En svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste

 

Helseforetaksreformen fra 2002 skulle få fart på sykehusene. Nå ledes sykehusene hovedsakelig av ikke-medisinsk personell og drives etter markedsprinsipper. Konsulenttjenester kjøpes for milliarder av kroner årlig og ingen av landets helseforetak når sine budsjetter, de fleste har røde tall. Kutt og innsparinger preger styrearbeidet. Innsparingstiltakene går ut over både pasienter og ansatte, og rammer helse- og omsorgstjenestene i kommunene, særlig hjemmetjenesten.

Resultatet av en reform som ikke fungerte var å komme med enda en reform i 2012. Denne skulle gi økt innsats med bedre samhandling. Målet til samhandlingsreformen var å utvikle et helhetlig pasientforløp, der spesialisthelsetjenesten med sykehusene samarbeidet bedre med helsetjenestene i kommunene.

Men hjemmebaserte helsetjenester ble aldri rustet opp hverken med kompetanse eller penger til å ta imot de pasientene som i sterkt økende grad blir overført til primærhelsetjenesten fra sykehusene. I tillegg fører det økonomiske «straffesystemet» – hvor kommunen må betale bot til sykehusene for utskrivningsklare pasienter som de ikke har kapasitet til å ta imot, til et svarteperspill og manglende samarbeid mellom de to tjenestenivåene. I dette spillet utøver helseforetakene sin definisjonsmakt om hvilke pasienter som er utskrivningsklare uten hensyn til den enkelte kommunes økonomi og mottakskapasitet.

Denne utviklingen kan bare stanses dersom det tas et oppgjør mot helseforetaksmodellen. Dette oppgjøret og kampen pågår for fullt i dag, men så lenge vi har helseforetaksmodellen må vi ta kampen om økte ressurser til kommunene.

Hjemmetjenesten

Hjemmetjenesten utgjør størstedelen av primærhelsetjenesten og sammen med fastlegeordningen er dette grunnmuren i våre helse- og velferdstjenester der vi bor. Men dessverre står ikke ressursene i forhold til det store ansvaret som har blitt veltet over på helsepersonellet som jobber i kommunene. Alle ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene merker det økte arbeidspresset og ansvaret. Det er innenfor denne sektoren arbeidstakerne som oftest sliter med høyt sykefravær, og har deltid- og vikarutfordringer. Hjemmetjenesten er, sammen med størstedelen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, underbemanna, overkjørt og underfinansiert.

Andelen av befolkningen som har behov for et godt helse- og omsorgstilbud, vil av naturlige grunner øke med alderen. Man regner med en stor økning i demenssykdommer (over 100 000 på landsbasis) og dermed enda flere pårørendebelastninger. Avlastningstilbud i kommunene for pårørende blir viktigere og viktigere. Vi ser allerede En svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste at en svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste – det går på helsa løs både for pleiere og pasienter. På lang sikt vil det gradvis gå ut over vår felles velferd. De offentlige hjemmetjenestene vil tape kampen om helsepersonellet og vi vil ende opp med et todelt helsevesen der arbeiderklassen blir en dobbel taper – både som ansatt i sektoren og som bruker av tjenestene – og der de rikeste vil kunne betale seg ut av uføret.

Velferdsteknologi selges av private inn til kommunene som et verktøy for at mennesker som har behov for «omsorg» kan bli boende lengre i hjemmet. Administrasjonen i Nesodden kommune heier på dette som et fantastisk verktøy for effektivisering der kommunen kan spare mange penger. Brukerne av hjemmebaserte tjenester er imidlertid en sammensatt gruppe. For noen kan teknologi være et verktøy som gjør at hverdagen oppleves enklere, mens for andre er slik teknologi en utfordring. Ikke alle har familie og nettverk rundt seg, og om tilbudet av hjemmebaserte tjenester reduseres, vil noen kunne føle seg mer isolert, utrygg og alene. Innsparingstiltak som nedbemanning lar seg vanskelig reversere. En stor medisindispenser som spytter ut dagens doseringer kan ikke erstatte det lille øyeblikket ved kjøkkenbenken med øyekontakt og småsnakk mens man hjelper til med medisinen. Velferdsteknologi må derfor være valgfritt, et supplement og ikke en erstatning for menneskelig omsorg.

Ambisjonen om at eldre skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, må ikke brukes som sparetiltak og unnskyldning for å kutte ned på bemanningen, for ikke å opprette nok plasser på sykehjem eller andre institusjoner, inkludert omsorgsboliger med heldøgns bemanning. Rødt vil arbeide for at alle skal få et fullverdig helsetilbud og mulighet for omsorg både hjemme og på sykehjem når det er behov for det.

