Kommunens arealplan: Høringsinnspill avist behandlet

Kommunestyret vedtok, på årets mørkeste dag, å avvise behandlingen av alle forslag til kommuneplanen ut over formannskapets vedtak. Ca 60 forslag som stort sett alle er oppfølging av innbyggerinnspill «følger saken» til neste rulering om 4 år.

Det gjelder soning av hele eller deler av Skjønhaug i Bergerskogen til LNF (Landbruk, Natur og friluftsliv), innspill om aktivt trevern, alle søknader om omsoning til næring, alle forslag om omsoning til LNF av miljøhensyn. F.eks utvidelse av grøntsonen mellom Skoklefallskogen og Nesoddmarka, omsoning av arealer nord for Svestad for å verne rødlistarter og hjelp til med gjennoppbygging av Oslofjorden og en rekke andre mindre miljøtiltak osv.

Vedtaket ble gjort med 16(AP, H, Frp, KrF og 1 SP) mot 15 (SV, MDG, V, Rødt og 1 SP) stemmer.

Erfaringene mine med vedtak om «følger saken» er at det går rett i søplebøtta. Eksempelet er Ruud gård som driver næring(søppelhåndtering) og for 12 år siden ba om omregulering av deler av gården til næring. Den var ikke skikkelig utredet så forslaget som jeg fremmet da ble nedstemt, men skulle følge saken til neste rulering. Dette er tredje gang planen ruleres siden da, og nå skal den altså følge saken etter fjerde rulering. Kommunen har stor mangel på næringsarealer. Rødt tar ikke stilling til om området bør sones om, men mener vi faktisk må utrede spørsmålet å få en vurdering av om det er vektige samfunnsmessige eller miljømessige argumenter for eller mot. Kommunens maktpolitikere velger å la være å behandle nesten alle inbyggerinitiativ.

Hvordan kan innbyggerne få innflytelse i en kommune hvor det politiske flertallet nekter å behandle forslagene deres?

La oss arbeide for et politisk flertall som faktisk vil høre på og samarbeide med innbyggerne.

Vi kommer tilbake til en rekke enkeltsaker som nå er avgjort med alvorlige negative virkninger.

Geir Christensen

PS: Formanskapets innstilling, som ble vedtatt, inneholdt noen få lyspunkt: 
Omsoning av kommunens tomt i Bergerskogen til LNF, Noen lettelser i forhold til å kunne sette solceller på tak mm.

Søndagstanker: Et bitte lite luksusproblem

Å våkne opp til gnistrende sol og snø er fantastisk. For meg betyr det skitur. Det mest negative på Nesodden er dårlig skiføre. Når muligheten er der må den brukes. I min barndom på Vestlandet pleide vi å si at skiene måtte brukes dagen snøen kom. Dagen etterpå hadde den som oftest regnet bort. Like ille er det ikke på Nesodden, men ingen vet hvor lenge snøen ligger.

Vel framme i skiløypa forstod jeg at jeg hadde tatt feil ski. Fjellski er bedre til løypetråkking enn smale langrennski. En kommune som er treg til å kjøre løyper er selvfølgelig et bitte lite luksusproblem for en priviligert mann som har råd til å ha flere typer ski. I forhold til utfordringene kommunen har når det gjelder helse- og sosialtiltak, osv er det ubetydelig. Men i skiløypene kan fattig og rik møtes og nyte naturen.

Eller kan vi det? Kommunal fattigdom rammer hardest de som trenger velferdsstaten mest. Men det rammer også oss alle. Gode felleskapsarenaer er viktig.

I min ungdom hadde jeg i mange år noe som kaltes kombinerte ski. De skulle være like gode til langrenn som til hopp. Sant å si vant jeg hverken langrennskonkuranser eller hopprenn med dem. Det var sikkert noen velstående ungdomer som lo av dem bak min rygg. Men jeg fikk ikke så mange kommentarer at jeg mistet skigleden. Som voksen ble jeg glad for at alle kunne drive idrett og skaffe seg godt utstyr. Så lenge det varte.

