Samhandlingsreformen og kommunekassa

Samhandlingsreformen er full av fyndord og gode forsetter. Rødt oppfattet reformen først og fremst som en sparereform hvor økonomisk ansvar for pasienter skulle overlates til fattige kommuner uten at tilstrekkelig med penger fulgte med. Fyndordene er mest skrevet for å kaste blår i øynene på folk. Vi ble stående alene om å være kritisk.

Til budsjettbehandlingen i høst var virkeligheten kommet for en dag. Store overskridelser i helse- og omsorg i 2012, i hovedsak knyttet til samhandlingsreformen. Kostnadene er i ferd med å bli så store at tilbudet til alvorlig syke kan bli betydelig dårligere.Rødt prøvde å få kommunestyret med på et enkelt krav:

 

"Full dekning for oppgaver som blir overført fra stat til kommune."

 

Dette kravet stemte AP og Høyre ned(Falt med 14 mot 17 stemmer). Når Høyres Harald Tronvik en måned senere (25/1) står fram i AMTA som initiativtaker til at kommunen skal kreve kostnadene samhandlingsreformen har påført oss tilbake fra staten kan det oppleves litt forvirrende. I beste fall kan vi si velkommen etter. Desverre frykter vi at viljen til å sloss for kommuneøkonomien er langt mindre enn det høres ut for i lokalavisen. Tronviks løp kan godt ende opp som en tallkrangel mellom byråkrater. Det endrer ingen ting. Skal vi klare å opprettholde et godt helsetilbud må den politiske tenkingen på Stortinget endres. Det er regjeringen Stoltenberg som har kjørt helsereformene og som har sørget for at kommunene blir fattigere, men det har vært i full enighet med Høyre. Min utfordring til Tronvik er:

Er du villig til å vedta kravet om full dekning for oppgaver som blir overført fra stat til kommune nå i et forpliktende kommunestyrevedtak? Er du villig til å utfordre Jens og Erna for å få til dette?

Geir Christensen

Rødt

Løesfeltet, kommunalt vedlikehold og kommunebudsjetter.

Oppslagene i AMTA 16. og 17 januar om Løesfeltet påpeker et viktig problem, men forklarer dårlig hvorfor så lite skjer. Derfor noen fakta:


Kommunen har få boliger – for tiden 124, hvorav to er i så dårlig forfatning at de ikke kan beboes. Med økende boligpriser øker behovet for kommunale boliger. Mange får avslag på søknadene om kommunal bolig og køen er lang.

Kommunen har husleieinntekter på ca 8,5 millioner hvorav ca 4 går til drift og vedlikehold og ca 4,5 millioner er overskudd som går inn i den store kassa. Kommunen har altså stor profitt på boliger som er tildelt på sosialt grunnlag.

Bl.a. Rødt og SV har tatt opp om ikke overskuddet burde brukes til å utbedre de kommunale boligene, bl.a. på Løesfeltet. Et forslag om dette i kommunestyret 6. september ble nedstemnt av partiene AP, H, Frp, V og KrF.

Et nytt forsøk på å sette av en million ekstra til vedlikehold i budsjettet for 2013 fikk i desember bare Rødt sine stemmer.

Mangelen på oppussing og vedlikehold skyldes ikke bare vrangvilje. Kommunene er fattige og staten rik. Fordi staten pålegger kommunene stadig mer av velferdsordningene og fører ikke tilsvarende andel av skattepengene tilbake til kommunene. Feige kommunepolitikere som er mer loyale mot sine stortingspartier enn mot innbyggerne snakker ikke om dette. De velger heller å lukke øynene å kutte i vedlikehold for å kortsiktig slippe å kutte så mye i helse- og sosialtjenester eller i skole og barnehagetilbudet. Slik har kommunenorge opparbeidet et oppussingsbehov på mange hundre milliarder kroner. Det kommer til å slå ut i et dramatisk kutt i velferdstjenester – dersom vi ikke får et politisk opprør mot statens nedskjæringspolitikk. Derfor fremmet Rødt følgende som verbalforslag i budsjettdebatten:

«Full dekning for oppgaver som blir overført fra stat til kommune.»

