Wednesday, December 12, 2012

De ubesvarte spørsmålene

Ett år etter ordførervalget og fjerningen av retten til folkeavstemninger:
 
Demokrati betyr dirkete oversatt fra latin folkestyre. For noen av oss betyr det at det er folket/velgerne som skal bestemme. Vi som folkevalgte er bare velgernes redskap og kan aldri heve oss over velgernes dom.
For andre er ordet «demokrati» noe man pynter seg med i festtaler, men ellers i hverdagen ikke tar så nøye med hvordan man praktiserer. . Det er for eksempel vanlig å snakke om valg og folkeavstemninger som legaliseringsinstrumenter. Altså en måte å få legitimitet til beslutninger som økonomiske maktsentra eller politikere allerede har tatt i lukkede rom.
Ved kommunevalget for et år siden hadde vi folkeavstemning om ordfører. Christian Hintze Holm vant valget soleklart.
AP, H, Frp og V brukte sin makt til å sette ordførervalget til side å trumfe gjennom en annen ordfører. Ingen av disse har noen gang besvart spørsmålet om med hvilken rett de kan overprøve folket i valg. Heller ikke sier de hvorfor de vil nekte folket gjennom folkeavstemninger å bestemme der hvor det er tvil om politikerne er i takt med folkemeningen.
Skal folket ha makt må det ha innsyn i hvordan sine representanter tenker. Det krever at spørsmål blir besvart og besvart ærlig.Ingen av de som overprøvde velgerne har forklart hvorfor de mener å ha rett til å gjøre dette.
Først når de gjør det kan debatten om demokrati komme i gang. Først når den debatten er ført kan sårene som overgrepet mot velgerne i fjor skapte, begynne å leges.
Arne O Sørby (sist i AMTA 10/12) og Anita Mydland velger isteden å komme med sterke angrep på en av de som gir uttrykk for sinne mot overgrepet. Med slike angrep forsterker de sårene som Nesoddsamfunnet er påført.
Dere utfordres derfor også til å svare på det grunnleggende spørsmålet:
Har noen rett til å overprøve velgerne i valg og i tilfelle hvorfor og hvordan? Ordførerovergrepet vil ligge som en verkebyll helt til disse spørsmålene er godt besvart. 
Geir Christensen
Rødt
 
 

Saturday, December 8, 2012

Statlig og privat rikdom - kommunal fattigdom.

Nesodden kommune går med underskudd i 2012 og leverer et budsjett for 2013 som ikke er realistisk.
 
Hjemmetjenestene går 10 millioner i underskudd p.g.a. at det er flere som får hjemmesykepleie med mer, etter regler som kommunen er forpliktet til å følge.(Lovfestede rettigheter) Tilbudet er langt fra luksuriøst. Rådmannen plusser reelt på 3 stillinger i 2013 og håper det beste.
Boliger med bistand går med 4,5 millioner i underskudd i 2012 og rådmannen øker bemanningen med ett årsverk og håper det beste.
Sykehjemmet sprekker med 4,5 millioner pga flere innleggelser enn kommunen har planlagt, selv om vilkårene for å komme på sykehjem er vesentlig tøffere enn for få år siden.
 
Skole og barnehagesektoren sprekker, mest p.g.a. at de praktisk talt ikke har hatt vikarbudsjett. Rådmannen plusser på halvparten av sprekken i 2013 og håper det beste.
 
Miljøtiltak er strøket av dagsorden. De 250 tusen årlig til å sette kommunens egen klima og miljøplan ut i livet er borte. Midler til planlegging av gang- og sykkelveier ute, osv.
 
Vedlikehold av kommunale anlegg og boliger blir prioritert så lavt at vi kan se for oss voksende rehabiliteringsbehov. En nokså dum måte å «spare» på.
 
Kommunen prøver å kutte utgifter over alt hvor det går an for å komme i balanse, ofte med dumme virkninger. Å avslå helsetilbud helt til det blir så stor krise at kommunen må gå inn, fører ofte til at hjelpebehovet øker. Det blir å spare på kronene og la millionene fly.
 
Vil vi ha det slik, eller vil vi ha velferdstjenester hvor du kan få rimelig standard og rimelige vurderinger som tar vare på hele mennesker, ikke bare lovtolkninger slik at ikke noe overstiger minimumskravene? Dette handler debatten om kommune- og statsbudsjett om.
 
Ordfører Nina Sandberg jublet over at kommunen fikk økt sine inntekter med ca 50 millioner fra 2012 til 2013 og lovpriser de rød-grønne for det. Men skraper vi bak de store talls lov og ser på realitetene er det som følger:
-30 millioner er bare til dekning av lønns- og prisvekst. (Inflasjon)
-13 millioner går med til økt befolkning. (Hvis vi vokser med 1,25% som planlagt – mer vekst tar mer. Flere mennesker krever større budsjett hvis like mye velferd skal finnes pr. Innbygger)
-Realveksten er altså ca 7 millioner, og det skal dekke alle kostnader ved oppgaver som staten har overført fra statlig ansvar til kommunen.
 
Bare samhandlings-reformen betyr store direkte kostnader for kommunen som er «lovet» fullfinansiert, men som sprekker allerede år en. I tillegg kommer en rekke indirekte kostnader som følge av at spesialisthelsetjenesten avvikler tilbud. I tillegg vokser kostnadene på gamle reformer enda. En stor del av kostnadsveksten i helseområdet kan tilskrives oppgaver kommunene har fått tilført fra staten. Langt mer enn de 7 millionene vi har som «realvekst» i budsjettet.
 