Nå er mye idrett blitt dyrt. Kontingenter som er svimlende i forhold til de 20 kronene som Oslo Turn krevde av meg. Utstyr til mange tusen og turer som koster skjorta. Mange blir faktisk utestengt. Vi er tilbake i et samfunn med voksende forskjeller.

Jeg unders på om Erna, når hun besøkte Ressurskaffen, også klarte å se skadene hun har gjort på samfunnet. Med skattelette og luksus for overklassen og stadig flere som sliter med å få til et normalt skikkelig liv.

Vil vi ha det slik? Er det viktig med mindre forskjeller, også for oss som ikke har kreditorer pustende i nakken?

Geir Christensen

Kommuneplanens arealdel: Skal innbyggernes innspill avvises uten begrunnelse?

Gjesteblogger: Liv Klungsøyr

Befolkningen på Nesodden har vist et stort engasjement i kommuneplanens arealdel. Mengden høringsinnspill er overveldende. At så mange innbyggere deler av sin kunnskap og engasjerer seg gir grunnlag for en særdeles god kommuneplan, dersom innspillene behandles godt og vennlig. For en liten administrasjon er det svært arbeidskrevende og kan også oppleves som plunder og heft. Kommunestyret må velge mellom å ta innspillene positivt og prøve å få med kunnskapen de representerer i planen, eller unngå forstyrrelser og forsinkelser.

Ingen arealinnspill?

Så langt jeg kan se er stort sett alle innkomne forslag om endring av soning i arealplanen foreslått avvist.

Begrunnelsene er litt forskjellig, men som sum gis det inntrykk av at innspillene ikke kan eller bør behandles.

Eksempler er:

Alvern småbåthavn sones til faktisk bruk

Skjønhaug (Bergerskogen) sones til LNF (Landbruk, Natur og Friluftsliv)

Tomt på Bomansvik til LNF

Grøntdrag på Østsiden av Heia barnehage utvides til 80 meter for å sikre sammenheng mellom Nesoddmarka og Skoklefallskogen

Kollen bak Coop sones til LNF

Skogområdene som er sonet til sentrumsformål på Tangen sones tilbake til LNF

Strandsonen nord for Granerudstøa (Svestad) sones til LNF

Utvidelse av området grøntstruktur natur i Ursvikbukta utvides til å inkludere sjøområdene utenfor Hellviktangen.

Dette er et lite utvalg av svært mange konkrete og velbegrunnede forslag. Rødt spurte kommunedirektøren: Skal vi forstå kommunedirektørens innstilling slik at alle disse forslagene er greie å vedta? Eller vil Kommunedirektøren ha disse tilbake for utdyping?

Hvor demokratisk?

Hvis poenget med høring og demokrati skal fungere må det være mulig å endre administrasjonens forslag til soning i arealplanen. Hvis det i praksis ikke er mulig, vil innbyggernes innflytelse være borte og kommunestyret vil redusere seg selv til sandpåstrøingsorgan.

For de fleste nye forslag medfører det en ekstra runde med høring. Det har, de 16 årene vi kan huske å ha behandlet slike saker, alltid etterfulgt kommunestyrets vedtak. Vi forstår at det kan være arbeidsmessig besparende å prøve å unngå dette, men i våre hoder kan det ikke forsvares demokratisk.

Unnvikende svar

I Formannskapet svarer kommunedirektøren at hun har fått fire spørsmål det skal arbeides med i forbindelse med kommuneplanen og at disse forslagene ikke omfattes av det. Jeg forstår ikke svaret: Forslagene var til utarbeiding av planen. I høringssvarene til planen kan vi ikke se at det foreligger noen skriftlig instruks om å la være å svare ut forslag. Tvert imot er det en klar regel om at kommunedirektøren skal sørge for at en sak er forsvarlig opplyst. Det betyr at kommunestyret skal vite om det foreligger planfaglige argumenter mot noen av forslagene ovenfor eller andre innsendte forslag.

