Mine uttalelser om Samfunnshuset i kommunestyremøtet er litt ufullstendig gjengitt i AMTA 22/6 så jeg prøver å få fram hovedpoengene:
Å få fram en sak knapt to måneder før skolestart om at Nesoddtangen skole må overta mesteparten av Samfunnshuset for å få plass til økende antall elever, er veldig uheldig. Kommunen har visst i noen år nå at det ble mange førsteklassinger fra høsten. Rødt har tatt opp spørsmålet om planlegging av ny skole og/eller utvidet skolekapasitet på nordre Nesodden i mange sammenhenger de siste 10-15 årene. Det har konsekvent blitt lagt til side eller nedstemt politisk av “betongkameratene”. De ivrer sterkt for økt boligbygging, men tar trøbbelet med infrastruktur først når krisene kommer. Det er helt umulig å få politisk flertall for at infrastrukturen skal planlegges og bygges først. Dette gjelder alt fra barnehager og skoler, til veier og trafikksikkerhetstiltak.
Dette er først og fremst et politisk ansvar og ikke noe det politiske flertallet kan laste administrasjonen for. Særlig Høyre og Arbeiderpartiet må ta ansvaret for at både introsenteret, lag og foreninger og næringsvirksomhet som fram til nå har holdt på i Samfunnshuset, kommer i alvorlig trøbbel. Når skolen står uten plass til nye elever fra høsten av, har vi ikke noe særlig valg. Det eneste vi på kort varsel kunne hoste opp, var å utrede mulighetene for at introsenteret kan få plass i NBgården på Skoklefall. Da vil en av partene kunne få et brukbart alternativ.
På lengre sikt er det opp til velgerne å skaffe et politisk flertall som ikke insisterer på å gå inn i framtida med rompa først.
Saturday, June 23, 2012
Wednesday, June 13, 2012
Barnehageplanen må bli konkret:
Bygg ut Blomsterveien og i Bjørnemyr
Om to måneder åpner Heia barnehage med plass til 192 for store barn. (Med mange småbarnsavdelinger er det plass til færre) Barnehagen er smekk full fra dag en.
Kommunen regner med 40 flere barn med lovfestet rett til plass de neste 4 årene i tillegg til de mange som ikke får plass i dag. Det krever mer enn "å følge situasjonen tett". Det krever planlegging og bygging av nye barnehager raskt.
Rødt foreslår:
1. Blomsterveien bygges ut så mye plassen (iberegnet barneparken) tillater.
Her er mangelen størst i dag og området er ferdig regulert til barnehageformål slik at utbygging kan starte raskt.. Alle grunnlagsinvesteringer er gjort så vi får bare byggekostnader. Rådmannen bes om sak i løpet av høsten.
2. Det planlegges ny barnehage i Bjørnemyrområde. Byggestart ønskes i 2014.
3. Ny barnehage i Berger eller Jaer krets utredes.
Behovsvurderingene i barnehageplanen må korrigeres for reisemønster og geografi. ( Det er alltid lettere å levere barn på vei til jobben enn å reise motsatt vei) Hvis vi korrigerer for dette vil vi komme til samme resultat som tallene fra opptak i 2012 viser: Etterspørselen etter plass er størst i Tangenområdet.
Rødt
Geir Christensen
Monday, June 11, 2012
Full barnehagedekning?
“Det er et mål for Nesodden kommune at alle som ønsker det skal få tilbud i sitt nærmiljø” vedtok kommunestyret i vinter. Rådmannen er ikke glad for det og vil heller at vi skal forholde oss til barnehagelovens § 12a når kommunestyret skal vedta ny barnehageplan 21. juni.
Han vil fraskrive seg kommunalt ansvar for 3 grupper barnehagebarn:
1. Tilflyttende barn kan nektes plass i opptil halvannet år. De som søker opptak etter fristen 1. februar kan nektes plass før august året etter. (Vi vet ikke om dette er juridisk holdbart, men blir tolket slik) I følge rådmannen handler dette om 60-70 plasser. Det han ikke skriver er at mange flytter ut av Nesodden også, så det kommunen trenger er et lite overskudd for å dekke innflyttingsoverskuddet. Gjetningsvis 10-20 plasser
2. De som fyller et år etter 1.september. Det er gjennomsnittlig 16 barn hver måned. Krever altså ca 16 ekstra plasser i september voksende til ca 160 plasser i juni. Dette er kostnadskrevende, men altså svært viktig for foreldrene som ikke har permisjonsrettigheter.
3. Barn under ett år. Vi har 44 uker (10 måneder) lønnet svangerskapspermisjon etter fødsel nå. Det vil bare være i unntakstilfelle som ved store sosiale problemer eller barseldød m.m. vi kan regne med søknader her. Av de gjennomsnittlig ca 32 barna som er 11 og 12 måneder vil de aller fleste foreldre ta ut 12 måneders permisjon med 80% lønn eller spe på med ferie, besteforeldre og hva som måtte være. Her vil også et lite mindretall søke plass. Anslagsvis under 5 plasser totalt. (Det er en diskusjon om det er ønskelig at så små barn går i barnehage. Det vil ikke vi ta stilling til, men overlate til foreldrene å vurdere ut fra deres totalsituasjon)
Rødt er svært glade for at flertallet i oppvekstkomiteen mente at det skulle være et mål for Nesodden at alle skulle få plass fra fylte 1. år Det tar tak i den aller største utfordringen. Vi synes likevel det er for snevert i forhold til foreldrenes behov.
Rødt vil holde fast på tidligere vedtak og foreslå:
Det er et mål for Nesodden kommune at alle som søker om det skal få barnehageplass når behovet oppstår, fortrinnsvis i nærmiljøet.
Nesodden Rødt
Geir Christensen
1. Tilflyttende barn kan nektes plass i opptil halvannet år. De som søker opptak etter fristen 1. februar kan nektes plass før august året etter. (Vi vet ikke om dette er juridisk holdbart, men blir tolket slik) I følge rådmannen handler dette om 60-70 plasser. Det han ikke skriver er at mange flytter ut av Nesodden også, så det kommunen trenger er et lite overskudd for å dekke innflyttingsoverskuddet. Gjetningsvis 10-20 plasser
2. De som fyller et år etter 1.september. Det er gjennomsnittlig 16 barn hver måned. Krever altså ca 16 ekstra plasser i september voksende til ca 160 plasser i juni. Dette er kostnadskrevende, men altså svært viktig for foreldrene som ikke har permisjonsrettigheter.
3. Barn under ett år. Vi har 44 uker (10 måneder) lønnet svangerskapspermisjon etter fødsel nå. Det vil bare være i unntakstilfelle som ved store sosiale problemer eller barseldød m.m. vi kan regne med søknader her. Av de gjennomsnittlig ca 32 barna som er 11 og 12 måneder vil de aller fleste foreldre ta ut 12 måneders permisjon med 80% lønn eller spe på med ferie, besteforeldre og hva som måtte være. Her vil også et lite mindretall søke plass. Anslagsvis under 5 plasser totalt. (Det er en diskusjon om det er ønskelig at så små barn går i barnehage. Det vil ikke vi ta stilling til, men overlate til foreldrene å vurdere ut fra deres totalsituasjon)
Rødt er svært glade for at flertallet i oppvekstkomiteen mente at det skulle være et mål for Nesodden at alle skulle få plass fra fylte 1. år Det tar tak i den aller største utfordringen. Vi synes likevel det er for snevert i forhold til foreldrenes behov.
Rødt vil holde fast på tidligere vedtak og foreslå:
Det er et mål for Nesodden kommune at alle som søker om det skal få barnehageplass når behovet oppstår, fortrinnsvis i nærmiljøet.
Nesodden Rødt
Geir Christensen
Wednesday, May 30, 2012
Forskjells Norge,politikergodtgjørelser og tariffoppgjøret 2012
Kommune og statsansatte er i streik.Kommunene og staten (Stoltenberg) tilbød 3,7 %., en halv prosent mindre enn frontfagene (som i tillegg har lokaleforhandlinger).
Samme dag som streiken brøt ut, behandlet kommunestyre på Nesodden sine egne godtgjørelser. Ordfører fikk årslønn på 676 538 kroner, et lønnstillegg på nesten 30 000 kroner samt ordnet seg slik at lønna(og andre kommunale godtgjørelser) følger hva stortingsrepresentantene bevilger seg i lønn. Noe moderert etter at første forslag skapte sterke reaksjoner, men fremdeles et solid lønnshopp og en tydelig binding til de velbeslåtte i samfunnet. Endringene ble vedtatt med varierende flertall, men H, FrP, V og AP stod samlet om alle.
Lønnsforskjellene øker dramatisk. Mens toppledere i offentlig eide bedrifter økte millionlønna si med18 % i fjor (NRK nyheter 29. mai) så er begynnerlønna for ufaglærte i kommunene 239 800 kroner i året. Det siste er hva vi tilbyr ungdom som skal kjøpe seg bolig og etablere familie.
Streiken handler om at offentlig ansatte, kvinnelønn og lavtlønte skal ikke sakke etter. Samt at innleie ikke skal lønne seg på grunn av lavere pensjonsutgifter.
Det sier mye om den rød-grønne regjeringen at den ikke en gang tar såpass hensyn til sine egne kjernevelgere at den vil innfri krav om lønnsjustering på same nivå som i privat sektor, og tiltak i forhold til innleid arbeidskraft.
Forskjells Norge vokser ikke ut av misforståelser, men er et tydelig uttrykk for “de rikes revolusjon”. Politisk er de fire markedsliberalistiske partiene, H, FrP, V og AP hjelperne deres, både sentralt og lokalt.
Det kan være naturlig å spørre Aps representanter, som er de mest hyklerske av de fire, om hvorfor de stemmer for økte lønnsforskjeller.
Til kommunens ansatte, som kan bli tatt ut i streik, vil jeg antyde at samme krav som det politikerne unner seg ikke kan møte anstendig motstand:
-Øke begynnerlønna med minst 30 000
-Regulering i takt med stortingslønna.
Geir Christensen
Samme dag som streiken brøt ut, behandlet kommunestyre på Nesodden sine egne godtgjørelser. Ordfører fikk årslønn på 676 538 kroner, et lønnstillegg på nesten 30 000 kroner samt ordnet seg slik at lønna(og andre kommunale godtgjørelser) følger hva stortingsrepresentantene bevilger seg i lønn. Noe moderert etter at første forslag skapte sterke reaksjoner, men fremdeles et solid lønnshopp og en tydelig binding til de velbeslåtte i samfunnet. Endringene ble vedtatt med varierende flertall, men H, FrP, V og AP stod samlet om alle.
Lønnsforskjellene øker dramatisk. Mens toppledere i offentlig eide bedrifter økte millionlønna si med18 % i fjor (NRK nyheter 29. mai) så er begynnerlønna for ufaglærte i kommunene 239 800 kroner i året. Det siste er hva vi tilbyr ungdom som skal kjøpe seg bolig og etablere familie.
Streiken handler om at offentlig ansatte, kvinnelønn og lavtlønte skal ikke sakke etter. Samt at innleie ikke skal lønne seg på grunn av lavere pensjonsutgifter.
Det sier mye om den rød-grønne regjeringen at den ikke en gang tar såpass hensyn til sine egne kjernevelgere at den vil innfri krav om lønnsjustering på same nivå som i privat sektor, og tiltak i forhold til innleid arbeidskraft.
Forskjells Norge vokser ikke ut av misforståelser, men er et tydelig uttrykk for “de rikes revolusjon”. Politisk er de fire markedsliberalistiske partiene, H, FrP, V og AP hjelperne deres, både sentralt og lokalt.
Det kan være naturlig å spørre Aps representanter, som er de mest hyklerske av de fire, om hvorfor de stemmer for økte lønnsforskjeller.
Til kommunens ansatte, som kan bli tatt ut i streik, vil jeg antyde at samme krav som det politikerne unner seg ikke kan møte anstendig motstand:
-Øke begynnerlønna med minst 30 000
-Regulering i takt med stortingslønna.
Geir Christensen
Thursday, May 24, 2012
Klassekamp i Manillas fattigstrøk
reportasje av Kjetil Grønvold
«Oo, naman».
Jeg har spurt henne om hun kjenner stedet jeg er på vei til.
Den vevre kvinna peker over mot den andre sida av Sukat Avenue. Deretter griper hun tak i armen og drar meg av gårde gjennom den tette trafikken. I det jeg klatrer om bord i jeepneyen vinker hun den fremmede avgårde. «Hils dem fra meg!», roper hun. Alt mens navnet hennes blir borte i teppet av intens støy.
Navnet er så allikevel ikke viktig. Hun er av deres folk. De som holder til i Compound Silerio og de mange fattigstrøkene i Metro Manila.
«Derfor bygde vi barrikader»
Hilsninga er håndslag til befolkninga i Silerio. Til de 25.000 familiene som befolker bosettinga i San Isidoro i Parañaque, lengst sør i den filippinske hovedstaden. I går var det de som kjempet for sin rett til å leve i byen. Ansikt til ansikt med stat og kapital. Slik klassefellene deres slåss for den samme retten i mange deler av Metro Manila. De regner seg i millioner. Alt mens myndighetene betrakter dem som okkupanter og erklærer at de ikke hører hjemme i sin egen by.
”Vi visste hva som skulle skje”, sier Glacy. - Den unge kvinna er med i ledelsen for den lokale avdelinga av KADAMAY – en organisasjon av fattigfolk i filippinske byer. ”Politiet og våpnene deres taler alltid de mektiges språk”
”Derfor bygde vi barrikader”
Hun forteller at området de bor i eies av SM Development Corporation (SMDC). Selskapet er ett av de største eiendomsselskapene på Filippinene og har lagt sine egne planer for Silerio. Blant annet vil det bygge boligblokker på en stor del av arealet. I februar sendte ordføreren i Parañaque ut et varsel om rivning og i begynnelsen av mars raserte de markedet som innbyggerne sjøl har bygd opp. Over 30 utsalgssteder ble omgjort til masser av stein. ”De ødela forretningene våre fordi de ville kvitte seg med konkurransen”, forklarer Glacy. - De som står bak SMDC eier også Shoe Mart - en av de største dagligvarekjedene i landet. Det lokale supermarkedet deres ligger på den andre sida av gata utafor bosettinga. En rettsordre var også utstedt og sikkerhetsvakter i Shoe Mart varslet innbyggerne om den forestående aksjonen.
