Barnehageplass til alle?

Det er langt igjen til full barnehagedekning på Nesodden.  Kommunen klarer så vidt lovens minimumskrav om tilbud til de som har søkt til fristen 15 februar og når barnet fyller ett år før 1. september.  Flytter du til kommunen etter søknadsfrist  eller barnet blir 1 år etter 1. september kan du bli gående opptil et år uten plass.   Barnetallet vokser med innflytting slik at det raskt til og med kan bli vanskelig å oppfylle lovens minimumskrav.
Det er svært viktig for småbarnsforeldre å få plass når du trenger det. (Samt å få en plass uten lange reiseavstander slik at hverdagen går opp)

For 6 år siden vedtok kommunestyret i en bisetning å nedlegge Blomsterveien barnehage når Heia ble ferdig. Heia åpnes til høsten og Blomsterveien er planlagt nedlagt fra samme tidspunkt.  De planene er foreldet. Rødt ønsker å  oppheve nedleggingsvedtaket og å vurdere barnehagesituasjonen på nytt med utgangspunkt i at kommunen skal klare å skaffe tilbud til alle som trenger det.

Geir Christensen
Rødt

Alt til alle? Eller Stoltenbergs bedøvelsesmiddel?

Nesodden AP skryter uhemmet av seg selv og erklærer seg som partiet for alle i AMTA 3/4.
Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gammalt og vil så vere, skrev Ivar Åsen.
Partier som sier som at de representerer alle, bør undersøkes nøye. De prøver å lure noen av velgerne sine.

AP ramser opp alt som skjer på Nesodden og prøver å ta æren for det. Å ta æren for alt er AP svært dyktige til. Hva de bidrar med, er en annen sak. Et eksempel: Politiråd er på skrytlisten selv om det er politiets initiativ.. Nedleggelsen av lensmannskontoret har vel ikke akkurat ført til et politi som kjenner kommunen godt. Svært mange av oss,både med og uten partimedlemskap sloss mot nedleggelsen med bl.a. underskriftkampanje og forsøk på å få krav om opprettholdelse så tydelig som mulig fram til storting og regjering. AP valgte en annen vei. De ville ta opp saken gjennom partikanalene, i steden for «aksjonisme». Det har de sikkert gjort. Og etterpå har vi ikke hørt et knyst. For mot APs sentraliseringspolitikk er lokallaget loyalt. Det var regjeringen Stoltenberg som nedla lensmannskontorene med støtte fra høyresiden på Stortinget. Det være seg, politi, legevakt eller brannvesen det handler om. Er Nesodden AP innbyggernes stemme overfor Stoltenberg? Eller Stoltenberg sitt bakkemannskap for å holde folk i ro når upopulære tiltak gjennomføres?

Politikk handler om valg

På Nesodden må vi velge mellom å ta vare på grønne Nesodden eller hjelpe regjeringen med planen om å flytte 400 000 mennesker til Osloregionen. På samme viset må vi velge mellom å la «markedet» drive Nesodden mot å bli enda mer «sovekommune» eller å systematisk skape en allsidig kommune som det kan leves hele liv i.
Vi må velge mellom å gi eiendomsspekulantene fritt spillerom til å suge penger av boligkljøpere eller å bidra til at ungdommen får boliger med regulerte priser utenfor markedet som det er mulig å kjøpe.
AP prøver å skjule sine valg. Da bør alarmklokkene ringe hos mange velgere.

Geir Christensen
Rødt

Om den lange fredagen, bondekamp og hypnose

Reisebrev fra Ketil Grønvold

«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».


Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.

I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.

Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.

Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.

Adele hører hjemme i deres rekker.

Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».

Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.

Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.

Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.

For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.

Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.

Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!

Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.

Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.

Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.

For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.

Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned

Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..

I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.

Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .

Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:

There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)

…………………..

I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.

«Det var sånn han var», sier han.

Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.

Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.

Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.

«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».



Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?

Arbeiderpartiet sin rolle i klassesamfunnet

Arbeiderpartiet er Norges viktigste maktbærende parti. Her følger noen teser om hvordan AP fungerer. Det trengs langt mer undersøkelser enn det jeg legger fram her. Dette er ment for å starte en debatt:

7 teser om Arbeiderpartiet

1. Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk.
2. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes.
3. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner.
4. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret.
5. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet.
6. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet.
7. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.

Blant ansatte på jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig, spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei. De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.

Å se et rød/grønt regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i Arbeiderpartiet det er grunn til å studere. Det vi i Skandinavia kaller sosialdemokratiske partier blir i Søreuropa kalt sosialliberale partier.

Litt om klasser

Lenin (En stor begynnelse):

«Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg

- etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov)

- etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og

- med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på.»

Klasseanalysen bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner. Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god klasseanalyse.

Klassedelingen til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.

Arbeiderklassen er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i lønn).

Borgerskapet er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene og som derved tilegner seg merverdien.

Mellom de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer, journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet må vi se på de forskjellige gruppene og bruke de to siste kriteriene til Lenin: hva er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.

