fornuftige tiltak. Men utvalget går utenom det mest sentrale spørsmålet:

Hvordan skal det bli lønnsomt å etablere næring på Nesodden?

Først og fremst må leiene ligge på et nivå som gjør det mulig for små firmaer å drive lønnsomt. En rekke konkurser og andre nedleggelser på Tangen-senteret de senere årene har sin bakgrunn i høye leiekostnader. Nesodden er næringsmessig en utkantkommune, uten det fortrinnet utkantkommuner normalt har med lave tomtekostnader og derav lave oppstarts- og driftskostnader.

Tomtespekulantene presser prisene på eiendom i været og tilrettlegger for ensidig salg av tomter til boligbygging, og til priser som bare "velbemidlede" kan betale. Alle andre blir tapere i denne konkurransen.

Dette er ikke noe lokalt fenomen. Finanskrisa, som ruller fremdeles, startet med at et oppblåst boligmarked i USA sprakk. Hele kapitalismen rystes av at pengene flyttes fra kreativt og produktivt arbeid og over i spekulasjonsvirksomhet.
Også på Nesodden rammes kreative ideer og produksjon av å måtte betale dyrt til spekulanter.

Selv kommunen er utsatt. Et eksempel er Heia barnehage. Her har kommunen ekspropriert 15 mål landbrukseiendom til barnehagen. Grunneieren ønsket ikke dette. Han foretrekker naturlig nok å selge til en privat utbygger som er villig til å betale rundt 10 millioner kroner for 10 mål av arealet. I første rettsinnstans tapte grunneieren. Dersom anken ikke fører fram, får eieren igjen det han har betalt for området, noen hundre tusen kroner. Høyre og FrP gikk imot ekspropriasjonsvedtaket og var altså villige til å la en privat spekulant berike seg enormt på skattebetalernes bekostning. 10 millioner kroner tilsvarer rundt 1000 kroner pr skattebetaler i Nesodden. (Det er kommunen som mått betalt renter og avdrag på de 10 millionene gjennom driftsbidraget til den private barnehagen) En slik "gavepakke" ville innebære nedtrapping av kommunens velferdsoppgaver. Og man kan få SVÆRT mye velferd ut av 10 millioner kroner.

Dette eksemplet illustrerer meget klart at kommunen, gjennom sine kommuneplaner og sin reguleringspolitikk, har en sterk påvirkningskraft når det dreier seg om prisnivået på tomtearealer. At kommunen i god tid hadde regulert nevnte område til offentlig virksomhet gjorde at det ikke kunne legges ut til spekulasjonsvirksomhet.

Det er fortåelig at næringsrådet, som jo favner både produktiv, kreativ og spekulativ virksomhet, ikke setter dette spørsmålet øverst på dagsorden. Men det er verd å merke seg følgende: Statoil har på Nesodden sluttet med produksjon og driver nå med tomtespekulasjon. Sunnås Sykehus (Helse Sør-Øst) driver i tillegg til sykehusvirksomheten med planer om salg av tomter til boligbygging. Norgesgruppen bygger ut Tangen sentrum. Flere andre større eiendomsutviklere har planer.

Som politikere er det vår plikt å ivareta samfunnets, ikke den enkelte spekulants, interesser. At ingen politikere har satt dette spørsmålet på dagsorden, er derfor oppsiktsvekkende. Dersom spekulantene får styre slik som nå, vil Nesodden utvikle seg til en ensidig drabantby som er død på dagtid. Hvis Nesodden skal bli et allsidig samfunn med næring, kultur og et selvstendig liv, så må kommunestyret faktisk ta på seg jobben med å styre utviklingen av Nesoddsamfunnet.

Rødt vil foreslå som næringsplanens viktigste punkt:
" Nesodden kommune skal legge til rette for at tomtekostnader og andre etableringskostnader blir så lave som mulig".

Geir Christensen
Rødt

Wednesday, September 29, 2010

Måna-Holt: Miljøsvik fra betongkameratene

Nesodden er en halvøy. For å bevare våre naturområder, er åpne grøntforbindelser til Frogn og Follomarka helt avgjørende. Tettets dette sambandet igjen med motorvei og næringsbygg, blir Nesodden faktisk naturmessig en øy. Akkurat dette vil Frogn kommune sin plan om å legge et gigantisk næringsareal på Holt samt bygge ut Måna bidra vesentlig til. Å opprettholde brede grøntkorridorer til og gjennom Frogn er Rødt svært opptatt av.

Miljøkonsekvensene av utbyggingsplanene underslo Frogn ved behandlingen av saken første gang. Etter flere anker og behandling hos sivilombudsmannen ble Frogn tvunget til å legge fram konsekvensutredningen og behandle saken på nytt. Konsekvensutredningen gir entydig råd om ikke å bygge ned Holt og er svært kritisk til planene på Måna. Nesodden kommune er høringsinstans.

Når formannskapet behandlet saken hørtes det ut fra alle partier som de støtte konsekvensutredningen sin konklusjon om at utbygging av Holt var svært skadelig. Mot å varsle innsigelse (anke) ble det bare argumentert formelt av betongkammeratene (H, AP og FrP). Vi kunne ikke det før vi fikk selve utbyggingssaken til uttalelse.

Flertallet stemte derfor spørsmålet om anke ned, og vedtok:
"Nesodden kommune registrerer at de faglige anbefalingene støtter opp om Nesodden kommunes uttalelse i 2006 om å sikre en bred grønnstruktur-korridor mellom Seierstenmarka og LNF-områdene i de sentrale markaområdene i Nordre Frogn og Nesodden kommune. Nesodden kommune ber Frogn kommune vektlegge de faglige rådene i konsekvensutredningen i det videre arbeide med kommuneplanen.

Dette høres fint ut, men er den politiske måten å si vi må late som vi er tilhengere av miljøvern, men la Frogn bygge alt de orker. Nå har Frogn kommunestyre behandlet og vedtatt utbygging av Holt og Måna uten at Nesodden fikk planen til uttalelse. Kommentaren i saksframlegget om Nesodden sin uttalelse er avslørende: "Merknaden gir ikke grunnlag for endring av planvedtaket." Vedtaket er gjort med stemmene til Frogn sine betongkammerater -- der også bestående av Høyre, Frp og AP.

SV og Rødt har fremmet forslag til kommunestyremøtet torsdag om å vedta å gi innsigelse. Det er eneste mulighet til å hindre utbygging som vil skade Nesodden sine grøntområder og friluftsmuligheter alvorlig.

Den avstemningen vil avsløre hvem som har den svakeste interesse for miljøvern og hvem som støtter all utbygging, uansett hvor skadelig det er. Høyres Harald Tronvik får nå anledning til å vise om han virkelig har noe miljøvernengasjement.
Geir Christensen
Rødt

Vilje til likelønn i Nesodden kommune?

Vårens lønnsoppgjør handlet om likelønn. Kommunenes Sentralforbund (som er arbeidsgiverorganisasjonen i kommunesektoren) kom med et tilbud som ville komme til å øke lønnsforskjellene. Nesoddens politikere, som har arbeidsgiveransvaret i kommunen, var loyale mot KS sitt forsøk på å få til økte lønnskiller.

Fagforeningene i kommunene ville ikke finne seg i det, og reagerte med streik. Streiken hjalp med å sette problemet på dagsorden og til å snu utviklingen, men betydde bare museskritt i riktig retning.

På forhånd hadde Likelønnskommisjonen regnet ut at vi ville trenge i overkant av tre milliarder kroner for å få likelønn mellom menn og kvinner. (NOU nr.6/2008).
Regjeringen Stoltenberg kom ikke med noen likelønnpakke og hindret at likelønnsarbeidet fikk fart.

Rødt vi utfordre Nesoddens politikere til å ta sitt arbeidsgiveransvar på alvor!
Når kommunestyret skal behandle lønnspolitiske retningslinjer i sitt møte denne uka, forslår vi at kommunen skal ha som mål å ha oppnådd likelønn i 2013.

Partssammensatt utvalg innstiller på dette, med stemmene til fagforeningsrepresentantene, AP og Rødt. SV, H og Frp stemte mot.
I Nesodden kommune er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i gjennomsnitt
10 000 kr. Å løfte 730 kvinnelige ansatte med 10 000 kr skulle koste ca. 7.3 millioner. Er det en umulig oppgave gjennom fire lokale lønnsoppgjør?

Vi forventer at Nesodden kommune som arbeidsgiver i framtiden stiller krav til KS om likelønn, og stemmer mot forhandlingstilbud som ikke tar skikkelige skritt i denne retningen.

Til slutt: Målsetninger er vel og bra, men betyr ingen ting hvis de ikke tas på alvor.
Vi utfordrer AP til å gå lengre enn å slutte seg til likelønn som en god målsetning.

Fattes det vedtak om en slik målsetting, forventer vi også en plan for å gjennomføre det.

Rødt

Rønnaug Stensrud
Geir Christensen

Wednesday, August 18, 2010

Dårlige sjefer, mobbing, uførhet og fagbevegelsens evne til å støtte de som blir utsatt for overgrep.

