"Alle" er enige om at vi må ruste opp! Men hvorfor spør ingen om hva vi skal "forsvare" oss mot? Hva skal vi krige for? Det sprees et nett av løgner for å hindre den diskusjonen å komme opp. Under er en artikkel fra Klassekampen som nettopp drøfter dette. Etter å ha lest denne artikkelen kan du spørre deg om hvorfor? Hvis det ikke er tindrende klart, er det god grunn for å begynne å gå gjennom hva det virkelig handler om.
Hva er det vi skal krige for?
EUs framtidsplaner er fulle av skjebnemettet språk, entydige premisser og entydige svar. Altså nøyaktig det motsatte av hva vi trenger nå, skriver Jesús Alcalá.
Jesús Alcalá
Nok et møte om Europas fremtid i Brussel. Tre EU-kommissærer drøfter fremtidsplanene som snart skal legges frem. De tre er: EU-kommisjonens ordfører Ursula von der Leyen, forsvarskommissær Andrius Kubilius, samt høyrepresentant for sikkerhet og utenrikspolitikk, Kaja Kallas. Det er den 26. februar. Andrius Kubilius sier at planene for Europas fremtid nå er så godt som klare. Det gjenstår å finslipe noen små detaljer, hovedsakelig av språklig art. Planene overensstemmer også i hovedtrekk med natosjefen Mark Ruttes ønsker, det vil si en historisk opprustning av Europa. En «Big Bang in Defence … our Victory Plan».
Store ord, ikke minst det om «our Victory Plan». Er det der, i seieren, kvintessensen i fremtidsplanene ligger? Å ha makten, å være overlegen i rustningskappløpet og å kunne seire på slagmarken?
Fremtidsplanene, Europas «Victory Plan», er to. Den ene, «ReArm Europe Plan», senere omdøpt til «Readiness 2030», består mest av talleksersis. Den andre, «Joint White Paper on the Future of European Defence», er den delen som vel skal betraktes som sluttinnspillet hva angår planleggingen for fremtiden.
Forarbeidet til de to planene er hovedsakelig det samme, og har mildt sagt vært omfattende. Hundretalls embetsmenn, politikere, forretningsmenn og andre har bidratt med kunnskap og synspunkter. En rekke møter, seminarer, konferanser og rundebordssamtaler er blitt holdt.
Jeg har fulgt planleggingsarbeidet, lest promemorier, protokoller, betenkninger, stilt spørsmål til og fått svar fra noen av de kvinner og menn som står bak forarbeidet. Likevel kan jeg ikke følge tankegangen til planleggerne.
Europas fremtid synes å planlegges uten noen som helst moralske overveielser. Inntrykket man sitter igjen med, er at fremtidsplanene egentlig handler om våpenindustripolitikk, at man tar sikte på å gjøre europeiske våpenbedrifter særdeles konkurransekraftige og eksportsterke, snarere enn på å utforme en politikk med sikkerhet, trygghet og frihet for øye.
Når jeg snakker og utveksler mailer om dette med en av EU-kommisjonens medarbeidere, blir jeg oppfordret til å tenke over den faktiske situasjoneni Europa: «Threats to European security are proliferating in a way that poses an acute threat to our way of life». Så hva kan være moralsk viktigere enn «a massive increase in European defence spending to secure our future and to protect our values and our way of life»?
Argumentet overbeviser ikke. Hvordan vi enn ser på situasjonen i Europa – å møte truslene mot menneskesynet vårt og mot vår måte å leve på, utelukkende med militær opprustning og med innstillingen at vi bør drepe motstanderen vår, forekommer meg ikke bare umoralsk, men også korttenkt.
Å planlegge for Europas fremtid slik at vi kan verne om vår suverenitet og våre verdier, krever langt mer og annet enn rå våpenstyrke. Det krever at man søker seg frem til en fordypet innsikt i hvordan vi ønsker at makt skal forholde seg til rett, rettferdighet, likeverd, sosial omsorg, klima, miljø.
Siden jeg var oppsatt på å fortsatt kunne ta del av opplysninger om planleggingsarbeidet, forholdt jeg meg feigt nok taus om innvendingene mine. Forresten så kjenner jeg igjen selve ordvalget i svaret fra et annet hold.