Voldsmakt og drap
Før natta slapp taket var beboerne på beina for å forsvare Silerio. Sjøl om de har vært vitne til hva som venter fattige som kjemper for hjemmene sine. Gang på gang har myndighetene satt inn voldsapparatet for å rive bosettinger og drive befolkninga bort. Dagen i går var intet unntak. To hundre politimenn. Alle tungt væpnet. Bildene som rullet over filippinske fjernsynsskjermer skildret brutaliteten. Batonger og tåregass og skarpe skudd. Politiets kuler krevde liv. Arnel Tolentino døde etter å ha blitt skutt gjennom hodet. Han var 21 år gammel og livnærte seg av å lage lamper som ble solgt på det egne markedet.
«Men vi tror at det er flere», sier Glacy. Hun geleider meg gjennom de trange stredene mens hun regner døde og sårede. «Arnel er ikke den eneste som ble drept. Vi så politiet bære vekk kropper. Det er flere foreldre som savner barna sine og minst ti av de sårede har skuddskader. 33 ‘av oss’ ble arrestert og fengsla. Og 36 ‘av oss’ er til behandling på sjukehus...Og enda er det mange flere, men de holder seg hjemme. De er redde for politiet» . - Hun regner opp sine egne. Alt mens fingrene gjør hakkende bevegelser som vil hun etse navnene deres inn i den kollektive erindringa.
”Vi var forberedt…», sier Glacy, og slår ut med armene ”…men at de skulle skyte for å drepe!». -
«De veit jo at vi ikke gir oss», kommenterer Maria. Hun har slått følge gjennom gatene og griper inn i samtalen. Maria er i 60-årene og har bodd her mer enn halve livet. «De forstår at våpenmakt er det eneste som kan drive oss bort».
Ordene faller i det vi støter på menneskene som har samlet seg utafor en av inngangene. ”Buroll”, hvisker Maria. ’Likvake’. - Familien til den drepte har invitert naboer og kjente og hilser oss velkommen. De byr riskake og cola i grønne plastglass. Den hvite kista er plassert inntil veggen i det trange rommet. Mora får så vidt plass ved siden av. I enda av rommet stiger en spinkel trapp opp i annen etasje. I de fattigslige rommene har familien levd sitt liv. Nå er de èn mindre.
”Først tok de levebrødet hans”, sier mora til Arnel. ”Nå har de tatt fra han livet også”
Flukten fra landsbygda og de fattige som blir ulovlige
Befolkninga i Silerio står midt oppe i en dramatisk kamp for liv og utkomme slik store deler av Manilas befolkning gjør det. Bare i løpet av de siste ukene har det kommet til sammenstøt mange steder i byen. I San Juan. I Makati. I Quezon City. Under president Aquino er fattigstrøkene i hovedstaden rammet av 56 rivninger. Mer enn 16.000 mennesker er kastet ut av hjemmene sine.
’Fordi de er okkupanter’, sier myndighetene. ’De har slått seg ned på andres eiendom’.
Men hvordan kan millioner av filippinere være okkupanter i sitt eget land?
Hvert år strømmer hundretusener av mennesker inn til de filippinske byene på jakt etter arbeid og overlevelse. De flykter fra fattigdommen på landsbygda der sju av ti filippinske bønder er uten egen jord og inntektsmulighetene er få.
Filippinene er blant landene i Sørøst-Asia med høyest urbaniseringstendens. Noen anslag sier at i 2035 vil byene romme 75% av befolkninga. Fødselstallene på landsbygda er vesentlig høyere enn i byene. Allikevel er landsbygdregionene med den høyeste fødselshyppigheten også de områdene som skilter med lavest befolkningsvekst.
I følge befolkningsundersøkelsen fra 2010 har folketallet i Metro Manilas vokst fra 9,9 til 11,8 millioner de siste ti årene. Lave inntekter og store fattigdomsproblemer går ikke i hop med skyhøyt prisnivå på eiendomsmarkedet. Derfor viser den samme undersøkelsen at det er folketallet i de såkalte squatter-bosettingene som øker mest. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe eller leie på det ordinære boligmarkedet. Innbyggerne blir ”ulovlige” når de slår seg ned der det er mulig å slå seg ned. Over 250.000 mennesker har reist ”hus” under broene i Metro Manila. 15% av bosettingene er lokalisert i såkalte ”faresoner”. Tett inntil jernbanespor og hovedveier og langs breddene av sterkt forurensa elver. I Tondo – det største slumområdet i Metro Manila – er innbyggertallet 65.000 per km2. Bydelen i Navotas er ett av de tettest befolkede områdene på kloden. Og menneskene som holder til der bor ikke i høyden. Ikke har barangayene deres navn heller. Slik distrikter i resten av landet har det. De regnes i nummer. Fra 1 til 263. Slik usynliggjøres livene til de mange.
Halvparten av befolkninga
Ifølge offentlig statistikk er det 550.000 familier (nesten 3,25 millioner mennesker) som bor på ”okkupert land” i Metro Manila. Andre kilder sier at andelen er betydelig høyere. En tysk forskningsrapport hevder at de i virkeligheten teller mer enn halvparten av befolkninga. ’ Myndighetene regner bare med de som eier husene’, sier Erhard Berner. Han er sosiolog og har forsket på livene til de ” byfattige” på Filippinene. -. ’Statistikken deres inkluderer ikke familiene som leier eller deler husvære’. De to siste gruppene utgjør minst halvparten av squatter befolkninga og er dessuten enda fattigere.
I den offentlige debatten på Filippinene brukes begreper som ”squatter”,” fattig” og ”slumbeboer” om hverandre. Det underslår nyanser. Blant dem finnes også grupper som hører hjemme i den filippinske middelklassen. Historia om kampen for squatter-befolkningas rettigheter forteller bl.a. om aksjonen ledet av en tidligere general i den filippinske regjeringshæren.
De fattige er den arbeidende befolkninga
Allikevel er det gode grunner til å se bort fra forskjellene. De aller fleste hører hjemme blant de byfattige. De er den arbeidende befolkninga i Manila. Lønnsarbeidere, ”sjølsysselsatte” og andre som strever med å finne utkomme.
Arbeiderklassen i den filippinske hovedstaden frister lønnsnivå langt under grensa myndighetene sjøl ser på som ”anstendig familieinntekt» (Family Living Income). Den skal dekke grunnleggende behov og forutsetter inntekt på 993 pesos om dagen (ca. 130 kroner) . På samme tid er fagbevegelsen svak og i privat sektor er det bare 230.000 lønnsarbeidere (av totalt ca 19 millioner) som er omfattet av tariffavtaler. Derfor er den offentlig fastsatte minimumslønna viktig. Den fastsettes av egne regionale råd og i Manila er den satt til fattigslige 426 pesos. Ifølge stikkprøver Arbeids- og Sysselsetttingsdepartementet har foretatt unnlater dessuten 45% av arbeidsgiverne å betale lovbestemt minimumslønn. På samme tid er under 50% av arbeidsstyrken lønnsmottakere. Resten er ”sjølsysselsatte” eller ”ubetalte familiarbeidere”. Deres inntekt er enda lavere.
”På en god dag kan jeg tjene 200 pesos”, forteller Joel. Han er nabo av Maria – kvinna som ledsager oss i Silerio - og jeg treffer han i det vi besøker huset hun bor i. Han tilhører gruppa av sjølsysselsatte og lever av å selge solbriller og ødelagte gjenstander som han reparerer.
Det hører også med til bildet at 28% er rammet av arbeidsløshet eller undersysselsetting og at nesten 20 millioner i arbeidsfør alder ikke er regnet med i det hele tatt.
Fattigdommens uttrykk
Sjøl om myndighetene i fjor høst senka inntektsgrensa for å redusere andelen fattige i den offentlige statistikken kan de ikke skjule dem. Fattigdommen er åpenlys og setter sitt stempel på folkeflertallets liv.
Den antar ofte groteske former. Slik som i Baseco langs Manilabukta. Den lille bosettinga har 25.000 innbyggere som livnærer seg som sykkeldrosjesjåfører og jordbruksarbeidere. Livet deres er hardt og 3.000 unge menn har sett seg tvunget til å donere nyrer for å brødfø familiene sine! Organene deres ble solgt til rike kunder i de rike landene. ”Eksporten” ble forbudt i 2008, men mange mener at handelen fortsatt pågår.
Fattigfolk en torn i øyet for eliten
Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Den økonomiske og politiske sfæren er dominert av politiske klaner og maktfulle familiedynastier. Makten deres er tuftet på evnen til å fravriste staten privilegier og konsesjoner og på tette bånd til multinasjonale selskaper og ledende imperialistmakter. Først og fremst den gamle kolonimakta USA.
I den filippinske elitens verdensanskuelse er fattigfolk en torn i øyet. Sjøl om de skaper verdiene. I hovedstaden betraktes folkeflertallet som et hinder for utvikling.
Manila «the City of Man»
Under Marcosdikaturet var Imelda – presidentfrua med de mange skoene og den filippinske versjonen av Marie Antoinette – guvernør i Metro Manila. Hun erklærte hovedstaden som ”the City of Man” og hadde ambisjoner om å omskape byen til et senter for internasjonale konferanser og kongresser.
Men de fattige sto i veien.
Derfor sørget regimet for å sperre bosettingene deres inne bak gjerder og tjukke murer. Man kan ennå skimte sporene. Boområdene er lettere å få øye på fra lufta enn når man ferdes gatelangs. Bl.a. kan vi skue dem fra vinduene på Light Rail Trail- togene som beveger seg på høye pillarer over byen. Flere steder ble murene som ringet folket inne bemalt med palmer, papegøyer og vakre mennesker. De fortonte seg som Potemkins kulisser i manilask tapning. Som illusjoner oppløst i nye illusjoner.
Presidentparets ”visjoner” førte også til at titusener av hjem blei rasert langs paradeveien under Miss Universe arrangementet i 1974. Eller forut for president Fords besøk året etter. Og da IMF og Verdensbanken hadde sitt toppmøte på Filippinene i 1976.
Regimet utstedte også det notoriske Presidential Decree (PD) 772, som utlovte strenge straffer for alle som våget å bosette seg ’på andres grunn’.
Boligbygging skuebrød
Ideologisk hegemoni er limet i maktens legitimitet. Makthavere streber etter å framstå som ’hele samfunnets representant’. Derfor opptrer gulroten sammen med pisken.
I begynnelsen av 1970-årene opprettet myndighetene National Housing Authority og proklamerte storstilt satsing på bygging av husværer for de 30% fattigste. Men fra 1975 til -85 ledet programmet bare til 400 nye boliger i året! På hele Filippinene! Imelda Marcos’ favorittprosjekt; ”Urban Bliss”, produserte 2.500 leiligheter og krevde fjerning av flere ganger så mange squatter-hus. Vi besøkte Tondo i 1985 og passerte under de karakteristiske fireetasjers murhusene på høyden over den grå elendigheten. Følgesvennene trakk på skuldrene og erklærte at ”…de er alt for dyre for oss”. Boligene endte i hendene til diktaturets vasaller.
Det meste ved det gamle
Etter Marcos-regimets fall i 1986 forble det meste ved det gamle for Manilas fattige. Aksellerende urbanisering og mange år med økonomisk stagnasjon har på mange måter gjort situasjonen enda verre. Marcos beryktede presidentdekret ble faktisk tatt i bruk første gang i 1987 da ”heltinnen” fra EDSA-revolusjonen - Corazon Aquino - hadde flyttet inn i presidentpalasset og regjerte med vide fullmakter. Dekretet kom til å bestå i mange år.
De fattiges egen kamp
Marcos’ fall åpnet imidlertid et ’demokratisk spillerom’ som har ledet til sterkere organisering blant de byfattige. De har også vært i stand til å bygge allianser med forbundsfeller innafor kirka og i mediene og å knytte bånd til ikke-statlige organisasjoner og folkelige massebevegelser. Befolkninga i Silerio erfarte sin egen styrke da en talsmann for Catholic Bishops Conference (CBCP) sto fram og fordømte presidenten dagen etter overfallet. Han anklaget Noynoy Aquino for å ’ta mer hensyn til de rike enn de fattige’. CBCP er bisperådet i den mektige katolske kirka på Filippinene.
De fattiges egen kamp gir håp for framtida.
Regimets løsninger
Og allikevel… Enn så lenge smerter maktens pisk mer enn gulrota lindrer.
Programmer for å imøtekomme folkeflertallets behov eksisterer først og fremst på papiret. De er dessuten en forlengelse av Marcos’ politikk og har knapt annet å by enn det gamle diktaturet.
Ett av prosjektene går under navnet ”Community Mortgage Program”. Det innebærer at befolkninga i noen områder tilbys å kjøpe arealet bosettinga står på. Men overføring av eiendomsrett skal skje til markedspris og myndighetene er ikke villige til å ty til ekspropriering. Det tilbyr heller ikke noen form for subsidiering. Erfaringene tilsier at det bare er de best stilte delene av befolkninga i de aktuelle områdene som kan dra nytte av tilbudet. Eiendomsprisene i Manila er skyhøye. De fattigste blir derfor drevet bort. Programmet svarer til ’Area for Development Priority’ som ble iverksatt i 1970-årene og finansiert av Verdensbanken. Det smuldret opp i ingenting.
Retorikken speiler seg også i lovgivninga. ’Urban Development and Housing Act’ stiller angivelig strenge krav til rivninger og forflytting av den lokale befolkninga. Den forutsetter at bosettingene ligger i såkalte ”farlige områder” eller at det foreligger en rettsordre. Men nesten en million mennesker bor i «farlige områder. Og i Metro Manila sitter rettsordrene løst i slira. Befolkninga i Silerio er offer for en av dem. Rettsapparatet og lovgivninga er arena for eiendomsbesitterne. De eiendomsløse må fylle gatene eller bygge barrikader.
Lovbestemmelser sier også at de som rammes skal tilbys ”relokalisering”.
”Det skal bygges 140 leiligheter her…”, forteller Glacy idet vi befinner oss i utkanten av Silerio ”…men vi er 25.000 familier”.
