Selvavsløring fra Sandberg

Høyre – partiet for de rike, er overskriften på Sandbergs 1. mai tale og leserbrev (14/5). En riktig skarp observasjon.
Essensen i innlegget er at alt vil bli så mye verre under Erna, særlig kommuneøkonomien. Med Høyres budsjettopplegg ville Nesodden i følge Sandberg tape 17 millioner. Jeg skal ikke delta i konkurransen mellom Høyre og AP om hvem som er verst for kommuneøkonomien. Antakelig ville Høyre vinne kampen om budsjettkutt mens AP ville vinne kampen om å prakke på kommunen nye oppgaver uten penger til å løse dem.
Ordførervalget gav SVs Hintze Holm en solid seier. Sandberg valgte som kjent å se bort fra resultatet og ble ordfører i allianse med Høyre. I motytelse mot å få være gallionsfigur gav hun stor politisk makt til Høyre. Overrepresentasjon i alle utvalg samt lederne i alle viktige utvalg og komiteer. Det politiske samarbeidet mellom Nesodden AP og Høyre er usedvanlig tett og nært. Venstresiden på Nesodden blir behandlet som luft.
Nylig er det blitt kjent at bruken av vikarbyråer akselererer i kommunen. Angrep på lønns- og arbeisvilkårene til ansatte er vanlig fra høyresiden.

Dersom Høyre er de riks parti, hva er Nesodden AP da, Sandberg?

Geir Christensen
Rødt

Privatisering i Nesodden kommune: Bruk av vikarbyråer

I kommunestyret fikk ordfører følgende spørsmål:

Kommunestyret har i flere år ventet på en utredning fra rådmannen om hvordan bruken av vikarbyråer kan begrenses. På mail får jeg opplyst fra rådmannen at vilkårbyråbruken har økt vesentlig.
I 2011 utbetalt kommunen ca 2,2 millioner til vikarbyråer
I 2012 utbetalte kommunen ca 16,6 millioner til vikarbyråer

Vikarbyråer oppfattes av LO som en alvorlig trussel mot tariffavtalene og sikkerheten for ansatte. Oppfatter ordfører denne store økingen i bruk av vikarbyråer som akseptabel? Vil ordfører ta initiativ til å få ned bruken av vikarbyråer? Når vil sak om vikarbyråer som kommunestyret har bestilt komme til behandling i kommunestyret?

 

Svaret var skremmende men innholdsløst. Hun var «egentlig» i mot stor bruk av vikarbyråer, men den spesielle situasjonen i 2012 gjorde det nødvendig. På oppfølgingsspørsmålet om hva det «spesielle» var, unnlot hun å svare. En betydelig del av vikarbyråbruken handler om renhold og hjelpepleiere.

EUs direktiver har blitt en het potet i norsk fagbevegelse og gitt motstand til hele EØS avtalen. Vikarbyrådirektivet ble trumfet gjennom mot politisk streik og 30.000 fagorganiserte arbeidere i demonstrasjoner og markeringer over hele landet. Direktivet normaliserer innleid arbeidskraft til erstatning for trygge arbeidsplasser. Er det virkningene av dette vi begynner å se i kommunen?

Kan ordfører forklare hvorfor det brått er nødvendig å bruke en stor del av kommunens lønnsmidler på vikarbyråer, mens den klarte seg uten i over 100 år?

Geir Christensen
Rødt

Hvem skaper fremtiden? Årets 1. mai tale

Som ung og storkjeftet læregutt fikk jeg beskjed om å være forsiktig. Rådet var: Skal du få gjennom noe så må du innbille sjefen at det er hans egen ide. ....  Etter hvert  har jeg fått mye opplæring i å smiske med sjefen for å få resultater. På noen områder er jeg riktignok særdeles tunglært. Åpen direkte kommunikasjon er vist ikke alltid så bra. Hva er denne holdning uttrykk for?  Sjefen bestemmer og hvis du som menig skal få bruke vettet ditt må du smiske med ham. Vanlig tenking. Ikke bare i næringslivet, men i de fleste organisasjoner......  Nesten alle medlemsorganisasjoner har jo et formelt demokrati, men den virkelige styringen skjer svært ofte  på samme vis som i næringslivet.  Du godsnakker med lederne for å få ting til å skje og de "holder hoff".  Hoffet beskytter mot plagsomme medlemsinitiativ.  Bedriftene og mye av organisasjonslivet er styrt etter førerprisippet. Ladet ord men det er ikke nazistenes oppfinnelse, selv om de rendyrket elitetenkingen. Det er 5 tusen års tradisjon med klassesamfunn - fra pyramidenes tid til i dag. All organisering  har handlet om å støtte en elite og undertrykke det store flertallet.  Slik finnes det tusen mekanismer som gjør at det er vanskelig for "underordnde å få bruke vettet sitt skikkelig"  Den største sløsinga i vårt samfunnet er at så få mennesker får bruke hue, annet enn på snevre jobbfelt.  I vårt samfunn med  mindre behhov for muskler til å grave grøfter og mer behov for arbeidskraft som har oppgaver som trenger tenking og selvstendighet blir det spesielt kritisk.  