Rødt

Hanne Pernille Ryel

Nå trengs krisegrep mot økte forskjeller

 

Dette er ikke riktig tidspunkt å sette søkelys på kostnadsbesparelse på sosiale tjenester. Mange foreldre i fattige barnefamilier har allerede søvnløse netter på tom mage, og det går på helsa løs. Nå kommer kulda snikende, strømregninga vil øke, og de fattige barna vil igjen sitte med boblejakka på mens de gjør lekser.

De økende prisene i dyrtiden treffer alle, men de treffer ulikt. For første gang på flere generasjoner opplever ikke flertallet i Norge økonomisk trygghet. Arbeidsfolk opplever at lønningene blir mindre verdt, for de med dårligst råd er utgiftene større enn inntekten, samtidig som de rikeste merker de økte prisene gjennom økt profitt.

Ifølge en undersøkelse for forskningsinstituttet Sifo er det 153.000 hushold som er svært hardt rammet i denne dyrtiden. En tredjedel av disse mottar full uføretrygd, og 12 prosent AAP. Antall hushold som har fått mat på matstasjon minst én gang har doblet seg siden juni/august 2022. Rundt 102.000 hushold har skaffet seg mat på denne måten. Ferske tall fra SSB viser at antall sosialhjelpsmottagere har økt med 9,8 %, og at det er flere personer som er i jobb og som samtidig mottar sosialhjelp enn tidligere. Uføretrygdens minstesats ligger på 250 000 kr og minsteytelser på trygd ligger på 200 000 kroner. Dette er langt under EUs fattigdomsgrense. Vesentlig økte strøm- og matpriser fører til flere nye brukere av sosiale tjenester. Det er vanskelig å tenke seg noe som er viktigere å ha på plass i husholdsøkonomien enn strøm, mat og boutgifter.

I de mest sårbare gruppene vil nærmest enhver prisøkning på disse områdene være reelt eller potensielt kritisk. For de som er hardest rammet er det et konstant dilemma om man skal varme opp hjemmet eller kjøpe mat. Dårlig råd fører også til at det sosiale livet begrenses, og den økonomiske situasjonen går ut over både den psykiske og fysiske helsen. Ferie, aktiviteter med barna, legetimer, tannlegebesøk, og kjøp av nødvendige medisiner og utstyr blir rett og slett for dyrt.

Terskelen for å søke om hjelp er høy

Det er et trangt nåløye for å få sosialstønad. Veiledende satser fra NAV til livsopphold for en enslig er 7550 kr i mnd. Barnefamilier får et barnetillegg. Dette er penger man faktisk sitter igjen med i lommeboka etter at godkjente utgifter er trukket ifra, som strøm, husleie, og forsikring. Livsopphold skal dekke mat, kommunikasjon, og forbruksartikler som klær, sko, såpe og alt annet. Sitter man igjen med et høyere beløp en satsene til livsopphold, har man ikke rett til hjelp. Bursdagsgaver til barna på Vipps inkluderes som inntekt. Verdier som hus, bil, og kjæledyr må selges før hjelpen kan gis. Denne regelen gjelder for alle som søker sosialhjelp, også for uføre på minstesats og minstepensjonister, som ved dette systemet ikke har muligheten til å spare opp en buffer til uforutsette hendelser og samtidig få hjelp til livsopphold, ekstra strøm- eller bostøtte.

Det kan oppleves krevende, håpløst og skambelagt å søke NAV, og stadig flere prøver å klare seg ved å søke til et alternativt hjelpetiltak som frivilligheten, der ingen stiller spørsmål om noe, der får du bare hjelp.

Skam, stigma og fordommer

NAV fanger ikke opp alle som har gitt opp å søke om sosialhjelp på grunn av gjentatte avslag, fordi de kanskje tjente 100 kroner for mye, eller stiller seg i matkø for å slippe å vrenge hele livet på vrangen. Tall som presenteres fra NAV gir derfor ikke et riktig bilde over nyfattige i Nesodden kommune, og speiler ikke behovet for hjelp. Mangelen på rimelige botilbud fra kommunen og høye bokostnader på Nesodden kan føre til ustabile boforhold som skaper utrygghet spesielt for barna som risikerer å måtte skifte skole, splitte familien, miste venner og viktig nettverk i nærmiljøet, eller måtte flytte ut av kommunen. Fattigdom er et samfunnsproblem som fremdeles stigmatiseres. Ingen ønsker frivillig å måtte vise en haug med dokumentasjon og kvitteringer, selge alt de eier og miste muligheten til å spare. Velferdsstaten må stille opp når vi trenger den. Økonomisk veiledning fra NAV hjelper lite når ytelsene fra staten ikke er nok til å leve av. 

