Psykiske lidelser er det som koster samfunnet mest. Mange blir uføretrygdet etter trakassering av dårlige sjefer. Å få stoppet dette er kanskje det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å holde folk i Norge friske.
Fagbevegelsen og lokale tillitsvalgte er nøkkelspillere for å stoppe denne typen overgrep. Klarer den det? Eller er makten til arbeidsgiverne og behovet for ”gode samarbeidsforhold” slik at mange som utsettes for overgrep ofres på samarbeidets alter. Er maktstrukturene i arbeidslivet slik at å ødelegge andre mennesker aksepteres som en del av ledelsesfunksjonen?
Hva handler det om?
Eksempelet jeg omtaler her kan være typisk:
Geir var en konduktør som var utadvent og godt likt. Han snakket rett fra levra og forestilte seg ikke.
Når jernbanen skulle moderniseres og fasaden pusses opp kom hans rettframme stil fort i konflikt med ledelsens krav om ”loyalitet” og underdanighet.
Konflikten startet med en søknad om velferdspermisjon i forbindelse med en alvorlig hodeopperasjon hans mor skulle gjennom, sendt flere uker i forveien.
Etter som operasjonen nærmet seg og ikke noe svar forelå, purret han opp saken flere ganger, men sjefen som satt på søknaden var ikke mulig å få kontakt med. 2 dager før operasjonen meldte han fra til tjenestekontoret at han måtte reise uansett og at de måtte skaffe avløser til skiftene hans. Ingen reaksjon.
Vel tilbake etter 2 dagers permisjon (Operasjonen gikk bra) kommer reaksjonen, lønntrekk og trussel om oppsigelse dersom det ble mer ”skoft”. Søknaden om permisjon ble aldri besvart.
Saken handlet i ettertid ikke om en sjef som i løpet av 2-3 uker ikke klarer å gi en ansatt svar på en permisjonssøknad og derved utsetter en mann for en håpløs pressituasjon. Neida, det var skulk det handlet om…..
Deretter ballet det seg på med kontroll og insinuasjoner. For å komme med ubehøvlede kommentarer på kurs. Feil måte å melde seg syk på. osv. Opplevelsen av overvåking og forfølging resulterte i sykemeldinger.
I foreningen møtte han likegyldighet. Noen halvhjertede henvendelser til bedriften og så intet.
Situasjonen ble slik at han ble syk av forholdene. Og etter som tiden gikk og ingen avklaringer og svar var mulig å få – i uføretrygd.
Fremdeles går hjernen i svart når det er behov for kontakt med gammel arbeidsplass eller fagforening. Det låser seg.
Geir sitt tilfelle er et av svært mange eksempler på dårlige sjefer som ødelegger livene til folk. Fagforeningen jabbet, men tok aldri ta noe oppgjør med denne sjefen. Det var for nære forbindelser og ville koste for mye.
Det finnes mange tusen saker som ligner Geir sin. Ca 1/3 - over 200 000 av våre uføretrygdede har psykiske grunner til uførheten. Svært mange av disse er knyttet til ”personalkonflikter”.
To spørsmål er naturlig å stille:
- Gir lederrolle i vårt samfunn en frihet til å behandle folk dårlig? Fins det så mange skjulte maktmekanismer at normale krav til anstendig oppførsel kan unngåes hvis du som leder vil misbruke makten din? Er det mulig å få søkelyst på disse mekanismene og utvikle effektive mottiltak?
- Har fagbevegelsen nok distanse til lokale ledere til å klare å håndtere slike konflikter? Eller er tillitsvalgte mange steder så tett knyttet opp til ledere at de ikke klarer å trå til i forhold til denne typen maktmisbruk. Hva skal til for at fagbevegelsen skal klare å spille en større rolle i disse sakene?
Geir Christensen
Wednesday, August 18, 2010
Er Venstre markavenner?
Erik Lundby i Frogn Venstre (AMTA 19.juli) er fornærmet fordi Svein Landmark i sin store artikkel om befolkningsveksten i Oslo/Akershus ikke nevner Frogn Venstre sin innsats for å bevare kommunens miljøverdier. Det er forståelig. Av hva jeg leser i AMTA gjør Frogn Venstre en stor innsats for å forsvare marka. Det virker på meg som om Venstre i Frogn spiller omtrent samme rolle i plankomite og kommunestyret som De Grønne og Rødt på Nesodden.