Psykiske lidelser er det som koster samfunnet mest. Mange blir uføretrygdet etter trakassering av dårlige sjefer. Å få stoppet dette er kanskje det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å holde folk i Norge friske.

Fagbevegelsen og lokale tillitsvalgte er nøkkelspillere for å stoppe denne typen overgrep. Klarer den det? Eller er makten til arbeidsgiverne og behovet for ”gode samarbeidsforhold” slik at mange som utsettes for overgrep ofres på samarbeidets alter. Er maktstrukturene i arbeidslivet slik at å ødelegge andre mennesker aksepteres som en del av ledelsesfunksjonen?

Hva handler det om?
Eksempelet jeg omtaler her kan være typisk:

Geir var en konduktør som var utadvent og godt likt. Han snakket rett fra levra og forestilte seg ikke.

Når jernbanen skulle moderniseres og fasaden pusses opp kom hans rettframme stil fort i konflikt med ledelsens krav om ”loyalitet” og underdanighet.

Konflikten startet med en søknad om velferdspermisjon i forbindelse med en alvorlig hodeopperasjon hans mor skulle gjennom, sendt flere uker i forveien.
Etter som operasjonen nærmet seg og ikke noe svar forelå, purret han opp saken flere ganger, men sjefen som satt på søknaden var ikke mulig å få kontakt med. 2 dager før operasjonen meldte han fra til tjenestekontoret at han måtte reise uansett og at de måtte skaffe avløser til skiftene hans. Ingen reaksjon.

Vel tilbake etter 2 dagers permisjon (Operasjonen gikk bra) kommer reaksjonen, lønntrekk og trussel om oppsigelse dersom det ble mer ”skoft”. Søknaden om permisjon ble aldri besvart.

Saken handlet i ettertid ikke om en sjef som i løpet av 2-3 uker ikke klarer å gi en ansatt svar på en permisjonssøknad og derved utsetter en mann for en håpløs pressituasjon. Neida, det var skulk det handlet om…..

Deretter ballet det seg på med kontroll og insinuasjoner. For å komme med ubehøvlede kommentarer på kurs. Feil måte å melde seg syk på. osv. Opplevelsen av overvåking og forfølging resulterte i sykemeldinger.

I foreningen møtte han likegyldighet. Noen halvhjertede henvendelser til bedriften og så intet.

Situasjonen ble slik at han ble syk av forholdene. Og etter som tiden gikk og ingen avklaringer og svar var mulig å få – i uføretrygd.

Fremdeles går hjernen i svart når det er behov for kontakt med gammel arbeidsplass eller fagforening. Det låser seg.

Geir sitt tilfelle er et av svært mange eksempler på dårlige sjefer som ødelegger livene til folk. Fagforeningen jabbet, men tok aldri ta noe oppgjør med denne sjefen. Det var for nære forbindelser og ville koste for mye.

Det finnes mange tusen saker som ligner Geir sin. Ca 1/3 - over 200 000 av våre uføretrygdede har psykiske grunner til uførheten. Svært mange av disse er knyttet til ”personalkonflikter”.

To spørsmål er naturlig å stille:

- Gir lederrolle i vårt samfunn en frihet til å behandle folk dårlig? Fins det så mange skjulte maktmekanismer at normale krav til anstendig oppførsel kan unngåes hvis du som leder vil misbruke makten din? Er det mulig å få søkelyst på disse mekanismene og utvikle effektive mottiltak?
- Har fagbevegelsen nok distanse til lokale ledere til å klare å håndtere slike konflikter? Eller er tillitsvalgte mange steder så tett knyttet opp til ledere at de ikke klarer å trå til i forhold til denne typen maktmisbruk. Hva skal til for at fagbevegelsen skal klare å spille en større rolle i disse sakene?


Geir Christensen

Er Venstre markavenner?

Erik Lundby i Frogn Venstre (AMTA 19.juli) er fornærmet fordi Svein Landmark i sin store artikkel om befolkningsveksten i Oslo/Akershus ikke nevner Frogn Venstre sin innsats for å bevare kommunens miljøverdier. Det er forståelig. Av hva jeg leser i AMTA gjør Frogn Venstre en stor innsats for å forsvare marka. Det virker på meg som om Venstre i Frogn spiller omtrent samme rolle i plankomite og kommunestyret som De Grønne og Rødt på Nesodden.

Imidlertid er det jo flere meninger enn medlemmer i Venstre. På Nesodden er Venstre med noen få unntak i allianse med våre lokale betongkamerater.
På fylkesplan hører jeg heller ikke et pip om å stoppe den gigantiske folkevandringen på 380 000 mennesker til Oslo/Akershus som blir planlagt. Det kan ha sammenheng med at Venstre er et liberalistisk parti. Det betyr at mennesker med makt og penger skal få gjøre hva de vil og at vanlige mennesker ikke skal få lov å bry seg. Konkret at gutteklubben Grei skal få legge arbeidsplasser hvor de vil og at samfunnet bare skal legge til rette for dem. Da blir hovedkontorene og de attraktive arbeidsplassene plassert i passe avstand fra rikmannsgettoene i Oslo/Bærum/Asker og tilhørende golfbaner. Oslo har over 200 000 arbeidstakere de ikke har plass til å bosette.

Litt styring – f. eks etableringsstopp i Oslo og noen beskjeder om å plassere større arbeidsplasser andre steder ville gjort susen. Men slike begrensinger på gutteklubben Grei vil vel ikke Venstre gjøre bare for å spare miljøet? (For de som husker helt tilbake til 70-tallet så sank folketallet i Oslo bl.a. som følge av en offensiv distriktspolitikk)

Erik Lundby utfordres til å prøve å styre litt mer enn reguleringsplanen i Frogn. Men å styre Venstre er kanskje en umulig oppgave?

Geir Christensen
Rødt

Tuesday, August 17, 2010

Sosialismens fantastiske resultater

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:
- Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
- Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
- Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig
- Kvinnelig stemmerett
- 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
- Diverse streikekamper

Verden forøvrig:
- Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
- Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid
- Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!
Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.
På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

RUSSLAND OG SOVJETUNIONEN

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen "All makt til sovjetene!" (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialiseringUmiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

- Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon
- Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa
- Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer.
- Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.
- Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde.
- Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon.
- Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.
Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.
Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet
Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold - og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne "kjøpe fri" en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: ”Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke - ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.”

Helsevesen
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

KINA
Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949
En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950 – 69
Maos slagord var "jorda tilhører den som dyrker den". Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.
Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til "gamle vaner". De som solgte ble til "leid arbeidskraft". Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og "leid arbeidskraft" (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene
Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.

EPILOG
Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Sigmund Espedal og Geir Christensen

Noen lesetips:

John Reed: Ti dager som rystet verden ISBN 82-530-1219-5 (h.)
Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet. Oktober ISBN 82-7094-044-5
V. Popov: Stål og slagg Proletærkultur Gøteborg
Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober ISBN 82-7094-103-4
S. Mstislavskij: Forårsbebuderen. Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi. Oktober ISBN 82-7094-987-6
Nordal Grieg: Ung må verden ennu være. Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
Stefan Heym: 5 dager i juni. Oktober ISBN 82-7094-251-0


Edgar Snow: Rød stjerne over Kina Bind 1 og 2 oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
Han Suyin: Morgonens flod. Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969
En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
Chu Po: Spor i snøen Bind 1 til 3 Oktober

Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin. - Oslo : Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
Mao Tsetung: Verker i utvalg Oktober 1977
Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie) Oktober ISBN 82-7094-080-1

Nettsteder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen

http://no.wikipedia.org/wiki/Kina

http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

Thursday, August 12, 2010

Monstermaster, profitt, miljøvern og livet som løpegutter

Monstermastene i Hardanger har laget et voldsomt mediaoppstyr. Uansett om høyspent er faget mitt, så klarer jeg ikke å se på høyspentmaster som vakre. Jeg forstår de som mener mastene i Hardanger vil ødelegge naturopplevelser og skade turistnæring.

I forhold til de store miljøutfordringene: sulten som følge av økende hvetepriser vi leser om i disse dager, klimautslippene som kan ødelegge livsgrunnlaget vårt osv er noen stygge master en liten sak.

At Statkraft og andre kapitalistforetak ønsker seg den billigste utbyggingen er ingen overraskelse. Når de påstår at det er den eneste løsningen driver de politisk utpressing og lyver. Jeg var med å monterte en av de første lange sjøkablene. I 1976 skjøtte vi Danmark og Norge sammen med en 12 mil lang, 250 kilovolts stor, kabel. Den gangen var det et risikoprosjekt. Det var trøbbel i starten med fiskebåter som fikk kabelen i trålen og ødela den. Så fikk de gravd den ned i sanden i grunne områder. Siden da har det vært stabile driftsforhold. 34 år senere er dette velprøvd teknologi med få problemer. Statkraft påstår at feil kan medføre lange driftavbrudd. I 1976 brukte vi en uke på å skjøte den samme kabelen midt ute i Skagerak. Hvis Statkraft trenger 3 måneder nå, er det ikke av tekniske grunner, men fordi de sliter med enorme byråkratiske problemer. Produksjonstid på mange år virker også underlig på meg. Ved produksjonsanlegget i Halden lagde vi en mil kabel på 14 dager i 1976. Hvorfor trenger vi flere år nå?

