Kommune og statsansatte er i streik.Kommunene og staten (Stoltenberg) tilbød 3,7 %., en halv prosent mindre enn frontfagene (som i tillegg har lokaleforhandlinger).
Samme dag som streiken brøt ut, behandlet kommunestyre på Nesodden sine egne godtgjørelser. Ordfører fikk årslønn på 676 538 kroner, et lønnstillegg på nesten 30 000 kroner samt ordnet seg slik at lønna(og andre kommunale godtgjørelser) følger hva stortingsrepresentantene bevilger seg i lønn. Noe moderert etter at første forslag skapte sterke reaksjoner, men fremdeles et solid lønnshopp og en tydelig binding til de velbeslåtte i samfunnet. Endringene ble vedtatt med varierende flertall, men H, FrP, V og AP stod samlet om alle.
Lønnsforskjellene øker dramatisk. Mens toppledere i offentlig eide bedrifter økte millionlønna si med18 % i fjor (NRK nyheter 29. mai) så er begynnerlønna for ufaglærte i kommunene 239 800 kroner i året. Det siste er hva vi tilbyr ungdom som skal kjøpe seg bolig og etablere familie.
Streiken handler om at offentlig ansatte, kvinnelønn og lavtlønte skal ikke sakke etter. Samt at innleie ikke skal lønne seg på grunn av lavere pensjonsutgifter.
Det sier mye om den rød-grønne regjeringen at den ikke en gang tar såpass hensyn til sine egne kjernevelgere at den vil innfri krav om lønnsjustering på same nivå som i privat sektor, og tiltak i forhold til innleid arbeidskraft.
Forskjells Norge vokser ikke ut av misforståelser, men er et tydelig uttrykk for “de rikes revolusjon”. Politisk er de fire markedsliberalistiske partiene, H, FrP, V og AP hjelperne deres, både sentralt og lokalt.
Det kan være naturlig å spørre Aps representanter, som er de mest hyklerske av de fire, om hvorfor de stemmer for økte lønnsforskjeller.
Til kommunens ansatte, som kan bli tatt ut i streik, vil jeg antyde at samme krav som det politikerne unner seg ikke kan møte anstendig motstand:
-Øke begynnerlønna med minst 30 000
-Regulering i takt med stortingslønna.
Geir Christensen
Wednesday, May 30, 2012
Thursday, May 24, 2012
Klassekamp i Manillas fattigstrøk
reportasje av Kjetil Grønvold
«Oo, naman».
Jeg har spurt henne om hun kjenner stedet jeg er på vei til.
Den vevre kvinna peker over mot den andre sida av Sukat Avenue. Deretter griper hun tak i armen og drar meg av gårde gjennom den tette trafikken. I det jeg klatrer om bord i jeepneyen vinker hun den fremmede avgårde. «Hils dem fra meg!», roper hun. Alt mens navnet hennes blir borte i teppet av intens støy.
Navnet er så allikevel ikke viktig. Hun er av deres folk. De som holder til i Compound Silerio og de mange fattigstrøkene i Metro Manila.
«Derfor bygde vi barrikader»
Hilsninga er håndslag til befolkninga i Silerio. Til de 25.000 familiene som befolker bosettinga i San Isidoro i Parañaque, lengst sør i den filippinske hovedstaden. I går var det de som kjempet for sin rett til å leve i byen. Ansikt til ansikt med stat og kapital. Slik klassefellene deres slåss for den samme retten i mange deler av Metro Manila. De regner seg i millioner. Alt mens myndighetene betrakter dem som okkupanter og erklærer at de ikke hører hjemme i sin egen by.
”Vi visste hva som skulle skje”, sier Glacy. - Den unge kvinna er med i ledelsen for den lokale avdelinga av KADAMAY – en organisasjon av fattigfolk i filippinske byer. ”Politiet og våpnene deres taler alltid de mektiges språk”
”Derfor bygde vi barrikader”
Hun forteller at området de bor i eies av SM Development Corporation (SMDC). Selskapet er ett av de største eiendomsselskapene på Filippinene og har lagt sine egne planer for Silerio. Blant annet vil det bygge boligblokker på en stor del av arealet. I februar sendte ordføreren i Parañaque ut et varsel om rivning og i begynnelsen av mars raserte de markedet som innbyggerne sjøl har bygd opp. Over 30 utsalgssteder ble omgjort til masser av stein. ”De ødela forretningene våre fordi de ville kvitte seg med konkurransen”, forklarer Glacy. - De som står bak SMDC eier også Shoe Mart - en av de største dagligvarekjedene i landet. Det lokale supermarkedet deres ligger på den andre sida av gata utafor bosettinga. En rettsordre var også utstedt og sikkerhetsvakter i Shoe Mart varslet innbyggerne om den forestående aksjonen.
Voldsmakt og drap
Før natta slapp taket var beboerne på beina for å forsvare Silerio. Sjøl om de har vært vitne til hva som venter fattige som kjemper for hjemmene sine. Gang på gang har myndighetene satt inn voldsapparatet for å rive bosettinger og drive befolkninga bort. Dagen i går var intet unntak. To hundre politimenn. Alle tungt væpnet. Bildene som rullet over filippinske fjernsynsskjermer skildret brutaliteten. Batonger og tåregass og skarpe skudd. Politiets kuler krevde liv. Arnel Tolentino døde etter å ha blitt skutt gjennom hodet. Han var 21 år gammel og livnærte seg av å lage lamper som ble solgt på det egne markedet.
«Men vi tror at det er flere», sier Glacy. Hun geleider meg gjennom de trange stredene mens hun regner døde og sårede. «Arnel er ikke den eneste som ble drept. Vi så politiet bære vekk kropper. Det er flere foreldre som savner barna sine og minst ti av de sårede har skuddskader. 33 ‘av oss’ ble arrestert og fengsla. Og 36 ‘av oss’ er til behandling på sjukehus...Og enda er det mange flere, men de holder seg hjemme. De er redde for politiet» . - Hun regner opp sine egne. Alt mens fingrene gjør hakkende bevegelser som vil hun etse navnene deres inn i den kollektive erindringa.
”Vi var forberedt…», sier Glacy, og slår ut med armene ”…men at de skulle skyte for å drepe!». -
«De veit jo at vi ikke gir oss», kommenterer Maria. Hun har slått følge gjennom gatene og griper inn i samtalen. Maria er i 60-årene og har bodd her mer enn halve livet. «De forstår at våpenmakt er det eneste som kan drive oss bort».
