Et lite forsøk på å reise en debatt om sosialistisk strategi
Hyperkapitalismen
og Vestens sammenbrudd
Det skjer store strategiske endringer i verden. Likevel omtales de i liten grad i norsk presse, og det er lite offentlig debatt om hvilke alternativer som finnes.
Det er nødvendig
å forstå endringene. Enda viktigere er det å utvikle og synliggjøre politiske
alternativer.
Dette er et
forsøk på å reise en slik debatt.
Vestlig imperialisme – verdenshistoriens mest
brutale periode
Vestens brutale koloniundertrykkelse og folkemord er – for
alle som er interessert – lett tilgjengelig. Utryddelseskrigene mot indianerne
i Nord-Amerika og aboriginene i Australia er kjent. Krigen for retten til å
selge narkotika mot Kina, osv. Fram til
våre dager med utryddelseskrigene mot palestinere og krigene mot Libya, Irak,
Somalia, Russland, Iran osv.
Jeg har en liten personlig erfaring fra Sør-Afrika som
kanskje kan illustrere noe av dette.
På slutten av 1990-tallet var jeg på biltur i
Sør-Afrika sammen med en annen voksen, min datter og hennes fetter, begge 13
år. Vi var advart mot vold, særlig rundt Durban, men tok det nok litt for lett.
På hjemveien stoppet vi på en tilførselsrampe til
motorveien for å bytte sjåfør. Vi så ikke et menneske. Men straks vi åpnet
døren, kom to menn løpende mot oss med pistoler.
Vi kastet oss inn i bilen og kjørte. Kulene gjorde ikke
annen skade enn at vi fikk et punktert dekk.
Vi fikk etter hvert ordnet oss og anmeldte saken i
neste by. Politiet var svært korrekte. De ble med tilbake til stedet, der de
fant 13 kulehylser og lette etter andre bevis.
Da vi senere kom hjem til vår hvite, inngjerdede
enklave, med bevæpnet portvakt, mur rundt området og en behagelig leilighet,
rant noe av frustrasjonen ut av meg.
Da sa min gamle far:
«Du må forstå, Geir, at her nede har hvite mennesker
vært slavedrivere, mordere og torturister i hundrevis av år. Vi blir ikke
betraktet som mennesker, og det er vårt problem.»
Jeg fikk litt pustebesvær av utsagnet, men han har helt
rett.
Jeg har også tenkt på møtet med politiet.
Apartheidregimet hadde falt bare noen år tidligere. På politistasjonen hang det
plakater om at politiet skulle være folkets beskyttere og tjenere.
Politifolkene fortalte at den lille byen deres hadde omtrent like mange drap
hvert år som hele Norge.
De var profesjonelle og korrekte. Men jeg har ofte
tenkt på om de oppfattet det som et stort problem at noen europeiske turister
hadde opplevd volden som det hvite undertrykkelsesregimet hadde skapt.
Kanskje kan dette også si noe om forholdet mellom den
rike delen av verden og mennesker i det globale sør. Når vi møter mennesker som
tilbyr oss «special price for you» på ferie, er vennligheten bare overflate.
Skraper vi litt under overflaten vil hatet mot “oss” tyte fram.
Kapitalismens siste
sprell
Med Thatcher og Reagan kom allikevel noe nytt. Til tross av
den voldsomme utbyttingen av det globale sør, sank lønnsomheten (Profittraten). Kapitalister lette etter måter å øke
fortjenesten. To stikkord:
1 privatisering Initiativet til den omfattende privatiseringen i Europa kom fra European round table of industrialists. Deres mening var at markedene i Europa var for små til å utvikle bedrifter som kunne konkurrere med USA og Kina. Mulighetene til voksende indre markeder lå i offentlig virksomhet. I prinsippet alle oppgaver som det offentlige drev, fra søppelhåndtering til infrastruktur, skoler og helsevesen.
Resultatene kan vi se tydeligere
nå:
-
Kraftig vekst i byråkrati
-
Betydelig svekket effektivitet i offentlig virksomhet
-
Avvikling av politisk styring
-
Betydelig
svekkete stater og dens kommuner
-
Kunnskapsforfall i offentlig virksomhet.