Begrunnelsen var som følger:

Kommunestyret konstaterer at fratrukket lønns- og prisvekst og forventet befolkningsøkning øker kommunens skatteinntekter og overføringer fra staten med ca. 7 millioner fra 2012 til 2013. Dette skal dekke kostnader for tiltak som staten har overført til kommunene eller pålagt kommunene og økte kostnader som følge av endringer i befolkningssammensetningen.

Nesodden kommune, går i likhet med de fleste kommuner i betydelig underskudd på samhandlingsreformen direkte.

I tillegg blir en rekke tilbud i spesialisthelsetjenesten nedlagt og overlatt til om kommunene kan skaffe til veie nye tilsvarende tilbud. Bl.a. gjelder dette rehabilitering, tilbud til parkinsonpasienter, fysioterapi i varmebasseng osv.

Barnehagetilskuddet som nå er lagt inn i ramme bygger på de som har lovfestet rett, samtidig som kommunen må betale for barn uten rett som taes opp i private barnehager.

Kommunen får også fremdeles regningen for en rekke reformer hvor staten har overført ansvaret til kommunen.

Kostnadene som følge av økende antall eldre er betydelige.

Totalvirkningen av denne situasjonen er at kommunen ikke er i stand til å opprettholde velferdsnivået for innbyggerne, men må skjære ned på en rekke områder. Kommunesektoren er det området i nasjonaløkonomien som sakker mest akterut. Vi ber regjering og storting snu denne tendensen og sørge for at kommunene klarer å møte de økende behovene for velferdstjenester på minst like høyt nivå som før. Vi vil særlig kreve at:

- Samhandlingsreformen fullfinansieres også i forhold til oppgaver som spesialisthelsetjenesten nedlegger og nødvendige forebyggende folkehelsetiltak.

- At kommunene får økt ramme slik at barnehageplass for alle førskolebarn som ønsker det får dekning.

- At vedlikeholdet av kommunal eiendom kan drives forsvarlig.

Dette forslaget ble også nedstemt av AP og H i felleskap. (14 mot 17 stemmer).

I steden fikk AP flertall for et vedtak om å utrede et vedlikeholdsfond. Vel og bra, men verdiløst uten penger. Rødt frykter det er nok en runde på den velkjente APmetoden med å gi inntrykk av å ville løse saker og å fremme innholdsløse vedtaksforlag uten å gjøre noe praktisk.

Spørsmålene til Nina Sandberg og AP er:

Hvor mye penger vil dere foreslå inn i vedlikeholdsfondet? Hvor skal dere ta disse pengene fra?

Inntil de kan svare på dette vil nok Løesfeltet og andre kommunale boliger råtne på rot mens tungetalen fortsetter i politikken.

Geir Christensen

Rødt

De revolusjonæres utfordringer i Norge

Et forsøk på analyse ved inngangen på 2013.  Dette er en kladd som jeg svært gjerne vil ha kommentarer og synspunkter på.

Verden foran katastrofene.

I drøyt 20 år har kapitalismen hatt full kontroll over alle maktsentra i verden. Nesten alle land og markeder er åpne for finanskapitalen. Nasjonale skranker blir bygd ned i hurtigtogsfart. Ingen makt kan motsi internasjonal finanskapital uten å forvente seg bombekrig og terror.

Nesten straks synes konturene av at kapitalismen er i ferd med å nå sine grenser. Miljøkrisene og «finanskrisene» varsler om store sammenbrudd. Ødeleggelsen av kloden akselerer. Mesteparten av verdens «velferdsstater» er under full nedbygging. Hva er de store krisene?

• Overproduksjon og profittkrise. Mangelen på sammenheng mellom produksjonsevnen – som stiger til uant nivå – og konsum som ikke øker særlig – skaper vansker med å skape profitt. Den økende mengden spill/finansakrobatikk og bobler suger enda hardere på profitten som jo alltid kommer fra produksjon.
• Miljøkriser på løpende bånd. Noen av de katastrofale for menneskenes muligheter for å overleve på kloden vår. Les f.eks: Pål Steigan: Sammenbruddet (http://www.facebook.com/pages/Sammenbruddet/255637734461527)
• Menneskelig nød. Våre 2 milliarder fattigbønder har kapitalismen ikke bruk for. Massearbeidsløsheten sprer seg i den industrialiserte verden.