Spørsmål til ordfører

Jeg vil spørre ordfører: Er du kjent med noen avtaler om at høringssvar ikke skal utredes forsvarlig? Hvis ikke, vil du:

1. stemme for tilbakesendelse

2. alternativt stemme for ovennevnte forslag og andre innsendte forslag der det ikke foreligger planfaglige motargumenter? 

Et kommunebudsjett for økte forskjeller

 

Høyre lanserte et ønske om felles budsjett for å møte de dårlige tidene. Rødt svarte ut med to forutsetninger:

• Kommunebudsjettet må ta ansvar for dyrtid for innbyggerne og bidra til mindre forskjeller

• 
  
  Tettere samarbeid med frivilligheten

Ingen av disse ønskene har fått særlig støtte.

Høyre er mer opptatt av å holde kommunens utgifter nede enn at menneskene som bor her skal ha det bra og rikker seg ikke. AP, MDG, V og SV følger samme logikk og gjør bare knebøyninger i forhold til å tiltak for å motvirke nyfattigdommen.

Vårt sentrale krav var:

En plan for å hindre skadevirkningene av økende fattigdom og utenforskap. Det seentrale her var 3 millioner avsatt til tiltak for å motvirke nyfattigdom og et oppdrag til kommunedirektøren om å utrede hvordan dyrtid vil ramme innbyggere på Nesodden samt forslag til hvilke tiltak som best kan hindre store skadevirkninger.

Ingen støtte til dette, men en kortsiktig forslag om å øke sosilhjelpssatsene i de 6 første månedene av 2023 er svaret.

Ingen gjennomgang, ingen nye tiltak, ingen ungdomssatsing.

Et slikt budsjett vil ikke Rødt ta ansvar for.

Når det gjelder vårt andre krav om tettere samarbeid og støtte til frivilligheten inneholder budsjett for 2022 heller ingen ting. Søknaden om ca 160 tusen ekstra fra Frivilligsentralen ser ut til å bli avslått. Det foreslåes en budsjettpost for 2024, men det er ikke et forpliktende tiltak. Hva støtten til frivilligheten skal gå ut på er heller ikke diskutert. For Rødt er det svært viktig at den ikke brukes til å avskrive kommunens ansvar.

Vi får altså ingen endringer i år. Vi får se hva valget bringer og om handlingsrommet åpner seg etter det.

Rødt

Olga Papalexiou


Geir Christensen

Rødt styrt nedenfra?

På Nesodden har vi arbeidet med nye vedtekter i Rødt og har med utgangspunkt i vanskene med å unngå at partier skifter farge har vi laget noen forslag:

Demokrati er en vanskelig øvelse

§ 1 Namn og formål

Forslag til tillegg i § 1

3. Rødt styres nedenfra av medlemmene. Alle tillitsvalgte er underordna medlemmene og skal ikke få privilegier eller kunne gjøre karriere via tillitsverv i Rødt.

Begrunnelse:

Vedtekter for et parti styrt nedenfra

Når Rødt skal revidere vedtektene ville et naturlig utgangspunkt for en vedtektskomite være hvordan partiet skal styres nedenfra og hindre at ledelser blir lojale mot kapitalismen. Erfaringene fra Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Vesten samt fra samtlige kommunistpartier som har fått makt skulle gjøre dette til et overordnet spørsmål og noe av det mest studerte og diskuterte i arbeiderbevegelsen. Vi finner ikke noen slik debatt eller slike vurderinger i innspillet fra vedtektskomiteen. Det overrasker oss. Å få oppmerksomhet rundt spørsmålet allerede i formålsparagrafen kan være en start.

Siden de første organiserte samfunnene har all organisering handlet om å hjelpe et herskende mindretall med å utnytte et flertall.