-
Innskrenkinger av demokratiske rettigheter.
-
Framvekst av høyreekstreme og fascistiske partier.
-
2 Utflagging
Produksjon er nedlagt og flyttet ut fra store deler av NATO-landenes
økonomier. Jakten på maksimal profitt
har gjort Øst-Asia til verdens produksjonssentrum.
Mange trodde at
vi kunne beholde eierskapet i Norge, kjøpe billige varer fra andre land og
hente profitten hjem.
I mange tidligere
produksjonsbedrifter står det nå kanskje igjen et hovedkontor og en
utviklingsavdeling, mens selve produksjonen og mye av kunnskapen ligger andre
steder.
Historien om skipsmannskaper var tidlig og
lærerik. Først kom filippinske mannskaper mens offiserene var norske. Deretter
ble også mange av offiserene filippinske, mens kapteinen fortsatt var norsk. I
dag er de fleste av kapteinene utenlandske.
Dette handler
ikke bare om arbeidskraft. Det handler om kunnskap.
Når produksjonen
forsvinner, forsvinner også deler av kunnskapen som er nødvendig for å utvikle
og opprettholde produksjonen.
Norge er på hell som
skipsfartsnasjon. Uten kunnskap blir eierskap og profitt vanskelig.
Profittjakten og “moderne drift” betyr at deler produseres over hele verden og
sluttproduktet ofte tar lang tid å få ut. Det sies at når Bofors fikk kontrakt
på å levere ammunisjon til Ukraina, måtte granatene ut på 200 avtaler med timeslotter
over hele verden. “Ammunisjonsproduksjonen viste seg å være en
alvorlig flaskehals. I februar 2023 opplyste NATOs daværende generalsekretær
Jens Stoltenberg at leveringstiden for storkalibret ammunisjon hadde økt fra 12
til 28 måneder, og at bestillinger som ble lagt inn da, først ville bli levert
til og et halvt år senere.”
Når produksjonen er lagt ut er tanken at vi skal sitte i
Norge å hente profitt av andres arbeid. Slik den gang statsminister Stoltenberg
uttrykte det om Ekvinors store oljeprosjekt i Aserbasjan (Kaspiahavet): «Hvis det går bra her, så betyr det at en del
av pengene vi skal ha inn i statsskassa etter århundreskiftet til å betale
folketrygden Dagbladet 10 april 2010)
Konsekvensene
Jeg mener
utviklingen har bidratt til:
·
kunnskapsforfall innen tekniske og industrielle fag
·
mindre respekt for praktisk og produktivt arbeid
·
et voksende lag av administrasjon og arbeidsplasser som ikke direkte
skaper varer eller tjenester. Korrupsjonen vokser.
·
økt avstand mellom eierskap, ledelse og faktisk produksjon
· større sårbarhet fordi produksjonskjeder går på kryss og tvers av verden
Vesten høsten 2026
Oppsummert er status:
«Vesten har tapt produksjon og kunnskap dramatisk til det
globale sør. Herav følger tapet av
politisk makt og evne til å sette reglene i verden.
En dramatisk nedgang i
økonomisk makt virker direkte inn på klasseforholdene. Nedgang i kjøpekraft og forfall i
velferdstilbud er på vei, minst i Norge – men kommer hit også. Når klassekonfliktene vokser blir
demokratiske rettigheter svekket og ytrehøyre og fascistiske partier vokser
fram.
Fremdeles har NATO+ militær overlegenhet og sentral kontroll
over finanssystemene. Begge er under press.
Iran har, med ca 1% av militærutgiftene «vunnet» krigen mot
USA og Israel. Prisen i form av
bombeterror er forferdelig. Men «blikkboksene»
til USA er skutt i stykker og evnen til å overta styringen av landet er ikke
der. Tilsvarende dominerer fremdeles
dollaren og markedene i Wall Street og London City, men flere alternativer blir
tilgjengelige. Det er bare et spørsmål om tid før Dollaren, Wall Street og City
blir bakgårdsvirksomheter.
NATO er på mange vis i samme situasjon som det døende Romerske rike. NATO+ kan ikke vinne mange kriger for å gjenopprette utbytting, men de kan ødelegge verden. NATO er i det døende imperiet en livsfarlig skadeskutt tiger.