På godt norsk så prøver kraftindustrien å få den løsningen som for dem gir størst profitt ved hjelp av bløffer.

Det opprørende ved saken er egentlig at regjeringen opptrer som pressetalsmann for Statkraft. De har repetert synspunktene til Statskraft rå og er regjering for dem, ikke for Norge og befolkningen. Regjeringen later som den er rød/grønn, men prøver ikke en gang å skjule at den blir styrt av kapitalen. Hvor mange høyrepartier trenger vi i Norge?

Det skal bli spennende å se hva en alternativ utredning bringer fram. Vil den virkelig være uavhengig, eller vil Statkraft klare å styre konklusjonene i den også? Vår regjering gjør jo forskning mer avhengig av næringslivet. Alle forskninginstitusjoner må holde seg inne med gutteklubben Grei som tildeler dem oppdrag. Kritiske vurderinger blir vanskeligere og vanskeligere for forskere som vil ha oppdrag i framtiden.

Direktørene i Statkraft og NHO må le godt når Stoltenberg står på 1. mai å synger arbeidersanger. Mer interessant er hvordan Stoltenberg og resten av regjeringen opplever det å være løpegutter for gutteklubben Grei?

Geir Christensen
elektromontør

Monday, July 19, 2010

Veien til Gornetti

Reisebrev fra Nepal

Dag 1

Helselag til Nepal er i gang med sitt tredje prosjekt knyttet til Gornetti sykehus i Rolpa. Det er en mor/barn-prosjekt i Ota ”kommune” med hovedformål å redusere en dramatisk høy spedbarndødelighet og barseldødelighet.

3 år etter siste besøk skal vi tilbake til sykehuset. Turen starter i provinshovedstaden Gohrai (11 timers busstur fra Kathmandu) Inntil Maoistene organiserte dugnad for å bygge vei under borgerkrigen var det 3 dagsmarsjer til Gornetti i usedvanlig ulendt terreng.. I dette området hadde Maoistene hovedkvarter under borgerkrigen, og noen av de hardeste kampene foregikk her. Kongehæren landsatte over 10 000 soldater i området for å knekke geriljaen. Det var en gedigen tabbe. I disse fjellene og med en sammensveiset befolkning hadde de ingen sjanse. Men de påførte befolkningen dype sår. Mange drepte landsbyboere og mange voldtekter.

Veien er stort sett bygget med hakke og spade, og er plaget av mye jord og steinras, spesielt nå under monsuntiden. Nå er martyrveien 95 km lang, og minner mest om en dårlig kjærrevei. Vi brukte 7 timer med jeep på de 95 km til Gharti Gau, den foreløpige endestasjonen. Både lastebiler og busser trafikkerer veien, men sjåførene må nok planlegge litt mer enn vi er vant til i Norge. En reserve mellomaksling hører med til standardutstyret. Folk i Rolpa er umåtelig stolte av veien sin.

Ettersom diaré hører med til dagens orden, drikker vi flaskevann eller brus. Men slikt var ikke å oppdrive når vi prøvde på kafeene langs veien. Så det var bare å ta sjansen. Vi fryktet også å bare få Nepals standard-rett: Dahl-Bat, slik vi opplevde sist. Det er ris med poteter og linsesuppe. De serverer det gjerne til frokost, lunsj og middag. Etter noen dager ble vi norske litt desperate og spurte etter kjøtt. Da fikk vi Dahl-Bat med kylling. Det var samme rett med 4 biter kyllingbein(fot). Så denne gangen prøvde vi alt annet. Hardkokte egg og noe de kaller Sel. Det er en slags smultringer av rismel. Smaker faktisk godt.

Vi kom ikke fram til Gharti Gau før det mørknet og måtte overnatte før fotturen. Prisen på ”hotellet” var ikke forskrekkelig, 18 kroner pr. seng. Men standarden lå litt under det vi er vant til. Et langt 3 meter bredt bygg med den en langside langs veien og den andre hvilende på 8 meter lange bambusstokker nedi skråningen under. Heldigvis var det så mørkt at vi ikke så gjennom gulvet i det luftige bygget av råplank. I den ene enden var 5 senger til utleie og i den andre enden bodde familien som drev stedet. Doen var bak nærmeste busk og baderommet en vannkran 100 meter unna. Alt dette til å leve med, men plankesengen med et gammelt skittent teppe, uten madrass og laken var litt tyngre. Sjelden har jeg vært mer glad for å ha med turistforeningens lakenpose. Vi sovnet allikevel før kl 21:00 etter risteturen og jeg holdt ut hele natten inni lakenposen på tross av varmen.

Dag 2. formiddag

Etter å ha rotert ca 500 ganger for å finne sovestillingen som gjorde minst vont for en gammel rygg startet dagen kl 05:00, bare en halv time etter at Nepalerne var i gang med morgenstellet. Etter frokost av sel var vi klar for det Nepalerne regnet som en lett tur på 3 timer opp til Gornetti.

Litt opp i lia passerte vi den første skolen. Der stimlet skolebarna i ring rundt oss og glodde. Den gamle visa til Hillybillys om ”en neger på Ål stasjon” slo meg som en passende forklaring. Rare hvite mennesker på tur.

Det er et uttall av stier, og stidele stort sett ved hver gård. Så vi stoppet, hilste på nepalsk og spurte Gornetti? Hyggelige og hjelpsomme svar fra mange forundrede bondekoner.

Gårdene i området lignet hverandre. Et par vannbøffeler, noen geiter og høner og åkerlapper i terrasser i skråningene. Nede ved elva dyrket de ris, høyere oppe var det mais om sommeren, hvete om høsten og poteter om vinteren. Der er det maismat om sommeren, brød om høsten og poter om vinteren etter som avlingene blir modne. De er nesten vegetarianere, kjøtt er luksus. Dårlig avling betyr sult. Tidligere var det litt attåtnæringer, kastebestemt. Dalittene (lavkaste) lagde kniver og sigder mens høykaster drev med gullsmedarbeider. Det har moderne industriproduksjon tatt knekken på. Nå koster et knivemne like mye som en ferdig industrikniv. Isteden har det blitt vanlig å sende ut en sønn som fremmedarbeider til Kathmandu, Malaysia eller Gulfen. Da kommer det penger hjem til nødtørftige investeringer og mat hvis det kniper. Også dette er på vei ut. Når internasjonal økonomi kommer i krise er det fremmedarbeiderne som blir sendt hjem først. Og for bøndene her betyr det nød.
Alt gårdsarbeidet gjøres manuelt. Ikke en maskin finnes.

Før vi startet på den siste lange oppstigningen til Gornetti. Der stod det et nytt leirhus som det durte fra. Mikrokraftverket surret og gikk.

Mikrokraftverket

For 3 år siden, sommeren 2007, satt vi med stearinlys en sedvanlig mørk sydenkveld på Gornetti og diskuterte med sykehusledelsen om hva Helselag til Nepal kunne bidra med. Vi gikk gjennom opplæringsprogram for barfotlegene her, medisinsk utstyr de trengte osv. Som gammel elektromontør kunne jeg ikke la være å undres på om ikke mangelen på strøm la store begrensinger på utviklingen av sykehuset. Selv om de tok røntgenbilder med pedalaggregat osv, så måtte strøm gjøre driften enklere. Det var de enige i, men det var minst 5 mil til noe nasjonalt strømnett, så det så de på som en fjern drøm. Den kvelden oppstod tanken om et mikrokraftverk i en av småelvene rundt sykehuset.

Ting ballet fort på seg. Brev til fagforeninger om bevilgninger gikk ut, støtte fra Utenriksdepartementet ble søkt om og lokale krefter gikk i gang med planlegging og søknad om Nepalske midler gikk inn. 300 000 kroner fra norske fagforeninger var motoren som fikk det hele i gang.

Nå er utbyggingen komplett. Å få turbin og generator m.m. inn, var en prestasjon. Stedet er for bratt til at de kunne bruke helikopter, så det måtte transporteres ved hjelp av hester og muskelkraft. Kraftverket startet opp i fjor, men de siste av de 160 bøndene som også får strøm fra kraftverket fikk ikke linjene fram før i vår, noen måneder forsinket. Til og med en ”gatelykt” – riktignok litt enklere enn våre – har de satt opp strategisk plassert mellom skolegården og den nye skoledoen de bygger.

Foreløpig brukes strømmen mest til lys. Avanserte hjelpemidler som kjøleskap er fremdeles utenfor det som tenkes på her. Men sykehuset har strøm og antakeligvis over 1000 av innbyggerne tilgang til lys og stikkontakt. Det gir muligheter.

Kraftverket er driftssikkert sier lederen for kraftverk-komiteen Pravad Gharti Magar. Som vanlig i de Maoistdominerte områdene i Nepal styres kraftverket av en komité på 10 medlemmer. De finansierer en ”maskinsjef”, vedlikehold og linjetilsyn av en liten avgift de tar fra bøndene, mens sykehuset får gratis strøm.

10 fattigbønder, de fleste uten skolegang og uten en eneste maskin i gårdsdriften, styrer nå et mikrokraftverk. De viser stolt fram vannstyring, voltmetre og annet teknisk utstyr. Pågangsmot og lærenemhet er det ingen ting i veien med. Kraftverket håper jeg er en port mot framtiden som har åpnet seg.