Ufullstendig om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyrekandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Her følger yrke og lønn etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer:

Yrke                                                                                       inntekt (netto)

Fagansvarlig(jurist) i Storebrand                                           312 722
Organisasjonssekretær                                                                  151 (elev 2009)
Prosjektleder UD                                                                   513 249
Statssekretær                                                                          589 341
Forskningsleder                                                                     567 267
Rektor                                                                                    351 098
Kommunikasjonsdirektør                                                      526 433
Administrerende arbeid i Posten                                           324 476
Direktør                                                                                 670 049

Det finnes ikke noen arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel» (Styrer bedrifter eller statsapparat), altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller statssekretær vil ha til oppgave og selge ledelsens tanker. De skal parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.

Særtrekk ved Ap

I Ap er det et overtall av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer) Det er ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og reklame, men har overraskende små kunnskaper om politikk. De er derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta (På Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter) er overveldende.

Ap og H styrer Nesodden sammen og er enige om nesten alt, men noen få sprik har synes. Ap ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt bryggeutbygging i en særdeles økologisk sårbar vik. Da ble H og FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske spørsmål.

At et nesten enstemmig kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til likelønn er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.

Ap er spesialister på nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner hvor de kan komme til.

Hva som fungerer mest reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk og å få høyrefolk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er utvilsomt borgerskapets viktigste parti.

Lagdelingen i Arbeiderpartiet

Sosialdemokratiet startet som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.

Det er svært mange arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.

De heldagstillitsvalgte i LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet. Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot makta og holde ro i rekkene. Dersom du oppfyller dette kravet, har du livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter LO har solgt for medlemmene sine.

Den nye gruppen av intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.

Hvorfor har de mange arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?

Kan et mindretall styre over et flertall?

En ledelse, med støtte av under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje. Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skrev over første side?

LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall. Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.

Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DNB) og Røkke har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.

For hundre år siden utformet Robert Michels "Oligarkiets jernlov" (1911):
- I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
- Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
- Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er ikke noe merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra særlig fagbevegelse og kommunestyret:

Økonomisk avhengighet

Nesten hele organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert. Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. F.eks. har solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing. Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt må, skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid. Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?

Oppkjøp av ledere

Det er vanlig at arbeidsgiver ”kjøper" tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir sett på som en mulig karriere vei). Det motsatte, at fagforeninger ”kjøper” sjefer er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye med å skaffe seg venner og veie sine ord. Det finnes lange lister over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.

Spesielt blir dette viktig for ”organisasjonshopperne” de som lever livet sitt i frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser med staten og makten samt fraværet av ubehagelige konflikter være avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror det er riktig å utvide Engels sitt begrep ”arbeideraristokratiet” til ett norsk organisasjonsaristokrati.

Det er også i store deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning – du er lojal mot makta i LO.

Min første opplevelse med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden og bedte om å gå på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.

Når dette er rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker, hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.

Definisjonsmakt

Et borgerlig syn på ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale lederne våre godt så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under (de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite borgerskap en stor fordel.

Organisasjonsformer som skiller ledelse fra medlemmer

Det lages også organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom grunnplan og ledelsen. En tett organisasjon med aktive medlemmer og stor gjennomsiktighet er adskillig verre.

Sosiale bånd

Å bli invitert med i det gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem som taes opp i det gode selskap og hvem som støtes ut, er svært viktige mekanismer.

Som mennesker har vi behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg, ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, dreper sin egen framtid som folkelig kraft.

Juss og voldsapparatet

Kommer til anvendelse når det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i praksis gjør de forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet, antiterrorlover osv. brukes når det trengs.

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.

Alle disse skjulte maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet. Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er dypt undervurdert, og som vi som revolusjonære har alt å vinne på å utvikle.

Her har jeg bare snakket om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk. Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Det er et område hvor kommunistisk teori har kommet kort. Jeg kommer tilbake til det.

Geir Christensen

Filipinske fragmenter....

Reisebrev fra Kjetil Grønvold


To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.

Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.

Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.

Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?

Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.

Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:

«Løgn, grov løgn og statistikk».

Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».

Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.

Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.

Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.

På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem

Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.

Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.

Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.

Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.

For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.

I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.

Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.

Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.

Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.

Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.

Det er håp i hengende filippinske snører………

Om å skjule sine spor

Ordfører Sandberg prøver i sitt innlegg i AMTA 29/2 å skjule sine spor Hun gir inntrykk av at hun ikke tok stilling til størrelsen på ordførerlønna. Referat fra utvalget, som hun er med i, har i ettertid blitt sendt ut til kommunestyret. Der står det:
"Erik Adland (H) foreslo at godtgjørelsen tilsvarer stortingsrepresentantenes lønn, dvs. pr i dag ca kr 777.000. Holms forslag ble satt opp mot Adlands forslag. Holms forslag fikk to stemmer (Rødt og SV), Adlands forslag fikk to stemmer (H og Ap). Adlands forslag ble dermed vedtatt med leders stemme." Mer tydelig standpunkt kan en vanskelig ta etter en opphetet debatt.

Hun skriver: "Vi var i begynnelsen av en politisk prosess, og jeg forventet både diskusjoner og endringsforslag i den etterfølgende politiske behandlingen". Feil igjen. Innstillingen ble, uten at mindretallsforslagene engang var nevnt, sendt ut til sluttbehandling. Bare at saken ble kjent gjennom AMTA og den sterke reaksjonen som fulgte, har hindret at dette ble planket gjennom.