Rødt tilhører en tradisjon med det motsatte som utgangspunkt. Som ønsker å utvikle organisering som frigjør flertallets handlekraft og bryter ned klasseforskjellene.  Det er en vanskelig utfordring. 5000 års tradisjon sitter i refleksene våre og gamle makttekniker adopteres stadig.  Men vi prøver og etter hvert vil vi lykkes.  

Det er en grunn til at å forsøke dette er så viktig.    Dersom vettet til innbyggerne på Nesodden - alle 18 000 - er samfunnets viktigste ressurs, så går det dårlig med samfunnet dersom noen spekulanter og sjefer sammen med kommunestyret skal drive utviklingen av halvøya vår alene.  Det blir dårlig  fornyelse/inovasjon, fordi så mange kloke tanker går tapt. Det blir stivnet og konservativt fordi herskende tenkesett ikke blir utfordret..  Det blir sosialt dårlig fordi behovene til flertallet får liten plass.  Hver gang du stresser en småbarnsfamile urimelig, tar bort et lekeområde eller på annen måte reduserer livskvaliteten påfører du samfunnet utgifter. Men det kommer ikke i spekulantenes regnskaper. Boka ulikhetens pris sier noe om klassesamfunnets kostnader.  Kortsiktig profittenking skaper ikke bare en tapende arbeiderklassen, men også et samfunn som taper i den internasjonale konkurransen. Der markedsliberalismen får størst gjennomslag går kapitalistisk produksjon dårligst og blir mest  selvødeleggende.

De viktige sosiale endringene kommer nedenfra.  Når klubben på gamle Aker mekaniske fant på å velge noe de kalte verneombud og stilte vernekrav til bedriftsledelsen tenkte de ikke antakelig ikke på at de skulle starte en bevegelse som etter mange år skulle ende opp som noe vi nå kaller arbeidsmiljøloven. Men det var mange titusen tillitsvalgte, mange titusen små og store,   lovlige og "ulovlige" aksjoner og etter hvert en massiv opponion på arbeidsplassene som drev den fram.

Retten til "selvbestemt abort" tar mange i dag som en selvfrølge.   Gyldendals store leksikon beskriver den nye loven fra 1975 som gav denne rettigheten slik: 
Norge: Den første norsk abortlov kom i 1960. Under denne loven, som gjaldt årene 1964 - 75, økte antallet legale aborter fra ca. 3000 til 15 000 pr. år. I de siste årene var økingen noe mindre. Selv om loven var streng i indikasjonsinnstillingene, ble den praktisert stadig mer liberalt av abortnemndene. Den nye loven om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 er etter alt å dømme intet annet enn en legalisering av den praksis som allerede hadde utviklet seg under den gamle loven. Det er kanskje en vesentlig årsak til at det ikke er skjedd noen kraftig øking i aborttallet etter at den trådde i kraft 1. jan. 1976.

Hva skjedde fra 1960 til 1975?  Den nye kvinnebevegelsen blomstret. Abortnemndene ble bombardert med innlegg og kritikk. Opponionen svingte så kraftig at å avslå abort i praksis ble nesten umulig. Først da - avviklet et knapt politisk flertall forbudet.

Alle viktige sosiale endringer i retning mer menneskelighet og mindre forskjeller kommer nedenfra.  Å overlate samfunnsutviklingen til kapitalistene og politkerne er  livsfarlig. 

Det er en grunn til at vi her ønsker å hedre ildsjelene og  engasjementet som finnes på Nesodden. Det er motoren i å utvikle nesodden i en mer menneskelig og solidarisk retning.  Ingen politikere kan sørge for det. Ingen politiker kan spille noen særlig rolle i det, uten i allianse med kraftige folkebevegelser.  Hvorfor driver jeg da med partipolitikk?   Fordi talsmenn inn i besluttende organer kan hjelpe og gi folkebevegelser styrke.  

Rødt er et lite parti. Vi kan ikke "vinne" i kommunestyresalen mot et massivt blått flertall.   Men sammen med engasjerte mennesker kan vi få til endringer alikevel.  

