Omstillingsprosjektet: Omstilling eller nedbygging?

En av de store framskrittene som jeg har opplevd er at levealderen øker. Vi blir steingamle med flere sykdommer.  For meg er det en glede. For kommunen virker det som det er noe svært vanskelig. 

Kommunedirektøren går gjennom økte utgiftsbehov.  Tabellen viser økte kostnader – les nødvendige nedskjæringer - på driften med 184 millioner de neste 10 årene. Bygget på demografiske endringer – les eldrebølgen.  

Det er begrunnelsen for omstillingsprogramet. Omstilling er å gjøre noe nytt. Å bygge opp noe. Omstillingsprogrammet er ikke det. Det er et nedskjæringsprogram. 

Tabellen bygger på langt lavere vekst i befolkningen enn det som kommunen virkelig planlegger med. Gapet blir antakelig betydelig større. 

Hvordan vi kan øke kommunens inntekter blir ikke drøftet.    

Siden dette er en landsomfattende utfordring har jeg regnet om behovet for økte inntekter på landsplan. Ganget ut trengs om lag 60 milliarder.  Kan staten øke kommunenes inntekter med et slikt beløp?   Ja, men det er et prioriteringsspørsmål. 

Norges krigsbudsjett øker i samme periode med nesten 100 milliarder.   Skattelettene til rikfolk de siste årene utgjør større beløp.   

Det finnes altså ingen store vansker med å møte «eldrebølgen» med glede og midler. Trøbbelet er at staten (og kommunene)   prioriterer velferd ned til fordel for økte forskjeller (skattelette til rikfolk) og krigsforberedelser. 

Kommunestyret behandlet 17 juni følgende forslag til vedtak 

Eldrebølgen 

Kommunedirektørens gjennomgang av de demografiske endringene (les eldrebølgen) de neste 10 årene viser en utgiftsøking på ca 184 millioner.  

Den viktigste oppgaven i omstillingsprosjektet er å arbeide for økte inntekter til kommunen slik at en anstendig omsorg kan opprettholdes.  Kommunedirektøren bes legges fram forslag til tiltak for å få til dette. 

Forslaget fikk 10 stemmer. (Uavhengig, Rødt, SV og MDG) 

Styringspartiene (AP, Frp og H) styrer stødig mot kommunal fattigdom og nedbygging av kommunale helsetjenester.  

Etterskrift - dette innlegget i Klassekampen kan fylle ut:

Ættestupet 

Sigrun Misund sigrun.misund@gmail.com 

 

Stien til Ættestupet er dårlig merket. Jeg finner veien selv, takk! Google Maps holder ikke tritt med samfunnsutviklingen i denne røysa av stein, kratt og knaus. Vi har et utall bergnabber som er fullt ut anvendelige for et siste hopp. Et verdig hopp inn i evighetens søvndyssende ikke-eksistens. «Alt skal digitaliseres», sies det fra nest høyeste hold, de som vil ha oss som lever på overtid (i ikke-produktiv alder) til å donere gebisset, stålampa og termosen til de som kommer etter oss. Google tror de kjenner oss nå. De har lest hver eneste tanke, trosbekjennelse og tvil siden vi rullet oss inn i den søvndyssende halmen for et kvart århundre siden. 

Siden har vi døst av, både morgen, middag og kveld. Og studert kartet over våre nærområder, i mer inspirerte stunder. Noen av oss har hatt nok med å passe måltidene. Noen har ikke engang klart det. Og har blitt matet. Eller ikke. En god del av oss har erkjent evolusjonens bisarre krumspring. De grådigste, de frekkeste, men enklest møblerte, har vært de mest reproduktive de siste to–tre århundrene, og resultatet er dårlig kvalitetssikring, på alle plan. Også innen eldreomsorgen. Eller eldresorgen, om du vil. Sivilisasjonens illusjoner gikk i knestående for en mannsalder siden, og er ikke anvendelig i noen som helst sammenheng. Og Google? De henger ikke med, de heller. De aner ikke hva de går glipp av. Ti tusen sistesvev, sendt live på ett eller annet sosialt medium, over hele kloden. Minst. For en berikelse! For en prestisje! For en besparelse! For et ettermæle! For en lettelse! 

Hvilken årstid foretrekker du? Et høstsvev? Eller kanskje et sommerdykk? Eller en frostnatt? 

Enhver markedsliberalistspire i dette landet har feiget ut, unnlatt å se potensialet i dette livets sluttspill. «Kom og se vårens første fellessvev!». Åtte ferdiglevde frivillige tar «steget ut» og donerer sin død til sin fattige kommune, i stedet for å bli boende på legd eller hjemme, til store sosiale og økonomiske konsekvenser for etterkommere og politikere. Den ungdommelige «dødsingen» er bare barnematen, til sammenligning. Så det, så. 

Som Ikaros skal jeg sveve, en siste gang. Rett inn i solnedgangen. 

PS: Alle disse pengene som kom og gikk – ikke visste jeg at de var selve poenget. (fritt etter Stig Johansson) 

 

 

 

Ursvik/Oksval: MDG som fikenblad for utbyggingspartiene?