Det ble heller ikke tatt opp til votering noe forslag fra ordføreren om at forskjellige forslag skulle legges fram. Jeg reagerte på at innstillingen til kommunestyret ikke engang inneholdt opplysninger om at det var delte meninger i utvalget. Et forslag om at forskjellige synspunkter skulle legges ut til debatt, hadde, dersom det hadde blitt fremmet, fått Rødt sin støtte.

Det eneste Sandberg ikke prøver å bløffe seg unna er at hun støtter prinsippet om å rive ordførerlønna løs fra kommunal tariff og isteden knytte den opp mot Stortingsrepresentanters lønn. Når vi for ca to år siden valgte å bruke kommunal minstelønn som utgangspunkt, var det for å hindre økende lønnsforskjeller. 2,7 ganger kommunal minstelønn er selvfølgelig en alt for stor lønnsforskjell, men det betydde i det minste at ordfører og politikere av egeninteresse kunne bli litt opptatt av lavtløntes situasjon, og at det ble vanskelig for oss å bevilge oss store fortjenester uten at vanlige lønnsmottakere fikk prosentvis tilsvarende.

Denne bindingen vil Sandberg nå bort fra og heller knytte lønna opp mot Stortingsrepresentanter. De bevilger selv sin lønn uavhengig av tariffavtaler og krav til måtehold som preger lønnsfastsettelser ellers.

Stort tydeligere går det ikke an å melde at hun gir blaffen i økende lønnsforskjeller. Hun går på tvers av fagbevegelsens ønske om utjevning og støtter opp under økende forskjeller, bare hun selv knyttes til vinnerlaget.

Bortforklaringene gjør meg urolig for at retretten, hvor AP i denne omgangen bare går inn for å gi henne 87% av Stortingslønna, er taktisk. Jeg frykter at store lønnsøkninger utenom alle tariffer igjen kommer opp så snart noen ser sitt snitt til å få det gjennom uten for mye støy.

Det hadde fremmet demokratiet om Sandberg ville diskutere realitetene i stedet for å prøve å skjule sine spor.

Høyre og AP er partier for de velstående

En "smidig løsning" kaller AMTA den taktiske - men bare delvise - retretten AP har gjort i forhold til ordførerlønn. Retretten endrer ikke på tenkingen om at ordfører og politikere skal være med på lønnsgaloppen til de de som fra før av lever i overflod. Stortingsrepresentant skal være målestokken, ikke begynnerlønna for kommunalt ansatte. De vil bare vente litt med å skru prosenten helt opp. Når så ordføreren får ROS på lederplass i Amta, blir det i overkant provoserende for de Nesodden-politikerne som faktisk hengte bjella på katten. At ordføreren fant å måtte rygge ut av den håpløse politiske situasjonen hun hadde satt seg selv i, fortjener ikke ros, men burde lede til refleksjon over hennes politiske gangsyn og ditto bakkekontakt. For Amta, så vel som for den jevne nesodding.

Det er vel verd å legge merke til - og å huske for framtida - at forslaget om å øke ordførerlønn og politikergodtgjørelser ble lagt fram i skjønn enighet mellom AP og Høyre.

Det er laget oversikt ut fra skattelistene på hva de som stilte til valg i høst tjente. Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Desto høyere inntekt du har, desto mer kan du trekke fra i kroner og øre - og det blir "astronomiske" tall i forhold til det vanlige lønnsmottagere kan trekke fra på skatten. Forskjellene er derfor langt større enn de som framgår her. Allikevel gir gjennomsnittstall en pekepinn. På Nesodden lå Høyre-kandidatene til kommunevalget på den desiderte lønnstopen, med en gjennomsnittsinntekt (ETTER FRADRAG!) på over 517 tusen. AP kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og AP hadde mange elever uten inntekt på lista, er gapet mellom disse politikerne og den jevne lønnsmottager langt større enn det ved et første blikk kan se ut til..

SV kom på tredjeplass, mens Venstre og KrF lå under 400 tusen. På bånn lå Rødt, Frp og MDG med under 300 tusen. De var eneste partier i nærhetene av gjennomsnittet for Nesodden på 280 tusen (Kilde: Kjendis.no)

Hvis vi ser på yrkestitler blir bildet tydeligere. Høyre har naturlig mange bedriftsledere. AP har også to direktører men preges ellers av statssekretærer og kommunikasjonsrådgivere. Det finnes ingen arbeidere i Aps gruppe.

Vi har altså to partier som lever i direktørsjiktet eller andre maktsentra og med inntekter langt over det vanlige i Norge. Saken om enorme økninger av ordfører- og varaordførerlønn og samme justeringer av andre folkevalgtes godtgjørelser, er et illustrerende eksempel på at Ap og Høyres representanter tenker som det sjiktet de lever i.

Vi vil merke tankegangen igjen når legevakt på Nesodden kommer til behandling. For mange er en drosjeregning på firesifret beløp for å komme til Ski et alvorlig problem. Vil AP og Høyre forstå hva vi snakker om? Kan de styre til beste for lavtlønte sine behov?

Vi er mange som tviler sterkt på det!
Kjellaug Myhre og Geir Christensen
Rødt

Barnehageplass til alle?