Da er det særdeles viktig å vite hvor   vi skal ha ørene våre. Det finnes forskjellige ideologiske retninger i Rødt Som gammel maoist skal jeg sitere han litt:

"Hvor kommer de riktige tankene fra? Faller de ned fra himmelen? Nei. De kommer fra samfunnsmessig praksis og fra den aleine. De kommer fra 3 slags samfunnsmessige praksis, nemlig kampen for produksjonen, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter."                           
Jeg liker bedre å snakke om fornuftige enn riktige tanker.    Med samfunnsmessige praksis oppfatter jeg " livserfaring".

Så etter hukommelsen :   «Selv er vi  ofte uvitende og dumme, massene er de virkelige heltene.»    Massene er ikke noe godt norsk ord, vi ville vel si folk.  Men at kunnskapen sitter blandt alle våre 18 000 innbyggere og at store ører er nødvendig for å kunne bidra til å gjøre om den kunnskapen til skaperkraft, det er sikkert.   Det er Nesodden Rødt sitt utgangspunkt for å prøve å være et hjul  i det maskineriet som kan bidra til et mer menneskelig nesoddensamfunn.    Så enkelt og så vanskelig ser jeg på Rødt sine oppgaver.

Nok om oss - nå er det tid for å slippe til ildsjelene.

Solidaritet

Her følger talen til Liv Una Førde 1. mai om arbeidet til støttekomtieen for Dar:

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse og skape kollektive verdier for flere.

Solidaritet er selve grunntanken med 1. mai, grunnfjellet til arbeiderbevegelsen og vår egen velferdsstat. Det innebærer også en tanke om å gjøre verden bedre for kommende generasjoner.

Solidaritetstankens motsetning er et samfunn preget av egoisme og likegyldighet og det er et samfunn ingen som feirer 1. mai vil gå med på.

Jeg har blitt bedt om å si noe om solidaritet mellom folk på Nesodden i lys av Dar saken. 

Det har vært en 11 år lang reise for meg og historiene er så mange. Jeg ble kjent med familien Dar gjennom jobben min i Munkestien barnehage der de to minste gikk og Shahida var utplassert på språkpraksis og senere ansatt.  Med seg i bagasjen hadde de minner fra alt de hadde blitt utsatt for: trusler, blasfemi anklager, attentater hvor huset bodde i ble beskutt i timevis, kidnapping, påsatte branner. Ikke minst den ferske såre sorgen over Hassan på 4 år som de mistet.

De hadde flyttet 5 ganger innad i Pakistan på kort tid for å forsøke å komme unna men hver gang ble de funnet av de ytterliggående gruppene som ville ramme Nadeem. Da de skjønte at de ikke kunne beskytte barna lenger, flyktet de umiddelbart. Valget falt på Norge som de voksne hadde besøkt før og hvor de hadde mye familie. De fleste av Nadeems kolleger rakk aldri å flykte og Nadeem er en av en liten håndfull offiserer og politimenn som har overlevd av de ca par hundrede som delte jobb med ham. Attentatene mot dem blir sjeldent etterforsket.

Dette skulle innlegget handle om solidaritet. Hvorfor tok jeg selv valget om å støtte dem og stå i det i 11 år?  Svaret ligger i den lille hånden til 2 år gamle Owais som grep min, om bamseklemmene fra Ali, standhaftigheten til Saliq, og de grønne store øyne Uzma som ser rett på meg og spør meg: er du der for meg? Man svikter ikke unger som trenger beskyttelse.  Når man ser urett må man rett og slett finne mot til å våge. Våge å stå i noe som kan bli ubehagelig og der kanskje ikke alle er enig med deg. Våge å si høyt at noe er urettferdig selv om det er ditt eget norske system det dreier seg om. Stå i mot de som finner avgjørelsen din skremmende og provoserende.. Våge å tåle at noen kan bli sinte. Ikke alt er en rosenrød historie og ungene har måttet forsvare far i skolegården. Nå vet alle det: Nadeem løy aldri!

Befolkningen på Nesodden våger. Historiene fra Nesodden er mange og rørende. Det er uendelig mange historier om folk som sier ja og bretter opp ermene. Men også historier om folk som først blir redde for å bli blandet inn i noe uoversiktlig, men som etter en konkret beskrivelse fra oss om hva vi trenger hjelp til likevel stiller opp og blir viktige for oss. Det er også historier om folk som sier nei. Mang en gang har jeg trukket pusten dypt og gått en runde ekstra på gulvet før jeg skal ta en vanskelig telefon på vegne av Dar familien. Da har jeg sagt til meg selv: hva er det verste som kan skje? Du kan få et nei eller de legger på… Det hjelper jo å være født optimist da og ha tillit til at de fleste vil deg og familien vel.