Ordene faller i det vi støter på menneskene som har samlet seg utafor en av inngangene. ”Buroll”, hvisker Maria. ’Likvake’. - Familien til den drepte har invitert naboer og kjente og hilser oss velkommen. De byr riskake og cola i grønne plastglass. Den hvite kista er plassert inntil veggen i det trange rommet. Mora får så vidt plass ved siden av. I enda av rommet stiger en spinkel trapp opp i annen etasje. I de fattigslige rommene har familien levd sitt liv. Nå er de èn mindre.
”Først tok de levebrødet hans”, sier mora til Arnel. ”Nå har de tatt fra han livet også”
Flukten fra landsbygda og de fattige som blir ulovlige
Befolkninga i Silerio står midt oppe i en dramatisk kamp for liv og utkomme slik store deler av Manilas befolkning gjør det. Bare i løpet av de siste ukene har det kommet til sammenstøt mange steder i byen. I San Juan. I Makati. I Quezon City. Under president Aquino er fattigstrøkene i hovedstaden rammet av 56 rivninger. Mer enn 16.000 mennesker er kastet ut av hjemmene sine.
’Fordi de er okkupanter’, sier myndighetene. ’De har slått seg ned på andres eiendom’.
Men hvordan kan millioner av filippinere være okkupanter i sitt eget land?
Hvert år strømmer hundretusener av mennesker inn til de filippinske byene på jakt etter arbeid og overlevelse. De flykter fra fattigdommen på landsbygda der sju av ti filippinske bønder er uten egen jord og inntektsmulighetene er få.
Filippinene er blant landene i Sørøst-Asia med høyest urbaniseringstendens. Noen anslag sier at i 2035 vil byene romme 75% av befolkninga. Fødselstallene på landsbygda er vesentlig høyere enn i byene. Allikevel er landsbygdregionene med den høyeste fødselshyppigheten også de områdene som skilter med lavest befolkningsvekst.
I følge befolkningsundersøkelsen fra 2010 har folketallet i Metro Manilas vokst fra 9,9 til 11,8 millioner de siste ti årene. Lave inntekter og store fattigdomsproblemer går ikke i hop med skyhøyt prisnivå på eiendomsmarkedet. Derfor viser den samme undersøkelsen at det er folketallet i de såkalte squatter-bosettingene som øker mest. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe eller leie på det ordinære boligmarkedet. Innbyggerne blir ”ulovlige” når de slår seg ned der det er mulig å slå seg ned. Over 250.000 mennesker har reist ”hus” under broene i Metro Manila. 15% av bosettingene er lokalisert i såkalte ”faresoner”. Tett inntil jernbanespor og hovedveier og langs breddene av sterkt forurensa elver. I Tondo – det største slumområdet i Metro Manila – er innbyggertallet 65.000 per km2. Bydelen i Navotas er ett av de tettest befolkede områdene på kloden. Og menneskene som holder til der bor ikke i høyden. Ikke har barangayene deres navn heller. Slik distrikter i resten av landet har det. De regnes i nummer. Fra 1 til 263. Slik usynliggjøres livene til de mange.
Halvparten av befolkninga
Ifølge offentlig statistikk er det 550.000 familier (nesten 3,25 millioner mennesker) som bor på ”okkupert land” i Metro Manila. Andre kilder sier at andelen er betydelig høyere. En tysk forskningsrapport hevder at de i virkeligheten teller mer enn halvparten av befolkninga. ’ Myndighetene regner bare med de som eier husene’, sier Erhard Berner. Han er sosiolog og har forsket på livene til de ” byfattige” på Filippinene. -. ’Statistikken deres inkluderer ikke familiene som leier eller deler husvære’. De to siste gruppene utgjør minst halvparten av squatter befolkninga og er dessuten enda fattigere.
I den offentlige debatten på Filippinene brukes begreper som ”squatter”,” fattig” og ”slumbeboer” om hverandre. Det underslår nyanser. Blant dem finnes også grupper som hører hjemme i den filippinske middelklassen. Historia om kampen for squatter-befolkningas rettigheter forteller bl.a. om aksjonen ledet av en tidligere general i den filippinske regjeringshæren.
De fattige er den arbeidende befolkninga
Allikevel er det gode grunner til å se bort fra forskjellene. De aller fleste hører hjemme blant de byfattige. De er den arbeidende befolkninga i Manila. Lønnsarbeidere, ”sjølsysselsatte” og andre som strever med å finne utkomme.
Arbeiderklassen i den filippinske hovedstaden frister lønnsnivå langt under grensa myndighetene sjøl ser på som ”anstendig familieinntekt» (Family Living Income). Den skal dekke grunnleggende behov og forutsetter inntekt på 993 pesos om dagen (ca. 130 kroner) . På samme tid er fagbevegelsen svak og i privat sektor er det bare 230.000 lønnsarbeidere (av totalt ca 19 millioner) som er omfattet av tariffavtaler. Derfor er den offentlig fastsatte minimumslønna viktig. Den fastsettes av egne regionale råd og i Manila er den satt til fattigslige 426 pesos. Ifølge stikkprøver Arbeids- og Sysselsetttingsdepartementet har foretatt unnlater dessuten 45% av arbeidsgiverne å betale lovbestemt minimumslønn. På samme tid er under 50% av arbeidsstyrken lønnsmottakere. Resten er ”sjølsysselsatte” eller ”ubetalte familiarbeidere”. Deres inntekt er enda lavere.
”På en god dag kan jeg tjene 200 pesos”, forteller Joel. Han er nabo av Maria – kvinna som ledsager oss i Silerio - og jeg treffer han i det vi besøker huset hun bor i. Han tilhører gruppa av sjølsysselsatte og lever av å selge solbriller og ødelagte gjenstander som han reparerer.
Det hører også med til bildet at 28% er rammet av arbeidsløshet eller undersysselsetting og at nesten 20 millioner i arbeidsfør alder ikke er regnet med i det hele tatt.
Fattigdommens uttrykk
Sjøl om myndighetene i fjor høst senka inntektsgrensa for å redusere andelen fattige i den offentlige statistikken kan de ikke skjule dem. Fattigdommen er åpenlys og setter sitt stempel på folkeflertallets liv.