Loven gir alle barn som fyller 1 år før 1 september rett til barnehageplass fra høsten av. Fyller barnet ditt år etter 1. september har du ikke lovfestet rett før neste høst. I verste fall når barnet er 23 måneder. Fødeslpermisjonen er 10 måneder. Det skaper selvfølgelig vansker for mange. For kommunen er det en ekstrautgift å tilby plasser til de som ikke har lovfestet krav på det.
Rødt foreslo derfor på siste kommunestyret følgende: «Det er et mål for Nesodden kommune at alle som ønsker barnehageplass skal få tilbud om det i sitt nærmiljø.» Det ble vedtatt.

Hensikten med forslaget er å sørge for at barnehagene kan ta opp barn fortløpende og at kapasiteten skal være stor nok. Når Heia barnehage åpner i høst vil kommunen i følge administrasjonen ha god kapasitet bygningsmessig. Vi håper derfor kommunen vil følge opp med ansatte slik at alle som søker får et tilbud når behovet er der.
Selv om sølknadsfristen for høstopptaket nå er ute, skal kommunen prøve å skaffe plass.
Jeg føler meg ikke sikker på at alle partiene som stemte for vedtaket ovenfor er villig til å følge opp øknomisk slik at dette bli virkelighet. Dette vil Rødt følge opp dersom ikke alle får tilbud.

Geir Christensen
Rødt

Hvem har Høyre og AP omsorg for?

Adland(H) og Sandberg (AP) foreslår å øke politikergodtgjørelsene i kommenen med  over 800 000 kroner.  Rådmannen sier lakonisk atkommunestyret må finne inndekning for dette. 

AMTAhadde en serie i høst om kommunens hjemmetjenester. De slet med ågi et godt og regelmessig tilbud.  Rødtforeslo å tilføre tjenesten ett fattig ekstra årsverk (600 000)under budsjettbehandlingen i høst. Det fikk ikke støtte.  AP ogHøyre fant ikke budsjettdekning til slikt.

Nå kan de altså, uten å tenke på budsjettdekningen, foreslå å øk eordførerlønna med 130 000 fra 650 til 780 tusen og politikergodtgjørelsene totalt med over 800 tusen uten engang å sjekke hvor pengene skal hentes.

Forskjellenpå årslønn på 650 tusen og 780 tusen er luksus. 
Hjemmetjenesten som ikke kommer, er krise for syke mennesker.

Hvorforer det viktigere med luksus for kommunetoppene enn å få stabilehjemmetjenester til syke mennesker?

Det synes jeg Sandberg og Adlandskal forklare AMTAs lesere.

GeirChristensen
Rødt

Sterk øking av ordførerlønn og andre politikergodtgjørelser på Nesodden

– SV, Rødt og MdG reagerer

I komiteen som hadde som oppgave å justere reglementet for politikergodtgjørelsene på Nesodden la Høyres Adland fram forslag om store økninger. SVs og Rødts representanter stemte for å opprettholde dagens mer moderate ordning, men med dobbeltstemme vedtok Adland og ordfører
Nina Sandberg innstillingen som bl.a. går ut på å øke ordførerens egen lønn med 130.000 kroner fra 2011 til 2012.
...
Møtereferatene er ikke sendt til kommunestyret, og saksfremlegget unnlater å nevne at to av komitémedlemmene gikk inn for å videreføre dagens ordning. Saken skal behandles i formannskapet førstkommende torsdag, og i kommunestyret 2. mars.

Tallene er slik:

Ordfører
2011: Kr 647.460
2012: Kr 777.630
Økning kr 130.170, dvs ca 20 %

Varaordfører
2011: Kr 97.119 + møtegodtgjørelse for (ca) 10 kommunestyremøter = ca kr 10.000
2012: Kr 217.736 + møtegodtgjørelse for (ca) 10 kommunestyrem. = ca kr 15.500
Økning kr 120.617, dvs ca 125 %

Dagens ordning har virket i bare to år. Det var nåværende ordfører Nina Sandberg som den gang ledet komiteen som lagde ordningen, som i 2011 ga en ordførerlønn på kr 647.460. Ordførerens lønn ble fastsatt til 2,7 ganger kommunal minstelønn. To år senere, nå som ordfører, innstiller Nina Sandberg på en helt annen modell, som gjør at hennes egen lønn øker med 20 %. Varaordførerens lønn øker med hele 125 %.

Alle de øvrige godtgjørelsene regnes ut fra ordførerens lønn. Rådmannens beregninger viser nå at økningene til sammen koster kommunen mer enn 800.000 kroner. Vi reagerer sterkt på dette. Vi mener at de folkevalgte, ikke minst ordføreren, skal ha god godtgjørelse. Dette er viktig arbeid. Men disse kraftige økningene mener vi er svært uheldige og ukloke, spesielt i en tid hvor partene i arbeidslivet maner til moderasjon. For det første forlater vi en mangeårig linje der Nesodden har vært av de mest moderate blant nabokommunene. For det andre gir dette et helt feil signal når hele kommunen for øvrig må skjære ned. Til sammenligning er kostnaden for økningen for eksempel like mye som halvparten av nedskjæringene i skolene våre, mer enn den samlede nedskjæringen i barnehagene, og dobbelt så mye som nedskjæringene i hjemmetjenesten.

Christian Hintze Holm, gruppeleder Nesodden SV
91835815 christian.holm@online.no

Geir Christensen, gruppeleder Nesodden Rødt
97631052 geirchris@gmail.com

Claudia Behrens, gruppeleder Nesodden MdG
91397572 claudia.behrens@mdg.no

Saltstøttene i kommunestyret

De gjorde det igjen. Høyre og Arbeiderpartiet torpederte i fellesskap forslaget om å si nei til veisalting i siste møte i kommunestyret.
At veisalting er en betydelig miljøgift som skader vegetasjon og vassdrag, var det ingen som argumenterte mot.