Norge kommer ikke til å forbli noen lykkelig øy i denne prosessen som nå pågår. Angrepene på arbeidsfolk kommer på sikt til å bli like brutale her. Uten å ta makta fra finanseliten (konkurranse, eiendomsrett, diktatur) og etablere en stat bygd på økologisk og menneskelig bærekraft og med kollektive løsninger vil vi få en lang brutal nedgangstid. Denne innsikten når etter hvert mange mennesker. Stadig flere ser systemendring som tvingende nødvendig. Hvorfor er det da nesten ingen diskusjon om hvordan slike grunnleggende samfunnsendringer skal la seg gjennomføre. Hvorfor er organisasjoner som kaller seg revolusjonære nesten tomme for revolusjonære perspektiver?

2020: Kapitalmakt økonomisk og militært, men ellers kaos og oppløsning

I deler av verden går statsdannelser mot oppløsning og kaos. Ressursene kontrolleres av imperialistiske stater med baser, bombefly, droner og annen terror. Vil dette systemet spre seg? Med stadig flere svake/underdanige land og områder med bare kaos? Lokalt: Vil EU gå i oppløsning? Hvordan vil de internasjonale selskapene da utøve kontroll i Europa?

Norge er under sterk utvikling som imperialistisk, terroristisk stat. Mens vi gråter over tapene etter terroren mot regjeringsbygget bomber vi gladelig regjeringsbyggene i Libya. Og dreper kontordamer, resepsjonister m.m. uten å engang diskutere om det er vår rett? Men vi er små. At kapitalen i EU, Russland og USA vil la oss beholde oljen, gassen, fisken, vannkrafta og andre ressurser i fred er tvilsomt. Det er alltid land som er rike på naturressurser som blir ranet sterkest og oftest. Uansett hvilke kapitalistgrupper som kontrollerer ressursene er det nokså sikkert at å dele godene med 5 millioner innbyggere ikke er aktuelt. Vi kan forestille oss sterkere og mer brutal maktutøvelse. Nedbygging i enda raskere tempo av handlingsrommet til folkevalgte organ og et reelt diktatur som får håpløsheten til å synke inn . Samtidig blir sjåvinistiske krefter bygd opp slik at vi får indre konflikter. Vi så tendensene i debatten om rom-folket i sommer. Mere konflikter, mer angrep på de svakeste.

Spådommer om framtida – som dette – blir alltid feil. Alt vi tenker slår ikke til, og mye klarer vi ikke å forestille oss. Men Norge omdannes raskt foran øynene våre. Etter 66 år med oppgang kan vi vont forestille oss noe annet. Men noe helt annet og ganske mye mer brutalt banker på døra.

Hva skal revolusjonære gjøre oppe i disse framtidsperspektivene?

På et vis er svaret lett: Vi kan finne fram de gamle skriftene om opprør og revolusjon. Studere marxismen og erfaringene fra Sovjet, Kina m.m. Kaste oss ut i klassekampen og starte arbeidet med å bygge opp partiet og enhetsfronten.

Samtidig er det vanskelig. Det er endrede vilkår. Krisene er annerledes, dypere, mer globale og økologiske. Klasseforholdene er endret. Vi får et mindre og sterkere monopolborgerskap, men et større vedheng av mennesker som nærer seg av restene/avfallet fra vår imperialistiske virksomhet. Vi får foreløpig dype skiller mellom den velfødde delen av arbeiderklassen og de fattige ytterkantene som liberaliseringen har utviklet. . Men hvor lenge? Prosessen mot å gjøre organisasjonslivet løsrevet fra medlemmene har kommet langt. Vi shopper, turistforeninger, fagforeninger og partier etter behov, mens makta ligger hos et lite utvalg av profesjonelle organisasjonsmennesker som i stor grad er avhengig av å ha et godt forhold til makta.