Imidlertid er det jo flere meninger enn medlemmer i Venstre. På Nesodden er Venstre med noen få unntak i allianse med våre lokale betongkamerater.
På fylkesplan hører jeg heller ikke et pip om å stoppe den gigantiske folkevandringen på 380 000 mennesker til Oslo/Akershus som blir planlagt. Det kan ha sammenheng med at Venstre er et liberalistisk parti. Det betyr at mennesker med makt og penger skal få gjøre hva de vil og at vanlige mennesker ikke skal få lov å bry seg. Konkret at gutteklubben Grei skal få legge arbeidsplasser hvor de vil og at samfunnet bare skal legge til rette for dem. Da blir hovedkontorene og de attraktive arbeidsplassene plassert i passe avstand fra rikmannsgettoene i Oslo/Bærum/Asker og tilhørende golfbaner. Oslo har over 200 000 arbeidstakere de ikke har plass til å bosette.
Litt styring – f. eks etableringsstopp i Oslo og noen beskjeder om å plassere større arbeidsplasser andre steder ville gjort susen. Men slike begrensinger på gutteklubben Grei vil vel ikke Venstre gjøre bare for å spare miljøet? (For de som husker helt tilbake til 70-tallet så sank folketallet i Oslo bl.a. som følge av en offensiv distriktspolitikk)
Erik Lundby utfordres til å prøve å styre litt mer enn reguleringsplanen i Frogn. Men å styre Venstre er kanskje en umulig oppgave?
Geir Christensen
Rødt
Imidlertid er det jo flere meninger enn medlemmer i Venstre. På Nesodden er Venstre med noen få unntak i allianse med våre lokale betongkamerater.
På fylkesplan hører jeg heller ikke et pip om å stoppe den gigantiske folkevandringen på 380 000 mennesker til Oslo/Akershus som blir planlagt. Det kan ha sammenheng med at Venstre er et liberalistisk parti. Det betyr at mennesker med makt og penger skal få gjøre hva de vil og at vanlige mennesker ikke skal få lov å bry seg. Konkret at gutteklubben Grei skal få legge arbeidsplasser hvor de vil og at samfunnet bare skal legge til rette for dem. Da blir hovedkontorene og de attraktive arbeidsplassene plassert i passe avstand fra rikmannsgettoene i Oslo/Bærum/Asker og tilhørende golfbaner. Oslo har over 200 000 arbeidstakere de ikke har plass til å bosette.
Litt styring – f. eks etableringsstopp i Oslo og noen beskjeder om å plassere større arbeidsplasser andre steder ville gjort susen. Men slike begrensinger på gutteklubben Grei vil vel ikke Venstre gjøre bare for å spare miljøet? (For de som husker helt tilbake til 70-tallet så sank folketallet i Oslo bl.a. som følge av en offensiv distriktspolitikk)
Erik Lundby utfordres til å prøve å styre litt mer enn reguleringsplanen i Frogn. Men å styre Venstre er kanskje en umulig oppgave?
Geir Christensen
Rødt
Tuesday, August 17, 2010
Sosialismens fantastiske resultater
Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen kan overmakta bekjempes.
Kamper som er kjempa fram i Norge:
- Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
- Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
- Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig
- Kvinnelig stemmerett
- 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
- Diverse streikekamper
Verden forøvrig:
- Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
- Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid
- Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme
Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:
Sosialismens erfaringer – en stolt historie!
Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.
Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.
Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.
Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.
Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.
På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.
RUSSLAND OG SOVJETUNIONEN
Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen "All makt til sovjetene!" (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.
Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.
Framskritt, omveltning og industrialiseringUmiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)
- Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon
- Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa
- Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer.
- Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.
- Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde.
- Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon.
- Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.
Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.
Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.
Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.
Kvinner i Sovjet
Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold - og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.
Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne "kjøpe fri" en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.
Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: ”Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke - ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.”
Helsevesen
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.
Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.
Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.
KINA
Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949
En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.
Bøndene får sin egen jord 1950 – 69
Maos slagord var "jorda tilhører den som dyrker den". Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.
Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til "gamle vaner". De som solgte ble til "leid arbeidskraft". Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og "leid arbeidskraft" (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.
Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.
I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.
Folkekommunene
Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.
EPILOG
Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.
Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!
Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.
Les og studer erfaringene.