Men å si nei til å bruke veisalt i Nesodden var tydelig vis for vågalt. Dette til tross for at kommunen faktisk ikke bruker veisalt om vinteren. (Litt brukes enda om sommeren for å binde støv, men kommunen har prøvd ut en erstatning som godt kan overta.)

Det holdt ikke for Høyre og AP. De brukte flertallet sitt til å stryke forslaget som ble støttet av Rødt,SV, MdG, Venstre og FrP, om at Nesodden kommune ikke skal bruke veisalt. Når de da i tillegg strøk kravet om at fylket og vegvesenet skal ta sikte på å fase ut veisalt, ble alt som var igjen et fromt ønske om å se på mulighetene for å redusere saltbruken. 

Forstå det, den som kan!

Geir Christensen
Rødt

Privatisering sett nedenfra - eller Norge om 5 år?

Mikael Nyberg: Det store togrånet-  Karneval Forlag

Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at Sverige har utviklet seg til en katastrofe.

15. oktober 2008 rives kjøreledningen ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske ”Strukton Rail” er raskt på pletten. 17:31 ringer deres ”feilavhjelper” og melder seg på plass i sporet. Men det tar nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør - som sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet, men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke deres greie.

Publikum og ansatte

Hva som skjer når statsansatte fagfolk med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange ”på gulvet”. Han får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de ”ansatte”. Utleiebyråer, korttidskontrakter og tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønns- og arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere og ulykkestilfellene øker. ”Konkurransen” på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene, hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt andre steder.

Norge på samme kurs

I Sverige har de gjennomført det som samferdselsminister Skogholm prøvde i Norge i 2004 når hun ville si opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på anbud. Hun måtte snu da ”de oppsagte” sluttet og fant bedre ting å drive med. Det fantes ikke noe ”marked” som kunne overta i Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene. Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få til konkurranse slik som Sverige. Alle større kontrakter settes ut og det jobbes voldsomt med å få flere ”leverandører” fra Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges fotspor her hjemme.

”Sossarne”

Nyberg går nøye gjennom hvordan ”sossarne” og facket har håndtert omveltningen. Begge parter støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var effektivisering. Det ”tror ”sossarne” enda. Men Facket har snudd. De har opplevd galskapen for nært.

EU direktiver – med unntak.

Oppsplittingen og privatiseringen av Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over norden og de små landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.

”Titanic”

Denne boka handler om Jernbanen. Men utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse vesenene.

Boka illustrerer godt hvorfor de nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene. Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.

Svensk jernbanesjargong kan være litt vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.

Geir Christensen

"Kan hende det gjelder å redde vår jord"

Nærmere 30 mennesker hadde møtt opp på Nesodden samfunnshus 2. januar for å høre Pål Steigan snakke om sin siste bok "Sammenbruddet", eller, som den heter på svensk "En gång skal jorden bliva vår". Han snakket om sammenhengen mellom de økonomiske stormene som blåser over kloden og de økologiske krisene vi er inne i og ser foran oss. Møtet var arrangert av Rødt. Øyvind Solum fra MdG og Christian Hintze-Holm fra SV var invitert for å kommentere, og holdt tankevekkende innlegg.

Steigan innledet med å gjennomgå den økonomiske krisa i USA og Europa. Han påpekte at "veksten" i USA siden 70-tallet er basert på lån, så vel for staten som for lønnstakere. Staten finansierer to kriger ved lån, Irak-krigen og den fremdeles pågående Afghanistan-krigen. Kina er USAs største kreditor, og krigene USA har startet, KAN ikke vinnes. USAs middelklasse opprettholdt lenge sin levestandard ved å belåne sin faste eiendom til langt over pipa. Så begynte det å rase, og med Lehman Brothers´ konkurs gikk USAs økonomi på en krise langt verre enn krisa i 30-årene. Suppekjøkken besøkes nå i stadig sterkere strøm av tidligere middelklasse. Steigan fortalte at okkupantene på Tharir-plassen i Egypt hadde sendt økonomiske bidrag til arbeidere i USA som streiken for retten til fagorganisering! Mer upside-down er det vel vanskelig å forestille seg! Så gikk det fra vondt til verre også i Europa, spesielt i eurolandene. De finansielle og produktive sentra flyttes fra USA og Europa til Asia, spesielt til Kina og India. Verdens gjeld er nå 10 ganger større enn verdens årlige verdensproduksjon! Den gjelden kan aldri betales. Alle pyramidespill raser før eller siden. Nå raser vår verdens pyramidespill overende. Grunnleggende er dette drevet fram av vårt økonomiske system, kapitalismen, hvor alle måltall for utvikling er innrettet på maksimal profitt. Mest mulig vekst, uansett konsekvenser, må gå galt. Og det gjør det nå, foran øynene våre.