Ideologisk har borgerskapet svært godt grep om hodene til folk. Vårt vestlige terrorvelde blir av folk langt ut på venstresiden oppfattet som «demokratisk» og framskrittsvennlig. Nei til Atomvåpen støtte fredsprisen til verdens største terrorist – USAs president – fordi han formodentlig vil ruste ned atomvåpen-arsenalene. Samtidig med at han setter verdensrekord i opprustning og bruk av «taktiske» atomvåpen kommer sterkere inn i doktrinene.

Analytisk og ideologisk arbeid:

Av utfordringene våre er:

Integrere marxisme og økologi til en helhet
En bedre klasseanalyse av Norge
En bedre analyse av imperialismen i vår tid
En utviklet parti- og organisasjonsteori for det 21 århundre

Utvikle klassekampen

Dette kan selvfølgelig ikke gjøres bare teoretisk. Vi må skaffe oss klassekamp-erfaring og se hvilke instrumenter som virker. Vi som er arbeidsfolk i dette systemet slåss uansett. Hver dag på jobben går det konflikter rundt de sosiale normene som i samfunnet for øvrig. Hva er lov å slenge av dritt om asylsøkere. Hvordan snakker sjefen til deg. Vi må lære både teoretisk og praktisk å smelte dette sammen til en strategi for revolusjon og arbeidermakt. I alle klassesamfunn finnes parallellmakt. Jeg ble veldig sjokkert første gang jeg hørte ledelsen vår i NSB snakke om at nå måtte alle stå på og yte ekstra. Enda mer da vår fagforeningsleder reiste seg å var helt enig. Og helt forvirret da han under kaffen neste morgen erklærte ledelsen vår for tullinger og at jernbanesvette skulle de nok betale dyrt for. Det var før jeg forsto at sjefene hadde sine arenaer som vi ikke alltid utfordret med ord, men ofte i praksis. I lovverket har arbeidsgiver styringsrett, men fagforeninger er i prinsippet parallellmaktorganer som kan begrense mye. En strategi for å utvikle parallellmakten kan vi sikkert få til bare ved å oppsummere hva mange revolusjonære fagforeningsaktivister gjør.

Eksempler: En del fagforeninger har tatt grep om både fagopplæring og etterutdanning. Fått avtaler med arbeidsgiver som faktisk gir de styringsrett her. Hvor mye makt gir det?

Typografene skulle i gamle dager være med på alle nyansettelser. I annonsene stod det ring arbeidsleder eller klubbleder.

• Styrk fagforeningenes parallellmakt/motmakt.

Alle andre folkelige organisasjoner og dugnadskulturer

I tillegg til fagforeninger finnes det en hærskare av interesseorganisasjoner, solidaritetsforeninger, støttegrupper, foreldreforeninger, osv. Svært mange av disse er basert på å utvikle velferdstilbud for folk. Mitt tyngste tillitsverv hadde jeg i loppemarkedskomiteen for Nordre Nesodden skolekorps. En frivillig organisasjon til formål å skaffe barna musikkunnskap og musikkglede. Hvor mange timer jeg brukte på loppehenting vet jeg ikke, men disiplinen blant foreldrene i skolekorpset var jernhard – langt sterkere enn jeg noen gang opplevde i AKP.

På Nesodden har vi med hell mobilisert velforeningene (huseierforeninger!) til kamp mot privatisering av snøbrøyting m.m.

Dugnadskulturen i Norge står i grunnleggende konflikt med kapitalens salgsbehov og styringsform. Mange steder kan vi her utvikle parallellmakt som kan utfordre bestående kapital- og politikermakt. Som kan spille en rolle når kommunal velferd blir forsøkt avviklet eller bryter sammen. Som kan skape en egen økonomi med egne byttesystemer og velferdsvirksomhet når vi får massearbeidsløshet.

- Hva trenger vi å utvikle av parallellmaktorganisasjoner?

Sosiale normer

Mye av klassekampen handler om sosiale normer. I Europa kastes folk ut av leilighetene sine slik at områder ligger øde mens folk bor på gata. En viktig norm er da at leiligheter ikke skal stå tomme. De som har stått tomme mer en et halvt år er det rett å rimelig å okkupere av de som trenger dem. Hva slags organisering skal til for å få til dette? Folkelige bevegelser endrer samfunnet med føttene. Det var en lang vei fra fagforeningene på bl.a. Akers Mekaniske fikk tvunget fram en ordning med verneombud til Arbeidsmiljøloven ble landsdekkende. Abortloven (selvbestemt abort) er ikke noe annet en en legalisering av den praksisen som allerede hadde utviklet seg i «nemndene i løpet av 60-tallet, i følge Store Norske leksikon. Kvinnebevegelsens store seier.