Nato-sjef Mark Rutte følger oppmerksomt EUs fremtidsplaner. Når han får innsikt i førsteutkastet til Seiersplanen blir han svært fornøyd. Han finner det utmerket at EU er enig med ham og Nato om «what to do to protect our people and way of life now and in the long term». (Møte, Carneige Europe, 12. desember 2024)
Derimot misliker Rutte EUs tale om å bygge opp et eget felleseuropeisk forsvar. Ideen er virkelighetsfremmed, en ren illusjon, mener han. Et slikt forsvar ville kreve at EU-landene satte av mellom åtte og ti prosent av sitt samlede brutto nasjonalprodukt (BNP). I tillegg ville det kreve en svært kraftig utbygging av kjernevåpenarsenalet. Og likevel skulle det ta opp mot tjue år å få et slikt forsvar på plass.
Han – og nå snakker han ut fra sitt syn i tråd med den sentrum-høyre-politikeren han er – liker heller ikke at EU-landene skulle heve skattene. «I’m a centre right politician, so I don’t like raising taxes». Rådet hans er derfor at Europa kutter i utgiftene til velferd (helse, pensjon, skole) slik at det gis rom for kraftige økninger av anslagene til Nato. Rutte sier seg være sikker på at mennesker er beredt til å foreta en slik prioritering, for «without strong defence, there is no lasting security … there is no freedom for our children and grand-children. No schools, no hospitals, no business. There is nothing». Og, sikker i sin sak som han er, oppfordrer han mennesker til å «Tell your banks and pension funds it is simply unacceptable that they refuse to invest in the defence industry [ …] Tell [your politicians] you accept to make sacrifices today so that we can stay safe tomorrow. Tell them they need to spend more on defence so that we can continue to live in peace. Tell them that security matters more than anything». For er vi ikke beredt til å være dristigere, innser vi ikke at vi må skifte til «a wartime mindset» – ja, da får vi «lære oss russisk eller flytte til New Zealand» (Sitater fra møte, Carneige Europe, 12. desember 2024, og møte med European Parliament’s Commitee on Foreign Affairs and Subcommitte on Security and Defence, Carneige Europe, 13. januar 2025.)
Forsvarskommissær Andrius Kubilius er «imponert» over Ruttes analyse, den som handler om å kutte i velferden eller, alternativt, å flytte til New Zealand. «Et riktig budskap i disse farlige tider», sier Kubilius (Møte med North Atlantic Council, 20. februar 2025).
Hele den tiden jeg har fulgt planleggingsarbeidet, har jeg tenkt for meg selv: Hvis nå hensikten med fremtidsplanene er å komme frem til et velbegrunnet underlag for noe så drastisk som historisk unike satsinger i mangemilliardklassen på militær opprusting – ja, da burde vel enhver stein ha blitt snudd, alle spørsmål ha blitt drøftet, alle forbehold og innvendinger blitt luftet. Og når så mange mennesker har medvirket i arbeidet – hvordan har det seg at perspektivet er så snevert og konklusjonene så uskarpt entydige? Når frykten for krig – selvsagt – er så stor, hvordan kan man forklare at en så overveldende majoritet av politikere, opinionsdannere og medier synes å hengi seg til den reneste krigsmystikk? Er det ikke her snakk om at våpen og militær styrke er blitt en besettelse, som fører tanken til vekkelsesbevegelser?
Det grunnleggende budskapet i fremtidsplanene er at Europa blir utsatt for eksistensielle trusler fra alle mulige kanter. Først og fremst fra Russland. Trusselen derfra vurderes å fortsette langt inn i evigheten. Men også Kina, Iran og Nord-Korea utgjør en direkte trussel mot blant annet Europas «way of life»: «They are directly threatening our way of life and our ability to choose our own future through democratic processes», heter det i slutteksten til Joint White Paper.
Og så har vi «medium-term threats to its borders, coming from instability in its Southern Neighborhood». Denne «ustabiliteten» utgjøres av flyktninger og migranter fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Påstandene og konklusjonene mangler belegg. Ingen begrunnelser blir gitt. Forutsetningene blir ikke imøtegått eller engang redegjort for.
Tross dette, pekes det med hele hånden i en eneste retning: «massiv opprustning», «massiv økonomisk støtte» til våpenproduksjon; milliardsatsinger på EU-lån til medlemslandenes våpeninnkjøp og våpeninvesteringer. «Creation of opportunity for member states to reach 3,5 % of GDP defence spending», foreslås det i flere promemorier, og gjentas av forsvarskommisær Kubilius i presentasjonen av White Paper og ReArm Europe Plan: Vekk med et kronglete regelverk som stikker kjepper i hjulene for våpenindustrien og våpeneksporten.