Hva er NATO?
Opprinnelig var NATO (1,0) middelet til å redusere kommunismens innflytelse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble NATO (2.0) med sin nye «out of area politikk USAs verdensomspennende verdenspoliti som kunne brukes mot alle land som motsatte seg imperialistisk utbytting. De som har regnet på det snakker om noe slikt som titalls millioner lik [i]som følge av NATO og NATOland sine mange angrep på andre land de siste 30 årene.(James A. Lucas: “U.S.Regime has killed 20-30 million people since World War II”)
NATO 3.0 som nå utvikles skiller seg ikke prinsipielt fra
2.0 men noen trekk endrer seg:
1. Ekstrem opprustning. 50% øking av USA sitt
budsjett og krav til alle andre om å øke til 5% av nasjonalbudsjettene er en
militarisering uten sidestykke.
2.
Tilsidesetting av alle internasjonale avtaler og
regler. Drap på ledere i «fiendtlige land» Storstilt sjørøveri. Rettet både mot
venezuelanske, iranske og russiske båter. Oppsigelse av alle avtaler om
ikkespredning osv. Krigshissing og spredning
av Hollywood historier om farlige fiender.
3. Ekstrem integrering og sentralisering av krigsmaskinen. Det er ikke tilfeldig at kommandoen over nordflanken (Skandinavia og Baltikum) er lagt til Norfolk i Virginia. Eller at våre splitter nye F35 ikke kan være i krig uten å være tilkoplet USA sine styringssystemer. At våre nye fregatter mangler langtrekkende droneforsvar og derfor i krigstider ikke kan seile langs norskekysten uten å være i en NATO flotilje hvor andre Natoland sine skip på ta seg av dette. (Tor Ivar Strømmen 2/9-2025 i teknisk ukeblad «Mot ballistiske missiler har fregatten med det skisserte luftvernet ingenting å stille opp med.») Vi kan fortsette med ubåtene, tanksene osv. Når f.eks Rødt begrunner sin støtte til NATO sin opprustningsplan som styrking av det nasjonale forsvaret er det en blank løgn. NATO sin sentralisering betyr det motsatte – redusere norsk militærvesen til å være deltaker i NATO sine mange imperialistiske angrep. Den nasjonale selvstendigheten reduseres ned mot nesten ingen ting.
Det er strid i NATO, men ikke langs disse sentrale linjene. Uenigheten går langs to dimensjoner. De er:
1. Knyttet til betalingen. USA presser
hardt på at Europa skal ta mere av regningen. Penger mesteparten av Europa ikke
har.
2. Reduksjon av USA sin mengde fotsoldater i Europa. I nye kriger vil USA helst at det er europeere
som dør. For deler av Europa er det viktig at USA også kommer i skuddlinjen.
Revolusjonæres oppgaver
I denne
situasjonen trenger vi en politisk linje for hvordan maktforholdene kan endres.
Jeg har ikke noe
komplett svar. Men jeg vil prøve noen påstander.
1. Bekjempe norsk
deltakelse i krig
Antikrigsarbeidet
må være sentralt.
Et mulig
hovedkrav er:
Ikke én krone – ikke én soldat – til NATO-operasjoner.
NATO
er drivkraften i nesten alle verdens konflikter og kriger. Å bryte ned
NATOpropagandaen i Norge er en sentral del av dette.
2. Forsvare
demokratiske rettigheter
Kampen mot
sensur, autoritær styring og rasisme er en forutsetning for å kunne bygge
sterke folkebevegelser.
Når samfunn
preges av frykt og undergangsstemning, øker behovet for sterke autoritære
løsninger.
Derfor må
forsvaret av demokratiske rettigheter være sentralt. Staten og kapitalen sine angrep og ytre
høyre/fascistiske bevegelser virker i samspill.
3. Bekjempe
byråkrati og korrupsjon
Offentlig
virksomhet må være under demokratisk kontroll.
Byråkrati må ikke
få utvikle seg til et eget system som først og fremst beskytter seg selv.
4. Forsvare og
gjenreise velferden
Den er en
forutsetning for et samfunn med trygghet, utdanning, helse og mulighet til å
delta politisk og økonomisk.