Det var forunderlig, senere på kvelden å stå på plassen utenfor Gornetti å se lys i vinduene og utelys fra gårdene omkring.

Tilbake til oppstigningen.

Fra kraftverket gikk det rett opp. Etter 5 timers hard gange fra Gharti Gau var vi nesten framme. Da oppdaget vi at kameraet manglet. Tilbake nedover lia for å se på rasteplassene. Etter 20 minutter gav vi opp og tenkte vi fikk lete når vi skulle tilbake. Så var det 40 minutter oppstigning igjen før vi tungpustet kom opp på plassen foran Gornetti, som etter sigende skal ligge på 2700 meters høyde i det Nepalerne kaller ”bakkelandet”.

3 timers gange? Ikke norske timer i alle fall. Enda verre ble det. En av ungdommene spurte hvordan kameraet så ut, og forsvant. Etter en time sto han smilende der og fortalte at det lå rett ovenfor kraftverket. Han så verken svett ut, eller virket andpusten. Det var til å ergre seg grønn over for en som regner seg som en sporty norsk fjellvandrer.

På Gornetti ble vi tatt imot som hedersgjester. Vi ble installert i gjestehuset hvor de hadde fantastiske ting som baderom med dusj og vanndo. Riktignok av asiatisk type hvor du må sitte på huk. De synes våre doer hvor alle sitter på samme ringen er grisete. Men for en gammel stiv elektromontør er det å sitte på huk nesten håpløst.

Etter lunsj (sedvanlig Dahl-Bat) var det tikkasermoni. Det er et rødt stoff du får plassert i panna og er en form for æresbevisning. .

Vi gikk rett på intervju med lederen for mor-barn prosjektet:

Mor/barn prosjekt i Ota

Intervju med Chunauti Ghanti, oversykepleier på Gornetti og leder av mor-barn prosjektet.

Helselag til Nepal har samlet inn penger til et mor-barn, prosjekt i Ota ”kommune” i Rolpa.
I et land hvor over 6 % av kvinnene dør i barsel og spedbarndødeligheten er enda høyere er dette kanskje det viktigste kvinnespørsmålet. I Ota var barnedødeligheten i 2007 25 %.

Første halvår 2010 er vi kommet ned i 15 % sier Chunauti. Men prosjektet har bare pågått i 8 måneder, så vi skal komme mye lenger.

Når det gjelder kvinnedødelighet har de ikke noe statistikk på dette pr i dag men det har også blitt bedre.

Hva gjør dere med mor/barn prosjektet i dag?

Her på sykehuset samler vi inn data og fører statistikk. Det viktigste arbeidet gjøres i de 9 bygdelagene Ota er oppdelt i. Her er det lokale helsekomiteer med 10 medlemmer som driver det daglige arbeidet. Vi reiser rundt og holder møter en gang i måneden i alle bygdelagene. Der snakker vi med både kvinner og menn og gir råd.

Om hva?

Enkle tiltak som rengjøring av toaletter. Betydningen av å gi riktige doser medisin til barna, hensikten med 3.månderskontroll for gravide vi har på sykehuset. Betydningen av jerntabletter under svangerskapet, er noen eksempler.

Er det vanskelig å få kvinnene til å snakke?

I starten var det vanskelig. Skammelige tema å snakke om. Men vi sa vi vet grunnen til at spedbarn og kvinner dør og til andre helseplager. Vi kan gjøre noe med det. Etter et par måneder løsnet det.

Har dere møtt motstand fra mennene?

Nei, hvorfor det? Vi snakker med både kvinnene og mennene. Mennene vil at både barn og koner skal leve. De er glade for alle råd og veiledning som blir gitt.

Hvor føder kvinnene?

Det velger kvinnene selv, de fleste føder nå på sykehuset, men en god del hjemme enda. Da får de hjelp fra lederen for helsekomiteen. Dersom det oppstår vansker flyttes de hit. Vi hadde en dødfødsel for 10-12 dager siden. Mor ønsket sterkt å føde hjemme, men hun fikk trøbbel med å få ut barnet, så lederen for helsekomiteen fikk overtalt henne til å komme hit. Vi klarte å få ut barnet, men mor ville hjem med en gang. Den vanskelige fødselen gjorde at barnet døde på hjemvei.

Hva er de vanligste helseplagene ellers?

Til sykehuset kommer de med alt fra vont i magen og nedover. F. eks er livmorprolaps (? Jeg oppfattet ordet slik men er usikker på om oversettelsen er riktig) svært vanlig. 80 % av pasientene på sykehuset er nå kvinner. Flere og flere pasienter kommer til sykehuset for rådgiving.

Så nærmer kvelden seg og Chunauti må gjøre seg klar. Hun skal ut på bygdelagsbesøk i morgen og hun overnatter i landsbyene underveis så rundturen tar over en uke.

Dag 2 ettermiddagen

Etterpå var det omvisning på bygdas siste stolthet: Nybygd skole med elever fra 1. til 8. klasse, i alt 300 elever. Den også bygd på dugnad av landsbyen. Gamleskolen (30 år gammel og den første skolen i området) ble for liten og skal rives. De forteller at skolen har 8 lærere, 3 betalt av staten og de øvrige 5 av spleiselag i bygda. De får 3000 rupi i måneden (280 kroner) noe som betyr at de i tillegg må dyrke maten sin sjøl. Doene var siste byggetrinn som også er en del av helseprosjektene i landsbyene i Ota. Det å få bygd septiktanker og egne do-rom med vann og såpe betyr mye for helsen. 35 000 rupi (3200 kroner) koster det å få bygd en slik do med septiktank. Da må bøndene selv hente sand og stein i elva og knuse stein til passende pukk. En lokal murer får 200 rupi (18 kroner) dagen for støpearbeidene og resten er til sement, rør, slanger, kran og ”asiapotte”. Systemet er utviklet av vår norsk/iranske sykepleier/akupunktør/lege Hamiid som har vært gratis helsearbeider på sykehuset de siste to årene.

Dagen avsluttes med et møte med medlemmer av ”geiteavlslagene”

Geiteavlslagene i Ota

Helselag til Nepal har finansiert oppstarten av mor/barn-prosjektet i Ota. Men en viktig del av tenkingen er at det skal utvikles lokal finansiering til å overta prosjektet. Derfor er geiteavlslagene en viktig del. Alle de 9 bygdelagene i Ota har fått litt over 3000 kroner for å starte geiteoppdrett. Som vanlig styres det hele av en komité på 10 medlemmer i hver bygd. Disse har kjøpt inn 15-16 dyr som de har ansvaret for oppdrett av. Meningen er at salg av geiter/slakt skal gi inntekter til bl.a. drift av helseprosjektet. Betalingen for et geiteslakt varierer fra 800 rupi (75 kroner) til 2500 rupi (220 kroner) avhengig av kvaliteten og vekten sier de.

På møte med ca 10-11 medlemmer av 3 av lagene får vi høre at driften går bra. De har beite nok, det er overkommelig arbeidsmessig og de har fått bra avlsdyr. Det eneste de frykter er sykdommer som krever medisin. Det er dyrt å vanskelig å få tak i. De har valgt å satse på geit framfor gris fordi det for-messig er lettere. Geitene beiter sjøl, grisen krever mer arbeid.

Går alt overskuddet til helsearbeid spør vi?

Overskuddet er det vi som bestemmer over, svarer de. Det er litt urettferdig overfor de andre landsbyboerne, men det er vi som gjør jobben så det kan forsvares.

Får dere pengene sjøl, spør vi?

Nei, de skal gå til sosiale tiltak for bygda. Men det kan f. eks være skolebøker, svarer de, synlig stolte over ansvaret de har fått.

Av lederne på sykehuset får vi bekreftet framstillingen. De 9 komiteene bestemmer selv hva slags sosiale tiltak overskuddet skal gå til, men det betyr i praksis skole og helse. At mor/barn prosjektet vil ha så god virkning at komiteene vil bevilge penger til det i framtiden, når oppstartsmidlene fra Norge tar slutt, var de på sykehuset ikke i tvil om.

Så kom middagen. Da skulle vertskapet gjøre riktig stas på oss, så de hadde slaktet en gris. Det ble Dahl-Bat med grisekjøtt. Spiselig, absolutt. Klokka 21:00 var vi stuptrøtte og sovnet, selv om sengene her heller ikke hadde madrasser.

Hjemreise og tilbakeblikk

Som vanlig frokost med Dahl-Bat og avmarsj klokken 6:00. Da stod sykehuspersonalet oppstilt med tikka og blomsterkranser til hilsen.

Nedover gikk bakkene det atskillig lettere enn opp. Etter knappe 4 timer var vi nede ved veien og etter syv timer til i Jeep var vi tilbake i Gohrai og kunne nyte livet med moderne ting som sittedo og madrass.

På turen ned kunne jeg ikke la være å undre på:

Har bøndene i Ota noen framtid?