Tiltak for å hjelpe privat finanskapital, særlig risikokapital, til å investere i våpenbedrifter. Positive og intense samtaler må føres med representanter for våpenindustrien, samtaler som i juni er tenkt å munne ut i en såkalt «Omnibus Defence Simplification Regulation». «Simplification» skal her forstås som en opphevelse av en rekke regler som har tatt sikte på å forebygge alvorlig klima- og miljøpåvirkning, samt brudd mot menneskerettigheter.
Summene som håndteres er svimlende. Åtte hundre milliarder euro, åtte hundre milliarder pluss etthundreogfemti milliarder euro som lånebuffer.
Mellom tre og en halv og fem prosent av BNP.
Språket er skjebnemettet: Klokkene slår for Europa. Russland truer friheten vår, verdiene våre, livene våre. «All of Europe is target of Russian aggression … the days we are living through are days which will define the history of Europe». Derfor haster det sånn med «a Big bang approach in defence»; haster det sånn med å rive ned «all obstacles that stand in the way of ramping up our defence industry …»; haster det sånn med å gjøre Europa til «an arsenal for democracy». (Forsvarskommisær Kubilius i møte med North Atlantic Council, 20. februar 2025).
De utrederne jeg har hatt kontakt med, er alle kyndige innen sine felt. Hvis de hadde villet det, kunne de ha gitt rammeverket og forslagene et annet preg. Men det har de åpenbart ikke ønsket.
Det vi ser er kanskje nettopp det som skjer når politikere, opinionsdannere og massemedia hausser opp undergangsstemning og frykt. Og frykt, i likhet med hat, har ikke rom for måtehold og ettertanke. Frykt og hat trigger adrenalin og voldstilbøyelighet.
Jeg har spurt meg selv om det muligens er jeg som er enøyd og fantasiløs, om feilen kanskje ligger hos meg selv. Er det jeg som ikke ser virkeligheten slik den faktisk er? At det kanskje er jeg og ikke utrederne som forenkler.
Jeg er ikke fri for vurderinger og kan hende også forutfattede meninger, på ingen måte. Men jeg liker å tro at jeg til tross for min prinsipielle motvilje mot våpenmakt og opprustning, likevel ville kunne overveie og til og med forstå forslag basert på seriøse argumenter og ærlige diskusjoner for og imot.
Jeg tror at utrederne bak «vår» Big Bang in Defence og «vår» Victory Plan, ganske enkelt bevisst har unnlatt å gjennomlyse konsekvensene av sitt ensidige fokus på opprustning og krigskunst. Som om andre forholdningsmåter var et tegn på manglende lojalitet overfor Europa, en form for forræderi. Hvor fort gjort ville det da ikke være å bli kalt en Putin-elsker!
Men selvsagt hadde man – jeg – ønsket å få en kvalifisert forklaring på hvordan Russland kan utgjøre en eksistensiell trussel mot Europa. Dette med tanke på at landet til tross for hjelp fra Nord-Korea, Iran og Kina, og til tross for en tre år lang invasjonskrig og elleve år med væpnet aggresjon, likevel bare har klart å innta en femtedel av Ukrainas overflate. Ingensteds tenker man tanken eller uttaler sannheten at det eneste som er absolutt sikkert, er at døden rammer med hundre prosent, og at Putin altså ikke kan herske over Russland og russisk utenrikspolitikk for all fremtid.
Ingensteds blir det gitt overbevisende og nøyaktige beregninger som forklarer de gigantiske summene det hevdes at er absolutt nødvendige for å redde Europa.
Ingensteds blir det redegjort for hvordan man skal sikre at europeiske våpenbedrifter virkelig bruker den tiltenkte statsstøtten og et forenklet regelverk utelukkende til å styrke Europas sikkerhet, og ikke også for å selge enda flere våpen enn de gjør nå til land som kveler friheter og rettigheter – de frihetene og rettighetene vi her i Europa hegner slik om for egen del.
Ingensteds stiller man seg heller det så opplagte spørsmålet om hvorvidt forslagene som nå blir lagt frem, i seg selv kanskje utvanner nettopp de verdiene og «the way of life vi med så stor iver hevder vi vil forsvare».