Den antar ofte groteske former. Slik som i Baseco langs Manilabukta. Den lille bosettinga har 25.000 innbyggere som livnærer seg som sykkeldrosjesjåfører og jordbruksarbeidere. Livet deres er hardt og 3.000 unge menn har sett seg tvunget til å donere nyrer for å brødfø familiene sine! Organene deres ble solgt til rike kunder i de rike landene. ”Eksporten” ble forbudt i 2008, men mange mener at handelen fortsatt pågår.
Fattigfolk en torn i øyet for eliten
Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Den økonomiske og politiske sfæren er dominert av politiske klaner og maktfulle familiedynastier. Makten deres er tuftet på evnen til å fravriste staten privilegier og konsesjoner og på tette bånd til multinasjonale selskaper og ledende imperialistmakter. Først og fremst den gamle kolonimakta USA.
I den filippinske elitens verdensanskuelse er fattigfolk en torn i øyet. Sjøl om de skaper verdiene. I hovedstaden betraktes folkeflertallet som et hinder for utvikling.
Manila «the City of Man»
Under Marcosdikaturet var Imelda – presidentfrua med de mange skoene og den filippinske versjonen av Marie Antoinette – guvernør i Metro Manila. Hun erklærte hovedstaden som ”the City of Man” og hadde ambisjoner om å omskape byen til et senter for internasjonale konferanser og kongresser.
Men de fattige sto i veien.
Derfor sørget regimet for å sperre bosettingene deres inne bak gjerder og tjukke murer. Man kan ennå skimte sporene. Boområdene er lettere å få øye på fra lufta enn når man ferdes gatelangs. Bl.a. kan vi skue dem fra vinduene på Light Rail Trail- togene som beveger seg på høye pillarer over byen. Flere steder ble murene som ringet folket inne bemalt med palmer, papegøyer og vakre mennesker. De fortonte seg som Potemkins kulisser i manilask tapning. Som illusjoner oppløst i nye illusjoner.
Presidentparets ”visjoner” førte også til at titusener av hjem blei rasert langs paradeveien under Miss Universe arrangementet i 1974. Eller forut for president Fords besøk året etter. Og da IMF og Verdensbanken hadde sitt toppmøte på Filippinene i 1976.
Regimet utstedte også det notoriske Presidential Decree (PD) 772, som utlovte strenge straffer for alle som våget å bosette seg ’på andres grunn’.
Boligbygging skuebrød
Ideologisk hegemoni er limet i maktens legitimitet. Makthavere streber etter å framstå som ’hele samfunnets representant’. Derfor opptrer gulroten sammen med pisken.
I begynnelsen av 1970-årene opprettet myndighetene National Housing Authority og proklamerte storstilt satsing på bygging av husværer for de 30% fattigste. Men fra 1975 til -85 ledet programmet bare til 400 nye boliger i året! På hele Filippinene! Imelda Marcos’ favorittprosjekt; ”Urban Bliss”, produserte 2.500 leiligheter og krevde fjerning av flere ganger så mange squatter-hus. Vi besøkte Tondo i 1985 og passerte under de karakteristiske fireetasjers murhusene på høyden over den grå elendigheten. Følgesvennene trakk på skuldrene og erklærte at ”…de er alt for dyre for oss”. Boligene endte i hendene til diktaturets vasaller.
Det meste ved det gamle
Etter Marcos-regimets fall i 1986 forble det meste ved det gamle for Manilas fattige. Aksellerende urbanisering og mange år med økonomisk stagnasjon har på mange måter gjort situasjonen enda verre. Marcos beryktede presidentdekret ble faktisk tatt i bruk første gang i 1987 da ”heltinnen” fra EDSA-revolusjonen - Corazon Aquino - hadde flyttet inn i presidentpalasset og regjerte med vide fullmakter. Dekretet kom til å bestå i mange år.
De fattiges egen kamp
Marcos’ fall åpnet imidlertid et ’demokratisk spillerom’ som har ledet til sterkere organisering blant de byfattige. De har også vært i stand til å bygge allianser med forbundsfeller innafor kirka og i mediene og å knytte bånd til ikke-statlige organisasjoner og folkelige massebevegelser. Befolkninga i Silerio erfarte sin egen styrke da en talsmann for Catholic Bishops Conference (CBCP) sto fram og fordømte presidenten dagen etter overfallet. Han anklaget Noynoy Aquino for å ’ta mer hensyn til de rike enn de fattige’. CBCP er bisperådet i den mektige katolske kirka på Filippinene.
De fattiges egen kamp gir håp for framtida.
Regimets løsninger
Og allikevel… Enn så lenge smerter maktens pisk mer enn gulrota lindrer.
Programmer for å imøtekomme folkeflertallets behov eksisterer først og fremst på papiret. De er dessuten en forlengelse av Marcos’ politikk og har knapt annet å by enn det gamle diktaturet.
Ett av prosjektene går under navnet ”Community Mortgage Program”. Det innebærer at befolkninga i noen områder tilbys å kjøpe arealet bosettinga står på. Men overføring av eiendomsrett skal skje til markedspris og myndighetene er ikke villige til å ty til ekspropriering. Det tilbyr heller ikke noen form for subsidiering. Erfaringene tilsier at det bare er de best stilte delene av befolkninga i de aktuelle områdene som kan dra nytte av tilbudet. Eiendomsprisene i Manila er skyhøye. De fattigste blir derfor drevet bort. Programmet svarer til ’Area for Development Priority’ som ble iverksatt i 1970-årene og finansiert av Verdensbanken. Det smuldret opp i ingenting.
Retorikken speiler seg også i lovgivninga. ’Urban Development and Housing Act’ stiller angivelig strenge krav til rivninger og forflytting av den lokale befolkninga. Den forutsetter at bosettingene ligger i såkalte ”farlige områder” eller at det foreligger en rettsordre. Men nesten en million mennesker bor i «farlige områder. Og i Metro Manila sitter rettsordrene løst i slira. Befolkninga i Silerio er offer for en av dem. Rettsapparatet og lovgivninga er arena for eiendomsbesitterne. De eiendomsløse må fylle gatene eller bygge barrikader.
Lovbestemmelser sier også at de som rammes skal tilbys ”relokalisering”.
”Det skal bygges 140 leiligheter her…”, forteller Glacy idet vi befinner oss i utkanten av Silerio ”…men vi er 25.000 familier”.