Sigmund Espedal og Geir Christensen
Noen lesetips:
John Reed: Ti dager som rystet verden ISBN 82-530-1219-5 (h.)
Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet. Oktober ISBN 82-7094-044-5
V. Popov: Stål og slagg Proletærkultur Gøteborg
Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober ISBN 82-7094-103-4
S. Mstislavskij: Forårsbebuderen. Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi. Oktober ISBN 82-7094-987-6
Nordal Grieg: Ung må verden ennu være. Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
Stefan Heym: 5 dager i juni. Oktober ISBN 82-7094-251-0
Edgar Snow: Rød stjerne over Kina Bind 1 og 2 oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
Han Suyin: Morgonens flod. Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969
En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
Chu Po: Spor i snøen Bind 1 til 3 Oktober
Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin. - Oslo : Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
Mao Tsetung: Verker i utvalg Oktober 1977
Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie) Oktober ISBN 82-7094-080-1
Nettsteder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
http://no.wikipedia.org/wiki/Kina
http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks
Kamper som er kjempa fram i Norge:
- Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
- Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
- Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig
- Kvinnelig stemmerett
- 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
- Diverse streikekamper
Verden forøvrig:
- Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
- Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid
- Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme
Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:
Sosialismens erfaringer – en stolt historie!
Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.
Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.
Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.
Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.
Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.
På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.
RUSSLAND OG SOVJETUNIONEN
Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen "All makt til sovjetene!" (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.
Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.
Framskritt, omveltning og industrialiseringUmiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)
- Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon
- Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa
- Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer.
- Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.
- Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde.
- Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon.
- Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.
Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.
Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.
Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.
Kvinner i Sovjet
Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold - og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.
Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne "kjøpe fri" en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.
Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: ”Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke - ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.”
Helsevesen
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.
Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.
Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.
KINA
Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949
En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.
Bøndene får sin egen jord 1950 – 69
Maos slagord var "jorda tilhører den som dyrker den". Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.
Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til "gamle vaner". De som solgte ble til "leid arbeidskraft". Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og "leid arbeidskraft" (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.
Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.
I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.
Folkekommunene
Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.
EPILOG
Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.
Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!
Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.
Les og studer erfaringene.
Sigmund Espedal og Geir Christensen
Noen lesetips:
John Reed: Ti dager som rystet verden ISBN 82-530-1219-5 (h.)
Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet. Oktober ISBN 82-7094-044-5
V. Popov: Stål og slagg Proletærkultur Gøteborg
Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober ISBN 82-7094-103-4
S. Mstislavskij: Forårsbebuderen. Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi. Oktober ISBN 82-7094-987-6
Nordal Grieg: Ung må verden ennu være. Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
Stefan Heym: 5 dager i juni. Oktober ISBN 82-7094-251-0
Edgar Snow: Rød stjerne over Kina Bind 1 og 2 oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
Han Suyin: Morgonens flod. Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969
En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
Chu Po: Spor i snøen Bind 1 til 3 Oktober
Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin. - Oslo : Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
Mao Tsetung: Verker i utvalg Oktober 1977
Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie) Oktober ISBN 82-7094-080-1
Nettsteder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
http://no.wikipedia.org/wiki/Kina
http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks
Thursday, August 12, 2010
Monstermaster, profitt, miljøvern og livet som løpegutter
Monstermastene i Hardanger har laget et voldsomt mediaoppstyr. Uansett om høyspent er faget mitt, så klarer jeg ikke å se på høyspentmaster som vakre. Jeg forstår de som mener mastene i Hardanger vil ødelegge naturopplevelser og skade turistnæring.
I forhold til de store miljøutfordringene: sulten som følge av økende hvetepriser vi leser om i disse dager, klimautslippene som kan ødelegge livsgrunnlaget vårt osv er noen stygge master en liten sak.
At Statkraft og andre kapitalistforetak ønsker seg den billigste utbyggingen er ingen overraskelse. Når de påstår at det er den eneste løsningen driver de politisk utpressing og lyver. Jeg var med å monterte en av de første lange sjøkablene. I 1976 skjøtte vi Danmark og Norge sammen med en 12 mil lang, 250 kilovolts stor, kabel. Den gangen var det et risikoprosjekt. Det var trøbbel i starten med fiskebåter som fikk kabelen i trålen og ødela den. Så fikk de gravd den ned i sanden i grunne områder. Siden da har det vært stabile driftsforhold. 34 år senere er dette velprøvd teknologi med få problemer. Statkraft påstår at feil kan medføre lange driftavbrudd. I 1976 brukte vi en uke på å skjøte den samme kabelen midt ute i Skagerak. Hvis Statkraft trenger 3 måneder nå, er det ikke av tekniske grunner, men fordi de sliter med enorme byråkratiske problemer. Produksjonstid på mange år virker også underlig på meg. Ved produksjonsanlegget i Halden lagde vi en mil kabel på 14 dager i 1976. Hvorfor trenger vi flere år nå?
