Sunday, April 15, 2012

Barnehageplass til alle?

Det er langt igjen til full barnehagedekning på Nesodden.  Kommunen klarer så vidt lovens minimumskrav om tilbud til de som har søkt til fristen 15 februar og når barnet fyller ett år før 1. september.  Flytter du til kommunen etter søknadsfrist  eller barnet blir 1 år etter 1. september kan du bli gående opptil et år uten plass.   Barnetallet vokser med innflytting slik at det raskt til og med kan bli vanskelig å oppfylle lovens minimumskrav.
Det er svært viktig for småbarnsforeldre å få plass når du trenger det. (Samt å få en plass uten lange reiseavstander slik at hverdagen går opp)

For 6 år siden vedtok kommunestyret i en bisetning å nedlegge Blomsterveien barnehage når Heia ble ferdig. Heia åpnes til høsten og Blomsterveien er planlagt nedlagt fra samme tidspunkt.  De planene er foreldet. Rødt ønsker å  oppheve nedleggingsvedtaket og å vurdere barnehagesituasjonen på nytt med utgangspunkt i at kommunen skal klare å skaffe tilbud til alle som trenger det.

Geir Christensen
Rødt

Friday, April 13, 2012

Alt til alle? Eller Stoltenbergs bedøvelsesmiddel?

Nesodden AP skryter uhemmet av seg selv og erklærer seg som partiet for alle i AMTA 3/4.
Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gammalt og vil så vere, skrev Ivar Åsen.
Partier som sier som at de representerer alle, bør undersøkes nøye. De prøver å lure noen av velgerne sine.

AP ramser opp alt som skjer på Nesodden og prøver å ta æren for det. Å ta æren for alt er AP svært dyktige til. Hva de bidrar med, er en annen sak. Et eksempel: Politiråd er på skrytlisten selv om det er politiets initiativ.. Nedleggelsen av lensmannskontoret har vel ikke akkurat ført til et politi som kjenner kommunen godt. Svært mange av oss,både med og uten partimedlemskap sloss mot nedleggelsen med bl.a. underskriftkampanje og forsøk på å få krav om opprettholdelse så tydelig som mulig fram til storting og regjering. AP valgte en annen vei. De ville ta opp saken gjennom partikanalene, i steden for «aksjonisme». Det har de sikkert gjort. Og etterpå har vi ikke hørt et knyst. For mot APs sentraliseringspolitikk er lokallaget loyalt. Det var regjeringen Stoltenberg som nedla lensmannskontorene med støtte fra høyresiden på Stortinget. Det være seg, politi, legevakt eller brannvesen det handler om. Er Nesodden AP innbyggernes stemme overfor Stoltenberg? Eller Stoltenberg sitt bakkemannskap for å holde folk i ro når upopulære tiltak gjennomføres?

Politikk handler om valg

På Nesodden må vi velge mellom å ta vare på grønne Nesodden eller hjelpe regjeringen med planen om å flytte 400 000 mennesker til Osloregionen. På samme viset må vi velge mellom å la «markedet» drive Nesodden mot å bli enda mer «sovekommune» eller å systematisk skape en allsidig kommune som det kan leves hele liv i.
Vi må velge mellom å gi eiendomsspekulantene fritt spillerom til å suge penger av boligkljøpere eller å bidra til at ungdommen får boliger med regulerte priser utenfor markedet som det er mulig å kjøpe.
AP prøver å skjule sine valg. Da bør alarmklokkene ringe hos mange velgere.

Geir Christensen
Rødt

Wednesday, April 11, 2012

Om den lange fredagen, bondekamp og hypnose

Reisebrev fra Ketil Grønvold

«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».


Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.

I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.

Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.

Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.

Adele hører hjemme i deres rekker.

Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».

Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.

Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.

Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.

For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.

Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.

Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!

Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.

Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.

Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.

For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.

Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned

Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..

I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.

Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .

Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:

There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)

…………………..

I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.

«Det var sånn han var», sier han.

Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.

Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.

Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.

«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».



Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?

Thursday, April 5, 2012

Arbeiderpartiet sin rolle i klassesamfunnet

Arbeiderpartiet er Norges viktigste maktbærende parti. Her følger noen teser om hvordan AP fungerer. Det trengs langt mer undersøkelser enn det jeg legger fram her. Dette er ment for å starte en debatt:

7 teser om Arbeiderpartiet

  1. Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk.
  2. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes.
  3. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner.
  4. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret.
  5. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet.
  6. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet.
  7. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.
Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.

Å se et rød/grønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere. Det vi i Skandinavia kaller sosialdemokratiske partier blir i Søreuropa kalt sosialliberale partier.

Litt om klasser

Lenin (En stor begynnelse):

«Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg

- etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov)

- etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og

- med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på

Klasseanalysen bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.

Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.

Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).

Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene og som derved tilegner seg merverdien.

Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet må vi se på de forskjellige gruppene og bruke de to siste kriteriene til Lenin: hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.

Ufullstendig om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyrekandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Her følger yrke og lønn etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer:



Yrke                                                                                       inntekt (netto)

Fagansvarlig(jurist) i Storebrand                                           312 722
Organisasjonssekretær                                                                  151 (elev 2009)
Prosjektleder UD                                                                   513 249
Statssekretær                                                                          589 341
Forskningsleder                                                                     567 267
Rektor                                                                                    351 098
Kommunikasjonsdirektør                                                      526 433
Administrerende arbeid i
Posten                                           324 476
Direktør                                                                                 670 049


Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel» (Styrer bedrifter eller statsapparat), altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave og selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.

Særtrekk ved Ap


I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer) Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende små kunnskaper om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter) er overveldende.

Ap og H styrer Nesodden sammen og er enige om nesten alt, men noen få sprik har synes. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging i en særdeles økologisk sårbar vik. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.

At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.

Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.

Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få høyrefolk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.

Lagdelingen i Arbeiderpartiet


Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.

Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.

De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du oppfyller dette kravet, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.

Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.

Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?

Kan et mindretall styre over et flertall?


En ledelse, med støtte av under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev over første side?
LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.
Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.

For hundre år siden utformet Robert Michels "Oligarkiets jernlov" (1911):
- I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
- Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
- Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:

Økonomisk avhengighet

Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. F.eks. har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt må, skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?

Oppkjøp av ledere

Det er vanlig at arbeidsgiver ”kjøper" tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karriere vei). Det motsatte, at fagforeninger ”kjøper” sjefer er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.

Spesielt blir dette viktig for ”organisasjonshopperne” de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makten samt fraværet av ubehagelige konflikter være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep ”arbeideraristokratiet” til ett norsk organisasjonsaristokrati.

Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.

Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.

Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.

Definisjonsmakt

Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.

Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer

Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelsen. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.

Sosiale bånd

Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.

Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, dreper sin egen framtid som folkelig kraft.

Juss og voldsapparatet

Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør de forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.

Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som vi som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.

Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort. Jeg kommer tilbake til det.





Geir Christensen

Monday, April 2, 2012

Filipinske fragmenter....

Reisebrev fra Kjetil Grønvold


To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.

Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.

Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.

Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?

Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.

Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:

«Løgn, grov løgn og statistikk».

Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».

Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.

Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.

Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.

På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem

Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.

Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.

Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.

Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.

For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.

I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.

Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.

Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.

Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.

Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.

Det er håp i hengende filippinske snører………