I regelen er ”relokalisering” stort sett ensbetydende med forflytting til egne områder i andre provinser. Befolkninga ’dumpes’ 3-4 mil fra byen uten jobb- og inntektsmuligheter. Undersøkelser – bl.a. ei kartlegging gjort av to partier i den filippinske Kongressen - viser også at tjenester som helse og skole er svært dårlige. Ofte ikke-eksisterende. Ei utredning bestilt av innenriksdepartementet i 2011 peker på de samme problemene.
Men dersom familier velger å vende tilbake til byen fordi årsakene som drev dem dit fortsetter å bestå blir de stemplet som ”profesjonelle squattere”. Aquinos regjering har innledet en kampanje mot ”slike elementer”: Den har døpt programmet ”Nasjonal Kampanje mot profesjonelle squattere og squattersyndikater” og oppfordrerl lokale myndigheter til å trappe opp kampen mot dem.
Regimet erklærer kamp mot de fattigste. Grunnleggende rettigheter for de mange blir kriminalisert.
Voldelige forfølgelser og politiske drap
Fjoråret bød på store rivninger av bosettinger minst en gang i måneden. Ofte kom det til sammenstøt med innbyggerne. Som i Laperal i Makati City – det kommersielle senteret på Filippinene. 1000 lokale sikkerhetsvakter og åtte lastebiler fulle av væpna politi blei satt inn mot befolkninga. Tilsvarende skjedde i I San Juan, Mandaluyong, Navotas, Quezon City og andre steder. Lista over skadde og arresterte er lang.
Arnel Tolentino er ikke den første som blir drept i de fattiges kamp i de filippinske byene. I 2011 led fem ledere for organisasjoner av byfattige samme skjebne. De ble ofre for ’utenomrettslige drap’.
Under president Arroyo, som satt med makten i ni år, fant det sted over 1200 slike drap. Dessuten skjedde det mer enn to hundre forsvinninger. De aller fleste ofrene var aktivister og ledere i progressive masseorganisasjoner. Filippinene er blant verdens farligste land for journalister og fagforeningsaktivister. De væpnede styrkene og grupper de samarbeidet med sto bak. Hensikten var å svekke radikale krefter på den filippinske venstresida. Det skjedde i ly av Oplan Bantay Laya - regimets antiopprørsstrategi . Overgrepene møtte sterk kritikk internasjonalt.
Etter Aquinos maktovertaking er programmet for undertrykking av den revolusjonære bevegelsen døpt om til Oplan Bayanihan. Men essensen er den samme. Og drapene fortsetter. Inntil mars i år hadde slike henrettelser krevd mer en 78 liv. Det har knapt forekommet rettsforfølgelse av gjerningsmennene de siste 11 årene.
‘De fattige står i veien for utvikling’
I regimets propaganda blir de fattige og kreftene som støtter dem anklaget for å ‘stå i veien for utvikling’. Tesen har blitt et mantra i elitens kamp mot den progressive bevegelsen i sin alminnelighet.
Som alltid er det et spørsmål om utvikling for hvem?
I den filippinske hovedstaden er det først og fremst storstilte infrastrukturprosjekter og ambisjoner om å trekke til seg utenlandske investeringer som står i styringa for byplanlegging. Blant annet skal bosettinger som omfatter 250 hektar i Quezon City erstattes av ’Q.C. Central Business District’. Tanken er å gjøre området til et senter for internasjonale banker og multinasjonale selskaper. Bygging av veier og utviding av kommunikasjoner truer også mange boområder for fattige. Finansieringa av dem hviler på Private Public Partnership (PPP) - en av hjørnestolpene i Aquino-administrasjonens økonomiske politikk. Særlig utenlandsk kapital inviteres til å delta. Det betyr at de fattige utfordrer mektige aktører på både den hjemlige og den internasjonale scenen.
Den filippinske samfunnsordningas natur
Araneta-familien er blant de filippinske aktørene. Den er et av de mektigste familiedynastiene i landet og vokste fram som lojal støttespiller for den spanske kolonimakta på 1800-tallet. Da amerikanerne overtok i 1899 skiftet familien herrer. På samme måte evna den å tilpasse seg uavhengigheten i 1946.
Araneta-familien opptrer slik politiske klaner gjør det på Filippinene. Den økonomiske maktbasisen utnyttes til å erobre posisjoner i statsapparatet og den politiske makten anvendes til å fremme de økonomiske interressene. Systemet har gitt opphav til ‘parasittisk kapitalisme’. Eliten består av politiske klaner som tilriver seg rikdom i kraft av privilegier, monopoler og fortrinnsrett. De representerer en slags ‘rent seeking’- økonomi som borger for stagnasjon snarere enn utvikling. Systemet låser økonomien i stillstand og underutvikling og folkeflertallet i permanent fattigdom.
Max Roxas er ’den sterke mannen’ i Araneta- familien . Han var Aquinos visepresidentkandidat og er minister for transport og offentlige kommunikasjoner. Familien krever eiendomsretten til flere hundre hektar jord i squatter-bosettingene Tungkong Mangga og Pangarap i Caloocan City i Metro Manila. I det samme området planlegger regjeringa å bygge Metro Rail Trail 7 – ei storstilt satsing på offentlige kommunikasjoner. Familien kontrollerer også et stort eiendomsutviklingsselskap.
For presidenten er ikke Roxas mangl roller problematisk. Tvert om hevder Aquino at det er en bra ting: ”Da er han særlig interressert i å sette vår politikk ut i live”, sier han.
«Byutviklingsprosjekter» står i kø og varsler om større trusler mot de fattige i årene som kommer.
På papiret og i virkeligheten
I det jeg er på vei ut av Silerio blir jeg stående overfor Shoe Marts supermarked. Den skarpe grønnfargen som kler bygninga vekker assosiasjoner og trekker tråder 14 år tilbake i tid. Fra den gang jeg tilbragte fire uker hos bøndene på Hacienda Looc i Batangas.
Haciendaen ligger i et vakkert kystområde. I mer enn 100 år har 2.000 familier dyrket jorda på den 8.200 hektar store plantasjen. De var leilendinger og jordbruksarbeidere og ble gitt eiendomsrett til jordlotter under reformprogrammene iverksatt av Marcos og Corazon Aquino. Men på slutten av -90-tallet ble eiendomsbevisene deres kjent ugyldige og trukket tilbake. Store eiendomsselskaper hadde bestemt seg for å gjøre om plantasjen til eksklusivt turistsone og fikk støtte fra jordreformdepartementet og domstolene. På samme måte som bønder har blitt fratatt jord mange steder på den filippinske landsbygda. En av de drivende kreftene bak jordranet er Henrik Sy. Han er eieren av SM Development Corporation. Selskapet som også truer befolkninga i Silerio.
Men bøndene avfant seg ikke med maktens rett uten å gjøre motstand. Både i form av aksjoner rettet mot de nye ”eierne” og kamp på det politiske planet.
Jeg gjorde meg godt kjent på plantasjen i ukene jeg tilbragte der. I slutten av mars i år bragte filippinske aviser store annonser hvor SMDC tilbød tomter til salgs på haciendaen. Annonsene innholdt bilder. Husene jeg hadde lært å kjenne var borte. Det samme gjaldt rismarkene bøndene arbeidet på.
”Har de fjernet dem?”, spurte jeg Danilo Ramos. Han er generalsekretær i Kilusang Magbubkid ng Pilipinas – den største bondebevegelsen på Filippinene - og kjenner godt til haciendaen og bøndene der. ”Nei”, forklarte han, ” bøndene holder ut. Selskapet har bare retusjert dem bort på bildene”.
Det er lettere for makten å vinne samfunnskampen på papiret enn det er å gjøre det i den faktisk eksisterende virkeligheten. De fattige gir ikke slipp på sin rett.
«Oo, naman».
Jeg har spurt henne om hun kjenner stedet jeg er på vei til.
Den vevre kvinna peker over mot den andre sida av Sukat Avenue. Deretter griper hun tak i armen og drar meg av gårde gjennom den tette trafikken. I det jeg klatrer om bord i jeepneyen vinker hun den fremmede avgårde. «Hils dem fra meg!», roper hun. Alt mens navnet hennes blir borte i teppet av intens støy.
Navnet er så allikevel ikke viktig. Hun er av deres folk. De som holder til i Compound Silerio og de mange fattigstrøkene i Metro Manila.
«Derfor bygde vi barrikader»
Hilsninga er håndslag til befolkninga i Silerio. Til de 25.000 familiene som befolker bosettinga i San Isidoro i Parañaque, lengst sør i den filippinske hovedstaden. I går var det de som kjempet for sin rett til å leve i byen. Ansikt til ansikt med stat og kapital. Slik klassefellene deres slåss for den samme retten i mange deler av Metro Manila. De regner seg i millioner. Alt mens myndighetene betrakter dem som okkupanter og erklærer at de ikke hører hjemme i sin egen by.
”Vi visste hva som skulle skje”, sier Glacy. - Den unge kvinna er med i ledelsen for den lokale avdelinga av KADAMAY – en organisasjon av fattigfolk i filippinske byer. ”Politiet og våpnene deres taler alltid de mektiges språk”
”Derfor bygde vi barrikader”
Hun forteller at området de bor i eies av SM Development Corporation (SMDC). Selskapet er ett av de største eiendomsselskapene på Filippinene og har lagt sine egne planer for Silerio. Blant annet vil det bygge boligblokker på en stor del av arealet. I februar sendte ordføreren i Parañaque ut et varsel om rivning og i begynnelsen av mars raserte de markedet som innbyggerne sjøl har bygd opp. Over 30 utsalgssteder ble omgjort til masser av stein. ”De ødela forretningene våre fordi de ville kvitte seg med konkurransen”, forklarer Glacy. - De som står bak SMDC eier også Shoe Mart - en av de største dagligvarekjedene i landet. Det lokale supermarkedet deres ligger på den andre sida av gata utafor bosettinga. En rettsordre var også utstedt og sikkerhetsvakter i Shoe Mart varslet innbyggerne om den forestående aksjonen.
Voldsmakt og drap
Før natta slapp taket var beboerne på beina for å forsvare Silerio. Sjøl om de har vært vitne til hva som venter fattige som kjemper for hjemmene sine. Gang på gang har myndighetene satt inn voldsapparatet for å rive bosettinger og drive befolkninga bort. Dagen i går var intet unntak. To hundre politimenn. Alle tungt væpnet. Bildene som rullet over filippinske fjernsynsskjermer skildret brutaliteten. Batonger og tåregass og skarpe skudd. Politiets kuler krevde liv. Arnel Tolentino døde etter å ha blitt skutt gjennom hodet. Han var 21 år gammel og livnærte seg av å lage lamper som ble solgt på det egne markedet.
«Men vi tror at det er flere», sier Glacy. Hun geleider meg gjennom de trange stredene mens hun regner døde og sårede. «Arnel er ikke den eneste som ble drept. Vi så politiet bære vekk kropper. Det er flere foreldre som savner barna sine og minst ti av de sårede har skuddskader. 33 ‘av oss’ ble arrestert og fengsla. Og 36 ‘av oss’ er til behandling på sjukehus...Og enda er det mange flere, men de holder seg hjemme. De er redde for politiet» . - Hun regner opp sine egne. Alt mens fingrene gjør hakkende bevegelser som vil hun etse navnene deres inn i den kollektive erindringa.
”Vi var forberedt…», sier Glacy, og slår ut med armene ”…men at de skulle skyte for å drepe!». -
«De veit jo at vi ikke gir oss», kommenterer Maria. Hun har slått følge gjennom gatene og griper inn i samtalen. Maria er i 60-årene og har bodd her mer enn halve livet. «De forstår at våpenmakt er det eneste som kan drive oss bort».
Ordene faller i det vi støter på menneskene som har samlet seg utafor en av inngangene. ”Buroll”, hvisker Maria. ’Likvake’. - Familien til den drepte har invitert naboer og kjente og hilser oss velkommen. De byr riskake og cola i grønne plastglass. Den hvite kista er plassert inntil veggen i det trange rommet. Mora får så vidt plass ved siden av. I enda av rommet stiger en spinkel trapp opp i annen etasje. I de fattigslige rommene har familien levd sitt liv. Nå er de èn mindre.
”Først tok de levebrødet hans”, sier mora til Arnel. ”Nå har de tatt fra han livet også”
Flukten fra landsbygda og de fattige som blir ulovlige
Befolkninga i Silerio står midt oppe i en dramatisk kamp for liv og utkomme slik store deler av Manilas befolkning gjør det. Bare i løpet av de siste ukene har det kommet til sammenstøt mange steder i byen. I San Juan. I Makati. I Quezon City. Under president Aquino er fattigstrøkene i hovedstaden rammet av 56 rivninger. Mer enn 16.000 mennesker er kastet ut av hjemmene sine.
’Fordi de er okkupanter’, sier myndighetene. ’De har slått seg ned på andres eiendom’.
Men hvordan kan millioner av filippinere være okkupanter i sitt eget land?
Hvert år strømmer hundretusener av mennesker inn til de filippinske byene på jakt etter arbeid og overlevelse. De flykter fra fattigdommen på landsbygda der sju av ti filippinske bønder er uten egen jord og inntektsmulighetene er få.
Filippinene er blant landene i Sørøst-Asia med høyest urbaniseringstendens. Noen anslag sier at i 2035 vil byene romme 75% av befolkninga. Fødselstallene på landsbygda er vesentlig høyere enn i byene. Allikevel er landsbygdregionene med den høyeste fødselshyppigheten også de områdene som skilter med lavest befolkningsvekst.
I følge befolkningsundersøkelsen fra 2010 har folketallet i Metro Manilas vokst fra 9,9 til 11,8 millioner de siste ti årene. Lave inntekter og store fattigdomsproblemer går ikke i hop med skyhøyt prisnivå på eiendomsmarkedet. Derfor viser den samme undersøkelsen at det er folketallet i de såkalte squatter-bosettingene som øker mest. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe eller leie på det ordinære boligmarkedet. Innbyggerne blir ”ulovlige” når de slår seg ned der det er mulig å slå seg ned. Over 250.000 mennesker har reist ”hus” under broene i Metro Manila. 15% av bosettingene er lokalisert i såkalte ”faresoner”. Tett inntil jernbanespor og hovedveier og langs breddene av sterkt forurensa elver. I Tondo – det største slumområdet i Metro Manila – er innbyggertallet 65.000 per km2. Bydelen i Navotas er ett av de tettest befolkede områdene på kloden. Og menneskene som holder til der bor ikke i høyden. Ikke har barangayene deres navn heller. Slik distrikter i resten av landet har det. De regnes i nummer. Fra 1 til 263. Slik usynliggjøres livene til de mange.