Heller ikke forbruksmessig kan vi vokse inn i himmelen. Kloden har begrensede ressurser som vi i dag forbruker i et svimlende tempo. De syv viktigste miljøkrisene er
- Klimakrise med stadig økende utslipp og global oppvarming
- Oljeproduksjonen har nådd toppen og faller
- Biologisk mangfold - arter utryddes i et stadig større tempo
- Nitrogen/fosforutslippene øker samtidig som fosformangelen rykker nærmere
- Ferskvann blir en stadig knappere ressurs
- Jorda utpines og matproduksjonen står i fare
- Livet i verdenshavene trues
Miljøkrisene viser at en vekstøkonomi bygget på økende ressursbruk er umulig.
Debatten ble livlig, heftig - og konstruktiv. At vårt økonomiske system er løpt helt ut av kontroll og at vi ødelegger våre egne livsbetingelser økologisk var det stor enighet om.
Som den gamle opprører han er ser Steigan for seg at endringen må komme nedenfra. Vi må slutte å tro på "pyramide-modellen", ikke minst på politikere flest som er mest interessert i å bli gjenvalgt. Folkelige bevegelser fra grasrota er Steigans svar - og så blir det jo opp til hver enkelt av oss å gjøre Rudolf Nilsens ord til våre: "Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt".
Rødt kommer til å følge opp debatten med å prøve å se hva vi kan gjøre her og nå på Nesodden. Neste møte 6. februar blir om Aftenspostens oppslag: Nesodden – Norges Manhattan? – eller???

Nu går alt så meget bedre...

23.desember skriver vår nye ordfører, Nina Sandberg, for første gang om budsjettet til Nesodden kommune. I to måneder har budsjettet vært diskutert og kritikk reist, uten at hun har sett det som sin oppgave å forklare sine standpunkter. To uker etter vedtak oppløfter hun for første gang sin stemme og skrytere uhemmet av vedtaket AP fikk til sammen med FrP Høyre og Venstre. Med unntak av noen punkter det var enstemmighet om (Ventilasjon Nesoddtangen, kunstgress Fagerstrand, kulturskolen, kyststien og Bjørnemyrhallen) er hun ikke konkret på et eneste punkt og imøtegår ikke kritikken som er reist offentlig. Å heve seg over å diskutere realitetene og overhøre alle kritiske røster er å bruke to herskerteknikker:

-usynliggjøring av alle som ønsker å debattere realitetene.
-Tilbakeholding av informasjon

Denne overlegne oppførselen synes jeg hun skal legge av seg og isteden svare på noen av spørsmålene hun har fått:
For tredje gang gjennomfører kommunen flate kutt i lønnsbudsjettet. Skoler, barnehager, teknisk avdeling og helse- og sosialavdelinger får mindre lønnsmidler og vil derved yte mindre. Er dette bra for befolkningen? Hvorfor stemte du ned å få utredet konsekvensene av disse kuttene?

Med samhandlingsreform stilles store krav til kommunen. I budsjettet er kostnadene til å flytte sykehjemsbeboere hjem når ny avdeling åpner og en post for å dekke økningen i antallet eldre lagt inn. Ellers finnes ingen av de tingene som er nødvendig for å møte samhandlingsreformens krav til kommunen, slik som økt behov for forebygging lagt inn. Hjemmetjenestene får f.eks bare kutt. Er dette forsvarlig?

Velforbundet fikk kuttet sine sedvanlige 200 000 kroner de har fått for å støtte lokale vel med dekking av utgifter til utbedring av veier m.m. Er det fornuftig? Er det hevn for at Velforbundet fikk stoppet privatiseringen av vedlikeholdet av velveiene?

I tilleg til våre spørsmål synes vi det er påfeallende at ordføreren ikke har svart på bl.a. innleggene fra Fagforbundet og Utdanningsforbundet.
Geir Christensen
Rødt

Om å gjemme redusert velferd bak flate kutt

Undervisningsforbundet og Fagforbundet går i AMTA 12. desember til angrep på kommunes flate kutt i driftsbudsjettene. Tre år med kutt (1%) i lønnsbudsjettet er langt mer enn hva avdelingene kan fikse med litt omrokkeringer. Når en skole mister lønnsmidler tilsvarende en halv stilling så blir det mindre undervisning. Når hjemmetjenestene mister mere enn et halvt årsverk så blir det mindre hjelp å få.

Når kommunen drives så hardt at avdelingene stadig får kutt, må polikerne se på konsekvensene av kuttene og ta på seg ansvaret for hva de gjør. Rødt har i sitt budsjettforslag fjernet hele det flate kuttet på 6 millioner og i steden bedt rådmannen om et forslag til spesifiserte kutt på 2,2 millioner med utredet konsekvens for tilbudet. (Vi skulle gjerne ha fjernet hele, men det klarte vi ikke å finne inndekning for)

Vi vil også fremme forslag om at alle kuttforslag for fremtiden må være spesifiserte og at konsekvensene er utredet.

Så får vi se hvem i kommunestyret som vil diskutere realiteter og hvem som vil gjemme seg bak tall de ikke vet hva betyr.

Geir Christensen
Rødt

Alt til alle?