I regelen er ”relokalisering” stort sett ensbetydende med forflytting til egne områder i andre provinser. Befolkninga ’dumpes’ 3-4 mil fra byen uten jobb- og inntektsmuligheter. Undersøkelser – bl.a. ei kartlegging gjort av to partier i den filippinske Kongressen - viser også at tjenester som helse og skole er svært dårlige. Ofte ikke-eksisterende. Ei utredning bestilt av innenriksdepartementet i 2011 peker på de samme problemene.
Men dersom familier velger å vende tilbake til byen fordi årsakene som drev dem dit fortsetter å bestå blir de stemplet som ”profesjonelle squattere”. Aquinos regjering har innledet en kampanje mot ”slike elementer”: Den har døpt programmet ”Nasjonal Kampanje mot profesjonelle squattere og squattersyndikater” og oppfordrerl lokale myndigheter til å trappe opp kampen mot dem.
Regimet erklærer kamp mot de fattigste. Grunnleggende rettigheter for de mange blir kriminalisert.
Voldelige forfølgelser og politiske drap
Fjoråret bød på store rivninger av bosettinger minst en gang i måneden. Ofte kom det til sammenstøt med innbyggerne. Som i Laperal i Makati City – det kommersielle senteret på Filippinene. 1000 lokale sikkerhetsvakter og åtte lastebiler fulle av væpna politi blei satt inn mot befolkninga. Tilsvarende skjedde i I San Juan, Mandaluyong, Navotas, Quezon City og andre steder. Lista over skadde og arresterte er lang.
Arnel Tolentino er ikke den første som blir drept i de fattiges kamp i de filippinske byene. I 2011 led fem ledere for organisasjoner av byfattige samme skjebne. De ble ofre for ’utenomrettslige drap’.
Under president Arroyo, som satt med makten i ni år, fant det sted over 1200 slike drap. Dessuten skjedde det mer enn to hundre forsvinninger. De aller fleste ofrene var aktivister og ledere i progressive masseorganisasjoner. Filippinene er blant verdens farligste land for journalister og fagforeningsaktivister. De væpnede styrkene og grupper de samarbeidet med sto bak. Hensikten var å svekke radikale krefter på den filippinske venstresida. Det skjedde i ly av Oplan Bantay Laya - regimets antiopprørsstrategi . Overgrepene møtte sterk kritikk internasjonalt.
Etter Aquinos maktovertaking er programmet for undertrykking av den revolusjonære bevegelsen døpt om til Oplan Bayanihan. Men essensen er den samme. Og drapene fortsetter. Inntil mars i år hadde slike henrettelser krevd mer en 78 liv. Det har knapt forekommet rettsforfølgelse av gjerningsmennene de siste 11 årene.
‘De fattige står i veien for utvikling’
I regimets propaganda blir de fattige og kreftene som støtter dem anklaget for å ‘stå i veien for utvikling’. Tesen har blitt et mantra i elitens kamp mot den progressive bevegelsen i sin alminnelighet.
Som alltid er det et spørsmål om utvikling for hvem?
I den filippinske hovedstaden er det først og fremst storstilte infrastrukturprosjekter og ambisjoner om å trekke til seg utenlandske investeringer som står i styringa for byplanlegging. Blant annet skal bosettinger som omfatter 250 hektar i Quezon City erstattes av ’Q.C. Central Business District’. Tanken er å gjøre området til et senter for internasjonale banker og multinasjonale selskaper. Bygging av veier og utviding av kommunikasjoner truer også mange boområder for fattige. Finansieringa av dem hviler på Private Public Partnership (PPP) - en av hjørnestolpene i Aquino-administrasjonens økonomiske politikk. Særlig utenlandsk kapital inviteres til å delta. Det betyr at de fattige utfordrer mektige aktører på både den hjemlige og den internasjonale scenen.
Den filippinske samfunnsordningas natur
Araneta-familien er blant de filippinske aktørene. Den er et av de mektigste familiedynastiene i landet og vokste fram som lojal støttespiller for den spanske kolonimakta på 1800-tallet. Da amerikanerne overtok i 1899 skiftet familien herrer. På samme måte evna den å tilpasse seg uavhengigheten i 1946.
Araneta-familien opptrer slik politiske klaner gjør det på Filippinene. Den økonomiske maktbasisen utnyttes til å erobre posisjoner i statsapparatet og den politiske makten anvendes til å fremme de økonomiske interressene. Systemet har gitt opphav til ‘parasittisk kapitalisme’. Eliten består av politiske klaner som tilriver seg rikdom i kraft av privilegier, monopoler og fortrinnsrett. De representerer en slags ‘rent seeking’- økonomi som borger for stagnasjon snarere enn utvikling. Systemet låser økonomien i stillstand og underutvikling og folkeflertallet i permanent fattigdom.
Max Roxas er ’den sterke mannen’ i Araneta- familien . Han var Aquinos visepresidentkandidat og er minister for transport og offentlige kommunikasjoner. Familien krever eiendomsretten til flere hundre hektar jord i squatter-bosettingene Tungkong Mangga og Pangarap i Caloocan City i Metro Manila. I det samme området planlegger regjeringa å bygge Metro Rail Trail 7 – ei storstilt satsing på offentlige kommunikasjoner. Familien kontrollerer også et stort eiendomsutviklingsselskap.
For presidenten er ikke Roxas mangl roller problematisk. Tvert om hevder Aquino at det er en bra ting: ”Da er han særlig interressert i å sette vår politikk ut i live”, sier han.
«Byutviklingsprosjekter» står i kø og varsler om større trusler mot de fattige i årene som kommer.
På papiret og i virkeligheten
I det jeg er på vei ut av Silerio blir jeg stående overfor Shoe Marts supermarked. Den skarpe grønnfargen som kler bygninga vekker assosiasjoner og trekker tråder 14 år tilbake i tid. Fra den gang jeg tilbragte fire uker hos bøndene på Hacienda Looc i Batangas.
Haciendaen ligger i et vakkert kystområde. I mer enn 100 år har 2.000 familier dyrket jorda på den 8.200 hektar store plantasjen. De var leilendinger og jordbruksarbeidere og ble gitt eiendomsrett til jordlotter under reformprogrammene iverksatt av Marcos og Corazon Aquino. Men på slutten av -90-tallet ble eiendomsbevisene deres kjent ugyldige og trukket tilbake. Store eiendomsselskaper hadde bestemt seg for å gjøre om plantasjen til eksklusivt turistsone og fikk støtte fra jordreformdepartementet og domstolene. På samme måte som bønder har blitt fratatt jord mange steder på den filippinske landsbygda. En av de drivende kreftene bak jordranet er Henrik Sy. Han er eieren av SM Development Corporation. Selskapet som også truer befolkninga i Silerio.