Halvparten av befolkninga
Ifølge offentlig statistikk er det 550.000 familier (nesten 3,25 millioner mennesker) som bor på ”okkupert land” i Metro Manila. Andre kilder sier at andelen er betydelig høyere. En tysk forskningsrapport hevder at de i virkeligheten teller mer enn halvparten av befolkninga. ’ Myndighetene regner bare med de som eier husene’, sier Erhard Berner. Han er sosiolog og har forsket på livene til de ” byfattige” på Filippinene. -. ’Statistikken deres inkluderer ikke familiene som leier eller deler husvære’. De to siste gruppene utgjør minst halvparten av squatter befolkninga og er dessuten enda fattigere.
I den offentlige debatten på Filippinene brukes begreper som ”squatter”,” fattig” og ”slumbeboer” om hverandre. Det underslår nyanser. Blant dem finnes også grupper som hører hjemme i den filippinske middelklassen. Historia om kampen for squatter-befolkningas rettigheter forteller bl.a. om aksjonen ledet av en tidligere general i den filippinske regjeringshæren.
De fattige er den arbeidende befolkninga
Allikevel er det gode grunner til å se bort fra forskjellene. De aller fleste hører hjemme blant de byfattige. De er den arbeidende befolkninga i Manila. Lønnsarbeidere, ”sjølsysselsatte” og andre som strever med å finne utkomme.
Arbeiderklassen i den filippinske hovedstaden frister lønnsnivå langt under grensa myndighetene sjøl ser på som ”anstendig familieinntekt» (Family Living Income). Den skal dekke grunnleggende behov og forutsetter inntekt på 993 pesos om dagen (ca. 130 kroner) . På samme tid er fagbevegelsen svak og i privat sektor er det bare 230.000 lønnsarbeidere (av totalt ca 19 millioner) som er omfattet av tariffavtaler. Derfor er den offentlig fastsatte minimumslønna viktig. Den fastsettes av egne regionale råd og i Manila er den satt til fattigslige 426 pesos. Ifølge stikkprøver Arbeids- og Sysselsetttingsdepartementet har foretatt unnlater dessuten 45% av arbeidsgiverne å betale lovbestemt minimumslønn. På samme tid er under 50% av arbeidsstyrken lønnsmottakere. Resten er ”sjølsysselsatte” eller ”ubetalte familiarbeidere”. Deres inntekt er enda lavere.
”På en god dag kan jeg tjene 200 pesos”, forteller Joel. Han er nabo av Maria – kvinna som ledsager oss i Silerio - og jeg treffer han i det vi besøker huset hun bor i. Han tilhører gruppa av sjølsysselsatte og lever av å selge solbriller og ødelagte gjenstander som han reparerer.
Det hører også med til bildet at 28% er rammet av arbeidsløshet eller undersysselsetting og at nesten 20 millioner i arbeidsfør alder ikke er regnet med i det hele tatt.
Fattigdommens uttrykk
Sjøl om myndighetene i fjor høst senka inntektsgrensa for å redusere andelen fattige i den offentlige statistikken kan de ikke skjule dem. Fattigdommen er åpenlys og setter sitt stempel på folkeflertallets liv.
Den antar ofte groteske former. Slik som i Baseco langs Manilabukta. Den lille bosettinga har 25.000 innbyggere som livnærer seg som sykkeldrosjesjåfører og jordbruksarbeidere. Livet deres er hardt og 3.000 unge menn har sett seg tvunget til å donere nyrer for å brødfø familiene sine! Organene deres ble solgt til rike kunder i de rike landene. ”Eksporten” ble forbudt i 2008, men mange mener at handelen fortsatt pågår.
Fattigfolk en torn i øyet for eliten
Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Den økonomiske og politiske sfæren er dominert av politiske klaner og maktfulle familiedynastier. Makten deres er tuftet på evnen til å fravriste staten privilegier og konsesjoner og på tette bånd til multinasjonale selskaper og ledende imperialistmakter. Først og fremst den gamle kolonimakta USA.
I den filippinske elitens verdensanskuelse er fattigfolk en torn i øyet. Sjøl om de skaper verdiene. I hovedstaden betraktes folkeflertallet som et hinder for utvikling.
Manila «the City of Man»
Under Marcosdikaturet var Imelda – presidentfrua med de mange skoene og den filippinske versjonen av Marie Antoinette – guvernør i Metro Manila. Hun erklærte hovedstaden som ”the City of Man” og hadde ambisjoner om å omskape byen til et senter for internasjonale konferanser og kongresser.
Men de fattige sto i veien.
Derfor sørget regimet for å sperre bosettingene deres inne bak gjerder og tjukke murer. Man kan ennå skimte sporene. Boområdene er lettere å få øye på fra lufta enn når man ferdes gatelangs. Bl.a. kan vi skue dem fra vinduene på Light Rail Trail- togene som beveger seg på høye pillarer over byen. Flere steder ble murene som ringet folket inne bemalt med palmer, papegøyer og vakre mennesker. De fortonte seg som Potemkins kulisser i manilask tapning. Som illusjoner oppløst i nye illusjoner.
Presidentparets ”visjoner” førte også til at titusener av hjem blei rasert langs paradeveien under Miss Universe arrangementet i 1974. Eller forut for president Fords besøk året etter. Og da IMF og Verdensbanken hadde sitt toppmøte på Filippinene i 1976.
Regimet utstedte også det notoriske Presidential Decree (PD) 772, som utlovte strenge straffer for alle som våget å bosette seg ’på andres grunn’.
Boligbygging skuebrød
Ideologisk hegemoni er limet i maktens legitimitet. Makthavere streber etter å framstå som ’hele samfunnets representant’. Derfor opptrer gulroten sammen med pisken.
I begynnelsen av 1970-årene opprettet myndighetene National Housing Authority og proklamerte storstilt satsing på bygging av husværer for de 30% fattigste. Men fra 1975 til -85 ledet programmet bare til 400 nye boliger i året! På hele Filippinene! Imelda Marcos’ favorittprosjekt; ”Urban Bliss”, produserte 2.500 leiligheter og krevde fjerning av flere ganger så mange squatter-hus. Vi besøkte Tondo i 1985 og passerte under de karakteristiske fireetasjers murhusene på høyden over den grå elendigheten. Følgesvennene trakk på skuldrene og erklærte at ”…de er alt for dyre for oss”. Boligene endte i hendene til diktaturets vasaller.
Det meste ved det gamle
Etter Marcos-regimets fall i 1986 forble det meste ved det gamle for Manilas fattige. Aksellerende urbanisering og mange år med økonomisk stagnasjon har på mange måter gjort situasjonen enda verre. Marcos beryktede presidentdekret ble faktisk tatt i bruk første gang i 1987 da ”heltinnen” fra EDSA-revolusjonen - Corazon Aquino - hadde flyttet inn i presidentpalasset og regjerte med vide fullmakter. Dekretet kom til å bestå i mange år.
De fattiges egen kamp
Marcos’ fall åpnet imidlertid et ’demokratisk spillerom’ som har ledet til sterkere organisering blant de byfattige. De har også vært i stand til å bygge allianser med forbundsfeller innafor kirka og i mediene og å knytte bånd til ikke-statlige organisasjoner og folkelige massebevegelser. Befolkninga i Silerio erfarte sin egen styrke da en talsmann for Catholic Bishops Conference (CBCP) sto fram og fordømte presidenten dagen etter overfallet. Han anklaget Noynoy Aquino for å ’ta mer hensyn til de rike enn de fattige’. CBCP er bisperådet i den mektige katolske kirka på Filippinene.
De fattiges egen kamp gir håp for framtida.
Regimets løsninger
Og allikevel… Enn så lenge smerter maktens pisk mer enn gulrota lindrer.
Programmer for å imøtekomme folkeflertallets behov eksisterer først og fremst på papiret. De er dessuten en forlengelse av Marcos’ politikk og har knapt annet å by enn det gamle diktaturet.
Ett av prosjektene går under navnet ”Community Mortgage Program”. Det innebærer at befolkninga i noen områder tilbys å kjøpe arealet bosettinga står på. Men overføring av eiendomsrett skal skje til markedspris og myndighetene er ikke villige til å ty til ekspropriering. Det tilbyr heller ikke noen form for subsidiering. Erfaringene tilsier at det bare er de best stilte delene av befolkninga i de aktuelle områdene som kan dra nytte av tilbudet. Eiendomsprisene i Manila er skyhøye. De fattigste blir derfor drevet bort. Programmet svarer til ’Area for Development Priority’ som ble iverksatt i 1970-årene og finansiert av Verdensbanken. Det smuldret opp i ingenting.
Retorikken speiler seg også i lovgivninga. ’Urban Development and Housing Act’ stiller angivelig strenge krav til rivninger og forflytting av den lokale befolkninga. Den forutsetter at bosettingene ligger i såkalte ”farlige områder” eller at det foreligger en rettsordre. Men nesten en million mennesker bor i «farlige områder. Og i Metro Manila sitter rettsordrene løst i slira. Befolkninga i Silerio er offer for en av dem. Rettsapparatet og lovgivninga er arena for eiendomsbesitterne. De eiendomsløse må fylle gatene eller bygge barrikader.
Lovbestemmelser sier også at de som rammes skal tilbys ”relokalisering”.
”Det skal bygges 140 leiligheter her…”, forteller Glacy idet vi befinner oss i utkanten av Silerio ”…men vi er 25.000 familier”.
I regelen er ”relokalisering” stort sett ensbetydende med forflytting til egne områder i andre provinser. Befolkninga ’dumpes’ 3-4 mil fra byen uten jobb- og inntektsmuligheter. Undersøkelser – bl.a. ei kartlegging gjort av to partier i den filippinske Kongressen - viser også at tjenester som helse og skole er svært dårlige. Ofte ikke-eksisterende. Ei utredning bestilt av innenriksdepartementet i 2011 peker på de samme problemene.
Men dersom familier velger å vende tilbake til byen fordi årsakene som drev dem dit fortsetter å bestå blir de stemplet som ”profesjonelle squattere”. Aquinos regjering har innledet en kampanje mot ”slike elementer”: Den har døpt programmet ”Nasjonal Kampanje mot profesjonelle squattere og squattersyndikater” og oppfordrerl lokale myndigheter til å trappe opp kampen mot dem.
Regimet erklærer kamp mot de fattigste. Grunnleggende rettigheter for de mange blir kriminalisert.
Voldelige forfølgelser og politiske drap
Fjoråret bød på store rivninger av bosettinger minst en gang i måneden. Ofte kom det til sammenstøt med innbyggerne. Som i Laperal i Makati City – det kommersielle senteret på Filippinene. 1000 lokale sikkerhetsvakter og åtte lastebiler fulle av væpna politi blei satt inn mot befolkninga. Tilsvarende skjedde i I San Juan, Mandaluyong, Navotas, Quezon City og andre steder. Lista over skadde og arresterte er lang.
Arnel Tolentino er ikke den første som blir drept i de fattiges kamp i de filippinske byene. I 2011 led fem ledere for organisasjoner av byfattige samme skjebne. De ble ofre for ’utenomrettslige drap’.
Under president Arroyo, som satt med makten i ni år, fant det sted over 1200 slike drap. Dessuten skjedde det mer enn to hundre forsvinninger. De aller fleste ofrene var aktivister og ledere i progressive masseorganisasjoner. Filippinene er blant verdens farligste land for journalister og fagforeningsaktivister. De væpnede styrkene og grupper de samarbeidet med sto bak. Hensikten var å svekke radikale krefter på den filippinske venstresida. Det skjedde i ly av Oplan Bantay Laya - regimets antiopprørsstrategi . Overgrepene møtte sterk kritikk internasjonalt.
Etter Aquinos maktovertaking er programmet for undertrykking av den revolusjonære bevegelsen døpt om til Oplan Bayanihan. Men essensen er den samme. Og drapene fortsetter. Inntil mars i år hadde slike henrettelser krevd mer en 78 liv. Det har knapt forekommet rettsforfølgelse av gjerningsmennene de siste 11 årene.
‘De fattige står i veien for utvikling’
I regimets propaganda blir de fattige og kreftene som støtter dem anklaget for å ‘stå i veien for utvikling’. Tesen har blitt et mantra i elitens kamp mot den progressive bevegelsen i sin alminnelighet.
Som alltid er det et spørsmål om utvikling for hvem?
I den filippinske hovedstaden er det først og fremst storstilte infrastrukturprosjekter og ambisjoner om å trekke til seg utenlandske investeringer som står i styringa for byplanlegging. Blant annet skal bosettinger som omfatter 250 hektar i Quezon City erstattes av ’Q.C. Central Business District’. Tanken er å gjøre området til et senter for internasjonale banker og multinasjonale selskaper. Bygging av veier og utviding av kommunikasjoner truer også mange boområder for fattige. Finansieringa av dem hviler på Private Public Partnership (PPP) - en av hjørnestolpene i Aquino-administrasjonens økonomiske politikk. Særlig utenlandsk kapital inviteres til å delta. Det betyr at de fattige utfordrer mektige aktører på både den hjemlige og den internasjonale scenen.
Den filippinske samfunnsordningas natur
Araneta-familien er blant de filippinske aktørene. Den er et av de mektigste familiedynastiene i landet og vokste fram som lojal støttespiller for den spanske kolonimakta på 1800-tallet. Da amerikanerne overtok i 1899 skiftet familien herrer. På samme måte evna den å tilpasse seg uavhengigheten i 1946.
Araneta-familien opptrer slik politiske klaner gjør det på Filippinene. Den økonomiske maktbasisen utnyttes til å erobre posisjoner i statsapparatet og den politiske makten anvendes til å fremme de økonomiske interressene. Systemet har gitt opphav til ‘parasittisk kapitalisme’. Eliten består av politiske klaner som tilriver seg rikdom i kraft av privilegier, monopoler og fortrinnsrett. De representerer en slags ‘rent seeking’- økonomi som borger for stagnasjon snarere enn utvikling. Systemet låser økonomien i stillstand og underutvikling og folkeflertallet i permanent fattigdom.