Vi kan se på alt fra pyramidene til våre dagers imperialisme og vi ser det samme. I Norge er store deler av organisasjonslivet også preget av det samme. Næringslivet styres ovenfra og ned. Sjefen bestemmer. En klok næringslivsleder lytter, men tar de beslutningene «som trengs». Pyramidene hvor ordreveiene går nedover er udiskutable.

Organisasjonslivet - partiene, fagforeningene osv – er i prinsippet styrt demokratisk. Det er et formalsystem hvor lokalorganisasjoner er utgangspunktet og «høyere» organer velges og skal styres nedenfra. Stort sett er virkeligheten motsatt. Det finnes en million teknikker for mennesker i maktposisjoner til å utmanøvrere bevegelser nedenfra. Reelt er nesten alle organisasjoner styrt på samme vis som næringslivet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organi­sasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til staten og bevilgende myndigheter.

Oligarkiets jernlov

Her ligger marxismens største utfordring. Det finnes gammel marxistisk kunnskap om dette:

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.  Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjonen.

Dette har ridd arbeiderbevegelsen som en mare. Våre organisasjoner har systematisk blitt snudd mot oss. LO-ledelsen og Aps holdning til strømkrisen er et sluttprodukt etter en lang prosess som har knyttet ledelsen i disse organisasjonene tett til monopolkapitalen og delvis tatt de opp i seg.

De fleste kjenner utfordringene fra fagbevegelsen. En tillitsvalgt som gjør jobben sin overfor medlemmene, kommer ofte i trøbbel. Men de som er imøtekommende overfor ledelsen og blåser i medlemmene gjør ofte karriere.

LO-skolen

Teknikker for å holde kontroll med medlemmene slik at ledere kan «få handlefrihet» er systematisk utviklet.

En av våre medlemmer gikk på LO-skolen den gang Håkon Lies utplasserte sjef, Jacob Grava, enda regjerte. Jacob Grava var påsatt for å sørge for at rekruteringen til toppjobbene i fagbevegelsen skulle holdes under kontroll. Han foreleste bl.a. om hvordan vi skulle jobbe i redaksjonskomiteer.

Redaksjonskomiteer

«Jeg ble spurt om hva jeg mente var en redaksjonskomite sin oppgave.

Klargjøre hva som er de sentrale uenighetene og få de opp til debatt og avstemning slik at landsmøtet blir en best mulig prosess og at det får stemt over viktige uenigheter, sa jeg? Det var tydeligvis veldig naivt. Han så lenge på meg før tordentalen kom:

Komiteens oppgave – sa han – var å lage et samlende forslag, som både kunne bli vedtatt og som for ledelsen gav handlefrihet og dessuten legge det fram slik at det ble minst mulig debatt og en enklere avstemning.

Bak de forskjellige ordene skjuler det seg et svært forskjellig syn på hvordan et landsmøte skal fungere? Jeg vil gi landsmøtet best mulig utengangspunkt for debatt og vedtak. Han vil styre landsmøte sterkest mulig. Dypest sett handler det om hvem organisasjoner skal tjene?"

Organisasjoner som skal tjene medlemmene må:

- knytte ledelsen med sterkest mulig bånd til grunnplanet. Knytte framtiden til lederne sammen med medlemmenes framtid og ikke gi rom for å heve seg over egne medlemmer. Stille sterke lojalitetskrav til medlemmene i egen organisasjon. Ideologien i organisasjonen må være felles og knyttet til medlemmenes interesser.

Det motsatte ser vi ofte i bedrifters holdning til fagforeninger: «Frigjøre» ledelsen i fagforeningen mest mulig fra medlemmene. Gi ledelsen «handlefrihet», privilegier og en lys framtid bygget på lojalitet til makta. Fagforeningsledelsen må også akseptere og knyttes til herskernes ideologi

Nye forslag til §2

Medlemsrettigheter

• Alle medlemmer har rett på tilgang på samme informasjon i en sak.

• Medlemmer har rett til å få svar på spørsmål til ledelser på alle nivåer.