De hører med til verdens ca 2 milliarder fattigbønder. Som i hovedsak lever av det de klarer å dyrke sjøl. Men som i tillegg desperat leter etter attåtnæringer for å skaffe penger til investeringer og ekstra mat. Du møter dem på ferie med ”spesial price for you”, som tiggere eller i TV-reportasjene om hungersnød. De har ikke kjøpekraft og får ikke lønnsarbeid så kapitalismen har ikke bruk for dem. Kapitalismen hiver dem bokstavelig talt på søppeldynga. Lar de sulte hjemme eller prøve lykken i slummen rundt storbyene. Det eneste kapitalismen interesserer seg for er ressursene som finnes i områdene de bor. Så de store internasjonale selskapene allierer seg med lokale landeiere og føydalherrer for å få kloa i verdiene.

Det var mot føydalherrer folkekrigen i Rolpa startet. Her oppe i Ota var det skogeierne som var utsugerne. De bodde i Kathmandu og hadde fått området som skatteland av kongen. All bruk av skogen var avgiftsbelagt for bøndene og slik ble det lille overskuddet som fantes tatt. Eiernes skogvoktere var innkrevere. Opprøret startet med at skogvokterne ble jaget. Da ble selvfølgelig politiet mobilisert mot opprørske bønder. Som svar samlet 2000 bønder seg og jaget politiet og brant ned politistasjonen. En historie som likner mer på det vi leser om i Robin Hood enn noe vi kan sammenligne med i Norge.

Nå driver bøndene skogen som allmenning og de gamle skogeierne har ikke turt å prøve seg.

Godt organisert har fattigbøndene i Ota kommet godt i gang med å skape seg en framtid. De har startet på 4 grunnleggende moderniseringsoppgaver: vei, strøm, skoler og helsestell. Det som gjenstår er å utvikle næringsvirksomhet. Som kollektiv kan de klare det. Geitoppdrett i stor stil for salg lenger unna enn nabolandsbyene? Skrenter med gras har de nok av. Felles allmenningssag? Nå taes bare ut skog til lokal bruk og grovplanken sages med håndkraft på langs. En sag kunne gitt inntekter som kunne bidra til mer moderne landbruksdrift og gitt nye arbeidsplasser. Flere kraftverk i elvene? Mineraler i fjellet? Medisinplanter blant de mange spesielle vekstene i området? Tanker jeg gjør meg om hvordan befolkningen i Ota kan få til en modernisering i felleskap, slik at ingen jages fra gård og grunn, men alle bidrar med sitt overskudd. Slik de kinesiske folkekommunene la grunnlaget for Kinas økonomiske vekst.

Alternativet er skremmende. Med skogeierne tilbake ved makten er det slutt. Da går overskuddet ut av Ota igjen og livet vil falle tilbake til førrevolusjonære tilstander. Skog og mineralrettigheter vil bli solgt til utenlandske selskaper hvis det ligger penger i det. Sulten vil komme og fattigbøndene vil måtte velge mellom å prøve å leve med den, eller flytte til byslum.

Dette handler den Nepalske revolusjonen om. Selv om Maoistene vant valget, så har partier som forsvarer føydalherrene mandater nok til å blokkere en ny grunnlov. Og hele det gamle maktsystemet som den avsatte kongen utviklet sitter i sine maktposisjoner, fra Hærstaben, via politiet til rettsvesen og sivilt statsapparat. I tillegg har de sterke støttespillere i stormaktene India og USA.

Hvordan det vil gå?
Ingen vet, men for fattigbøndene står det om livsgrunnlaget.

Geir Christensen

Saturday, June 5, 2010

Støtt likelønnskampen!

Det er streik i kommunene. Hovedsakelig fordi Kommunens Sentralforbund gikk til offensiv for å øke forskjellene på kvinne og mannslønninger midt oppe i et oppgjør som fagbevegelsen har forberedt som et liikelønnsoppgjør.
KS gjør dette gjennom to lønnsvilkår:

Lønnsoppgjøret i kommunene skal ikke ha høyere tillegg enn i andre oppgjør. Kommunene har svært mange kvinnelige ansatte i lavtlønnsyrker. Skal de få noe løft i forhold til menn må potten være større enn i områder hvor det er mest høytlønte og menn.
”Likelønnspotten” skal fordeles lokalt istedenfor som minstelønnsheving og heving av grupper. Så da skal Rådmennene vurdere om pengene skal brukes på hans nærmeste menn i ledergruppen eller på renholdere, hjelpepleiere osv. Du kan gjette hvem som vil få brorparten?

Det er trist at arbeidsgiverne i kommunesektoren provoserer fram en streik på denne måten og derved skyver tredjepart foran seg. Enda tristere er det at kommunestyret på Nesodden støtter denne politikken. Hver gang Rødt har prøvd å få kommunale organer til å ta standpunkter har vedtak blitt unngått. Dermed kan KS si de opptrer på vegne av Nesodden kommune i denne konflikten. Nå er det på tide at kommunens politikere, særlig SV og AP, åpner munnen. Hva mener dere om likelønn og KS sin opptreden?

Geir Christensen

Puddel eller bulldog?

”Og i rikspolitikken er det vi som vil bidra til at den rød-grønne regjeringen blir rød og grønn” er det første Bjørnar Moxnes sier offentlig etter at han ble valgt til nestleder i Rødt. Noe av dette var tema på landsmøtet. Her utfordret jeg landsmøtet på om oppgaven til Rødt var å henge i Aps venstre arm for å dra partiet til venstre, eller å stille seg den litt større oppgaven å nedkjempe innflytelsen til sosialdemokratiet. Det bunner i forskjellig syn på hva Arbeiderpartiet er. Moxnes omtaler AP og SV som ”venstresiden” når han snakker om Oslo bystyre og diskuterer spørsmålet om ”venstresidens” orførerkandidat. (Da snakker han ikke om Erling Folkvord, men hvem AP vil nominere)

Jeg oppfatter AP som et klart markedsliberalistisk parti og kapitalens for tiden viktigste maktinstrument. Arbeiderpartiets særskilte rolle er å holde arbeiderklassen i ro. Det betyr at partiet kan presses når det er tydelige venstrestrømninger i arbeiderklassen, og at vi kortvarig kan oppleve venstresvinger for å få tilbake kontrollen, slik vi så rundt dannelsen av den rød-grønne regjeringen. Like sikkert er den påfølgende høyresvingen og at rollen som løpegutt for kapitalen ikke kan endres. Derfor blir det å nedkjempe sosialdemokratiets innflytelse oppgaven vår. I forhold til å bringe misfornøyde arbeidere ut av FrP sine klør, er også det å bygge opp et parti som kan være tydeligere, mer forståelig, og sannferdig i sin fordømmelse av makta, særlig Arbeiderpartiet, avgjørende.

I Arbeiderpartiets venstre arm henger SV. De spreller i løse lufta og blir med på høyresvingen fordi de bygger ”makta” si på Aps premisser. Et parti til som henger lengre ut i venstre arm er det liten plass til. Hvorfor skal noen stemme på et lite parti som drar i Aps venstre arm når det finnes et større som til og med har formell makt?

Derimot er det stort behov for et parti som kan gå i spissen for kampen mot Aps markedsliberalistiske reformer. Som kan samle misfornøyde arbeidsfolk på et venstregrunnlag mot AP. Derfor stiller jeg Moxnes to spørsmål:
Skal det være Rødt sin oppgave å prøve å gjøre AP rødt og grønt? Hva er din analyse av Arbeiderpartiet?
Skal Rødt være en alliert for de rød-grønne eller en motstander?

Geir Christensen
Medlem av Rødt

Thursday, June 3, 2010

Hvordan kan Israel ture fram?

Israel har nok en gang demonstrert sin totale forakt for menneskerettigheter, menneskeliv og internasjonal rett forøvrig. Reaksjonen fra FNs sikkerhetsråd er, som ventet, svært mild. USA ville ikke ha noen direkte kritikk av Israel. Tenk det… Men en hel verden, med FNs generalsekretær i spissen, er ”sjokkert”. Israels ambassadør til Norge er kalt inn på teppet. Og hva så? Det spiller faktisk ingen rolle, Israel har lang tradisjon for å gi blaffen i FN-resolusjoner og andre reaksjoner på en handlemåte som bryter internasjonale konvensjoner på rekke og rad. Det kan Israel trygt gjøre, så lenge USA lar det skje og fortsetter den massive økonomiske og ”moralske” støtten, godt bakket opp av NATO, Norge inkludert. Norges utenriksminister – Gahr Støre – gråter offentlig av og til krokodilletårer over overgrepene mot Palestina, men realiteten er at Norge støtter Israel i tykt og tynt. Oljefondet investerer villig, Israel inviteres inn i OECD og Eurovision Song Contest osv. Norske våpendeler havner i Israel, oftest via USA. Slik sett kan regjeringen holdes som medskyldig i det massemordet som ble gjort natt til mandag. Jeg lurer på hvordan Gahr Støre føler det å være med på å forsyne og finansiere slik terror?