Max Roxas er ’den sterke mannen’ i Araneta- familien . Han var Aquinos visepresidentkandidat og er minister for transport og offentlige kommunikasjoner. Familien krever eiendomsretten til flere hundre hektar jord i squatter-bosettingene Tungkong Mangga og Pangarap i Caloocan City i Metro Manila. I det samme området planlegger regjeringa å bygge Metro Rail Trail 7 – ei storstilt satsing på offentlige kommunikasjoner. Familien kontrollerer også et stort eiendomsutviklingsselskap.
For presidenten er ikke Roxas mangl roller problematisk. Tvert om hevder Aquino at det er en bra ting: ”Da er han særlig interressert i å sette vår politikk ut i live”, sier han.
«Byutviklingsprosjekter» står i kø og varsler om større trusler mot de fattige i årene som kommer.
På papiret og i virkeligheten
I det jeg er på vei ut av Silerio blir jeg stående overfor Shoe Marts supermarked. Den skarpe grønnfargen som kler bygninga vekker assosiasjoner og trekker tråder 14 år tilbake i tid. Fra den gang jeg tilbragte fire uker hos bøndene på Hacienda Looc i Batangas.
Haciendaen ligger i et vakkert kystområde. I mer enn 100 år har 2.000 familier dyrket jorda på den 8.200 hektar store plantasjen. De var leilendinger og jordbruksarbeidere og ble gitt eiendomsrett til jordlotter under reformprogrammene iverksatt av Marcos og Corazon Aquino. Men på slutten av -90-tallet ble eiendomsbevisene deres kjent ugyldige og trukket tilbake. Store eiendomsselskaper hadde bestemt seg for å gjøre om plantasjen til eksklusivt turistsone og fikk støtte fra jordreformdepartementet og domstolene. På samme måte som bønder har blitt fratatt jord mange steder på den filippinske landsbygda. En av de drivende kreftene bak jordranet er Henrik Sy. Han er eieren av SM Development Corporation. Selskapet som også truer befolkninga i Silerio.
Men bøndene avfant seg ikke med maktens rett uten å gjøre motstand. Både i form av aksjoner rettet mot de nye ”eierne” og kamp på det politiske planet.
Jeg gjorde meg godt kjent på plantasjen i ukene jeg tilbragte der. I slutten av mars i år bragte filippinske aviser store annonser hvor SMDC tilbød tomter til salgs på haciendaen. Annonsene innholdt bilder. Husene jeg hadde lært å kjenne var borte. Det samme gjaldt rismarkene bøndene arbeidet på.
”Har de fjernet dem?”, spurte jeg Danilo Ramos. Han er generalsekretær i Kilusang Magbubkid ng Pilipinas – den største bondebevegelsen på Filippinene - og kjenner godt til haciendaen og bøndene der. ”Nei”, forklarte han, ” bøndene holder ut. Selskapet har bare retusjert dem bort på bildene”.
Det er lettere for makten å vinne samfunnskampen på papiret enn det er å gjøre det i den faktisk eksisterende virkeligheten. De fattige gir ikke slipp på sin rett.
Sunday, April 15, 2012
Barnehageplass til alle?
Det er langt igjen til full barnehagedekning på Nesodden. Kommunen klarer så vidt lovens minimumskrav om tilbud til de som har søkt til fristen 15 februar og når barnet fyller ett år før 1. september. Flytter du til kommunen etter søknadsfrist eller barnet blir 1 år etter 1. september kan du bli gående opptil et år uten plass. Barnetallet vokser med innflytting slik at det raskt til og med kan bli vanskelig å oppfylle lovens minimumskrav.
Det er svært viktig for småbarnsforeldre å få plass når du trenger det. (Samt å få en plass uten lange reiseavstander slik at hverdagen går opp)
For 6 år siden vedtok kommunestyret i en bisetning å nedlegge Blomsterveien barnehage når Heia ble ferdig. Heia åpnes til høsten og Blomsterveien er planlagt nedlagt fra samme tidspunkt. De planene er foreldet. Rødt ønsker å oppheve nedleggingsvedtaket og å vurdere barnehagesituasjonen på nytt med utgangspunkt i at kommunen skal klare å skaffe tilbud til alle som trenger det.
Geir Christensen
Rødt
Det er svært viktig for småbarnsforeldre å få plass når du trenger det. (Samt å få en plass uten lange reiseavstander slik at hverdagen går opp)
For 6 år siden vedtok kommunestyret i en bisetning å nedlegge Blomsterveien barnehage når Heia ble ferdig. Heia åpnes til høsten og Blomsterveien er planlagt nedlagt fra samme tidspunkt. De planene er foreldet. Rødt ønsker å oppheve nedleggingsvedtaket og å vurdere barnehagesituasjonen på nytt med utgangspunkt i at kommunen skal klare å skaffe tilbud til alle som trenger det.
Geir Christensen
Rødt
Friday, April 13, 2012
Alt til alle? Eller Stoltenbergs bedøvelsesmiddel?
Nesodden AP skryter uhemmet av seg selv og erklærer seg som partiet for alle i AMTA 3/4.
Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gammalt og vil så vere, skrev Ivar Åsen.
Partier som sier som at de representerer alle, bør undersøkes nøye. De prøver å lure noen av velgerne sine.
AP ramser opp alt som skjer på Nesodden og prøver å ta æren for det. Å ta æren for alt er AP svært dyktige til. Hva de bidrar med, er en annen sak. Et eksempel: Politiråd er på skrytlisten selv om det er politiets initiativ.. Nedleggelsen av lensmannskontoret har vel ikke akkurat ført til et politi som kjenner kommunen godt. Svært mange av oss,både med og uten partimedlemskap sloss mot nedleggelsen med bl.a. underskriftkampanje og forsøk på å få krav om opprettholdelse så tydelig som mulig fram til storting og regjering. AP valgte en annen vei. De ville ta opp saken gjennom partikanalene, i steden for «aksjonisme». Det har de sikkert gjort. Og etterpå har vi ikke hørt et knyst. For mot APs sentraliseringspolitikk er lokallaget loyalt. Det var regjeringen Stoltenberg som nedla lensmannskontorene med støtte fra høyresiden på Stortinget. Det være seg, politi, legevakt eller brannvesen det handler om. Er Nesodden AP innbyggernes stemme overfor Stoltenberg? Eller Stoltenberg sitt bakkemannskap for å holde folk i ro når upopulære tiltak gjennomføres?
Politikk handler om valg
På Nesodden må vi velge mellom å ta vare på grønne Nesodden eller hjelpe regjeringen med planen om å flytte 400 000 mennesker til Osloregionen. På samme viset må vi velge mellom å la «markedet» drive Nesodden mot å bli enda mer «sovekommune» eller å systematisk skape en allsidig kommune som det kan leves hele liv i.
Vi må velge mellom å gi eiendomsspekulantene fritt spillerom til å suge penger av boligkljøpere eller å bidra til at ungdommen får boliger med regulerte priser utenfor markedet som det er mulig å kjøpe.
AP prøver å skjule sine valg. Da bør alarmklokkene ringe hos mange velgere.
Geir Christensen
Rødt
Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gammalt og vil så vere, skrev Ivar Åsen.
Partier som sier som at de representerer alle, bør undersøkes nøye. De prøver å lure noen av velgerne sine.
AP ramser opp alt som skjer på Nesodden og prøver å ta æren for det. Å ta æren for alt er AP svært dyktige til. Hva de bidrar med, er en annen sak. Et eksempel: Politiråd er på skrytlisten selv om det er politiets initiativ.. Nedleggelsen av lensmannskontoret har vel ikke akkurat ført til et politi som kjenner kommunen godt. Svært mange av oss,både med og uten partimedlemskap sloss mot nedleggelsen med bl.a. underskriftkampanje og forsøk på å få krav om opprettholdelse så tydelig som mulig fram til storting og regjering. AP valgte en annen vei. De ville ta opp saken gjennom partikanalene, i steden for «aksjonisme». Det har de sikkert gjort. Og etterpå har vi ikke hørt et knyst. For mot APs sentraliseringspolitikk er lokallaget loyalt. Det var regjeringen Stoltenberg som nedla lensmannskontorene med støtte fra høyresiden på Stortinget. Det være seg, politi, legevakt eller brannvesen det handler om. Er Nesodden AP innbyggernes stemme overfor Stoltenberg? Eller Stoltenberg sitt bakkemannskap for å holde folk i ro når upopulære tiltak gjennomføres?
Politikk handler om valg
På Nesodden må vi velge mellom å ta vare på grønne Nesodden eller hjelpe regjeringen med planen om å flytte 400 000 mennesker til Osloregionen. På samme viset må vi velge mellom å la «markedet» drive Nesodden mot å bli enda mer «sovekommune» eller å systematisk skape en allsidig kommune som det kan leves hele liv i.
Vi må velge mellom å gi eiendomsspekulantene fritt spillerom til å suge penger av boligkljøpere eller å bidra til at ungdommen får boliger med regulerte priser utenfor markedet som det er mulig å kjøpe.
AP prøver å skjule sine valg. Da bør alarmklokkene ringe hos mange velgere.
Geir Christensen
Rødt
Wednesday, April 11, 2012
Om den lange fredagen, bondekamp og hypnose
Reisebrev fra Ketil Grønvold
«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».
Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.
I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.
Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.
Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.
Adele hører hjemme i deres rekker.
Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».
Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.
Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.
Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.
For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.
Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.
Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!
Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.
Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.
Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.
For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.
Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned
Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..
I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.
Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .
Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:
There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)
…………………..
I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.
«Det var sånn han var», sier han.
Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.
Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.
Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.
«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».
Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?
«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».
Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.
I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.
Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.
Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.
Adele hører hjemme i deres rekker.
Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».
Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.
Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.
Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.
For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.
Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.
Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!
Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.
Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.
Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.
For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.
Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned
Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..
I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.
Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .
Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:
There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)
…………………..
I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.
«Det var sånn han var», sier han.
Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.
Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.
Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.
«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».
Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?
Thursday, April 5, 2012
Arbeiderpartiet sin rolle i klassesamfunnet
Arbeiderpartiet er Norges
viktigste maktbærende parti. Her følger noen teser om hvordan AP
fungerer. Det trengs langt mer undersøkelser enn det jeg legger fram
her. Dette er ment for å starte en debatt:
Geir Christensen
7 teser om Arbeiderpartiet
- Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk.
- Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes.
- Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner.
- Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret.
- Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet.
- Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet.
- I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.
Blant ansatte på
jernbanen går det en historie om landsfader Gerhardsen. Da
konduktøren klippet billetten hans, på andre klasse selvfølgelig,
spurte han om toget stoppet lenge nok i Moss til at han fikk kjøpt
avisene. Da konduktøren sa han skulle ordne det, sa han straks nei.
De skulle han kjøpe selv, bare det var tid nok.
Å se et rød/grønt
regjeringsmedlem med andreklassebillett på toget er vel i dag
utenkelig. Mellom dagens svarte biler med privatsjåfør og
Gerhardsen er det en kulturell klassereise. En endring i
Arbeiderpartiet det er grunn til å studere. Det vi i Skandinavia
kaller sosialdemokratiske partier blir i Søreuropa kalt
sosialliberale partier.
Litt om klasser
Lenin (En stor begynnelse):
«Klassar
er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen
dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil
seg
-
etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og
formulert i lov)
-
etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og
-
med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale
rikdomen og måten dei får han på.»
Klasseanalysen
bruker vi til å finne hvem som objektivt sett har interesse av
revolusjon og kommunisme, hvem som objektivt sett har interesse av å
bevare kapitalismen, og hvem som kommer i mellomposisjoner.
Klasseanalysen danner grunnlag for en revolusjonær strategi for å
samle de kreftene som trenger revolusjon, og å isolere de som vil
motarbeide den. Godt revolusjonært arbeid står og faller med en god
klasseanalyse.
Klassedelingen
til Lenin tar utgangspunkt i forholdet til produksjonsmidler, eller
maktforholdene på arbeidsplassene om du vil.
Arbeiderklassen
er oss som produserer verdi og merverdi (mere verdier enn vi får i
lønn).
Borgerskapet
er de som eier eller disponerer over produksjonsmidlene og som derved
tilegner seg merverdien.
Mellom
de to hovedklassene proletariat og borgerskapet er det et stort sjikt
uten noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Det kan være
intellektuelle, rådgivere, konsulenter, lærere, offiserer,
journalister osv. Når det gjelder dette sjiktet må vi se på de
forskjellige gruppene og bruke de to siste kriteriene til Lenin: hva
er rolla deres i den sosiale organiseringa av arbeidet, har de høy
eller lav lønn osv. Dette er de viktigste vilkåra for å vurdere
hvilken hovedklasse disse sjiktene vil orientere seg mot.
Ufullstendig om Nesodden Ap
Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyrekandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.
Her følger yrke og lønn
etter skattestatistikken til Aps 9 kommunestyremedlemmer:
Yrke inntekt
(netto)
Fagansvarlig(jurist)
i Storebrand 312 722
Organisasjonssekretær 151 (elev 2009)
Prosjektleder UD 513 249
Statssekretær 589 341
Forskningsleder 567 267
Rektor 351 098
Kommunikasjonsdirektør 526 433
Administrerende arbeid i Posten 324 476
Direktør 670 049
Organisasjonssekretær 151 (elev 2009)
Prosjektleder UD 513 249
Statssekretær 589 341
Forskningsleder 567 267
Rektor 351 098
Kommunikasjonsdirektør 526 433
Administrerende arbeid i Posten 324 476
Direktør 670 049
Det finnes ikke noen
arbeidere i Aps gruppe. Flertallet «disponerer produksjonsmiddel»
(Styrer bedrifter eller statsapparat),
altså tilhører borgerskapet. De som ikke gjør det, er nært
knyttet opp til borgerskapet. En kommunikasjonsrådgiver eller
statssekretær vil ha til oppgave og selge ledelsens tanker. De skal
parfymere gull og dritt. Det krever å selge sjela si.
Særtrekk ved Ap
I Ap er det et overtall
av «selgere» (kommunikasjonsrådgivere og statssekretærer) Det er
ikke de som beslutter politikken. De er særlig sterke på salg og
reklame, men har overraskende små kunnskaper om politikk. De er
derfor ofte rådville, og lar seg styre av Høyre. Unntatt når makta
taler. Lojaliteten mot partiet, statsapparatet og pengemakta (På
Nesodden først og fremst representert ved eiendomsspekulanter) er
overveldende.