• Medlemmer har rett til å legge fram sitt syn for medlemmene i laget og for medlemmer under høyere organer når saken skal avgjøres der.

• Tillitsvalgte skal ikke holde tilbake informasjon som er viktig for medlemmene i en partidiskusjon.

Begrunnelse: Alle skal ha tilgang på samme informasjon.

Tradisjonelt har det i kommunistpartier vært fraksjonsforbud. Det betyr at ingen gruppe i partiet skal kunne organisere seg som et parti i partiet og ved hjelp av særorganisering kunne prøve på «kupp». Imidlertid er det oftest ledelsen i organisasjoner som monopoliserer kunnskap og som kan spille et flertall av medlemmene ut over sidelinja. Derfor har ofte bevegelser nedenfra i organisasjoner sloss mot fraksjonsforbud. Heldigvis har vi siden denne tesen ble lansert fått Berit Ås og dermed kunnskap om herskerteknikker.

Berit Ås formulerte sin herskerteknikk nr 3 slik: Tilbakeholding av informasjon (vi veit noe som ikke du veit). En av våre medlemmer møtte den på en av sine første fagforeningsmøter: «Da satt foreningsleder og forbundssekretær på podiet og vi i salen fikk stille spørsmål. Jeg husker ikke hva jeg spurte om lenger, men når forbundssekretæren kom til spørsmålet mitt bare så han på meg og sa: Og du har ikke gått tillitsmannsopplæringen enda hører jeg. Så gikk han videre.»

Her er vi ved kjernen: Alle medlemmer må ha rett på tilgang til samme kunnskap. Her står det lite i vedtektene, men vi mener det bør formuleres.

Forslag til endring § 4 Organisasjonsprinsipp

• Ved val til tillitsverv skal ein arbeide for rotasjon. Dette gjeld både lokalt

og sentralt, ved val til partiet sine eigne organ og ved nominasjon til folkevalde verv.

Punkt 5 Endres til

I tillitsverv skal ingen sitte lenger en 8 år sammenhengende. I parlamentariske organ skal ikke medlemmer sitt lenger enn 3 perioder sammenhengende. Unntak kan søkes.

Forslag til tillegg § 4 Organisasjonsprinsipp

• Heldagstillitsvalgte i partiet skal ikke sitte lenger enn 6 år. I ansettelsesvilkårene skal det framgå at lønn ikke skal overstige gjennomsnittslønn i arbeiderklassen eller medføre andre privilegier. Det forutsettes at etter endt heldagsengasjement søkes det tilbake til underordnede jobber.

Begrunnelse: «Tilbake og nyte fruktene av innsatsen»

Noe slappere formulering en den som står om rotasjon er vel ikke mulig. Rotasjon er svært viktig både for å unngå å utvikle eliter og for vitaliteten til partiet.

Om heldagstillitsvalgte står det, så langt vi kan se, ingen ting i vedtektene. Utviklingen av et eget sjikt som «organisasjonsaristokrati» er en av de viktigste driverne for å skape avstand mellom ledelse og medlemmer.

§ 14 kvotering:

I alle organ innenfor Raudt, ved val av delegater og ved nominasjon til Raudt sine vallister skal det være minst 60% tilhørende arbeiderklassen. (Så følger dispensasjonsbestemmelser)

Begrunnelse: Arbeiderandel

Partiet har strenge regler for kvotering av kvinner. Det er bra. Når det gjelder arbeiderklassen, som jo er grunnlaget for partiet vårt, er reglene slappere: «Ein skal freiste å ha ein høg arbeiderandel i alle organ.» Hadde vi foreslått noe lignende for kvinneandelen hadde det blitt rabalder. Er det mindre viktig når det gjelder arbeiderandelen? Dette henger nøye sammen med å unngå å lage unødig stort skille mellom ledelse og medlemmer. En politikk for mindre forskjeller må også styres av de som opplever voksende forskjeller.