Men bøndene avfant seg ikke med maktens rett uten å gjøre motstand. Både i form av aksjoner rettet mot de nye ”eierne” og kamp på det politiske planet.
Jeg gjorde meg godt kjent på plantasjen i ukene jeg tilbragte der. I slutten av mars i år bragte filippinske aviser store annonser hvor SMDC tilbød tomter til salgs på haciendaen. Annonsene innholdt bilder. Husene jeg hadde lært å kjenne var borte. Det samme gjaldt rismarkene bøndene arbeidet på.
”Har de fjernet dem?”, spurte jeg Danilo Ramos. Han er generalsekretær i Kilusang Magbubkid ng Pilipinas – den største bondebevegelsen på Filippinene - og kjenner godt til haciendaen og bøndene der. ”Nei”, forklarte han, ” bøndene holder ut. Selskapet har bare retusjert dem bort på bildene”.
Det er lettere for makten å vinne samfunnskampen på papiret enn det er å gjøre det i den faktisk eksisterende virkeligheten. De fattige gir ikke slipp på sin rett.
«Oo, naman».
Jeg har spurt henne om hun kjenner stedet jeg er på vei til.
Den vevre kvinna peker over mot den andre sida av Sukat Avenue. Deretter griper hun tak i armen og drar meg av gårde gjennom den tette trafikken. I det jeg klatrer om bord i jeepneyen vinker hun den fremmede avgårde. «Hils dem fra meg!», roper hun. Alt mens navnet hennes blir borte i teppet av intens støy.
Navnet er så allikevel ikke viktig. Hun er av deres folk. De som holder til i Compound Silerio og de mange fattigstrøkene i Metro Manila.
«Derfor bygde vi barrikader»
Hilsninga er håndslag til befolkninga i Silerio. Til de 25.000 familiene som befolker bosettinga i San Isidoro i Parañaque, lengst sør i den filippinske hovedstaden. I går var det de som kjempet for sin rett til å leve i byen. Ansikt til ansikt med stat og kapital. Slik klassefellene deres slåss for den samme retten i mange deler av Metro Manila. De regner seg i millioner. Alt mens myndighetene betrakter dem som okkupanter og erklærer at de ikke hører hjemme i sin egen by.
”Vi visste hva som skulle skje”, sier Glacy. - Den unge kvinna er med i ledelsen for den lokale avdelinga av KADAMAY – en organisasjon av fattigfolk i filippinske byer. ”Politiet og våpnene deres taler alltid de mektiges språk”
”Derfor bygde vi barrikader”
Hun forteller at området de bor i eies av SM Development Corporation (SMDC). Selskapet er ett av de største eiendomsselskapene på Filippinene og har lagt sine egne planer for Silerio. Blant annet vil det bygge boligblokker på en stor del av arealet. I februar sendte ordføreren i Parañaque ut et varsel om rivning og i begynnelsen av mars raserte de markedet som innbyggerne sjøl har bygd opp. Over 30 utsalgssteder ble omgjort til masser av stein. ”De ødela forretningene våre fordi de ville kvitte seg med konkurransen”, forklarer Glacy. - De som står bak SMDC eier også Shoe Mart - en av de største dagligvarekjedene i landet. Det lokale supermarkedet deres ligger på den andre sida av gata utafor bosettinga. En rettsordre var også utstedt og sikkerhetsvakter i Shoe Mart varslet innbyggerne om den forestående aksjonen.
Voldsmakt og drap
Før natta slapp taket var beboerne på beina for å forsvare Silerio. Sjøl om de har vært vitne til hva som venter fattige som kjemper for hjemmene sine. Gang på gang har myndighetene satt inn voldsapparatet for å rive bosettinger og drive befolkninga bort. Dagen i går var intet unntak. To hundre politimenn. Alle tungt væpnet. Bildene som rullet over filippinske fjernsynsskjermer skildret brutaliteten. Batonger og tåregass og skarpe skudd. Politiets kuler krevde liv. Arnel Tolentino døde etter å ha blitt skutt gjennom hodet. Han var 21 år gammel og livnærte seg av å lage lamper som ble solgt på det egne markedet.
«Men vi tror at det er flere», sier Glacy. Hun geleider meg gjennom de trange stredene mens hun regner døde og sårede. «Arnel er ikke den eneste som ble drept. Vi så politiet bære vekk kropper. Det er flere foreldre som savner barna sine og minst ti av de sårede har skuddskader. 33 ‘av oss’ ble arrestert og fengsla. Og 36 ‘av oss’ er til behandling på sjukehus...Og enda er det mange flere, men de holder seg hjemme. De er redde for politiet» . - Hun regner opp sine egne. Alt mens fingrene gjør hakkende bevegelser som vil hun etse navnene deres inn i den kollektive erindringa.
”Vi var forberedt…», sier Glacy, og slår ut med armene ”…men at de skulle skyte for å drepe!». -
«De veit jo at vi ikke gir oss», kommenterer Maria. Hun har slått følge gjennom gatene og griper inn i samtalen. Maria er i 60-årene og har bodd her mer enn halve livet. «De forstår at våpenmakt er det eneste som kan drive oss bort».
Ordene faller i det vi støter på menneskene som har samlet seg utafor en av inngangene. ”Buroll”, hvisker Maria. ’Likvake’. - Familien til den drepte har invitert naboer og kjente og hilser oss velkommen. De byr riskake og cola i grønne plastglass. Den hvite kista er plassert inntil veggen i det trange rommet. Mora får så vidt plass ved siden av. I enda av rommet stiger en spinkel trapp opp i annen etasje. I de fattigslige rommene har familien levd sitt liv. Nå er de èn mindre.
”Først tok de levebrødet hans”, sier mora til Arnel. ”Nå har de tatt fra han livet også”
Flukten fra landsbygda og de fattige som blir ulovlige
Befolkninga i Silerio står midt oppe i en dramatisk kamp for liv og utkomme slik store deler av Manilas befolkning gjør det. Bare i løpet av de siste ukene har det kommet til sammenstøt mange steder i byen. I San Juan. I Makati. I Quezon City. Under president Aquino er fattigstrøkene i hovedstaden rammet av 56 rivninger. Mer enn 16.000 mennesker er kastet ut av hjemmene sine.