Ap og H styrer Nesodden
sammen og er enige om nesten alt, men noen få sprik har synes. Ap
ble stående igjen alene med ubetinget støtte til sammenslåing av
brannvesenene i Follo som fylkesmannen ivrer for. Som det mest
reaksjonære partiet hadde de ikke engang krokodilletårer i forhold
til en sentralisering som rammer Nesodden som utkantkommune. Motsatt
så tok de hensyn til innsigelse fra fylkesmannen når det gjaldt
bryggeutbygging i en særdeles økologisk sårbar vik. Da ble H og
FrP alene igjen om å demonstrere at de gir blaffen i økologiske
spørsmål.
At et nesten enstemmig
kommunestyre stemmer ned å gjøre konkrete tiltak for å få til
likelønn er ikke overraskende, men at Ap og H sammen foreslår å
heve ordførerlønna med 130 000 tyder på at klassefølelse ikke
blir særlig forstått i den nye Ap-gruppa.
Ap er spesialister på
nettverksbygging og strekker sine armer inn i alt av organisasjoner
hvor de kan komme til.
Hva som fungerer mest
reaksjonært av å få arbeidsfolk til å stemme på høyrepolitikk
og å få høyrefolk til å stemme på høyrepolitikk, er det liten
tvil om. Ap har ikke den mest reaksjonære retorikken, men er
utvilsomt borgerskapets viktigste parti.
Lagdelingen i Arbeiderpartiet
Sosialdemokratiet startet
som en reformistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Som tok de små
og nære kravene mot å selge våre strategiske interesser. Etter
hvert utviklet det seg et sjikt av ledere, først innen offentlige
bedrifter, i Ap. Disse ble en del av kapitalistklassen. Fra å være
kompromissmakere på vegne av borgerskapet er ledelsen i Ap, og et
ikke ubetydelig sjikt av medlemmene, i dag en del av borgerskapet.
Det er svært mange
arbeidere i Ap. De er ved og vannbærere for en elite. Her er mye
endringen fra Gerhardsens tid. Da var fagbevegelsen og arbeiderlagene
sosialt dominerende i partiet. De var også den gangen kneblet under
interessene til kapitalistklassen, men hadde styrke nok til å slåss
fram kompromisser. Kulturen og tankene var så levende at noen normer
om beskjedenhet var nødvendig å kle seg i. I dag er det, så langt
jeg ser, få steder arbeidere har dominans i Aps maktbaser.
De heldagstillitsvalgte i
LO, er et sjikt Ap i stor grad klarer å mobilisere enda, på tross
av sprekktendenser og at livsgrunnlaget for dette sjiktet er truet.
Det er knyttet til et hierarki og en ledelsestradisjon som er svært
autoritær. Vanlige betingelser er at du må være lojal oppover mot
makta og holde ro i rekkene. Dersom du oppfyller dette kravet, har du
livstidsansettelse på gode betingelser, inklusiv pensjonsrettigheter
LO har solgt for medlemmene sine.
Den nye gruppen av
intellektuelle organisasjonshoppere og profesjonelle ledere overtar
mye av organisasjonsapparatet fra fagbevegelsen. De spiller en annen
rolle, og må nødvendigvis være lojale oppover. De har ingen egen
maktbase, som faglige tillitsvalgte har hatt.
Hvorfor har de mange
arbeiderne i Ap så liten innflytelse på politikken?
Kan et mindretall styre over et flertall?
En ledelse, med støtte av
under 10 % av medlemmene, kan normalt diktere sin vilje.
Unntaket som bekrefter denne regelen, er vedtaket på landsmøtet i
Ap om veto mot postdirektivet. Fagforbundet Postkom hadde
sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært
omfattende og dyktig ledet kampanje. Hvorfor er seieren en sensasjon
eller sjokk som Dagbladet
skrev over første side?
LO hadde sagt nei. 18 av
19 fylkeslag i Ap hadde sagt nei. Av de Ap medlemmene som hadde
satt seg inn i spørsmålet, var nei-folket i overveldende flertall.
Ja-siden besto av en liten strime politikere og maktmennesker.
Å gjøre seieren til en
sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et
udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til
å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene.
Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg,
Bjerke (DNB) og Røkke har mange tusen flere stemmer enn menige
medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste
avisene skrev, dårlig håndverk fra maktas side.
For hundre år siden
utformet Robert Michels "Oligarkiets jernlov" (1911):
- I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
- Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
- Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.
- I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
- Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
- Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.
Dette er ikke noe
merkverdig. Fra faraoenes tid til nå, klassenes og klassekampens
epoke, har alle organisasjoner hatt til formål å hjelpe et
mindretall å undertrykke et flertall. Å forske i de maktmetodene
som gjør dette mulig, er svært viktig for alle revolusjonære. Jeg
har ingen uttømmende analyse, men har samlet noen erfaringer fra
særlig fagbevegelse og kommunestyret:
Økonomisk avhengighet
Nesten hele
organisasjonslivet, særlig partiene, er i hovedsak statsfinansiert.
Å være økonomisk avhengig betyr alltid underdanighet. F.eks. har
solidaritetsorganisasjoner vansker med å kritisere regjeringen
samtidig som de er avhengig av å få støtte til prosjektene sine. I
tillegg er store deler av organisasjonslivet avhengig av sponsing.
Sponsorer har makt. Alle som har ansvar for at budsjettene går rundt
må, skjele til økonomiske realiteter i sitt politiske arbeid.
Kortsiktig taktisk er det sjelden lurt å ta en konflikt som medfører
dramatisk reduksjon i aktiviteten. Men strategisk?
Oppkjøp av ledere
Det er vanlig at
arbeidsgiver ”kjøper" tillitsvalgte (og at tillitsvalgt blir
sett på som en mulig karriere vei). Det motsatte, at fagforeninger
”kjøper” sjefer er nokså uvanlig. Alle som jobber under utrygge
arbeidsforhold, eller som tenker seg en jobbkarriere, må være nøye
med å skaffe seg venner og veie sine ord. Det finnes lange lister
over oppkjøp av ledere. Prosessene rundt disse bør studeres.
Spesielt blir dette
viktig for ”organisasjonshopperne” de som lever livet sitt i
frivillige og offentlige organisasjoner. Her vil gode forbindelser
med staten og makten samt fraværet av ubehagelige konflikter være
avgjørende for jobb og karriere. Ingen som har jobb med politikk
eller organisasjon, kan se bort fra disse maktforholdene. Jeg tror
det er riktig å utvide Engels sitt begrep ”arbeideraristokratiet”
til ett norsk organisasjonsaristokrati.
Det er også i store
deler av fagbevegelsen et eget system i forhold til
heldagstillitsvalgte. Du må bevise din lojalitet oppover før
ledelsen tar deg til seg. (Du blir valgt.) Når du er opptatt, har du
garanti mot å bli degradert til arbeider igjen under en forutsetning
– du er lojal mot makta i LO.
Min første opplevelse
med dette var da elektropersonalet på Jernbanen ble trikset til å
stille en av våre foreningsledere som kandidat til å bli
forbundssekretær. Han ble da pent tatt til siden og bedte om å gå
på talerstolen og forsvare en innstilling fra forbundet om
kontingentøkning. Trøbbelet var at hans eget landsråd og egen
forening var imot. Men å gå imot sine egne medlemmer og støtte
ledelsen var svenneprøven før han fikk støtte ovenfra i valget.
Når dette er
rammevilkårene, skremmes idealistiske mennesker bort. De som sloss
for noe, går sin vei. Karrieremenneskene tar gjerne noen trøkker,
hvis det er nødvendig for å komme opp og fram.
Definisjonsmakt
Et borgerlig syn på
ledere bygger ofte opp under maktforholdene. I fagbevegelsen blir det
brukt som argument for høye lederlønninger at våre folk må kunne
møte motparten som likeverdige. Da må de også kunne invitere på
høye smørbrød, og ta regningen i baren. Og vi må også betale
lederne våre godt så vi kan få de beste. Organisasjonslivet preges
av klassesamfunnet vi lever i. Rammebetingelsene de fungerer under
(de herskendes tanker), preger alle organisasjoner. Ord som
kvinnfolkarbeid, negerarbeid, naturlover, lojalitet osv. gir et lite
borgerskap en stor fordel.
Organisasjonsformer som
skiller ledelse fra medlemmer
Det lages også
organisasjonsformer som legger til rette for oppkjøp. Det er lettest
i organisasjoner med små ledelser og svake forbindelser mellom
grunnplan og ledelsen. En tett organisasjon med aktive medlemmer og
stor gjennomsiktighet er adskillig verre.
Sosiale bånd
Å bli invitert med i det
gode selskap der viktige beslutninger fattes, virker på alle. Hvem
som taes opp i det gode selskap og hvem som støtes ut, er svært
viktige mekanismer.
Som mennesker har vi
behov ut over de primære med vann, mat og sex. Vi trenger omsorg,
ros, trygghet og støtte. De som får det, vokser og blir. Hvis en
organisasjon blir tumleplass for karrieremennesker og ekte
engasjement ikke får støtte og vekstmuligheter, dreper sin egen
framtid som folkelig kraft.
Juss og voldsapparatet
Kommer til anvendelse når
det er alvor. Nesten alle kampformer er omsvøpt av lover som i
praksis gjør de forbudt. Fredsplikten i arbeidslivet,
antiterrorlover osv. brukes når det trengs.
Om hersketeknikker
Makta baserer sin makt på hersketeknikker/maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.
Alle disse skjulte
maktmekanismene må fram i lyset og bli debattert og angrepet.
Erfaringer og kunnskaper om dette trengs. Det er en kamparena som er
dypt undervurdert, og som vi som revolusjonære har alt å vinne på
å utvikle.
Her har jeg bare snakket
om hvordan borgerlige organisasjonsformer passiviserer arbeidsfolk.
Oppgaven med å bygge organisasjoner som virker frigjørende for
folk, ble påbegynt med kommunismens framvekst. Det er et område
hvor kommunistisk teori har kommet kort. Jeg kommer tilbake til det.
Geir Christensen
Monday, April 2, 2012
Filipinske fragmenter....
Reisebrev fra Kjetil Grønvold
To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.
Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.
Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.
Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?
Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.
Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:
«Løgn, grov løgn og statistikk».
Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».
Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.
Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.
Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.
På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem
Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.
Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.
Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.
Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.
For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.
I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.
Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.
Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.
Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.
Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.
Det er håp i hengende filippinske snører………
To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.
Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.
Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.
Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?
Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.
Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:
«Løgn, grov løgn og statistikk».
Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».
Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.
Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.
Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.
På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem
Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.
Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.
Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.
Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.
For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.
I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.
Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.
Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.
Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.
Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.
Det er håp i hengende filippinske snører………
Tuesday, March 6, 2012
Om å skjule sine spor
Ordfører Sandberg prøver i sitt innlegg i AMTA 29/2 å skjule sine spor Hun gir inntrykk av at hun ikke tok stilling til størrelsen på ordførerlønna. Referat fra utvalget, som hun er med i, har i ettertid blitt sendt ut til kommunestyret. Der står det:
"Erik Adland (H) foreslo at godtgjørelsen tilsvarer stortingsrepresentantenes lønn, dvs. pr i dag ca kr 777.000. Holms forslag ble satt opp mot Adlands forslag. Holms forslag fikk to stemmer (Rødt og SV), Adlands forslag fikk to stemmer (H og Ap). Adlands forslag ble dermed vedtatt med leders stemme." Mer tydelig standpunkt kan en vanskelig ta etter en opphetet debatt.
Hun skriver: "Vi var i begynnelsen av en politisk prosess, og jeg forventet både diskusjoner og endringsforslag i den etterfølgende politiske behandlingen". Feil igjen. Innstillingen ble, uten at mindretallsforslagene engang var nevnt, sendt ut til sluttbehandling. Bare at saken ble kjent gjennom AMTA og den sterke reaksjonen som fulgte, har hindret at dette ble planket gjennom.
Det ble heller ikke tatt opp til votering noe forslag fra ordføreren om at forskjellige forslag skulle legges fram. Jeg reagerte på at innstillingen til kommunestyret ikke engang inneholdt opplysninger om at det var delte meninger i utvalget. Et forslag om at forskjellige synspunkter skulle legges ut til debatt, hadde, dersom det hadde blitt fremmet, fått Rødt sin støtte.
Det eneste Sandberg ikke prøver å bløffe seg unna er at hun støtter prinsippet om å rive ordførerlønna løs fra kommunal tariff og isteden knytte den opp mot Stortingsrepresentanters lønn. Når vi for ca to år siden valgte å bruke kommunal minstelønn som utgangspunkt, var det for å hindre økende lønnsforskjeller. 2,7 ganger kommunal minstelønn er selvfølgelig en alt for stor lønnsforskjell, men det betydde i det minste at ordfører og politikere av egeninteresse kunne bli litt opptatt av lavtløntes situasjon, og at det ble vanskelig for oss å bevilge oss store fortjenester uten at vanlige lønnsmottakere fikk prosentvis tilsvarende.
Denne bindingen vil Sandberg nå bort fra og heller knytte lønna opp mot Stortingsrepresentanter. De bevilger selv sin lønn uavhengig av tariffavtaler og krav til måtehold som preger lønnsfastsettelser ellers.
Stort tydeligere går det ikke an å melde at hun gir blaffen i økende lønnsforskjeller. Hun går på tvers av fagbevegelsens ønske om utjevning og støtter opp under økende forskjeller, bare hun selv knyttes til vinnerlaget.
Bortforklaringene gjør meg urolig for at retretten, hvor AP i denne omgangen bare går inn for å gi henne 87% av Stortingslønna, er taktisk. Jeg frykter at store lønnsøkninger utenom alle tariffer igjen kommer opp så snart noen ser sitt snitt til å få det gjennom uten for mye støy.
Det hadde fremmet demokratiet om Sandberg ville diskutere realitetene i stedet for å prøve å skjule sine spor.
Thursday, February 23, 2012
Høyre og AP er partier for de velstående
En "smidig løsning" kaller AMTA den taktiske - men bare delvise - retretten AP har gjort i forhold til ordførerlønn. Retretten endrer ikke på tenkingen om at ordfører og politikere skal være med på lønnsgaloppen til de de som fra før av lever i overflod. Stortingsrepresentant skal være målestokken, ikke begynnerlønna for kommunalt ansatte. De vil bare vente litt med å skru prosenten helt opp. Når så ordføreren får ROS på lederplass i Amta, blir det i overkant provoserende for de Nesodden-politikerne som faktisk hengte bjella på katten. At ordføreren fant å måtte rygge ut av den håpløse politiske situasjonen hun hadde satt seg selv i, fortjener ikke ros, men burde lede til refleksjon over hennes politiske gangsyn og ditto bakkekontakt. For Amta, så vel som for den jevne nesodding.