Det er opp til Nesodden kommune å bestemme satsene på sosialhjelp. Rødt mener satsene må økes, og at det må være rom for å yte mer skjønn i denne dyrtiden vi står midt oppe i.

Rødt

Hanne Pernille Ryel

Hva slags utvikling ønsker Rødt for Nesodden?

 

Neste periode kan bli avgjørende for Nesoddens framtid som grønn kommune. Innbyggerne vil vite partienes planer for kommunen, spesielt når det gjelder utbygging.

Det er flere momenter som er viktige å ta hensyn til når man tenker på steds- og samfunnsutvikling. Vi kan begynne med det viktigste. Vi som kommune må gjøre et solid samfunnsplanleggingsarbeid. Vi må vite hvor stor befolkningsvekst kommunens infrastruktur kan tåle uten å forringe alle de stedskvalitetene vi ønsker å ta vare på. Dette handler like mye om skole-, barnehage-, og omsorgsplasser, som vannkapasitet, veinett og gang- og sykkelveier med mer. I dag gjøres dette på et teoretisk nivå (i diverse kommuneplaner), mens i praksis styres utbyggingstakten av utbyggernes økonomiske muskler.

Rødt ønsker videre at utviklingen skal respektere Nesoddens stedsidentitet og karakter. Vi ønsker ikke en stor fortetting på Tangen/Oksval og Fagerstrand som gir et trangt bypreg. Vi vil verne om grønne korridorer, hundremeterskoger og viktige trær i nærmiljøet. Dette innebærer en mer beskjeden utbyggingstakt enn i dag.

Samtidig er Nesodden en grendekommune, derfor ønsker vi at også grendene skal ha sine samlingssted med grunnleggende servicetilbud som butikk, frisør, legesenter, cafe/bakeri og annen lokal næring. I tillegg ønsker vi utbyggingsprosjekter som tar hensyn til estetikk, bomiljø og natur og som avsetter en viss prosent av boligmassen til boliger med sosial profil.

Dette er ikke noe man kan forvente at en utbygger skal ta initiativ til uoppfordret. Utbyggerne ønsker maks profitt, det er ikke vanskelig å forstå. Dette er politikernes oppgave under reguleringsprosessen. Mange opplever også at nybygg, og spesielt leilighetskomplekser har en arkitektonisk utforming som er fremmed, invaderende og dyster. Som følge av det har det oppstått en konflikt mellom tradisjonell og modernistisk arkitektur som jeg synes er uheldig. For i realiteten handler det ikke først og fremst om tradisjonell versus modernistisk arkitektur. Men heller om god versus dårlig arkitektur. Det vil si motsetningen mellom arkitektoniske former som er inviterende, varme, overraskende og fantasifulle versus de som er kalde, harde og «menneskefiendtlige». Det handler om at arkitektur må respektere omkringliggende bebyggelse og integreres på en fin måte i miljøet. At arkitektur ikke bare gjelder det enkelte bygget, men også rommet det skaper i relasjon til de andre legemer i landskapet. En bygning er ikke bare en bolig eller et næringslokale, den kommuniserer med alle som bor og ferdes der. Arkitektur avspeiler veldig mye i samfunnet, ikke minst maktstrukturer. Hvor mye lys og skygge en bygning medfører, hvem bor på skyggesiden? Hvem får utsikten og hvem mister utsikten. Arkitektur og utbyggingsstruktur kan forsterke skiller i samfunnet like mye som de kan utjevne.

Til syvende og sist er det opp til oss innbyggerne og politikerne å styre utviklingen i den retningen som vi synes er den beste. Derfor jobber Rødt for at reguleringsplaner skal ha gode, tydelige og hensiktsmessige bestemmelser. Rødt har mange ganger etterlyst klarere kriterier til estetikk, materialbruk, og andre kvaliteter.

I denne kommunestyreperioden har Rødt foreslått:

• at rekkefølgebestemmelser som sikrer nødvendig infrastruktur før et utbyggingsprosjekt, skal være ufravikelige

• makshøyder i flere område- og reguleringsplaner

• færre etasjer i blokkleilighets-komplekser

• å avsette en viss prosent av boligmasse til sosiale boliger

• at uteoppholdsareal til skolene skal være på minst 25m2

• at kommunen skal utarbeide klarere kriterier til estetikk

• at alle store byggeprosjekter avsetter nok areal til næring

Vi vil fortsette også i neste periode å arbeide for at Nesoddens skal utvikles til en moderne kommune med god arkitektur, vakker natur og levende grender.