’Fordi de er okkupanter’, sier myndighetene. ’De har slått seg ned på andres eiendom’.
Men hvordan kan millioner av filippinere være okkupanter i sitt eget land?
Hvert år strømmer hundretusener av mennesker inn til de filippinske byene på jakt etter arbeid og overlevelse. De flykter fra fattigdommen på landsbygda der sju av ti filippinske bønder er uten egen jord og inntektsmulighetene er få.
Filippinene er blant landene i Sørøst-Asia med høyest urbaniseringstendens. Noen anslag sier at i 2035 vil byene romme 75% av befolkninga. Fødselstallene på landsbygda er vesentlig høyere enn i byene. Allikevel er landsbygdregionene med den høyeste fødselshyppigheten også de områdene som skilter med lavest befolkningsvekst.
I følge befolkningsundersøkelsen fra 2010 har folketallet i Metro Manilas vokst fra 9,9 til 11,8 millioner de siste ti årene. Lave inntekter og store fattigdomsproblemer går ikke i hop med skyhøyt prisnivå på eiendomsmarkedet. Derfor viser den samme undersøkelsen at det er folketallet i de såkalte squatter-bosettingene som øker mest. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe eller leie på det ordinære boligmarkedet. Innbyggerne blir ”ulovlige” når de slår seg ned der det er mulig å slå seg ned. Over 250.000 mennesker har reist ”hus” under broene i Metro Manila. 15% av bosettingene er lokalisert i såkalte ”faresoner”. Tett inntil jernbanespor og hovedveier og langs breddene av sterkt forurensa elver. I Tondo – det største slumområdet i Metro Manila – er innbyggertallet 65.000 per km2. Bydelen i Navotas er ett av de tettest befolkede områdene på kloden. Og menneskene som holder til der bor ikke i høyden. Ikke har barangayene deres navn heller. Slik distrikter i resten av landet har det. De regnes i nummer. Fra 1 til 263. Slik usynliggjøres livene til de mange.
Halvparten av befolkninga
Ifølge offentlig statistikk er det 550.000 familier (nesten 3,25 millioner mennesker) som bor på ”okkupert land” i Metro Manila. Andre kilder sier at andelen er betydelig høyere. En tysk forskningsrapport hevder at de i virkeligheten teller mer enn halvparten av befolkninga. ’ Myndighetene regner bare med de som eier husene’, sier Erhard Berner. Han er sosiolog og har forsket på livene til de ” byfattige” på Filippinene. -. ’Statistikken deres inkluderer ikke familiene som leier eller deler husvære’. De to siste gruppene utgjør minst halvparten av squatter befolkninga og er dessuten enda fattigere.
I den offentlige debatten på Filippinene brukes begreper som ”squatter”,” fattig” og ”slumbeboer” om hverandre. Det underslår nyanser. Blant dem finnes også grupper som hører hjemme i den filippinske middelklassen. Historia om kampen for squatter-befolkningas rettigheter forteller bl.a. om aksjonen ledet av en tidligere general i den filippinske regjeringshæren.
De fattige er den arbeidende befolkninga
Allikevel er det gode grunner til å se bort fra forskjellene. De aller fleste hører hjemme blant de byfattige. De er den arbeidende befolkninga i Manila. Lønnsarbeidere, ”sjølsysselsatte” og andre som strever med å finne utkomme.
Arbeiderklassen i den filippinske hovedstaden frister lønnsnivå langt under grensa myndighetene sjøl ser på som ”anstendig familieinntekt» (Family Living Income). Den skal dekke grunnleggende behov og forutsetter inntekt på 993 pesos om dagen (ca. 130 kroner) . På samme tid er fagbevegelsen svak og i privat sektor er det bare 230.000 lønnsarbeidere (av totalt ca 19 millioner) som er omfattet av tariffavtaler. Derfor er den offentlig fastsatte minimumslønna viktig. Den fastsettes av egne regionale råd og i Manila er den satt til fattigslige 426 pesos. Ifølge stikkprøver Arbeids- og Sysselsetttingsdepartementet har foretatt unnlater dessuten 45% av arbeidsgiverne å betale lovbestemt minimumslønn. På samme tid er under 50% av arbeidsstyrken lønnsmottakere. Resten er ”sjølsysselsatte” eller ”ubetalte familiarbeidere”. Deres inntekt er enda lavere.
”På en god dag kan jeg tjene 200 pesos”, forteller Joel. Han er nabo av Maria – kvinna som ledsager oss i Silerio - og jeg treffer han i det vi besøker huset hun bor i. Han tilhører gruppa av sjølsysselsatte og lever av å selge solbriller og ødelagte gjenstander som han reparerer.
Det hører også med til bildet at 28% er rammet av arbeidsløshet eller undersysselsetting og at nesten 20 millioner i arbeidsfør alder ikke er regnet med i det hele tatt.
Fattigdommens uttrykk
Sjøl om myndighetene i fjor høst senka inntektsgrensa for å redusere andelen fattige i den offentlige statistikken kan de ikke skjule dem. Fattigdommen er åpenlys og setter sitt stempel på folkeflertallets liv.
Den antar ofte groteske former. Slik som i Baseco langs Manilabukta. Den lille bosettinga har 25.000 innbyggere som livnærer seg som sykkeldrosjesjåfører og jordbruksarbeidere. Livet deres er hardt og 3.000 unge menn har sett seg tvunget til å donere nyrer for å brødfø familiene sine! Organene deres ble solgt til rike kunder i de rike landene. ”Eksporten” ble forbudt i 2008, men mange mener at handelen fortsatt pågår.
Fattigfolk en torn i øyet for eliten
Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Den økonomiske og politiske sfæren er dominert av politiske klaner og maktfulle familiedynastier. Makten deres er tuftet på evnen til å fravriste staten privilegier og konsesjoner og på tette bånd til multinasjonale selskaper og ledende imperialistmakter. Først og fremst den gamle kolonimakta USA.
I den filippinske elitens verdensanskuelse er fattigfolk en torn i øyet. Sjøl om de skaper verdiene. I hovedstaden betraktes folkeflertallet som et hinder for utvikling.
Manila «the City of Man»
Under Marcosdikaturet var Imelda – presidentfrua med de mange skoene og den filippinske versjonen av Marie Antoinette – guvernør i Metro Manila. Hun erklærte hovedstaden som ”the City of Man” og hadde ambisjoner om å omskape byen til et senter for internasjonale konferanser og kongresser.