Norge kan skifte kurs.
Gahr Støre og Stoltenberg kan stå på dekk når neste hjelpeforsyning prøver å trenge gjennom til Gaza og sende egne skip.
Norge kan foreslå å kaste Israel ut av OECD og show som Eurovision Song Contest.
Norge kan vedta å opprette konsulat i Gaza og ta konflikten med Israel om det.
Norge kan kreve sluttbruker-erklæring på sine våpensalg og stoppe videresending til Israel.
Norge kan stoppe å investere i Israel og boykotte staten økonomisk.

Inntil hjelpen vi gir Israel er stoppet og slike tiltak er gjort, er vi som nasjon faktisk medskyldig i terror.
Geir Christensen
Rødt

Monday, May 17, 2010

Blir Aker sykehus nedlagt?

Nesodden kommune er på sykehusjakt – hvor hører vi egentlig hjemme?

Hva som blir fremtidens sykehustilbud til Nesoddens befolkning er høyst uklart. Hvordan det skal gå med Sunnaas er også et åpent spørsmål. På tross av dette avslo formannskapet Rødt sitt forslag om å sette sykehussituasjonen på dagsorden til kommunestyret. Både Høyre og SV uttrykte stor tillit til Helse SørØst. Men Rødt er urolig, svært urolig.

Helse SørØst har vedtatt å overføre Follo til Akershus Universitetssykehus i Lørenskog. Men kapasiteten der er sprengt og det er usikkert når og om det i det hele tatt lar seg gjøre. Aker sykehus, som vi hører til nå, er vedtatt nedlagt. Vedtaket har vakt massive protester i Oslo. Bak nedleggelsesvedtaket ligger Helse SørØst sine planer om å samle virksomheten i et gigantsykehus på Ullevål. Den samme planen vil i neste omgang true Sunnaas. Akkurat de samme argumentene som brukes for å nedlegge Aker kan og vil bli brukt for å nedlegge Sunnaas og flytte rehabiliteringsvirksomheten til Ullevål.

Nå mangler Helse Sør-Øst mange milliarder for å klare å finansiere den utbyggingen på Ullevål som må til. Derfor er utfallet av denne konflikten enda åpent. Rødt ønsker at denne debatten taes grundig i forhold til Follo og Nesodden sine behov.

Aktivister for lokalsykehus
En meget pågående aktivist på Nesodden, Johannes Moe, har lenge drevet lobbyvirksomhet for å få til støtte til Aker sykehus i Follo. Vi trenger mange aktivister som han. Den omfattende nedleggelsen av lokalsykehus som foregår på tross av regjeringens løfter skaper stor motstand. Sikker og skikkelig sykehusbehandling er en grunnleggende menneskerett. Blårusstenkingen i helsevesenet truer denne. Helsereformen som Arbeiderpartiet gjennomførte med støtte fra Høyre og FrP tok sykehusene vekk fra fylkeskommunene og staten og erstattet det med helseforetak. De har et styringssystem hentet rett ut av aksjeloven. Systemet har ikke vært særlig effektivt verken i USA eller Storbritannia. Skottene kastet ut hele foretaksmodellen i 2004. Men Stoltenberg viker ikke. Tvert imot, den nye ”samhandlingsreformen” ser ut til å fortsette i samme sporet.

Hva blir lokalsykehusenes skjebne?
En ny ”bombe” sprang forleden: Helsedepartementet har hvert år gitt helseforetakene beskjed om at lokalsykehusene er fredet. Men i 2010 er den beskjeden tatt bort. Siden 2005 har regjeringen lagt inn et avsnitt om lokalsykehus og akuttfunksjoner i oppdragsdokumentet som helseforetakene skal styre etter. Dokumentet har også inneholdt formuleringen «ingen lokalsykehus skal legges ned», som er hentet fra Soria Moria-erklæringen. I oppdragsdokumentet for 2010 er imidlertid hele avsnittet om lokalsykehus fjernet! Heller ikke på foretaksmøtene har helseministeren gitt beskjed om å følge regjeringserklæringen når det gjelder lokalsykehus.

Vi er urolige og ønsker en grundig debatt om sykehustilbudet for Nesoddens befolkning.

Les mer om aksjoner for lokalsykehusene her: http://lokalsykehus.blogspot.com/

Hvem styrer Nesodden?

Ved kommunevalget i 2007 tapte den gamle alliansen av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet flertallet.
Nesodden er en av meget få kommuner hvor disse tre partiene til sammen ikke har flertall. Likevel er det sentrale politikere fra Høyre og Arbeiderpartiet som styrer utviklingen på Nesodden, fordi også Venstre som oftest stemmer med dem.
Høyresiden regjerer
Arbeiderpartiet er vant til å styre, de ligger i mange saker til høyre for Høyre. Og sammen legger høyrepartiene til rette for private utbyggere, boliger og prosjekter som Tangensenteret og kunstgressbanen. Politikken utøves etter prinsippet «Har man sagt A, må man si B». Og partiene på høyresiden sier dessverre ofte A til prosjekter som skader kommuneøkonomien.

Fåmannsvelde
Når mange av beslutningene fattes på bakrommet blir det ofte noen få sentrale politikere som avgjør. De som leder byggekomiteer og kan legge premisser blir en liten klubb med langt større innflytelse enn resten av kommunestyremedlemmene. Adland (H), Gudmundsen (H) og Moe (AP) er antakelig de viktigste. Når de snakker med ordfører, varaordfører og leder av planutvalget er det meste bestemt.

Noe spillerom
Det politiske spillerommet i politikken på Nesodden består i at fraksjonene ikke er helt faste. Men det er ingen grunn til å tro at SV-ordfører Christian Hintze Holm er en spydspiss for en sosialistisk politikk i kommunen. Som ordfører ønsker han først og fremst å være samlende. Rollen hans som ordfører er preget av en svært demokratisk innstilling og et ønske om å være minst mulig splittende. Men hans sterke ønske om å være demokratisk hjelper lite mot de som gjør avtaler på bakrommet.

Nesodden trenger arbeidsplasser, ikke befolkningsvekst

Et samfunn der folk både bor og jobber er et levende samfunn. Samtidig sparer det miljøet for utslipp fra pendlertrafikk.
Nesten 5000 personer pendler ut av Nesodden kommune hver dag. Vi må gjøre det mulig å leve hele livet på Nesodden – ikke bare fritiden.
Fra bolig til næring
I år har vi opplevd vedtak om nedlegging av Statoils smøreoljefabrikk på Fagerstrand og konkurs hos karosseriprodusenten Urianstad. Vi ser Helse Sør-Øst sine planer om gigantsykehus på Ullevål, og vet at det ikke bare truer Aker sykehus, men også Sunnaas sykehus på Nesodden rundt neste sving. Samtidig er boligbyggingen på Nesodden på vei opp igjen etter et par år med stillstand. Rødt ønsker at bruken av de knappe arealene vi har skal styres bort fra bolig og i retning av næring. Hvis næringstomtene har en overkommelig pris, går det an å etablere mange flere nye arbeidsplasser i kommunen.

Trenger en tydelig næringsplan
Et utvalg jobber nå med en næringsplan som skal vedtas i 2011. Rødt ønsker en tydelig næringsplan. Det betyr å prioritere det å tiltrekke oss arbeidsplasser på tvers av de økonomiske interessene til tomteeiere og eiendomsutviklere.
Vi ser nå at sterke økonomiske interesser driver fram en drabantbyutvikling. Tomtespekulanter driver opp prisene, og det ligger mest penger i boligbygging. Næringsbygg gir dårligere profitt, og det er også noen omkostninger ved å legge virksomhet «utenfor allfarvei». Skal vi snu utviklingen med stor vekst i næringsvirksomhet, må disse sterke økonomiske kreftene temmes.

Billige tomter – utvalgte næringer
Rødt har to konkrete krav til næringsplanen i kommunen: Næringseiendommer og næringsarealer må være billige. Og Nesodden må satse på næringstyper vi har særlige forutsetninger for.
I praksis betyr dette at store tomtearealer må omreguleres fra bolig til næring, og tomtemarkedet må reguleres så stramt at det å sitte på tomter i påvente av bedre tider, blir ulønnsomt. Når næring skal etableres på Nesodden, må vi legge vekt på at kommunen har noen helt klare fordeler. Befolkningen er godt utdannet, og kommunen har en beliggenhet og natur som er mangelvare rundt Oslo. Intellektuelt arbeid som ikke krever stor konsentrasjon av folk – som for eksempel forlagsvirksomhet eller arkitektkontorer – er eksempler på næringstyper som utmerket godt kan etableres flere av på Nesodden. Da kan behovet for pendling bli det omvendte av nå; daglig arbeid på Nesodden og pendling til Oslo, Drammen eller Moss ved behov.

Velkommen som turist
Rødt understreker at vi må bevare kystarealene og utnytte styrkene til Nesodden. I stedet for å bygge boliger tett i tett og så nær strandkanten som mulig, burde vi invitere Oslo-folk på tur til Nesodden og gi dem opplevelsen av å være «nærturister» en hyggelig båttur unna byen der de bor. Nærturisme knyttet til kysten vår, grønne Nesodden og kulturkommunen Nesodden vil kreve at vi utvikler et så omfattende tilbud at folk velger å ta turen til oss. Opprettelsen av et kunst- og kulturnæringssenter på Sandvold er ett eksempel på hva vi snakker om. Men mange flere tilbud må utvikles. Dette krever en helhetlig plan som gjør at nesoddbåtene blir fulle begge veier. Utviklingen må skje i et samarbeid som styrker alle. Og kommunen må forbli grønn og kysten må bli bedre tilgjengelig. Og dersom kollektivtilbudet utvikles i takt med nye arbeidsplasser, kan innbyggerne lettere velge å leve bilfritt.

