Å sentralisere
og bygge ned
er verken miljøvennlig eller menneske-vennlig.
Vi
bør ta i bruk arealnøytrale prinsipper for å verne om plassene
og naturen vi har.
Som
et ekko fra 60- og 70-tallets motkulturelle og vitenskapsbaserte
miljøbevissthet har mange igjen begynt å snakke om vekstens
grenser. Det blir tydeligere og tydeligere at de økologiske og
klimarelaterte krisene ikke kan løses ved å bytte ut millioner av
bensinbiler med like mange elbiler, eller ved å bygge ned skogen for
å få plass til passivhus i stål og betong.
Likevel,
stemmene som snakker om storstilt gjenbruk
eller
nedvekst i dag befinner seg fortsatt i nisjemiljøer utenfor maktens
korridorer, tross 60 år med økende bevismateriale.
Globalt
er vi langt over terskelen for hva slags forstyrrelser naturen klarer
å motstå. Nå er det ca. en fjerdedel av naturen på land igjen som
regnes som upåvirket av mennesker, og i dette tempoet vil tallet
være 10 prosent i 2050 - for ikke å nevne at verdens
dyrepopulasjoner har blitt redusert med over 60 prosent siden
70-tallet.
Arealendringer
I
rundt 9 av 10 tilfeller er det arealendringer som truer de ville
artene - ikkeklimaendringer, overbeskatning, forurensning og
fremmedarter.. Men også deres innvirkning øker.
Vi
må huske at bygging og arealendringer inkluderer mye: veier i
forskjellige former finnes det allerede 200 000 km av i Norge, det
går kraftlinjer på kryss og tvers, elvene er demmet opp, offentlige
og private rom lyser og varmer natten gjennom, gjennom fjell går det
tunneler, og i skog og sjø har vi løsmassedeponier.
Vi
må derfor begynne å forstå arealene våre på en annen måte. Det
som er viktig for fungerende økosystemer er at de er så store og
sammenhengende som mulig, og med få forstyrrende fremmedelementer.
Nedbyggingen skjer bit-for-bit. Hver lille bit vi tar er med på å
svekke det naturområdets motstandsevne.
Arealnøytralitet
Her
på Nesodden har Rødt gått for
arealnøytralitet.
Det er et
prinsipp for arealplanlegging hvor hovedmålet
er netto null tap av natur. Det man av forskjellige
grunner
må
påvirke eller bygge på,
må gis tilbake et annet sted. Arealnøytralitet
belønner
gjenbruk av arealer og smartere planlegging, og gjør det vanskelig
og dyrt å bygge ned nærskogen din.
Mange
tenker kanskje at dette kommer i konflikt med sosialistiske mål for
en rettferdig boligpolitikk. Det
er avhengig av hva slags syn man har på den generelle utviklingen i
samfunnet. For
det
er nettopp sentralisering og urban vekst, med tilhørende fraflytting
i landligere strøk, som er med på å skape prisvekst og negative
utviklinger i boligmarkedet. Sentraliseringen er en villet utvikling,
og ikke noe som bare skjer av seg selv.
Byveksten
blir kjempet frem som en nesten utelukket positiv utvikling gjennom
en moderne fortettingsideologi. Den har forkjempere langs hele den
politiske aksen. En varsellampe burde tennes når en nesten unison
høyreside støtter opp om det som skal være miljøtiltak.
Fortetting er ikke alltid dumt og utført med onde hensikter, men den
ekstreme, og svært normaliserte, varianten med høyhus og nedbygde
parkarealer bør man vokte seg for.
Intet
bygg vokser inn i himmelen
I
Norge finnes det en halv million fritidsboliger, utallige
kvadratmeter parkeringsplass, nedlagt industri og hundretusenvis
av tomme hus. I Oslo bygger vi nye kontorbygninger, selv om ledig
kontorareal i mange år lå rundt en million kvadratmeter. Det
mangler ikke plass, det er bare veldig lukrativt å bygge nytt.
Det
skjer en utvikling mot at vi skal bo trangere og høyere, og med
lengre reisevei til arbeidet, men betale mer for det. Boligstandarden
og kvaliteten på mange prosjekter
er
så lav at de fleste bygg ikke varer et halvt menneskeliv. Kvalitet
blir istedenfor definert ut fra store, tekniske normmanualer, hvor
matematiske detaljeringer om snuplasser og sikkerhetskrav erstatter
generelle ideer om hva som er en god bolig og gode uterom.
Å
gjøre det slik er effektivt og rasjonelt. Det er realistisk og godt
- ifølge dem som ikke bor sånn selv.
“En
kommune i vekst”
Kommunene
forstår boligvekst som en viktig del av inntektene sine, selv om den
inntektsveksten ofte er mindre enn nye utgifter til infrastruktur og
velferdsgoder. Kommunenes økonomi kuttes hvert år, da er det ikke
så rart at de villig gir fra seg eiendom og fordeler til private
initiativ - fremfor å spare litt skog.
På
Nesodden ser vi mange prosjekter som bryter med alle mulige kommunale
mål, mål i de lokale partiprogrammene og nasjonale mål. Vi har
lite plass og dårlig infrastruktur, likevel bygges til stadighet
nye, overdimensjonerte boligprosjekter av laber kvalitet og med lite
hensyn til omgivelsene.
Hver
kommune trenger ikke vekst i bygningsmassen for å skape attraktive
bomiljøer for unge familier i etableringsfasen. De trenger
fungerende offentlig tilbud, faste, interessante arbeidsplasser og et
åpent og mangfoldig miljø. De trenger også nærnatur og ting som
storbyen ikke kan tilby.
Veien
fremover
Det
er mye man kan begynne å sette tydeligere krav til. Vi kan starte
med å
faktisk
leve
opp til alle ambisjonene i kommunale og nasjonale natur-, klima- og
plandokumenter. Vi må sørge for å få gjenbruk av arealer og
materialer inn i planer og bestemmelser. Vi må jobbe for å gjøre
kommunen arealnøytral. Stille spørsmål ved det evinnelige
vekstkravet. Ikke la lovnader om å øke biomangfold med grønne tak
og pallekarmer avlede fra at man skal bygge ned skogen eller
strandsonen,
eller
på dyrket jord.
Det
viktigste er kanskje å gjøre kommunen til premissleverandør igjen,
ikke det private markedet. Det offentlige må styre utviklingen, må
øke kvalitetsnivået og må bruke musklene sine til å holde
useriøse aktører ansvarlig.
Vi
går inn i en ny tid. Det krever omstilling, at vi tar vare på det
vi har og planlegger arealene på nye måter. Ikke ut fra hvor mye de
er verdt hvis man bygger dem ned.
Christian Lycke