5. Gjenreise
respekten for arbeid og reindustrialisere Norge
Norge trenger en
langsiktig industriell strategi.
Det krever en
sterk stat med evne til strategisk planlegging.
Strategiske
områder bør være under nasjonal kontroll.
Samtidig kan mye desentraliseres: barnehager, skoler, lokalt helsearbeid og store deler av den øvrige virksomheten kan organiseres nærmere folk. Det må også være stort rom for privat initiativ.
Ingen slik endring kan gjennomføres ovenfra.
Forutsetningen må være sterke folkebevegelser som selv tar initiativ, organiserer seg og stiller krav. En kampklar fagbevegelse er sentralt
Det betyr at
sosialistisk politikk ikke bare kan handle om hva staten skal gjøre.
Den må også
handle om hvordan mennesker organiserer seg på arbeidsplasser, i lokalsamfunn,
i fagbevegelsen og i andre demokratiske fellesskap. Vi er på deffensiven og det tar tid å bygge
opp en kampkraft som kan utfordre makta.
Studier
Når verden endrer
seg, må vi utvikle våre analyser. Hva
kreves av en bevegelse som skal frigjøre Norge (og verden) fra hyperimperialistenes grep. Hva er mulig
i ett Europa i forfall? Kan forskjellsutviklingen stoppes med høyere skatter
for de rike? Hvor sitter egentlig makta?
Kan vi strategisk støtte oss på BRIKS
eller deler av statsapparatene i det globale sør, eller er de også maktsyke
kapitalistiske stater?
Kan dette være et
utgangspunkt for slike debatter?
Geir
Christensen
Svein Lund har denne kommentaren:
Verdsanalyse utan miljø
]Verdsanalyse utan miljø
Geir Christensen har i dag (26.20.2026) ei svært god analyse av verdssituasjonen, den vestlige imperialismen og Noregs rolle i denne. Denne analysa står i skarp motsetning til hans og mitt tidligare parti Raudt, som i dag har som prinsipp å IKKJE analysere verda, men å behandle enkeltkonfliktar isolerte frå kvarandre. Slik kan Ukrainakrigen bli ein einsidig forsvarskamp mot russisk invasjon og auka løyvingar til det NATO-styrte norske militærapparatet bli eit bidrag til "nasjonalt forsvar." Geir fortener stor ros for artikkelen, som er noko av det klaraste eg har lese i konsentrert form. Han bør lesast av alle, ikkje minst av alle som nokon gong har latt seg forføre av Raudt.
Som analyse av verdssituasjonen ser eg likevel to store manglar ved artikkelen. Han nemner ikkje spørsmål om natur, miljø og klima og han nemner ikkje urfolk. Verknaden av europeisk kolonialisme frå slutten av 1400-talet til i dag er ikkje bare millionar av drepte menneske og øydelegging av mange statar og sivilisasjonar, det er og naturrasering i gigantisk format. Liksom dei store skogane i Mellom-Europa tidlig blei raserte, gikk ein no laus på enorme naturområde, der den opprinnelige befolkninga i stor grad hadde levd i pakt med naturen. Blant dei største er raseringa av skogen og prærien i noverande USA, dei kampen mot naturen og kampen mot urfolket gikk hand i hand, som med utryddinga av bisonflokkane frå millionar til nesten null. Australia er eit anna eksempel. Der europeisk kolonialisme etablerte seg, skjedde det stor utrydding av dyrelivet og livsgrunnlaget for både dyra og menneska som budde der frå før. Natur blei gjort om til jordbruksland, gruver forgifta jordsmonnet og vassdraga. Noreg har vore ein aktiv deltakar, frå koloniseringa av Sápmi til utrydding av dei store kvalane i Antarktis, frå norske settlarar i Amerika til misjonærar i Afrika.