Høyalternativet. Hvor langt vil utbyggingspartiene
tørre å gå?

SV, Rødt, Venstre og uavhengig fremmet forslag om at kommunen skulle utrede et lavalternativ som prioriterte vern foran vekst. I kommunestyre ble det nedstemt

Istedenfor  fikk AP ved hjelp av MDG gjennom et  vedtak  som høres pent ut, men som ikke behøver å bety noen retningsendring:

«Kommunestyret vil understreke at selv om det er vedtatt i planprogrammet for Oksval-Ursvik innenfor vekstgrensene at vekst kan gå foran vern, så forventer vi at det legges frem et planforslag til førstegangsbehandling som vekter naturmangfold og vernehensyn tungt og som er godt tilpasset områdets natur- og kulturmiljø og som legger til rette for hyggelige bomiljøer med gode uteområder og møteplasser.»

Her står det ikke vern foran vekst, lav utnyttelsesgrad eller andre klare beskjeder.  Bare fromme ønsker.  Hva tror du AP, FrP og H legger i disse formuleringene?

Det sterke engasjementet blant innbyggere kan bety noe neddemping av planene. Ytterligere mobilisering kan tvinge fram mer omfattende endringer. Kommunestyrevedtaket bidrar ikke til det. Det er bare politiske floskler for å roe ned utbyggingsmotstanderne. 

«Nå har vi i hvert fall korrigert den politiske bestillingen», skriver Solum. Hva er korrigert? 

Kommunestyret har behandlet en rekke saker hvor alle partier snakker om miljøhensyn, men flertallet  alltid har stemt for det som gir utbyggere størst profitt. Miljøhensyn følges bare dersom det er gratis og ikke krever anstrengelser. 

«Tross alt er det mange som ønsker en del utbygging» skriver Solum. Det er da ingen som har gått mot å tillate noe utbygging. Hvorfor bidrar MDG til å slå inn åpne dører og snu oppmerksomheten bort fra de gigantplanene som er på gang?

Det blir kraftige politiske drakamper når vi får forslaget fra administrasjonen. Det tradisjonelle flertallet vil støtte så omfattende utbygging som de bare tørr før kommunevalget. Jeg håper at MDG for framtiden vil bidra til å gjøre motstanden så sterk som mulig, ikke å være bølgebryter for utbyggingsinteressene. Bare det vil begrense hva de tørr.

1. Mai - hvor ble krigsmotstanden av?

På gartneriet i dag ble jeg spurt om jeg ville ha settepoteter. Sånn for alle tilfelles skyld. Det er jo en verdenskrig på gang.  Det er ikke bare blant teoretikere at krigsfrykten har begynt å slå rot.  På Nesodden hadde vi paroler mot opprustning og krigsforberedelser på 1. Mai:  

- Stopp opprustningskappløpet og 

- Forsvar folkeretten - boikott USA og Israel.   

Men hvor mange steder  dominerte antikrigsparoler?   Hvorfor blir dette absolutt viktigste spørsmålet i vår tid   - tiet ihjel i mesteparten av arbeiderbevegelsen?  

Vi hadde stinn brakke og strålende stemning på Nesodden

Her følger talen til  John Thomas Suhr fra Handel og kontor i Oslo Akershus:

Kamerater,

Mitt navn er John Thomas Suhr, tusen takk for invitasjonen til dette flotte arrangementet.

Oslo-Akershus Handel og Kontor hilser dere på denne arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag!

1. mai er en dag for solidaritet, ikke bare mellom arbeidsfolk i Norge, men for internasjonal solidaritet.

Av alle saker vi kan enes om, er avspenning, nedrustning og fred av avgjørende felles interesse for den internasjonale arbeiderklasse.

Hvem dør? Hvem ofrer velferden?

På denne dagen – Arbeidernes internasjonale kampdag – er det helt på sin plass å minne på en enkel sannhet:

Det er ikke de rike som dør i krig.

Det er ikke direktørene.

Det er ikke bedriftseierne.

Det er arbeiderklassens sønner og døtre som blir sendt til fronten for å dø.

Samtidig er det de samme eierne – de samme økonomiske elitene – som tjener på opprustning, på våpenindustri, på en verden preget av konflikt og frykt.

Krig og opprustning er ikke bare sikkerhetspolitikk – det er også muligheter for kapitalen til å vokse.

Når milliarder flyttes fra fellesskapets behov til militær opprustning, er det et politisk valg. Og det er et valg som rammer arbeiderklassen.

Norges rolle

Også i Norge har vi gitt etter for Donald Trumps trusler, og avsatt 5 % av brutto nasjonalprodukt til opprustning. Det anslås at dette kan utgjøre over 1/10 av statsbudsjettet.

Midler som kunne gått til skoler, helse, trygghet – til et verdig liv for alle – brukes nå i stedet på opprustning.

Hvorfor kritisere eget land og egne allierte?

Men kamerater, det koster å stå fast på prinsipper i urolige tider.