Sunday, May 16, 2010

Norges største folkevandring

Statssekretær Heidi Sørensen (SV) har presentert planene om en gigantisk folkevandring for Follorådet. Som leder i samordningsorganet mellom stat, Oslo, Akershus og kommunene i Akershus var Heidi Sørensens budskap at vi skal forberede oss på en befolkningsvekst på 380 000 mennesker i Oslo-området de neste 20 årene, og at oppgaven vi står overfor er å tilrettelegge for denne masseforflytningen av folk.

Sørensen kaller framtidsvisjonene for norgeshistoriens største folkevandring. For kommunene betyr folkevandringen omkring befolkningsvekst på ca 35% hvis økningen fordeles jevnt. Mye tyder på at det kommer til å legges opp til konsentrerte utbygginger. Forslaget om å bygge metrolinje mellom Oslo og Fagerstrand og Drøbak må tolkes i dette perspektivet.

Foran skjema

Politikerne i Follo protesterte ikke mot framtidsvisjonene som regjeringens og statens talskvinne presenterte. – Fylkesordfører Jegstad (H) skrøt tvert imot at veksten i Akershus er sterkere. Akershus ligger foran planen, var Jegstads melding.

Rødt er nokså alene om å sette spørsmålstegn ved den voldsomme sentraliseringen som vi kan forvente med en økning på 35 prosent i innbyggertallet de neste 20 årene.
Misforholdet øker– Norge har 30.000 tomme boliger i utkantstrøk, men mangler om lag 50.000 boliger i sentrale strøk. Folkevandringen vil øke dette misforholdet voldsomt. Utkantkommuner sliter med skolenedleggelser og døende bygder. Såkalte innkantkommuner som Follokommunene mangler barnehageplasser, sykehjemsplasser, har dårlig infrastruktur og kommunebudsjetter som ikke tåler de investeringene befolkningsveksten krever. Norge har god plass og flott natur, men innkantkommunene plages av nedbygging av grøntområder, forurensning og køer. Samfunnsmessig er sentraliseringsplanen miljøfiendtlig, menneskefiendtlig og ekstremt dyr.

«Voks eller dø»

Hvorfor er sentraliseringsplanen ønsket av et samlet næringsliv og politikerkorps. Det unngår alle å svare på – og later som det er noen slags naturlov. Kanskje er tanken om bærekraftige regioner i Europa ett av svarene. Kravet om økonomisk vekst blir videreført til samfunnsplanleggingen – der «voks eller dø» blir tankegangen. Det er riktig at industri i sin tid krevde sentralisering. Akers Mekaniske Verksted med over 1000 ansatte er ett av mange eksempler på hvorfor Vika ble by. Men nå er industrien flyttet ut. Etter industrietableringen krevde byråkrati og utdanning byer. Statsadministrasjon og universitetet fikk Oslo til å vokse. Men nå lever vi i dataalderen. Det er ingenting i veien for å spre universitet og høyskoler rundt i landet – og flytte fiskeridepartementet til Vardø og miljødepartementet til Ås og Nesodden.
RikmannsghettoerFor makteliten betyr rikmannsghettoene i Holmenkollen, Bærum og Asker mye. Og skal bedriftens administrasjon ligge i passende avstand fra bolig og golfbane, blir det i området rundt indre Oslofjord at alle feite jobber må plasseres. Rødt mener de må styres. I sin tid forlangte direktør Hermansen at Telenor skulle få sitt hovedkvarter med 3000 ansatte på Fornebu. Slik ble det. Et Storting med litt vilje til å tenke samfunnsmessig hadde for eksempel sagt at siden han skryter så fælt av småbruket sitt på Løten, kunne han legge hovedkvartere dit. Området trenger arbeidsplasser, har god plass og det er kortere til Gardermoen. Da ville utbyggingspresset rundt Oslofjorden blitt betydelig mindre.

Framtiden handler om kvalitet

Innkant- og utkantkommuner har felles interesse av at sentraliseringsplanene stoppes. I framtiden blir ikke kvantitet, altså mer penger, flere, større og høyere bygg det viktige. I framtiden blir stikkordet kvalitet: Bedre, mer sosialt, mer menneskevennlig og miljøvennlig er framtidas planmål.

Geir Christensen
Rødt i Akershus

Sunday, March 21, 2010

Nesoddmarkas venner?

I AMTA 19. mars lanserer Liv Klungsøyr ideen om å starte Nesoddmarkas venner. Det støttes. Utbyggingspresset er stort og Nesodden en knøttliten kommune. På overtid (etter å ha blitt nedstemt i første runde) fikk vi flertall for å utrede spørsmålet om sammenhengende grøntområder/markagrenser i neste kommuneplanrulering. (14 mot 13 stemmer). Som vanlig stemte betongkammeratene (FrP, AP og Høyre) mot. Hvordan saken går når det foreligger en utredning er høyst uvisst. Uten et organisert og sterkt forsvar vil naturen tape. Hvem tar initiativet?

Rødt Nesodden
Geir Christensen

Friday, March 12, 2010

Løpet er kjørt - for Rønsen!

Arild Rønsen skriver i Klassekampen 4. mars at løpet er kjørt for Rødt. Han viser til at Rødt nå er et lite, maktesløst sosialdemokratisk parti. Et parti som er SV + 20%. Det blir uviktig for de som søker innenfor systemet. Da er det like godt å være med eller stemme på et parti minus 20 %, men med makt.

At Rødt, i likehet med Rønsen, har tatt mange skritt i sosialdemokratisk retning er jeg enig i. Men fremdeles finnes mange revolusjonære av oss i Rødt. At leflingen med sosialdemokratiet gjorde Rødt uviktig i valget og førte til stagnasjon i 2009, på et tidspunkt hvor vi hadde alle muligheter til å kle sosialdemokratiet nakent, er nitrist. Er svaret å gi seg? Det avhenger av verdensbildet.

Det finnes et skille i verden og det går på tvers over grenser og land. På en side står kapitalmakta, på den andre hver utbyttet kvinne og mann (Pendlerne), sang vi i min ungdom.

Sosialdemokratiet, både AP, SV (og deler av Rødt) velger å styre på premissene til USA, NATO, WTO, EU og øvrige maktredskaper til den internasjonale monopolkapitalen.

Når Rønsen mottar sin neste strømregning kan han glede seg over at han støtter et parti (enstemmig Storting etter initiativ fra AP)) som har lagt krafta vår ut i markedet og gitt krafteierne rett til å ågre med en begrenset ressurs. Om det ikke plager Rønnsen noe særlig så kan det kanskje streife ham at det økende antallet fattige som Stoltenberg har lykkes med å skape, vil bli plaget?

Jeg vet ikke om Rønsen tror på pratet om at Norske soldater er i Afghanistan for å spre demokrati og kvinnefrigjøring. For oss som mener Norge er i Afghanistan for å hjelpe USA å holde verdensherredømme og kontroll med olja er det litt annerledes. USA vil ikke slutte å terrorisere fattige land. Når bevilgningene til krigen blir enstemmig vedtatt på Stortinget så kan Rønsen glede seg over med sin stemmegiving å ha bidratt til å få drept enda flere afghanske fattigfolk.

Dette er to områder hvor det fremdeles er grunnleggende forskjell på Rødt og de Rød-grønne. Selv om tøyset til Rødt med å støtte en Rød-grønn regjering uansett, selvfølgelig svekker betydningen og tåker til skillet i verden.

I Rønsens liberale verden blir påstander om at en stemme til de rød-grønne er en støtte til utbytting, krig og terror selvfølgelig latterlig. Men hans sikkert morsomme svar til denne påstanden, stopper ikke et eneste bombefly. "Proletariatets diktatur" har blitt Rønsens kodeord og selvforsvar for å gi opp tanken om noen som helst form for sosialisme og å akseptere kapitalens herredømme.

For oss som ikke vil bli ”hvit mann” er dette utfordringen: Hvordan vi skal få Rødt til å slutte å leke puddel for Stoltenberg og igjen stille oppgaven med å nedkjempe den sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderklassen. Denne debatten må Rødt ta.

Et parti som ikke lar seg binde av kapitalens mange armer, politiske, juridiske, sosiale og økonomiske, er det stort behov for. Selv om Rønnsen har mistet grepet om skillet i verden peker utviklingen mot behovet for revolusjonære løsninger. Selv i Norge, verdens Bærum.

Geir Christensen
Medlem av Rødt

Strømprisene - markedsliberalismens triumf

Akershus energi produserer strøm for ca 14 øre kvt timen. Produksjonskostnadene har ikke steget i vinter. Det er kontrollen over en begrenset ressurs : billig vannkraft som gjør at eierne kan drive med ågervirksomhet og ta urimelige priser av oss nå. Som de fleste markedsliberalistiske reformene gir den en liten gruppe monopolister rett til å utbytte folk på det groveste.