Det er vel verd å legge merke til - og å huske for framtida - at forslaget om å øke ordførerlønn og politikergodtgjørelser ble lagt fram i skjønn enighet mellom AP og Høyre.
Det er laget oversikt ut fra skattelistene på hva de som stilte til valg i høst tjente. Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Desto høyere inntekt du har, desto mer kan du trekke fra i kroner og øre - og det blir "astronomiske" tall i forhold til det vanlige lønnsmottagere kan trekke fra på skatten. Forskjellene er derfor langt større enn de som framgår her. Allikevel gir gjennomsnittstall en pekepinn. På Nesodden lå Høyre-kandidatene til kommunevalget på den desiderte lønnstopen, med en gjennomsnittsinntekt (ETTER FRADRAG!) på over 517 tusen. AP kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og AP hadde mange elever uten inntekt på lista, er gapet mellom disse politikerne og den jevne lønnsmottager langt større enn det ved et første blikk kan se ut til..
SV kom på tredjeplass, mens Venstre og KrF lå under 400 tusen. På bånn lå Rødt, Frp og MDG med under 300 tusen. De var eneste partier i nærhetene av gjennomsnittet for Nesodden på 280 tusen (Kilde: Kjendis.no)
Hvis vi ser på yrkestitler blir bildet tydeligere. Høyre har naturlig mange bedriftsledere. AP har også to direktører men preges ellers av statssekretærer og kommunikasjonsrådgivere. Det finnes ingen arbeidere i Aps gruppe.
Vi har altså to partier som lever i direktørsjiktet eller andre maktsentra og med inntekter langt over det vanlige i Norge. Saken om enorme økninger av ordfører- og varaordførerlønn og samme justeringer av andre folkevalgtes godtgjørelser, er et illustrerende eksempel på at Ap og Høyres representanter tenker som det sjiktet de lever i.
Vi vil merke tankegangen igjen når legevakt på Nesodden kommer til behandling. For mange er en drosjeregning på firesifret beløp for å komme til Ski et alvorlig problem. Vil AP og Høyre forstå hva vi snakker om? Kan de styre til beste for lavtlønte sine behov?
Vi er mange som tviler sterkt på det!
Kjellaug Myhre og Geir Christensen
Rødt
Det er vel verd å legge merke til - og å huske for framtida - at forslaget om å øke ordførerlønn og politikergodtgjørelser ble lagt fram i skjønn enighet mellom AP og Høyre.
Det er laget oversikt ut fra skattelistene på hva de som stilte til valg i høst tjente. Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Desto høyere inntekt du har, desto mer kan du trekke fra i kroner og øre - og det blir "astronomiske" tall i forhold til det vanlige lønnsmottagere kan trekke fra på skatten. Forskjellene er derfor langt større enn de som framgår her. Allikevel gir gjennomsnittstall en pekepinn. På Nesodden lå Høyre-kandidatene til kommunevalget på den desiderte lønnstopen, med en gjennomsnittsinntekt (ETTER FRADRAG!) på over 517 tusen. AP kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og AP hadde mange elever uten inntekt på lista, er gapet mellom disse politikerne og den jevne lønnsmottager langt større enn det ved et første blikk kan se ut til..
SV kom på tredjeplass, mens Venstre og KrF lå under 400 tusen. På bånn lå Rødt, Frp og MDG med under 300 tusen. De var eneste partier i nærhetene av gjennomsnittet for Nesodden på 280 tusen (Kilde: Kjendis.no)
Hvis vi ser på yrkestitler blir bildet tydeligere. Høyre har naturlig mange bedriftsledere. AP har også to direktører men preges ellers av statssekretærer og kommunikasjonsrådgivere. Det finnes ingen arbeidere i Aps gruppe.
Vi har altså to partier som lever i direktørsjiktet eller andre maktsentra og med inntekter langt over det vanlige i Norge. Saken om enorme økninger av ordfører- og varaordførerlønn og samme justeringer av andre folkevalgtes godtgjørelser, er et illustrerende eksempel på at Ap og Høyres representanter tenker som det sjiktet de lever i.
Vi vil merke tankegangen igjen når legevakt på Nesodden kommer til behandling. For mange er en drosjeregning på firesifret beløp for å komme til Ski et alvorlig problem. Vil AP og Høyre forstå hva vi snakker om? Kan de styre til beste for lavtlønte sine behov?
Vi er mange som tviler sterkt på det!
Kjellaug Myhre og Geir Christensen
Rødt
Friday, February 17, 2012
Barnehageplass til alle?
Loven gir alle barn som fyller 1 år før 1 september rett til barnehageplass fra høsten av. Fyller barnet ditt år etter 1. september har du ikke lovfestet rett før neste høst. I verste fall når barnet er 23 måneder. Fødeslpermisjonen er 10 måneder. Det skaper selvfølgelig vansker for mange. For kommunen er det en ekstrautgift å tilby plasser til de som ikke har lovfestet krav på det.
Rødt foreslo derfor på siste kommunestyret følgende: «Det er et mål for Nesodden kommune at alle som ønsker barnehageplass skal få tilbud om det i sitt nærmiljø.» Det ble vedtatt.
Hensikten med forslaget er å sørge for at barnehagene kan ta opp barn fortløpende og at kapasiteten skal være stor nok. Når Heia barnehage åpner i høst vil kommunen i følge administrasjonen ha god kapasitet bygningsmessig. Vi håper derfor kommunen vil følge opp med ansatte slik at alle som søker får et tilbud når behovet er der.
Selv om sølknadsfristen for høstopptaket nå er ute, skal kommunen prøve å skaffe plass.
Jeg føler meg ikke sikker på at alle partiene som stemte for vedtaket ovenfor er villig til å følge opp øknomisk slik at dette bli virkelighet. Dette vil Rødt følge opp dersom ikke alle får tilbud.
Geir Christensen
Rødt
Rødt foreslo derfor på siste kommunestyret følgende: «Det er et mål for Nesodden kommune at alle som ønsker barnehageplass skal få tilbud om det i sitt nærmiljø.» Det ble vedtatt.
Hensikten med forslaget er å sørge for at barnehagene kan ta opp barn fortløpende og at kapasiteten skal være stor nok. Når Heia barnehage åpner i høst vil kommunen i følge administrasjonen ha god kapasitet bygningsmessig. Vi håper derfor kommunen vil følge opp med ansatte slik at alle som søker får et tilbud når behovet er der.
Selv om sølknadsfristen for høstopptaket nå er ute, skal kommunen prøve å skaffe plass.
Jeg føler meg ikke sikker på at alle partiene som stemte for vedtaket ovenfor er villig til å følge opp øknomisk slik at dette bli virkelighet. Dette vil Rødt følge opp dersom ikke alle får tilbud.
Geir Christensen
Rødt
Tuesday, February 14, 2012
Hvem har Høyre og AP omsorg for?
Adland(H) og Sandberg (AP) foreslår å øke politikergodtgjørelsene i kommenen med over 800 000 kroner. Rådmannen sier lakonisk atkommunestyret må finne inndekning for dette.
AMTAhadde en serie i høst om kommunens hjemmetjenester. De slet med ågi et godt og regelmessig tilbud. Rødtforeslo å tilføre tjenesten ett fattig ekstra årsverk (600 000)under budsjettbehandlingen i høst. Det fikk ikke støtte. AP ogHøyre fant ikke budsjettdekning til slikt.
Nå kan de altså, uten å tenke på budsjettdekningen, foreslå å øk eordførerlønna med 130 000 fra 650 til 780 tusen og politikergodtgjørelsene totalt med over 800 tusen uten engang å sjekke hvor pengene skal hentes.
Forskjellenpå årslønn på 650 tusen og 780 tusen er luksus.
Hjemmetjenesten som ikke kommer, er krise for syke mennesker.
Hvorforer det viktigere med luksus for kommunetoppene enn å få stabilehjemmetjenester til syke mennesker?
Det synes jeg Sandberg og Adlandskal forklare AMTAs lesere.
GeirChristensen
Rødt
AMTAhadde en serie i høst om kommunens hjemmetjenester. De slet med ågi et godt og regelmessig tilbud. Rødtforeslo å tilføre tjenesten ett fattig ekstra årsverk (600 000)under budsjettbehandlingen i høst. Det fikk ikke støtte. AP ogHøyre fant ikke budsjettdekning til slikt.
Nå kan de altså, uten å tenke på budsjettdekningen, foreslå å øk eordførerlønna med 130 000 fra 650 til 780 tusen og politikergodtgjørelsene totalt med over 800 tusen uten engang å sjekke hvor pengene skal hentes.
Forskjellenpå årslønn på 650 tusen og 780 tusen er luksus.
Hjemmetjenesten som ikke kommer, er krise for syke mennesker.
Hvorforer det viktigere med luksus for kommunetoppene enn å få stabilehjemmetjenester til syke mennesker?
Det synes jeg Sandberg og Adlandskal forklare AMTAs lesere.
GeirChristensen
Rødt
Sunday, February 12, 2012
Sterk øking av ordførerlønn og andre politikergodtgjørelser på Nesodden
I komiteen som hadde som oppgave å justere reglementet for politikergodtgjørelsene på Nesodden la Høyres Adland fram forslag om store økninger. SVs og Rødts representanter stemte for å opprettholde dagens mer moderate ordning, men med dobbeltstemme vedtok Adland og ordfører
Nina Sandberg innstillingen som bl.a. går ut på å øke ordførerens egen lønn med 130.000 kroner fra 2011 til 2012.
...
Møtereferatene er ikke sendt til kommunestyret, og saksfremlegget unnlater å nevne at to av komitémedlemmene gikk inn for å videreføre dagens ordning. Saken skal behandles i formannskapet førstkommende torsdag, og i kommunestyret 2. mars.
Tallene er slik:
Ordfører
2011: Kr 647.460
2012: Kr 777.630
Økning kr 130.170, dvs ca 20 %
Varaordfører
2011: Kr 97.119 + møtegodtgjørelse for (ca) 10 kommunestyremøter = ca kr 10.000
2012: Kr 217.736 + møtegodtgjørelse for (ca) 10 kommunestyrem. = ca kr 15.500
Økning kr 120.617, dvs ca 125 %
Dagens ordning har virket i bare to år. Det var nåværende ordfører Nina Sandberg som den gang ledet komiteen som lagde ordningen, som i 2011 ga en ordførerlønn på kr 647.460. Ordførerens lønn ble fastsatt til 2,7 ganger kommunal minstelønn. To år senere, nå som ordfører, innstiller Nina Sandberg på en helt annen modell, som gjør at hennes egen lønn øker med 20 %. Varaordførerens lønn øker med hele 125 %.
Alle de øvrige godtgjørelsene regnes ut fra ordførerens lønn. Rådmannens beregninger viser nå at økningene til sammen koster kommunen mer enn 800.000 kroner. Vi reagerer sterkt på dette. Vi mener at de folkevalgte, ikke minst ordføreren, skal ha god godtgjørelse. Dette er viktig arbeid. Men disse kraftige økningene mener vi er svært uheldige og ukloke, spesielt i en tid hvor partene i arbeidslivet maner til moderasjon. For det første forlater vi en mangeårig linje der Nesodden har vært av de mest moderate blant nabokommunene. For det andre gir dette et helt feil signal når hele kommunen for øvrig må skjære ned. Til sammenligning er kostnaden for økningen for eksempel like mye som halvparten av nedskjæringene i skolene våre, mer enn den samlede nedskjæringen i barnehagene, og dobbelt så mye som nedskjæringene i hjemmetjenesten.
Christian Hintze Holm, gruppeleder Nesodden SV
91835815 christian.holm@online.no
Geir Christensen, gruppeleder Nesodden Rødt
97631052 geirchris@gmail.com
Claudia Behrens, gruppeleder Nesodden MdG
91397572 claudia.behrens@mdg.no
Friday, February 10, 2012
Saltstøttene i kommunestyret
De gjorde det igjen. Høyre og Arbeiderpartiet torpederte i fellesskap forslaget om å si nei til veisalting i siste møte i kommunestyret.
At veisalting er en betydelig miljøgift som skader vegetasjon og vassdrag, var det ingen som argumenterte mot.
Men å si nei til å bruke veisalt i Nesodden var tydelig vis for vågalt. Dette til tross for at kommunen faktisk ikke bruker veisalt om vinteren. (Litt brukes enda om sommeren for å binde støv, men kommunen har prøvd ut en erstatning som godt kan overta.)
Det holdt ikke for Høyre og AP. De brukte flertallet sitt til å stryke forslaget som ble støttet av Rødt,SV, MdG, Venstre og FrP, om at Nesodden kommune ikke skal bruke veisalt. Når de da i tillegg strøk kravet om at fylket og vegvesenet skal ta sikte på å fase ut veisalt, ble alt som var igjen et fromt ønske om å se på mulighetene for å redusere saltbruken.
Forstå det, den som kan!
Geir Christensen
Rødt
At veisalting er en betydelig miljøgift som skader vegetasjon og vassdrag, var det ingen som argumenterte mot.
Men å si nei til å bruke veisalt i Nesodden var tydelig vis for vågalt. Dette til tross for at kommunen faktisk ikke bruker veisalt om vinteren. (Litt brukes enda om sommeren for å binde støv, men kommunen har prøvd ut en erstatning som godt kan overta.)
Det holdt ikke for Høyre og AP. De brukte flertallet sitt til å stryke forslaget som ble støttet av Rødt,SV, MdG, Venstre og FrP, om at Nesodden kommune ikke skal bruke veisalt. Når de da i tillegg strøk kravet om at fylket og vegvesenet skal ta sikte på å fase ut veisalt, ble alt som var igjen et fromt ønske om å se på mulighetene for å redusere saltbruken.
Forstå det, den som kan!
Geir Christensen
Rødt
Privatisering sett nedenfra - eller Norge om 5 år?
Mikael Nyberg: Det store togrånet- Karneval Forlag
Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at Sverige har utviklet seg til en katastrofe.