Det er historier om glede: Mandag ringte Uzma og fortalte at hun hadde fått bekreftelse på statsborgerskap og kan hente sitt norske pass. Det kan vi takke ungenes lærere, barnehage ansatte, naboer, venner, venners venner på Nesodden for. Ved en tilfeldighet skjønte jeg at mor og barn ikke hadde egne saker men at oppholdstillatelsen fulgte fars sak. En eneste setning i det mange siders avslaget til far sa noe om det.

Da startet jeg en faglig og lokal dugnad for å dokumentere barnas situasjon. Akkurat som Nathan i Bergen måtte vi bevise hvor norske de var selv etter at de tre yngste hadde tilbrakt hele barndommen her. Absurd men nødvendig. Samtidig som vi måtte skaffe faglige solide uttalelser om mulige konsekvenser av en utvisning til Pakistan. Folk stilte opp og resultatet ble at mor og barn er trygge. I våres fikk far medhold på alle punkter og Nadeem og familien kan endelig ta fatt på vanlige hverdager og jobb. En seier så stor at det nesten er vanskelig å fatte etter så mange år.

Vi har så mange og takke..

Skal jeg fortelle om menigheten og Nesodden kirke som ofret så mye i så mange år for å hjelpe og som slo ring om oss. Kirken som har støttet oss på en livsviktig måte ved å beskytte Nadeem og hans familie. Uten dem og deres støtte ville det fort kunne blitt kritisk.

Skal jeg fortelle om Nesoddtangen legekontor som strakte seg langt for oss og doktor Zeti som dro etter en lang arbeidsdag til menighetshuset for å gi Nadeem og resten av familien legehjelp når de ikke kunne komme til ham.

Skal jeg fortelle om privatpersoner og Fau utvalgene som hjalp oss til å få barna på skoleturer?

Skal jeg fortelle om alle kunstnerne, musikerne, skuespillerne, korene, fotografene, teknikerne som ble med gratis på støttekonsertene? Om alle kakebakerne, dugnadsgjenger, Kalenderselgerne og sjåførene?

Skal jeg fortelle om foreldrene til barnas venner som tok dem med på tur, hentet dem til bursdager og lot dem overnatte for å få en pause fra kirkeasylet?

Skal jeg fortelle om drømmen om Legoland og Owais drøm om å fortelle at de har gjort noe i en ferie som andre barn i klassen? Ferier var nemlig ikke bare hyggelig for da mange av vennene bortreist og det var lite å finne på. Og om støtte konserten i fjor som gjorde at den drømmen gikk i oppfyllelse?

Skal jeg fortelle om å våge å være sivil ulydig? Om stemningen, redselen og adrenalinet midt på natten da vi skulle rekke å få dem til menighetshuset før politiet kom? Om viljen i befolkningen på Nesodden til å holde familien i skjul i sine egne hjem om nødvendig? Det er så sterkt

Skal jeg fortelle om Saliq og Nesodden videregående, en ung russ som fylte 18 og kunne risikere å bli utvist alene? Som fikk bo i skjul hos en kamerat for få konsentrert seg om å fullføre siste halve året og skolen som slo ring om ham og var klare til å smugle ham til menighetshuset på kort varsel?

Det er så mye å fortelle om: Et enstemmig kommunestyre, to ordførere som ofret tid, krefter og ressurser, et enstemmig tålmodig menighetsråd og en klok sogneprest. Det gjør meg så stolt! Nesodden har vist seg fra sitt beste og har klart å gi en familie på 6 livsviktig hjelp for å overleve.

Tilbake til solidariteten:

Mitt eget valg er enkelt: man sier ifra når noe er urettferdig.

Mitt valg handler om 1. mai. Det er 1979 og sammen med haug unger går jeg i flaggborgen i første mai toget i Oslo. Jeg er 11 år snart 12: En man kaster noe foran en barnevogn med en 2 åring i. Vakten tar det opp og så smeller det. En halv meter unna meg. Nynazisten Kyvik ville ramme 1. mai og feigt nok valgte han der det var en haug med unger. Det hadde samme effekt på meg som det har på mange unge som opplevde 22. juli:

Jeg nekter å være redd! Jeg vil fortsette å jobbe for rettferdighet og solidaritet og ingen mørke krefter skal skremme meg fra det.

Liv Una Førde

Avslutter med mitt yndlings dikt:

Erik Blomberg

ur Var inte rädd för mörkret, ty ljuset vilar där.

Vi ser ju inga stjärnor,

där intet mörker är.

I ljusa irisringen

du bär en mörk pupill

ty mörkt är allt som ljuset

med bävan längtar till.

Var inte rädd för mörkret,

ty ljuset vilar där,

var inte rädd för mörkret,

som ljusets hjärta bär.

Psalm 797 av Erik Blomberg från diktsamlingen «jorden»"