Bakgrunnen er at et enstemmig storting i 1991 vedtok å skape et ”kraftmarked” og en kraftbørs. En typisk markedsliberalistisk reform som erstattet den tidligere stortingsvedtatte prisen fra Statskraft (23 øre kvt)

Billig strøm fra vannkraft skal i prinsippet kunne selges til markedspris hvor som helst. Enda er ikke nettet bygget ut slik at eksporten til Europa går uhemmet. Så snart overføringslinjene er på plass vil vårens priser bli mer permanente. Det vil gjøre eierne av kraftselskapene styrtrike, forbrukerne fattigere og gode miljøtiltak vanskeligere.

Vårens urimelige priser kan fjernes med et stortingsvedtak om å fjerne kraftbørsen og styre prisene. Ingen partier på Stortinget engang lufter dette. De er alle – fra SV til FrP – sterke tilhengere av eiernes utbyttingsrett og setter den foran innbyggerne og samfunnets behov.

Akershus Rødt
Geir Christensen

Sunday, January 24, 2010

Hva er vi uenige om i kommunestyret?

Grete Maus gir i AMTA 14/1 staten skylden for budsjettnedskjæringene. Grunnleggende for at Nesodden kutter i velferden og må diskutere om vi har råd til å rehabilitere skoler eller bygge bibliotek er selvfølgelig at staten utarmer kommunen. Staten tar stadig mer av skatteinntektene som kommunene fikk tidligere. Jeg håper SV og Rødt kan enes om en kampanje mot regjeringen for å tvinge fram bedre forhold for kommunene. Vil SV være med på en kritikk av Stoltenbergregjeringen for å føre en velferdsfientlig høyrepolitikk i forhold til kommunene?

I innlegget bortforklarer når Grete Maus at SV nå langt på vei har slått seg sammen med betongkammeratene (AP, H og FrP) og støtter store velferdskutt:

Holder dette i praksis Maus å si nei til:

- Å sette av en krone i investeringsmidler for å få ordnet opp med forfalne skolebygg de neste 4 årene (og antakelig mange flere). Skoleforfallet skal fortsette på ubestemt tid.
- Å sette av penger til nytt sykehjem/omsorgsboliger sør i bygda. Prognosene sier at de nye 24 plassene på Nesoddtunet vil være overfylt før de er bygget ferdig.
- Å sette av midler til å drifte gjestehuset som omsorgsboliger for folk med dobbeltdiagnose. (psykiatri)
- Til å opprettholde uteskolen på dagens nivå
- Å beholde graderte barnehagesatser på dagens nivå
- Å ansette lærlinger
- Å brøyte velveier som nå
- Å satse mer på ungdomsarbeide
- Å opprettholde pedagogtilbudet i barnehagene

Bl.a. dette fant Rødt sammen med KrF og MDG plass til å gjøre, innenfor de statlige rammene. Vårt budsjett/økonomiplanforslag var gjort opp med overskudd, men farlig nær null. (Vi klarte bl.a. ikke å sette av penger til fond som vi er pålagt.) Å framstille dette som ”liksompenger” slik Grete Maus gjør – er bare å skjule egen politikk. De som ønsker det kan lese hele budsjettforslaget her:http://innsyn.e-kommune.no/innsyn_nesodden/wfdocument.aspx?journalpostid=2009019030&dokid=84243&versjon=1&variant=P&ct=RA-PDF

Dette må selvfølgelige koste noe, og det koster først og fremst reduksjoner i prestisjeprosjektet på Tangen. Mindre kontorplass i det nye rådhuset og utsatt bibliotek. Bak ligger en lang kamp om prioriteringer.

Rødt mener en fattig kommune skal prioritere investeringsmidler slik:

  1. Helseinstitusjoner, barnehager og skoler
  2. Bibliotek
  3. Kulturhus
  4. Kontorarbeidsplasser.

(Det er ikke fordi vi synes vår gamle brakke på Varden har gode nok arbeidsforhold, men fordi kontorarbeidsplasser er det som er lettest å leie.) Rødt har flere ganger foreslått at kommunen skal gå gjennom sine samlede investeringsbehov og lage en helhetlig prioritering, men blitt nedstemt på dette.

Betongkammeratene valgte å satse på Rådhus og har kjørt kontorarbeidsplasser i spiss gjennom intrigene for å få til dette bygget. For å få aksept for Rådhuset har de måttet krydre med ny ungdomsskole og bibliotek. Nå har SV akseptert dette løpet og det får på sikt dramatiske virkninger for Nesodden sin mulighet til å ivareta innbyggernes behov.

Betongkammeratene pleier å framstille motstanderne sine som tåpelige, nekte å diskutere, skylle på andre for konsekvensene av egen politikk og skryte av prestisjeprosjektene uhemmet. Vi håper SV ikke vil synke ned på samme nivå, men faktisk argumentere for hvorfor de mener kontorbygg og bibliotek er viktigere enn å rehabilitere skoler og bygge nytt sykehjem/omsorgsboliger.

”Må i noen grad låne penger” – skriver Maus om administrasjonsbygget. Administrasjonsbygget med skole og bibliotek koster foreløpig litt over 320 millioner og øker kommunens lånegjeld med akkurat samme beløp. Når kommunestyreflertallet vedtar propaganda om at rester av fond og salg av eiendom brukes til å finansiere dette bygget og lånefinansierer barnehage og sykehjemspåbygg så er det selvfølgelig bare tekniske finurligheter for å skjule realitetene. Vi kan med større rett si at eiendomssalg og rester av fond finansier barnehage, ungdomsskole og sykehjemspåbygg som vi er lovpålagt å ha, og at rådhuset er det kommunestyret velger som tvinger fram økte låneopptak.

Geir Christensen

Nesodden Rødt


Monopolet er avskaffet – kaoset øker!

Monopolet består, skriver Blime (Høyre) i RB 12. januar om jernbanedriften. Høyre lever i fortiden. Blime har enda ikke oppfattet at mesteparten av jernbanemonopolet ble avskaffet i 1996. Det finnes i dag mange godstogselskap og flere persontogselskap. Interessen for å kjøre persontog er nokså begrenset. I tillegg er det meste av Jernbaneverket sitt arbeid satt ut på anbud.

Konkurransefrislippet har ført til mer forsinkelser og kaos i Norge som i alle land som har prøvd det før oss. Det kaoset vi opplever nå er altså bl.a. et resultat av markedsliberalistisk styring av jernbanedriften som bl.a. Høyre (Ofte sammen med FrP, V og AP) har gått i spissen for. Kaoset øker fordi:

- Med anbud har kostnadene for vedlikehold og fornying økt dramatisk. Målinger som ble gjort av antall kilometer med skinner, sviller som ble byttet m.m tyder på at effektiviteten falt til under halvparten av det som var før konkurranseutsettingen. Pengene går isteden til anbudsregning, forhandlinger, profitt, administrasjon og kontroll som det nye regimet brakte med seg. I 1985 var det ca 3100 vedlikeholdsarbeidere i banevirksomheten med under 600 administratorer. Nå er det antakelig under 1000 produksjonsarbeidere med over 2000 administratorer. Det er selvfølgelig produksjonsarbeidere i firmaene som har vunnet anbud, men også store administrasjoner.

- Ved anbud på vedlikehold ligger fortjenesten som kjent i å gjøre minst mulig av det du har forpliktet deg til. Mange av fjordårets forsinkelser kan direkte tilbakeføres til ”billigløsninger” knyttet til anbud: F.eks Sandvika 18. april faller kjøreledning ned på grunn av at utbygger, Balfour Beatty a/s har brukt for dårlige materialer. 19 april hadde Norsk Jernbanedrift a/s anbud på ombygging av signaler på Oslo S. De tok gammelt signal ut av bruk, men fjernet ikke strømtilkopling slik at kabler kom i klem og laget jordfeil på Oslo S. Firmaet Strukton Rail AS forårsaket flere nedkjøringer på Oslo S da isolasjonsavstandene mellom høyspentseksjoner de har bygd om ikke har vært tilstrekkelig stor og komponenter har blitt feilmontert i anlegget.

- Mange kokker gir mye søl, særlig i et komplekst anlegg som jernbanen. Det gjelder både i vedlikeholdet og for trafikken.

Høyre vil fjerne de siste produksjonsarbeiderne i jernbanen og anbudsutsette de siste delene av persontrafikken. Neste gang du venter på toget som ikke kommer så tenk på alle de som ved bl.a. Høyres hjelp har tjent seg rike på systemet som lager kaos.

Tenk gjennom hvorfor du må se på halvtomme flytoget kjøre videre mens du må vente på et lokaltog du får lov å reise med. Forskjellige selskaper med satsing få forskjellige markeder skaper jo effektivitet på jernbanesporet???

Skal pendlerne få levelige forhold og jernbanen kunne utnytte sitt miljøfortrinn trengs det stikk motsatte av Høyres pengegalopp: Jernbanedriften må igjen samordnes. Samfunnsnytte må erstatte profitt som økonomisk målestokk for driften.

Geir Christensen

Rødt