Kommunestyreflertallet (FrP,H,AP og V)  har levert sitt budsjettforslag. De har de store vyer, men overhodet ingen realistiske planer for å få finansiering på plass:
Nye omsorgsboliger på Skoklefall
Nye omsorgsboliger (og sykehjem?) på Fagerstrand
Nytt kulturhus
Ny kirke
Alt har fått smuler til planlegging (til sammen 1,3 mil på 4 år). Ikke en krone til bygging ligger inne.   Dette er prosjekter for mange hundre millioner. Kommunekassa er bunnskrapt og har store vansker med å klare å levere tilfredstillende tjenester. Særlig Høyre har signalisert at å stille krav til staten om penger er uaktuelt.   Jeg finner det nødvendig å spørre dere om:

- Hva vil dere prioritere først?
- Hvordan skal dere finansiere dette? 

Vi frykter at dette blir litt som  badelandet i Frogn som vedtas utredet for millioner år etter år men forblir et luftslott.  Det går selvfølgelig an å vinne valg på drømmer, men de er vanskelig å bade i.

Rødt prioriterer omsorgsboliger(sykehjem) og har levert en plan for finansiering uten å selge våre grøntarealer. 

Frivilligheten - ikke med kommunestyrets hjelp

De frivillige organisasjonene, fra vel via idrettslag til frivilligsentralen gjør et stort arbeid for å gjøre Nesodden til et godt sted å bo.  En undersøkelse fra Ås viser at det nedlegges flere dugnadstimer i frivillige organisasjoner enn det kommunalt ansatte får lønn for.   Å støtte opp under det frivillige arbeidet er noe av det mest fornuftige en kommune kan gjøre. Nesoddens politikere synes ikke det.  Velforbundet har en beskjeden søknad om 200 000  som de vil bruke til tilskudd til vel som gjør veisikringstiltak.     Rådmannen avslo dette i sitt budsjettforslag og bare Rødt og KrF ser ut til å foreslå at denne støtten fortsatt blir gitt.   Frivilligsentralen søkte om 890 000  til alt fra administrasjon til leksehjelp. Rådmannen innstiller på 311 000. Bare Rødt og KrF har fremmet forslag om mer. En av oppgavene det ønskes støtte til er volontører.  Ungdom fra Europa som arbeider et år nesten gratis og som hjelper til med mange oppgaver som sårt trengs. Nesten to årsverk for 200 000 skulle en tro var en god investering, men i kommunestyret er det liten interesse.   Vi utfordrer de øvrige partiene til å vise at frivilligheten faktisk er verdifull og trenger støtte.

PS - I AMTAs referat mandag fra kommunestyrets budsjettdebatt nevnes det ikke at bl.a Rødt, SV og KrF har lagt fram egne budsjettforslag. At det finnes alternative forslag, f.eks som nevnt her mener jeg er av allmen interesse.

Manglende hjemmetjenester, samhandlingsreform og fornøyde politikere.

To modige damer har stått fram i AMTA med vanskene de har hatt med å få hjelp fra hjemmetjenestene til Nesodden kommune. Vi takker. Begge er sterke damer, og deres krav til hjelp er nokså beskjedne. De viser toppen av et isfjell. Vi kjenner til mennesker med alvorlig sykdom og manglende nettverk har opplevelser som er langt alvorligere. Både for hjemmetjenester og når det gjelder sykehjemsplass har kommunen økt kravene for å yte hjelp.

Om noen uker trår første del av samhandlingsreformen i kraft. Skrytet rundt reformen handler om å drive forebyggende arbeid i kommunen slik at belastningen på sykehusene blir mindre. Her er hjemmetjenesten selvfølgelig et nøkkelledd. At kommunale hjemmetjenester rykker ut når alvorlige situasjoner oppstår. er en viktig del av forebygging. Da holder det ikke å snakke om tildelingsteamet og rettferdige vedtak. Forutsigbarhet og trygghet for brukerne er avgjørende for den enkeltes helse og for om fyndordene i samhandlingsreformen skal ha noen mening. Da holder det ikke å si at hjemmehjelp ikke er lovpålagt.

Det er over et år siden administrasjonen slo alarm om at hjemmetjenestene på Nesodden er underbemannet. I budsjettet for 2011 prøvde Rødt, Kr. F og MDG å få inn 1,5 årsverk ekstra. Det fikk ingen respons fra andre partier. Avdelingen får i år millionoverskridelser og de ansatte yter betydelig mer omsorg en politikerne i kommunestyret har gitt de lov til. I budsjett for 2012 er det meldt behov for 6 ekstra årsverk i hjemmesykepleien, et årsverk til psykisk helse samt midler til matombringing som det ikke er funnet midler til. Så langt er Rødt alene om å fremme forslag om styrking av budsjettet for hjemmetjenestene i 2012.

Når Tangenten åpnes og skrytetalene kommer vil ingen nevne hvor pengene er hentet fra. Tiltak for å styrke sykehjemmet medisinsk/faglig for å klare å ta imot utskrevne pasienter fra sykehus på dagen, slik samhandlingsreformen krever, mangler det også mange millioner for å klare. Høyre (Adland) var tydelige i formannskapet på at han mislikte Rødt sin «syting». At kommunen drives flott, har store budsjett og at å be staten om mere penger er uaktuelt, understreket han. I samme innlegg takket han Arbeiderpartiet for støtten.