Rødt

Olga Papalexiou

Luftige løfter alene bringer ikke penger i kassa . Av og til må man slå i bordet

 

Partiløftene foran årets kommunevalg er mange: svømmebasseng på Tangen, Kulturlåve, gang- og sykkelveier m.m. 

Både befolkning og politikere (innklusive Rødt) hadde synes dette var fint.

Men akkurat som kulturhuset i tidligere valgkamper, flagrer dette valgløfte i det blå av en enkelt grunn. Kommunen har ikke penger til å bygge eller vedlikeholde. Nedslitte skoler og sykehjem må ordnes først. Underbemannede barnehager, hjemmetjenester osv trenger sårt flere stillinger. Uten økning i kommunens inntekter blir disse løftene tomme ord.

Norge er et styrtrikt land, så det skulle egentlig ikke by på noen økonomisk utfordring å skaffe et skikkelig basseng, eller en kulturlåve til 20 000 innbyggere. Problemet er fordelingen av pengene. Mens privat forbruk (for de rikeste) går til himmels og statlige inntekter øker, strever kommunene med å klare utgiftene til oppgaver som for få år siden var en selvfølge.

Arbeide for økte kommunale inntekter

Hvis vi skal få til svømmebasseng og kulturlåve må vi altså se på muligheten for å øke kommunens inntekter. Av innbetalt skatt fra innbyggere på Nesodden i 2022 beholdt kommunekassa bare en liten prosentandel. Det meste går rett i statskassa. I forbindelse med siste spareplan (kalt omstilling) fremmet Rødt følgende forslag:

«De økonomiske utfordringene søkes først og fremst løst ved at kommunen får beholde mere av skattepengene. Kommunestyret ber om sak knyttet til skatteøre, kostnader til strøm og andre kostnader som det er naturlig for kommunen å be om statlig støtte til.» Forslaget fikk kun Rødts stemmer og en fra Venstre.

Selv når kommunen får overført oppgaver fra staten uten å få tilstrekkelig finansiering, ønsker ikke flertallet å ta tak i dette finansieringsspørsmålet. Kommunestyret nøler med å slå i bordet.

Følgene av en stadig strammere kommuneøkonomi er at kommunen blir nødt til å utsette sårt tiltrengte investeringer. I sommer vedtok kommunestyret utsettelse av blant annet oppussing av Alvern ungdomsskole, prosjektering av omsorgsboliger på Fagerstrand. Likevel prøver mange av de partiene som godtar økende kommunal fattigdom, å framstå som forkjempere for både svømmebasseng, kulturlåve, skolefornying og «verdig eldreomsorg».

I Rødt er det samsvar mellom hva vi krever i kommunestyret og hva vi foreslår på Stortinget. I Rødt sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2023 lå det inne 13,2 millioner til Nesodden i økte kommunale inntekter, i tillegg til at en god del enkelttiltak, som prisregulering av strøm, som vil avlaste kommuneøkonomien.. (https://roedt.no/budsjett2023)

Få andre partier sier noe om hvor de skal hente pengene fra. Blodtappingen av kommunene fortsetter, mens luftige løfter flagrer i det blå! På sikt kan velferdssystemet vakle. Noen later som dette skjer nærmest som en lovmessighet. Rødt vet at dette handler om en kamp om fordeling av midlene. Rødt tar opp kampen for en mer robust kommune. Med bred støtte skal vi klare å stå løpet ut.

Rødt

Olga Papalexiou

Geir Christensen

Blir det arbeidsplasser og næring på Nesodden?

 

 

 

Ved Sunnås utlyses tomannsboliger til mellom 14,6 og 16,8 millioner. Når Sunnås i sin tid solgte deler av sin tomt ønsket de omregulering til boligformål. De ønsket best mulig pris for å finansiere nybygging av sykehuset. Rødt foreslo å regulere til (helse)næring. Det fikk ikke støtte. Nå jobbes det med en helsenæringsklynge knyttet til Sunnås. Men det finnes ikke næringstomter. Næringstomter er den store utfordringen i følge Nesodden næringsråd. Å styre tomter til næring (eller billige boliger) når slikt som dette gir grunneiere og utbyggere minst 4 ganger så stor fortjeneste er ikke lett.