Men de fattige sto i veien.
Derfor sørget regimet for å sperre bosettingene deres inne bak gjerder og tjukke murer. Man kan ennå skimte sporene. Boområdene er lettere å få øye på fra lufta enn når man ferdes gatelangs. Bl.a. kan vi skue dem fra vinduene på Light Rail Trail- togene som beveger seg på høye pillarer over byen. Flere steder ble murene som ringet folket inne bemalt med palmer, papegøyer og vakre mennesker. De fortonte seg som Potemkins kulisser i manilask tapning. Som illusjoner oppløst i nye illusjoner.
Presidentparets ”visjoner” førte også til at titusener av hjem blei rasert langs paradeveien under Miss Universe arrangementet i 1974. Eller forut for president Fords besøk året etter. Og da IMF og Verdensbanken hadde sitt toppmøte på Filippinene i 1976.
Regimet utstedte også det notoriske Presidential Decree (PD) 772, som utlovte strenge straffer for alle som våget å bosette seg ’på andres grunn’.
Boligbygging skuebrød
Ideologisk hegemoni er limet i maktens legitimitet. Makthavere streber etter å framstå som ’hele samfunnets representant’. Derfor opptrer gulroten sammen med pisken.
I begynnelsen av 1970-årene opprettet myndighetene National Housing Authority og proklamerte storstilt satsing på bygging av husværer for de 30% fattigste. Men fra 1975 til -85 ledet programmet bare til 400 nye boliger i året! På hele Filippinene! Imelda Marcos’ favorittprosjekt; ”Urban Bliss”, produserte 2.500 leiligheter og krevde fjerning av flere ganger så mange squatter-hus. Vi besøkte Tondo i 1985 og passerte under de karakteristiske fireetasjers murhusene på høyden over den grå elendigheten. Følgesvennene trakk på skuldrene og erklærte at ”…de er alt for dyre for oss”. Boligene endte i hendene til diktaturets vasaller.
Det meste ved det gamle
Etter Marcos-regimets fall i 1986 forble det meste ved det gamle for Manilas fattige. Aksellerende urbanisering og mange år med økonomisk stagnasjon har på mange måter gjort situasjonen enda verre. Marcos beryktede presidentdekret ble faktisk tatt i bruk første gang i 1987 da ”heltinnen” fra EDSA-revolusjonen - Corazon Aquino - hadde flyttet inn i presidentpalasset og regjerte med vide fullmakter. Dekretet kom til å bestå i mange år.
De fattiges egen kamp
Marcos’ fall åpnet imidlertid et ’demokratisk spillerom’ som har ledet til sterkere organisering blant de byfattige. De har også vært i stand til å bygge allianser med forbundsfeller innafor kirka og i mediene og å knytte bånd til ikke-statlige organisasjoner og folkelige massebevegelser. Befolkninga i Silerio erfarte sin egen styrke da en talsmann for Catholic Bishops Conference (CBCP) sto fram og fordømte presidenten dagen etter overfallet. Han anklaget Noynoy Aquino for å ’ta mer hensyn til de rike enn de fattige’. CBCP er bisperådet i den mektige katolske kirka på Filippinene.
De fattiges egen kamp gir håp for framtida.
Regimets løsninger
Og allikevel… Enn så lenge smerter maktens pisk mer enn gulrota lindrer.
Programmer for å imøtekomme folkeflertallets behov eksisterer først og fremst på papiret. De er dessuten en forlengelse av Marcos’ politikk og har knapt annet å by enn det gamle diktaturet.
Ett av prosjektene går under navnet ”Community Mortgage Program”. Det innebærer at befolkninga i noen områder tilbys å kjøpe arealet bosettinga står på. Men overføring av eiendomsrett skal skje til markedspris og myndighetene er ikke villige til å ty til ekspropriering. Det tilbyr heller ikke noen form for subsidiering. Erfaringene tilsier at det bare er de best stilte delene av befolkninga i de aktuelle områdene som kan dra nytte av tilbudet. Eiendomsprisene i Manila er skyhøye. De fattigste blir derfor drevet bort. Programmet svarer til ’Area for Development Priority’ som ble iverksatt i 1970-årene og finansiert av Verdensbanken. Det smuldret opp i ingenting.
Retorikken speiler seg også i lovgivninga. ’Urban Development and Housing Act’ stiller angivelig strenge krav til rivninger og forflytting av den lokale befolkninga. Den forutsetter at bosettingene ligger i såkalte ”farlige områder” eller at det foreligger en rettsordre. Men nesten en million mennesker bor i «farlige områder. Og i Metro Manila sitter rettsordrene løst i slira. Befolkninga i Silerio er offer for en av dem. Rettsapparatet og lovgivninga er arena for eiendomsbesitterne. De eiendomsløse må fylle gatene eller bygge barrikader.
Lovbestemmelser sier også at de som rammes skal tilbys ”relokalisering”.
”Det skal bygges 140 leiligheter her…”, forteller Glacy idet vi befinner oss i utkanten av Silerio ”…men vi er 25.000 familier”.
I regelen er ”relokalisering” stort sett ensbetydende med forflytting til egne områder i andre provinser. Befolkninga ’dumpes’ 3-4 mil fra byen uten jobb- og inntektsmuligheter. Undersøkelser – bl.a. ei kartlegging gjort av to partier i den filippinske Kongressen - viser også at tjenester som helse og skole er svært dårlige. Ofte ikke-eksisterende. Ei utredning bestilt av innenriksdepartementet i 2011 peker på de samme problemene.
Men dersom familier velger å vende tilbake til byen fordi årsakene som drev dem dit fortsetter å bestå blir de stemplet som ”profesjonelle squattere”. Aquinos regjering har innledet en kampanje mot ”slike elementer”: Den har døpt programmet ”Nasjonal Kampanje mot profesjonelle squattere og squattersyndikater” og oppfordrerl lokale myndigheter til å trappe opp kampen mot dem.
Regimet erklærer kamp mot de fattigste. Grunnleggende rettigheter for de mange blir kriminalisert.
Voldelige forfølgelser og politiske drap
Fjoråret bød på store rivninger av bosettinger minst en gang i måneden. Ofte kom det til sammenstøt med innbyggerne. Som i Laperal i Makati City – det kommersielle senteret på Filippinene. 1000 lokale sikkerhetsvakter og åtte lastebiler fulle av væpna politi blei satt inn mot befolkninga. Tilsvarende skjedde i I San Juan, Mandaluyong, Navotas, Quezon City og andre steder. Lista over skadde og arresterte er lang.