Rødt sin spådom om at skryt-ordene i samhandlingsdreformen om forebygging osv bare er til pynt og at dette virkelig er en sparereform hvor kommunen skal være dørvokter som stenger folk ute fra helsetjenester ser ut til å være skremmende aktuell. En test på om lokalpolitikerne er villige til å være dørvokterne, vil være reaksjonen på Rødt sitt forslag til uttalelse:

SAMHANDLINGSREFORMEN
Målene i samhandlingsreformen er:
- Å forebygge framfor å reparere
- Tidlig innsats framfor sein innsats
- Få ulike ledd i helsetjenesten til å arbeide bedre sammen
- Sterkere brukermedvirkning

Hensikten med fokuset på lokalt forebyggende arbeidet er bl.a. å få færre sykehusinnleggelser, slik at den kommunale medfinansieringen av sykehusinnleggelsene kan bli lavere. Et vellykket forebyggende arbeid betyr at kommunen må styrke lokale tiltak ytterligere på bekostning av overføring av midler til de regionale helseforetakene. I utgangspunktet en sjølforsterkende effekt.

I tillegg innebærer reformen at kommunen får betalingsansvaret for utskrivingsklare pasienter fra helseforetakene. En effekt av dette vil være at kommunen sannsynligvis vil motta flere utskrevne pasienter med omfattende somatiske lidelser og behov for rehabilitering. Dette vil bl.a. krever flere øremerkede korttidsplasser. Skal Nesodden kommune lykkes med dette arbeidet allerede fra 2012, må både budsjettet for sjukeheim og hjemmetjenester styrkes. Vi har ikke økonomi til å innarbeide bl.a. følgende tiltak i økonomiplanen for 2012-2015

- Styrking av hjemmesykepleien/psykisk helse med 7 årsverk
- Sykehjem
- Lokal legevakt
- Andre forebyggende aktiviteter

Mange av utgiftene, særlig til forebyggende tiltak, kommer betydelig før utgiftene kan reduseres i forhold til innleggelser.De statlige overføringene til kommunen for å gjennomføre reformen er ikke i samsvar de oppgavene kommunen er blitt pålagt. Skal Nesodden kunne ta det ansvaret Stortinget ønsker å pålegg oss, krever det minst 20 millioner i økte overføringer for 2012 for forebyggende arbeid og forbedret lokalt helsetilbud.Uten en slik øking i overføringene vil kommunen få alvorlige vansker med å ta på seg det ansvaret reformen forutsetter.

Svaret på dette får vi torsdag.

Geir Christensen
Rødt

Om å jage bort befolkningen.

På Nesodden har det vært god skikk for kommunestyret å ta hensyn til publikum. Ordfører har i mange år flyttet de sakene som publikum har villet hør på opp på dagsorden så ventetiden har blitt kortest mulig for de som er tilhørere.

Torsdag ble spørsmålet om å avskaffe retten for innbyggere til å kreve folkeavstemning behandlet. Selv om AMTA ikke hadde sagt et ord om dette i forkant var det noen 10-talls tilhørere tilstede, som hadde fått vite dette på forhånd. Ordfører ble spurt om å ta saken opp tidlig. Det kom ingen reaksjon. Så ble det fra flere representanter forespurt om den kunne flyttes fram. Ingen reaksjon. Til slutt ble det forlangt avstemning om saken. Det ble motvillig holdt og 19 representanter (AP, H, FrP) stemte, uten et eneste argument, mot. Av de tilhørererne som møtte opp kl 17:15 var det noen igjen når saken ble behandlet kl 21:30. Mange, spesielt eldre, hadde gitt opp.

Spørsmål til ordfører Sandberg:

- Hvorfor bryter du med den lange tradisjonen om å ta hensyn til publikum?
-Ønsker du ikke engasjerte innbyggere?


Geir Christensen
Rødt

Til de 21 som vet bedre enn innbyggerne

Vi har hatt en folkeavstemning om hvem som bør bli ordfører. Den vant Hinze Holm. Et flertall på 21 i kommunestyret har valgt en annen ordfører.

Noen bortforklaringer er prøvd:

- Folket gav to forskejllige råd fordi vi fikk fleste partistemmer. Men det var to avstemninger som gav hvert sitt resultat. Dere mener det er viktig å ha ordfører fra det største partiet. Det mente ikke velgerne.
- Resultatet var uklart fordi mange ikke stemte osv. All demokratisk tradisjon går ut på at den som fikk flest stemmer vinner.

Når bortforklasringene er skrellet av så sitter vi igjen med den enkle sanheten: Dere har tatt dere retten til å overprøve befolkningens mening uttrykt i folkeavstemning. Det er et angrep på grunnleggende demokratiske prinsipper. Alle har en stemme hver. Folkeviljen uttrykt gjennom avstemning kan ikke overprøves av noen form for elite.

De 21 som stemte mot befolkningens vilje har opphøyd seg til overdommere over befolkningen på Nesodden. Med hvilke rett gjør dere det?

Spørsmålet går til de 21 som nektet å svare på dette spørsmålet i kommunestyremøtet: Nina Sandberg, Petter Moen, Tonje Westby, Yvonne Schilling, Rikke Lind, Peter-Andre Rasmussen, Finn Erik Thune, Astrid Driva Røsand, Sun Sand, Anne Berit Smørås, Truls Andre Enger, Kjell Gudmundsen, Harald Tronvik, Constanse Elmenhorst, Erik AdlandInga Beate, Fahre, Thor Ivar Bratli Amundsen, Mai Bjørke, Torun Elisabeth Belsen, Ivar Hoftevedt, og Bjørn Vatn.

Geir Christensen
Rødt