Kanskje er dette spørsmålet så moralsk ladet at det – hvis det ble stilt – ville umuliggjøre den opprustningen som allerede er besluttet. Det er uansett ingen tilfeldighet at ikke bare EU-kommisjonen, men også enkeltland som Frankrike, Tyskland, England og Norge i sine egne forsvarsanalyser avstår fra å stille spørsmålet.
Norges Forsvarskommisjon streifer i og for seg spørsmålet i rapporten Forsvar for fred og frihet når de skriver; «Tiltak for å møte sammensatte trusler må utvikles på en måte som ikke går på bekostning av de verdiene man forsøker å beskytte [ …] For å ivareta rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter må en unngå at tiltakene en igangsetter, går på bekostning av verdiene en forsøker å beskytte» (NOU 2023: 14 s. 223–224).
Et par setninger, som en hvisking, fullstendig overdøvet av våpenraslingen.
Høyt og larmende og iherdig gjentas det derimot at milliardene til våpen og krigsforberedelser ikke bare skal forsvare Europas territorielle suverenitet. De skal like mye verne om våre «verdier» og vår «way of life». Respekt for menneskelig verdighet og frihet, vernet av demokrati og likeverd og «the rule of law». Jeg tror ikke at denne retorikken lyder falsk eller schizofren bare i mine ører.
Det blir heller ikke enklere eller mer forståelig når vi løfter blikket og ser et stykke utover vår egen horisont. Massedrapet i Gaza har pågått i halvannet år, og «våre verdier» lar det skje. Forholdene i Sudan er ufattelige, med massesult og en sivilbefolkning som blir drevet på flukt eller drept, og «våre verdier» hindrer oss ikke et øyeblikk i å inngå avtaler med dette landet. Bestukket med en stor pengesum, forplikter Sudan seg til å forhindre antatte flyktninger fra å søke seg til EU eller til Norge. Ideer og bevegelser som «våre verdier» for ikke så lang tid siden forkastet som udemokratiske og fascistoide, blir nå akseptert, ja strøket med hårene. En amoralsk og autoritær løgnhals blir amerikansk president, og «våre verdier» hindrer oss ikke fra å logre for ham. Når natosjefen, han som til stadighet minner oss på hvor viktig det er med massiv opprustning til forsvar av «våre verdier», møter president Trump, bedyrer han sin lojalitet til ham.
Rutte berømte Trump for at han hadde brutt «the deadlock» i Ukraina-krigen og innledet «the dialogue with the Russians and the successful talks in Saudi Arabia with the Ukrainians». Rutte bedyret sin vilje til å samarbeide med den amerikanske presidenten «to make sure that we will have a Nato which is really reinvigorated under your leadership». Rutte nevnte også hvor glad han ville bli hvis den amerikanske presidenten var til stede på det neste Nato-toppmøtet (i Haag), for med Trump på plass ville møtet garantert bli «a real success, projecting American power on the world stage». Helt til slutt gratulerte Rutte Trump for at med ham som president «there’s a whole new light» over USA og verden. (Avskrift av innspilt samtale mellom Trump og Rutte 13. mars 2025. Det var Trump selv som fortalte at Nato-sjefen hadde gratulert ham, men Rutte bekreftet det.) Slik kryper Rutte i støvet for mannen som offentlig ydmyket president Zelenskyj under dennes besøk i Det hvite hus. Zelenskyj ble i sin tur derimot lekset opp for av Rutte: Den ukrainske presidenten burde – hevdet Rutte – be Trump om unnskyldning.
Er det denne nye uverdige og samvittighetsløse holdningen det forutsettes at vi alle er villige til å ruste oss til tennene for å forsvare?
Oversatt av Johann Grip
EUs hvitbok
Den siste tiden har EU presentert to store sikkerhetspolitiske nøkkeldokumenter:
«Joint White Paper for European Defence – Readiness 2030» skisserer utviklingen av en fullverdig forsvarsunion og en styrket forsvarsindustri i Europa.
«ReArm Europe Plan / Readiness 2030» skisserer finansieringen av en omfattende oppskalering av forsvarsutgiftene.
I denne teksten kommer Jesús Alcalá med en kritisk gjennomgang av forarbeidene og planene.
Alcalá er jurist og forfatter og arbeider for tiden med et større, kritisk graveprosjekt om EUs flyktningpolitikk.
Posts