Arnel Tolentino er ikke den første som blir drept i de fattiges kamp i de filippinske byene. I 2011 led fem ledere for organisasjoner av byfattige samme skjebne. De ble ofre for ’utenomrettslige drap’.
Under president Arroyo, som satt med makten i ni år, fant det sted over 1200 slike drap. Dessuten skjedde det mer enn to hundre forsvinninger. De aller fleste ofrene var aktivister og ledere i progressive masseorganisasjoner. Filippinene er blant verdens farligste land for journalister og fagforeningsaktivister. De væpnede styrkene og grupper de samarbeidet med sto bak. Hensikten var å svekke radikale krefter på den filippinske venstresida. Det skjedde i ly av Oplan Bantay Laya - regimets antiopprørsstrategi . Overgrepene møtte sterk kritikk internasjonalt.
Etter Aquinos maktovertaking er programmet for undertrykking av den revolusjonære bevegelsen døpt om til Oplan Bayanihan. Men essensen er den samme. Og drapene fortsetter. Inntil mars i år hadde slike henrettelser krevd mer en 78 liv. Det har knapt forekommet rettsforfølgelse av gjerningsmennene de siste 11 årene.
‘De fattige står i veien for utvikling’
I regimets propaganda blir de fattige og kreftene som støtter dem anklaget for å ‘stå i veien for utvikling’. Tesen har blitt et mantra i elitens kamp mot den progressive bevegelsen i sin alminnelighet.
Som alltid er det et spørsmål om utvikling for hvem?
I den filippinske hovedstaden er det først og fremst storstilte infrastrukturprosjekter og ambisjoner om å trekke til seg utenlandske investeringer som står i styringa for byplanlegging. Blant annet skal bosettinger som omfatter 250 hektar i Quezon City erstattes av ’Q.C. Central Business District’. Tanken er å gjøre området til et senter for internasjonale banker og multinasjonale selskaper. Bygging av veier og utviding av kommunikasjoner truer også mange boområder for fattige. Finansieringa av dem hviler på Private Public Partnership (PPP) - en av hjørnestolpene i Aquino-administrasjonens økonomiske politikk. Særlig utenlandsk kapital inviteres til å delta. Det betyr at de fattige utfordrer mektige aktører på både den hjemlige og den internasjonale scenen.
Den filippinske samfunnsordningas natur
Araneta-familien er blant de filippinske aktørene. Den er et av de mektigste familiedynastiene i landet og vokste fram som lojal støttespiller for den spanske kolonimakta på 1800-tallet. Da amerikanerne overtok i 1899 skiftet familien herrer. På samme måte evna den å tilpasse seg uavhengigheten i 1946.
Araneta-familien opptrer slik politiske klaner gjør det på Filippinene. Den økonomiske maktbasisen utnyttes til å erobre posisjoner i statsapparatet og den politiske makten anvendes til å fremme de økonomiske interressene. Systemet har gitt opphav til ‘parasittisk kapitalisme’. Eliten består av politiske klaner som tilriver seg rikdom i kraft av privilegier, monopoler og fortrinnsrett. De representerer en slags ‘rent seeking’- økonomi som borger for stagnasjon snarere enn utvikling. Systemet låser økonomien i stillstand og underutvikling og folkeflertallet i permanent fattigdom.
Max Roxas er ’den sterke mannen’ i Araneta- familien . Han var Aquinos visepresidentkandidat og er minister for transport og offentlige kommunikasjoner. Familien krever eiendomsretten til flere hundre hektar jord i squatter-bosettingene Tungkong Mangga og Pangarap i Caloocan City i Metro Manila. I det samme området planlegger regjeringa å bygge Metro Rail Trail 7 – ei storstilt satsing på offentlige kommunikasjoner. Familien kontrollerer også et stort eiendomsutviklingsselskap.
For presidenten er ikke Roxas mangl roller problematisk. Tvert om hevder Aquino at det er en bra ting: ”Da er han særlig interressert i å sette vår politikk ut i live”, sier han.
«Byutviklingsprosjekter» står i kø og varsler om større trusler mot de fattige i årene som kommer.
På papiret og i virkeligheten
I det jeg er på vei ut av Silerio blir jeg stående overfor Shoe Marts supermarked. Den skarpe grønnfargen som kler bygninga vekker assosiasjoner og trekker tråder 14 år tilbake i tid. Fra den gang jeg tilbragte fire uker hos bøndene på Hacienda Looc i Batangas.
Haciendaen ligger i et vakkert kystområde. I mer enn 100 år har 2.000 familier dyrket jorda på den 8.200 hektar store plantasjen. De var leilendinger og jordbruksarbeidere og ble gitt eiendomsrett til jordlotter under reformprogrammene iverksatt av Marcos og Corazon Aquino. Men på slutten av -90-tallet ble eiendomsbevisene deres kjent ugyldige og trukket tilbake. Store eiendomsselskaper hadde bestemt seg for å gjøre om plantasjen til eksklusivt turistsone og fikk støtte fra jordreformdepartementet og domstolene. På samme måte som bønder har blitt fratatt jord mange steder på den filippinske landsbygda. En av de drivende kreftene bak jordranet er Henrik Sy. Han er eieren av SM Development Corporation. Selskapet som også truer befolkninga i Silerio.
Men bøndene avfant seg ikke med maktens rett uten å gjøre motstand. Både i form av aksjoner rettet mot de nye ”eierne” og kamp på det politiske planet.
Jeg gjorde meg godt kjent på plantasjen i ukene jeg tilbragte der. I slutten av mars i år bragte filippinske aviser store annonser hvor SMDC tilbød tomter til salgs på haciendaen. Annonsene innholdt bilder. Husene jeg hadde lært å kjenne var borte. Det samme gjaldt rismarkene bøndene arbeidet på.
”Har de fjernet dem?”, spurte jeg Danilo Ramos. Han er generalsekretær i Kilusang Magbubkid ng Pilipinas – den største bondebevegelsen på Filippinene - og kjenner godt til haciendaen og bøndene der. ”Nei”, forklarte han, ” bøndene holder ut. Selskapet har bare retusjert dem bort på bildene”.
Det er lettere for makten å vinne samfunnskampen på papiret enn det er å gjøre det i den faktisk eksisterende virkeligheten. De fattige gir ikke slipp på sin rett.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