Vi blir spurt: Hvorfor protesterer dere mot norsk opprustning – og ikke bare mot autoritære regimer som er mye verre? Hvorfor retter dere kritikk mot våre egne myndigheter?

Svaret er enkelt, men krevende: Vi må gjerne fordømme urett over hele verden. Men vårt ansvar – vårt virkelige ansvar – ligger her hjemme. Det er politikken som føres i Norge, vi kan påvirke. Det er den vi enten blir medskyldige i – eller tar avstand fra.

Atomvåpen

Kamerater,

Handel og Kontors landsmøte har vedtatt at vi vil ha et internasjonalt forbud mot utvikling og produksjon av atomvåpen, landminer og kjemiske og biologiske våpen.

I stedet ser vi at Norge deltar i øvelser knyttet til atomvåpen, og vi knytter oss tettere til militære strukturer hvor atomvåpen inngår. At vi har gitt amerikanske styrker fri tilgang til 12 militærbaser i Norge, hvor vi har null kontroll over hva de brukes til og hva slags våpen de oppbevarer der, er rett og slett ganske sykt å tenke på.

Gjennom avtaler som Treaty on the Non-Proliferasjon of Nuclear Weapons har verdenssamfunnet forsøkt å begrense spredningen av atomvåpen. Dette arbeidet må styrkes – ikke svekkes.

Atomvåpen gjør oss alle utrygge.

Norges forhold til USA, Nato og folkeretten

Det som de siste årene har vært en dramatisk utglidning fra tradisjonelle norske prinsipper om nøytralitet, ingen utenlandske baser og prinsippfasthet mot atomvåpen, skjer etter at en halvfascist (i mangel på et bedre ord) har overtatt makta i USA.

USA sin tid som verdenspoliti og dominerende supermakt vil ikke vare evig. Amerikansk utenlandsgjeld er allerede uhåndterlig og stadig voksende. Dollarens dominans utfordres internasjonalt.

Som en liten nasjon så er det i Norges interesse å stå prinsippfast opp for Folkeretten og konsekvent gå imot innblanding fra stormakter i selvstendige nasjoners indre forhold.

I enhver situasjon med stormaktsrivalisering og opprustning, er vårt fremste ansvar å protestere mot våre egne krigshissere, og gjøre det vi kan for å bremse en militær eskalering. 

Strategi:

Eneste måten arbeidsfolk kan ivareta våre felles interesser i kapitalismen, er gjennom å organisere oss og stå sammen. Sammen om lønnskrav og sammen for bedre arbeidsbetingelser. Så må vi stå sammen om å forsvare og forbedre våre felles velferd, og avvise å delta i opprusningsspiraler og krigshissing.

Våre krav må være:

Ta imot de som flykter fra krig, ingen tvangsretur av desertører fra noen krigførende part! (At norske myndigheter ikke lenger gir automatisk beskyttelse til ukrainske menn i krigsdyktig alder er en skam!)

Som LO-kongressen har krevd, så må Norge starte med å selv underskrive forbudet mot atomvåpen!

Vi må kreve at Norge ikke deltar i militærøvelser som inkluderer atomvåpen!

Og de amerikanske militærbasene i Norge må avvikles!

Gratulerer med arbeidernes internasjonale kampdag, Nesodden!

Under 

Oksval/Ursvik: Dokumentet ingen vil snakke om

 

Holder ordfører eller kommunedirektør kommunale dokumenter hemmelig overfor deler av kommunestyret?

På folkemøtet om Ursvik/Oksval-planene snakket alle politikere om en skånsom utbygging. AP satte opp en overrasket mine da panelrepresentanten ble konfrontert med de enorme antall boliger trafikkanalysen bygger på. Det viser seg at tallene i trafikkanalysen stammer fra et kommunalt planleggingsdokument kalt «Notat om mulig boligvekst innenfor områdeplanene for Oksval-Ursvik.( https://www.dropbox.com/scl/fi/m0zkowrgmuaf77utndwgz/108161-2.pdf?rlkey=zpoj6mbu7oudm1ow03mhx5lnl&st=28whx7sa&dl=0) Her framgår det et lav-alternativ med 780 nye boliger med blokker ´bare´ i sone 2 og 3. Høy-alternativet opererer med antallet 1476 boliger – nesten alt blokker. Dokumentet er brukt som tallgrunnlag for trafikkanalysen.  Tydeligvis også for hele prosessen.

Hvorfor kjenner ikke mange politikere til dokumentet?  Ikke engang i formannskapet som vedtok å sette i gang utredningen? Ordfører er i kommunestyret spurt om dette, men svarte heller på noe annet.  Jeg gjentar derfor spørsmålene her:

- Finnes dokumentet i noen innstilling til kommunale organer?

Hvis nei:

- Kjente ordfører  og noen andre politikere til dokumentet før saken gikk til vedtak?  

- Hvis ja, hvem?  Etter hvilke kriterier ble de som fikk tilgang til informasjonen valgt ut?

Uten klare svar på disse spørsmålene er det grunn til å stille spørsmålstegn ved de demokratiske prosessene i kommunen. 

Geir Christensen