Det er her en revolusjonær bevegelse må legge kreftene.

Framtidstro

Skal klassekampen utvikles konstruktivt er det nødvendig med en visjon om et samfunnssystem som kan løse trøbbelet kapitalismen setter folk i.

Teorien finnes – og heter kommunisme, med sosialisme som overgangssamfunnet.

Forsøk er gjort i noen svært fattige land. De oppnådde etter min mening fantastiske resultater, men de bukket under pga indre svakheter som ble svært store under et ekstremt ytre press fra en aggressiv imperialistisk omverden.

Kapitalismen brukte nesten 500 år fra de første kapitalistiske bystatene oppstod til kapitalismen ble et dominerende samfunnssystem. Hvor mange forsøk og eksperimenter som ble gjort har jeg ikke tall på. At sosialismen på første forsøk faktisk klarte å utfordre kapitalismen helt grunnleggende er oppsiktsvekkende. At første forsøk ikke lykkes er nærmest en selvfølge. Men kunnskapene, på godt og vont, er gull verd.

Massiv imperialistisk propaganda har satt disse forsøkene i diskreditt for å hindre folk i å lære av de og for å se på kapitalismen som evig og uforanderlig. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi skal møte denne massive propagandaen på. Vi må faktisk stå opp og snakke om hva de fikk til(arbeid, sosial sikkerhet, utdanning, helse, velferd), og vi må ha analyser av hva som gikk galt(folkelig engasjement, drivkrefter for utvikling, styringssystem).

- Grunnleggende er å lære av disse forsøkene.

Parlamentarisk arbeid.

I Norge styres all politisk virksomhet mot å påvirke makta og mot parlamentariske organer. I Norge bestemmer kapitalen og parlamentariske organer er nyttige redskaper for å legalisere deres beslutninger. Vi har de så lenge det passer og det å gjøre kompromisser med folkelige krav er fornuftig. Det er et blindspor å tro at maktforholdene kan endres gjennom parlamentariske organer. De er sikret mot overraskende endringer av maktforhold i alle bauger og kanter. Allikevel er arbeid i disse organene en nødvendig del av en revolusjonær strategi. For å få til to ting:

• Avsløre kapitalismen og parlamentets udugelighet slik at støtten til å erstatte dem med demokratiske organer som har virkelig makt over samfunnsutviklingen vokser.
• Å bruke posisjoner i parlamentariske organer til å støtte opp klassekampen slik at «parallellmakt»-organisasjoner vinner kamper og får større makt.

Jeg ser ingen grunn til å støtte noen som går inn i folkevalgte forsamlinger for å kunne forandre samfunnet derfra. De ender med lovmessig sikkerhet opp som SV – som forsvarere av kapitalismen og dens maktorganer som Verdensbanken, NATO, WTO osv

Samordning og partiteori

Klassekampen pågår i Norge som i alle klassesamfunn. (Jeg spår at den vil tilta i styrke ettersom kapitalismen blir råere og mer desperat.) Men den er spontan og planløs. Vi trenger sterkt en kraft som stiller seg oppgaven å gi den retning og styrke. Ingen venstresideorganisasjoner av noen størrelse prøver på det . Det er det tragiske med tilstanden i Norge nå. Jeg utfordrer alle revolusjonære til å gjøre dette til sitt sentrale prosjekt. Det finnes nok av oppgaver å gå løs på. Det vil ta tid å samle de revolusjonære kreftene, men alle kan bidra med sine kunnskaper og analyser. Og du kan vurdere om arbeidet du gjør passer med en målsetting om å utvikle en slik kraft. Det finnes få steder som prøver å organisere noe slikt. Jeg kommer tilbake med å se på norsk «venstreside», men tåken er nokså tykk. Allikevel er det mange rom for å starte med oppgavene. Hva kan du bidra med?

Geir Christensen