Vårt lille vakre Nesodden er selvsagt attraktivt i eiendomsmarkedet; utbyggerne står i kø. Disse ønsker å bygge og selge med en hensikt: Størst mulig fortjeneste. Du kan være sikker på at de ikke tar sikte på å bevare Nesoddens sjel (Rødts motto i valgkampen)! Slik fremmer de dyre boliger til allerede velstående i Oslo-området. Dette ser ut til å bli resultatet nesten uansett hva kommunestyret har vedtatt. Dessverre mangler kommunen både ny næring og billigere boliger. 

Ny eksempler på nedprioritering av næring og dermed arbeidsplasser, finner vi på Spro og Fagerstrand.

I første byggetrinn på Spro er utbygger nå fritatt for å bygge for næring. På Fagerstrands sjøside snakker mange partier om næring. Når vi kommer til realitetene er det kun Rødt som har fremmet forslag om dette til planprogrammet:

«Det skal ligge rekkefølgebestemmelser for strandpromenade med kyststi, friområder med aktivitetstilbud, samt næring og grønn korridor, før utbyggingen starter.»

I tillegg til Rødt fikk dette forslaget bare 1 stemme fra Venstre. AP som snakker høyt og detaljert om næring stemte mot. Vi finner ikke APforslag som låser tomter til næring.

Tangen sentrum

På Tangen bygges det for butikker i første etasje og resten boliger. Mange snakker om jobbhotell (Sted du kan leie deg inn for å ha et felleskap å jobbe i uten å måtte reise hver dag til Oslo). Rødt sine forslag om å regulere mere enn 1. etasje til næring på Trekantomta og på Tangentoppen ble nedstemt. Nå kommer to tomter i områdeplan for Tangen sentrum. Når Rødt tok opp behovet for mere næring fikk vi ingen støtte.

Vi mener at kommunestyret mangler politikere som tør å se utbyggerne i øya og si: Selv om fortjenesten deres blir mindre, velger vi å stå på innbyggernes side. Det er befolkning her vi tar hensyn til. Det er viktigere å få en allsidig utvikling enn om f.eks Cirkel K tjener 400 eller 800 millioner på tomta. Vi lar oss ikke presse - slik bevarer vi nemlig Nesoddens sjel!

Rødt

Toni Sundaune
Geir Christensen

Fjellstrand: Gang- og sykkelveier i det blå?

Etter stort engasjement fra Fjellstrandbeboere i mange år vedtok kommunestyret å starte prosjektering av gang- og sykkelveier langs alle tre veiene fra Fjellstrand. Etter en stund ble veien sørover strøket (mot Rødt sine stemmer), men de to siste (Ellingstad–Alvern og Fjellstrand skole–Kirkeåsen) har det blitt bevilget penger til. Vi har trodd at prosjektene var ferdigstilt og at prosjektene var oversendt fylket for å komme inn på prioriteringslista. Det

har vært mistenkelig stille lenge, så Rødt skrev til kommunedirektøren for å høre hvordan det ligger an.

Kommunedirektøren svarer:

«Ny gang- og sykkelvei langs fylkesvei 157 fra Ellingstad til Alværn. 

Det gjenstår å utarbeide planbeskrivelse, mens tekniske tegninger er godkjent.»

Vi forstår det slik at prosjekteringen er nesten ferdig. Vi fulgte opp med spørsmål og fikk vite fra ordfører at prosjektet kunne ferdigstilles i vinter.

Formelt sett er prosjektering og bygging langs fylkesveier fylkeskommunens ansvar. Reelt har få gang- og sykkelveier blitt bygget dersom ikke kommunen har stått for prosjekteringen og stått på for å få fylket til å bevilge penger.

Kommunedirektøren skriver i svaret sitt om sti på andre siden av Blekslitjernet som avlastning. Det er fint med sti, men det erstatter ikke gang og sykkelvei. 

«Gang- og sykkelvei langs fv. 1406 mellom Fjellstrand skole og Kirkeåsen.

Kommunen har med bistand fra konsulent kommet langt på vei med utarbeidelse av tekniske tegninger, men det er flere avklaringer som gjenstår og må godkjennes av fylkeskommunen. Deretter må neste kommunestyre avgjøre om kommunen skal gå videre i reguleringsprosessen eller kreve at fylkeskommunen gjør reguleringsarbeidet langs egen fylkesvei.»

Her gjenstår altså mer arbeid. Å ikke sluttføre prosjekteringen og deretter arbeide aktivt for å få fylkeskommunen til å avsette penger frykter vi betyr stopp. Rødt vil at kommunedirektøren kommer tilbake med sak dersom et vedtatt prosjekt ikke kan sluttføres uten ekstrabevilgninger.

Som i alle spørsmål er engasjerte beboere avgjørende for om vi kommer noen vei.