Resultat av kolonisering og imperialisme er at bare ein liten del av landjorda og kystområde i dag er nokolunde intakt natur. Dei fleste grupper av ville dyr er kraftig desimert, det gjeld både pattedyr, fugl, fisk og insekter. Dette har skjedd dels gjennom overbeskatning, rein utrydding, gjennom rasering av livsområde, gjennom industrijordbruk og -skogbruk og gjennom forureining av jord, vatn og luft. Miljøkatastrofene har trulig tatt livet av minst like mange menneske som krigane, det er bare enno vanskeligare å måle sikkert. Samtidig har miljøkatastrofer og krigar forsterka kvarandre. Krig har bidratt og bidrar til miljøøydeleggingar på fleire måtar. Ofte har det vore ein del av krigen å øydelegge fienden sitt livsgrunnlag. Under krigshandlinger blir oljeinstallasjonar bomba og krigane i Midt-Austen har ført til omfattande forureining og klimautslepp. Produksjonen av våpen gir ei stor miljøbelastning, anten dei blir brukte eller ikkje, gjennom skadeverknadane av gruver etter nikkel, molybden og uran m.m.m. Når stemninga for opprustning og krig blir hausa opp, blir det ingen plass igjen for nødvendige miljøtiltak og miljøomsyn.
Frå den industrielle revolusjonen har forbrenning av fossile brennstoff gitt eit tillegg til miljøkatastrofene, med å bidra til global oppvarming. Dette blei forsterka av ei samtidig utrydding av naturlig planteliv.
Naturøydeleggingane har blitt møtt med motstand frå lokale, nasjonale og internasjonale miljørørsler. Vi har også, særlig i Europa, fått ei rekke politiske parti som kallar seg miljøparti, det vil i prinsippet seie at dei skal sette natur, miljø og klima foran andre politiske mål som økonomisk vekst og militær opprustning. Men det gjør dessverre ingen av dei såkalte miljøpartia, i alle fall ikkje i Noreg. Det mest markerte miljøpartiet, Miljøpartiet De Grønne, er samtidig ivrige tilhengarar av NATO, militær opprustning og EU. Ingen av partia SV, Raudt og Venstre vil snakke om miljøverknaden av den gigantiske opprustninga som no pågår, og som dei støttar heilt. Desse partia har stor innverknad innafor miljøorganisasjonar, og bidrar til at desse heller ikkje vil eller tør å snakke om krig og opprustning som eit miljøtrugsmål. I Naturvernforbundet blei det på landsmøtet i 2023 reist forslag til programmet om å nemne krig og opprustning som miljøtrugsmål og gå inn for fred og nedrustning. Da forslaget kom opp til avrøysting var nedrustninga borte. Sjølv der aksepterer ein altså Stoltenbergs parole om våpen som vegen til fred.
Den vestlige imperialismen er ein kapitalistisk imperialisme, leia av store kapitalistiske konsern og deira allierte politikarar. Blant dei står produsentane av olje, gass og kol sterkt og har sørga for å hindre effektive klimatiltak. Samtidig har ei fløy av kapitalen hoppa på og overtatt "det grøne skiftet", som no i første rekke ikkje er eit klimatiltak, men ein sjanse for lønsame investeringar. Falske klimatiltak som vindkraft og elbilar har no blitt eit av dei største trugsmåla mot naturen, både i Noreg og mange andre land. Med støtte frå miljøpartia SV, MDG og (noko meir skjult) partileiinga i Raudt, av Bellona, Zero og store delar av Natur og Ungdom og Naturvernforbundet (derav nylig avgåtte og fungerande leiar).
Alle "miljøpartia" på Stortinget er i dag krigsparti. Da kan dei ikkje samtidig vere miljøparti, da krig og opprustning er eit av dei største trugsmåla mot miljøet.
Alternativet til krigspolitikken finst ikkje på Stortinget. I den grad der finst andre tankar enn krigshissing, er dei kua under partipisken og synest ikkje i det offentlige rom. Utafor Stortinget finst det rørsler som Fred og Rettferd og Antikrigsinitiativet, men heller ikkje der ser eg noko analyse av miljøpolitikken i samanheng med krig og fred. Slik sett er innlegget til FORs sentralstyremedlem Geir Christiansen symptomatisk. Også på nettstadar som steigan.no synest miljøspørsmål på eine sida og krig og imperialisme på andre sida å bli behandla som to saker utan samanheng.
No skal eg ikkje sjå bort frå at eg kan ha oversett noko, og i såfall vil eg sette pris på å bli korrigert.
Posts