På godt norsk så prøver kraftindustrien å få den løsningen som for dem gir størst profitt ved hjelp av bløffer.
Det opprørende ved saken er egentlig at regjeringen opptrer som pressetalsmann for Statkraft. De har repetert synspunktene til Statskraft rå og er regjering for dem, ikke for Norge og befolkningen. Regjeringen later som den er rød/grønn, men prøver ikke en gang å skjule at den blir styrt av kapitalen. Hvor mange høyrepartier trenger vi i Norge?
Det skal bli spennende å se hva en alternativ utredning bringer fram. Vil den virkelig være uavhengig, eller vil Statkraft klare å styre konklusjonene i den også? Vår regjering gjør jo forskning mer avhengig av næringslivet. Alle forskninginstitusjoner må holde seg inne med gutteklubben Grei som tildeler dem oppdrag. Kritiske vurderinger blir vanskeligere og vanskeligere for forskere som vil ha oppdrag i framtiden.
Direktørene i Statkraft og NHO må le godt når Stoltenberg står på 1. mai å synger arbeidersanger. Mer interessant er hvordan Stoltenberg og resten av regjeringen opplever det å være løpegutter for gutteklubben Grei?
Geir Christensen
elektromontør
I forhold til de store miljøutfordringene: sulten som følge av økende hvetepriser vi leser om i disse dager, klimautslippene som kan ødelegge livsgrunnlaget vårt osv er noen stygge master en liten sak.
At Statkraft og andre kapitalistforetak ønsker seg den billigste utbyggingen er ingen overraskelse. Når de påstår at det er den eneste løsningen driver de politisk utpressing og lyver. Jeg var med å monterte en av de første lange sjøkablene. I 1976 skjøtte vi Danmark og Norge sammen med en 12 mil lang, 250 kilovolts stor, kabel. Den gangen var det et risikoprosjekt. Det var trøbbel i starten med fiskebåter som fikk kabelen i trålen og ødela den. Så fikk de gravd den ned i sanden i grunne områder. Siden da har det vært stabile driftsforhold. 34 år senere er dette velprøvd teknologi med få problemer. Statkraft påstår at feil kan medføre lange driftavbrudd. I 1976 brukte vi en uke på å skjøte den samme kabelen midt ute i Skagerak. Hvis Statkraft trenger 3 måneder nå, er det ikke av tekniske grunner, men fordi de sliter med enorme byråkratiske problemer. Produksjonstid på mange år virker også underlig på meg. Ved produksjonsanlegget i Halden lagde vi en mil kabel på 14 dager i 1976. Hvorfor trenger vi flere år nå?
På godt norsk så prøver kraftindustrien å få den løsningen som for dem gir størst profitt ved hjelp av bløffer.
Det opprørende ved saken er egentlig at regjeringen opptrer som pressetalsmann for Statkraft. De har repetert synspunktene til Statskraft rå og er regjering for dem, ikke for Norge og befolkningen. Regjeringen later som den er rød/grønn, men prøver ikke en gang å skjule at den blir styrt av kapitalen. Hvor mange høyrepartier trenger vi i Norge?
Det skal bli spennende å se hva en alternativ utredning bringer fram. Vil den virkelig være uavhengig, eller vil Statkraft klare å styre konklusjonene i den også? Vår regjering gjør jo forskning mer avhengig av næringslivet. Alle forskninginstitusjoner må holde seg inne med gutteklubben Grei som tildeler dem oppdrag. Kritiske vurderinger blir vanskeligere og vanskeligere for forskere som vil ha oppdrag i framtiden.
Direktørene i Statkraft og NHO må le godt når Stoltenberg står på 1. mai å synger arbeidersanger. Mer interessant er hvordan Stoltenberg og resten av regjeringen opplever det å være løpegutter for gutteklubben Grei?
Geir Christensen
elektromontør
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