15. oktober 2008 rives kjøreledningen
ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske
”Strukton Rail” er raskt på pletten. 17:31 ringer deres
”feilavhjelper” og melder seg på plass i sporet. Men det tar
nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir
stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen
er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør - som
sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere
timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr
og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i
ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er
nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men
ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet,
men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er
jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i
kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke
deres greie.
Publikum og ansatte
Hva som skjer når statsansatte fagfolk
med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma
som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka
beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange ”på gulvet”. Han
får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller
og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets
transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse
bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og
gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og
holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av
liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de
”ansatte”. Utleiebyråer, korttidskontrakter og
tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønns- og
arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere og ulykkestilfellene
øker. ”Konkurransen” på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene,
hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt
andre steder.
Norge på samme kurs
I Sverige har de gjennomført det som
samferdselsminister Skogholm prøvde i Norge i 2004 når hun ville si
opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på
anbud. Hun måtte snu da ”de oppsagte” sluttet og fant bedre ting
å drive med. Det fantes ikke noe ”marked” som kunne overta i
Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene.
Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få
til konkurranse slik som Sverige. Alle større kontrakter settes ut
og det jobbes voldsomt med å få flere ”leverandører” fra
Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges
fotspor her hjemme.
”Sossarne”
Nyberg går nøye gjennom hvordan
”sossarne” og facket har håndtert omveltningen. Begge parter
støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det
var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var
effektivisering. Det ”tror ”sossarne” enda. Men Facket har
snudd. De har opplevd galskapen for nært.
EU direktiver – med unntak.
Oppsplittingen og privatiseringen av
Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først
ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt
sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de
ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og
tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over norden og de små
landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.
”Titanic”
Denne boka handler om Jernbanen. Men
utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og
alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses
av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse
vesenene.
Boka illustrerer godt hvorfor de
nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene.
Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.
Svensk jernbanesjargong kan være litt
vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.
Geir Christensen
Tuesday, January 3, 2012
"Kan hende det gjelder å redde vår jord"
Nærmere 30 mennesker hadde møtt opp på Nesodden samfunnshus 2. januar for å høre Pål Steigan snakke om sin siste bok "Sammenbruddet", eller, som den heter på svensk "En gång skal jorden bliva vår". Han snakket om sammenhengen mellom de økonomiske stormene som blåser over kloden og de økologiske krisene vi er inne i og ser foran oss. Møtet var arrangert av Rødt. Øyvind Solum fra MdG og Christian Hintze-Holm fra SV var invitert for å kommentere, og holdt tankevekkende innlegg.
Steigan innledet med å gjennomgå den økonomiske krisa i USA og Europa. Han påpekte at "veksten" i USA siden 70-tallet er basert på lån, så vel for staten som for lønnstakere. Staten finansierer to kriger ved lån, Irak-krigen og den fremdeles pågående Afghanistan-krigen. Kina er USAs største kreditor, og krigene USA har startet, KAN ikke vinnes. USAs middelklasse opprettholdt lenge sin levestandard ved å belåne sin faste eiendom til langt over pipa. Så begynte det å rase, og med Lehman Brothers´ konkurs gikk USAs økonomi på en krise langt verre enn krisa i 30-årene. Suppekjøkken besøkes nå i stadig sterkere strøm av tidligere middelklasse. Steigan fortalte at okkupantene på Tharir-plassen i Egypt hadde sendt økonomiske bidrag til arbeidere i USA som streiken for retten til fagorganisering! Mer upside-down er det vel vanskelig å forestille seg! Så gikk det fra vondt til verre også i Europa, spesielt i eurolandene. De finansielle og produktive sentra flyttes fra USA og Europa til Asia, spesielt til Kina og India. Verdens gjeld er nå 10 ganger større enn verdens årlige verdensproduksjon! Den gjelden kan aldri betales. Alle pyramidespill raser før eller siden. Nå raser vår verdens pyramidespill overende. Grunnleggende er dette drevet fram av vårt økonomiske system, kapitalismen, hvor alle måltall for utvikling er innrettet på maksimal profitt. Mest mulig vekst, uansett konsekvenser, må gå galt. Og det gjør det nå, foran øynene våre.
Heller ikke forbruksmessig kan vi vokse inn i himmelen. Kloden har begrensede ressurser som vi i dag forbruker i et svimlende tempo. De syv viktigste miljøkrisene er
- Klimakrise med stadig økende utslipp og global oppvarming
- Oljeproduksjonen har nådd toppen og faller
- Biologisk mangfold - arter utryddes i et stadig større tempo
- Nitrogen/fosforutslippene øker samtidig som fosformangelen rykker nærmere
- Ferskvann blir en stadig knappere ressurs
- Jorda utpines og matproduksjonen står i fare
- Livet i verdenshavene trues
Miljøkrisene viser at en vekstøkonomi bygget på økende ressursbruk er umulig.
Debatten ble livlig, heftig - og konstruktiv. At vårt økonomiske system er løpt helt ut av kontroll og at vi ødelegger våre egne livsbetingelser økologisk var det stor enighet om.
Som den gamle opprører han er ser Steigan for seg at endringen må komme nedenfra. Vi må slutte å tro på "pyramide-modellen", ikke minst på politikere flest som er mest interessert i å bli gjenvalgt. Folkelige bevegelser fra grasrota er Steigans svar - og så blir det jo opp til hver enkelt av oss å gjøre Rudolf Nilsens ord til våre: "Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt".
Rødt kommer til å følge opp debatten med å prøve å se hva vi kan gjøre her og nå på Nesodden. Neste møte 6. februar blir om Aftenspostens oppslag: Nesodden – Norges Manhattan? – eller???
Steigan innledet med å gjennomgå den økonomiske krisa i USA og Europa. Han påpekte at "veksten" i USA siden 70-tallet er basert på lån, så vel for staten som for lønnstakere. Staten finansierer to kriger ved lån, Irak-krigen og den fremdeles pågående Afghanistan-krigen. Kina er USAs største kreditor, og krigene USA har startet, KAN ikke vinnes. USAs middelklasse opprettholdt lenge sin levestandard ved å belåne sin faste eiendom til langt over pipa. Så begynte det å rase, og med Lehman Brothers´ konkurs gikk USAs økonomi på en krise langt verre enn krisa i 30-årene. Suppekjøkken besøkes nå i stadig sterkere strøm av tidligere middelklasse. Steigan fortalte at okkupantene på Tharir-plassen i Egypt hadde sendt økonomiske bidrag til arbeidere i USA som streiken for retten til fagorganisering! Mer upside-down er det vel vanskelig å forestille seg! Så gikk det fra vondt til verre også i Europa, spesielt i eurolandene. De finansielle og produktive sentra flyttes fra USA og Europa til Asia, spesielt til Kina og India. Verdens gjeld er nå 10 ganger større enn verdens årlige verdensproduksjon! Den gjelden kan aldri betales. Alle pyramidespill raser før eller siden. Nå raser vår verdens pyramidespill overende. Grunnleggende er dette drevet fram av vårt økonomiske system, kapitalismen, hvor alle måltall for utvikling er innrettet på maksimal profitt. Mest mulig vekst, uansett konsekvenser, må gå galt. Og det gjør det nå, foran øynene våre.
Heller ikke forbruksmessig kan vi vokse inn i himmelen. Kloden har begrensede ressurser som vi i dag forbruker i et svimlende tempo. De syv viktigste miljøkrisene er
- Klimakrise med stadig økende utslipp og global oppvarming
- Oljeproduksjonen har nådd toppen og faller
- Biologisk mangfold - arter utryddes i et stadig større tempo
- Nitrogen/fosforutslippene øker samtidig som fosformangelen rykker nærmere
- Ferskvann blir en stadig knappere ressurs
- Jorda utpines og matproduksjonen står i fare
- Livet i verdenshavene trues
Miljøkrisene viser at en vekstøkonomi bygget på økende ressursbruk er umulig.
Debatten ble livlig, heftig - og konstruktiv. At vårt økonomiske system er løpt helt ut av kontroll og at vi ødelegger våre egne livsbetingelser økologisk var det stor enighet om.
Som den gamle opprører han er ser Steigan for seg at endringen må komme nedenfra. Vi må slutte å tro på "pyramide-modellen", ikke minst på politikere flest som er mest interessert i å bli gjenvalgt. Folkelige bevegelser fra grasrota er Steigans svar - og så blir det jo opp til hver enkelt av oss å gjøre Rudolf Nilsens ord til våre: "Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt".
Rødt kommer til å følge opp debatten med å prøve å se hva vi kan gjøre her og nå på Nesodden. Neste møte 6. februar blir om Aftenspostens oppslag: Nesodden – Norges Manhattan? – eller???
Tuesday, December 27, 2011
Nu går alt så meget bedre...
23.desember skriver vår nye ordfører, Nina Sandberg, for første gang om budsjettet til Nesodden kommune. I to måneder har budsjettet vært diskutert og kritikk reist, uten at hun har sett det som sin oppgave å forklare sine standpunkter. To uker etter vedtak oppløfter hun for første gang sin stemme og skrytere uhemmet av vedtaket AP fikk til sammen med FrP Høyre og Venstre. Med unntak av noen punkter det var enstemmighet om (Ventilasjon Nesoddtangen, kunstgress Fagerstrand, kulturskolen, kyststien og Bjørnemyrhallen) er hun ikke konkret på et eneste punkt og imøtegår ikke kritikken som er reist offentlig. Å heve seg over å diskutere realitetene og overhøre alle kritiske røster er å bruke to herskerteknikker:
-usynliggjøring av alle som ønsker å debattere realitetene.
-Tilbakeholding av informasjon
Denne overlegne oppførselen synes jeg hun skal legge av seg og isteden svare på noen av spørsmålene hun har fått:
For tredje gang gjennomfører kommunen flate kutt i lønnsbudsjettet. Skoler, barnehager, teknisk avdeling og helse- og sosialavdelinger får mindre lønnsmidler og vil derved yte mindre. Er dette bra for befolkningen? Hvorfor stemte du ned å få utredet konsekvensene av disse kuttene?
Med samhandlingsreform stilles store krav til kommunen. I budsjettet er kostnadene til å flytte sykehjemsbeboere hjem når ny avdeling åpner og en post for å dekke økningen i antallet eldre lagt inn. Ellers finnes ingen av de tingene som er nødvendig for å møte samhandlingsreformens krav til kommunen, slik som økt behov for forebygging lagt inn. Hjemmetjenestene får f.eks bare kutt. Er dette forsvarlig?
Velforbundet fikk kuttet sine sedvanlige 200 000 kroner de har fått for å støtte lokale vel med dekking av utgifter til utbedring av veier m.m. Er det fornuftig? Er det hevn for at Velforbundet fikk stoppet privatiseringen av vedlikeholdet av velveiene?
I tilleg til våre spørsmål synes vi det er påfeallende at ordføreren ikke har svart på bl.a. innleggene fra Fagforbundet og Utdanningsforbundet.
Geir Christensen
Rødt
-usynliggjøring av alle som ønsker å debattere realitetene.
-Tilbakeholding av informasjon
Denne overlegne oppførselen synes jeg hun skal legge av seg og isteden svare på noen av spørsmålene hun har fått:
For tredje gang gjennomfører kommunen flate kutt i lønnsbudsjettet. Skoler, barnehager, teknisk avdeling og helse- og sosialavdelinger får mindre lønnsmidler og vil derved yte mindre. Er dette bra for befolkningen? Hvorfor stemte du ned å få utredet konsekvensene av disse kuttene?
Med samhandlingsreform stilles store krav til kommunen. I budsjettet er kostnadene til å flytte sykehjemsbeboere hjem når ny avdeling åpner og en post for å dekke økningen i antallet eldre lagt inn. Ellers finnes ingen av de tingene som er nødvendig for å møte samhandlingsreformens krav til kommunen, slik som økt behov for forebygging lagt inn. Hjemmetjenestene får f.eks bare kutt. Er dette forsvarlig?
Velforbundet fikk kuttet sine sedvanlige 200 000 kroner de har fått for å støtte lokale vel med dekking av utgifter til utbedring av veier m.m. Er det fornuftig? Er det hevn for at Velforbundet fikk stoppet privatiseringen av vedlikeholdet av velveiene?
I tilleg til våre spørsmål synes vi det er påfeallende at ordføreren ikke har svart på bl.a. innleggene fra Fagforbundet og Utdanningsforbundet.
Geir Christensen
Rødt
Tuesday, December 13, 2011
Om å gjemme redusert velferd bak flate kutt
Undervisningsforbundet og Fagforbundet går i AMTA 12. desember til angrep på kommunes flate kutt i driftsbudsjettene. Tre år med kutt (1%) i lønnsbudsjettet er langt mer enn hva avdelingene kan fikse med litt omrokkeringer. Når en skole mister lønnsmidler tilsvarende en halv stilling så blir det mindre undervisning. Når hjemmetjenestene mister mere enn et halvt årsverk så blir det mindre hjelp å få.
Når kommunen drives så hardt at avdelingene stadig får kutt, må polikerne se på konsekvensene av kuttene og ta på seg ansvaret for hva de gjør. Rødt har i sitt budsjettforslag fjernet hele det flate kuttet på 6 millioner og i steden bedt rådmannen om et forslag til spesifiserte kutt på 2,2 millioner med utredet konsekvens for tilbudet. (Vi skulle gjerne ha fjernet hele, men det klarte vi ikke å finne inndekning for)
Vi vil også fremme forslag om at alle kuttforslag for fremtiden må være spesifiserte og at konsekvensene er utredet.
Så får vi se hvem i kommunestyret som vil diskutere realiteter og hvem som vil gjemme seg bak tall de ikke vet hva betyr.
Geir Christensen
Rødt
Når kommunen drives så hardt at avdelingene stadig får kutt, må polikerne se på konsekvensene av kuttene og ta på seg ansvaret for hva de gjør. Rødt har i sitt budsjettforslag fjernet hele det flate kuttet på 6 millioner og i steden bedt rådmannen om et forslag til spesifiserte kutt på 2,2 millioner med utredet konsekvens for tilbudet. (Vi skulle gjerne ha fjernet hele, men det klarte vi ikke å finne inndekning for)
Vi vil også fremme forslag om at alle kuttforslag for fremtiden må være spesifiserte og at konsekvensene er utredet.
Så får vi se hvem i kommunestyret som vil diskutere realiteter og hvem som vil gjemme seg bak tall de ikke vet hva betyr.
Geir Christensen
Rødt
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