Rødt ønsker en tydelig melding fra Nesodden kommune til staten om at de oppgavene vi blir pålagt å overta fra staten blir fullfinansiert slik at vi kan opprettholde et forsvarlig nivå på velferdstjenestene og unngå den kommunale fattigdomsfella.
 
Så langt møter vi liten støtte i kommunestyret for dette. Det ser ut som høyrepartiene ønsker mindre kommunal velferd og i isteden erstatte det med private ordninger. Og at AP lokalt er så nesegrus i sin støtte til den «rød-grønne»regjeringen sin høyrepolitikk at de er villig til å ta jobben som kuttister. For en bedriftsøkonom vil jo velferd alltid være«unødige» utgifter.
 
Geir Christensen
Rødt

Thursday, December 6, 2012

Løesfeltet og kommunalt vedlikehold

Forfallet på de kommunale boligene på Løes-feltet har blitt kommentert av mange. Hvorfor kommunen ikke pusser opp og vedlikeholder til akseptabel standard er vanskelig å forstå. Så vidt jeg vet har kommunen et overskudd på sine boliger på ca 4,4 millioner årlig. Dette overskuddet brukes ikke til å holde boligene i orden, men går inn i kommunens vanlige driftsbudsjett. Forslag fra SV og Rødt om å bruke overskuddet på kommunale boliger til vedlikehold ble nedstemt i kommunestyret tidligere i høst.
Rådmannen har i sitt budsjett avsatt sedvanlig sum til vedlikehold og ekstraordinært en million til oppussing av to boliger. Ingen satsing som kan få opp standaren på et akseptabelt nivå generelt og på lang sikt. Rødt foreslår en million ekstra til vedlikehold av kommunale boliger årlig, slik at kommunen etter hvert kan øke standaren. Heller ikke dette ser ut til å få noen særlig støtte.
Forfalne kommunale leiligheter ser altså ut til å bli politisk støttet av et solid flertall med AP og Høyre i spissen.
 
Geir Christensen
Rødt

Tuesday, November 27, 2012

Et spark bak til småbarnsforeldre

Etter at Høyre og AP trumfet gjennom nedleggelse av Blomsterveien barnehage har begge partiene hatt behov for å gi inntrykk av å være opptatt av å skaffe barnehageplasser til de mange i som står i barnehagekø. Elmenhorst sa i AMTA 18/9 at Høyre vil "ta tak" "sjekke behov" og "finne gode løsninger" . Rett etterpå var Henrik Thune ute i AMTA og meldte at AP er svært oppsatt på å finne løsninger slik at alle ettåringer får plass.

Rødt fremmet interpellasjon om å gjennåpne Blomsterveien i oktober. Både Høyre og AP stemte mot. Nå foreligger budsjettforslagene for de to partiene. Ingen av dem har en krone ekstra til å skaffe plasser. Ingen nye barnehageplasser er planlagt åpnet før i 2015. De neste to årene vil det altså bli vanskeligere å få barnehageplass ettersom tilbudet står stille og antallet barn vokser med tilflyttingen til Nesodden. I 2015 vil nye avdelinger på Sunhagen ta unna for befolkningsveksten, men ikke mer, etter rådmannens forslag

De to partiene, som har flertall i kommunestyret snakker altså ikke sant når de sier de vil løse løse problemene til de som står i barnehagekø. Vedtaket om at det er en målsetting at alle barn skal få plass fra fylte ett år er ikke verdt papiret det er skrevet på så lenge disse to partiene regjerer sammen.

Hvorfor er det for mye å forvente at du får barnehageplass når du trenger det?
Geir Christensen
Rødt

Thursday, November 22, 2012

Det er helt stille

Her er Mads  Gilberg sin nattlige rapport fra Gaza:

Klokka passerte akkurat midnatt, døgnet etter våpenhvilen trådte I kraft.

En hane galer. Den gir seg ikke. Kanskje den er døgnvill? Etter ukelang, tung bombing er de fleste biologiske alarmsystemene i ulage. Kanskje denne nattas uvirkelige stillhet forvirrer hanens klokke?

Jeg kjenner stillheten som en svalende bris, et lindrende pust av lettelse. Kroppen har roet seg og adrenalinet har trukket seg tilbake til sitt vante lager i binyrene.

Nå sover kanskje alle? Alle Gazas barn med skrekkbildene og de uforståelige lydene etset inn i hver sansende celle, kanskje for alltid. Alle kvinnene med hjerter fylte av angst for sine, elle de nye enkene og de barnløse, mødrene til de 43 drepte barn og unge. Kanskje sovner også de over 400 skadde barna, de på sykehusenes overfylte sovesaler og de som er sendt hjem fordi det ikke var plass. Kanskje sovner de fra smerte og kvalme, fra angsten og gråten. Med halvåpne munner, på barns vis, slik våre trygge unger sover når vi ser til dem i våre stille netter.

Kanskje sover de utmatta ambulansearbeiderne og de unge frivillige som med dødsforakt kjørte ambulansene inn mot ruinene før støvet fra bombeeksplosjonene hadde lagt seg. De erfarne og uerfarne, som bar det de kunne finne av de 165 drepte menneskene, noen uten hode, armer og bein, noen forkullet, stivnet i groteske positurer, noen knapt pustende i livets siste minutter. Kanskje sover de nå, disse fryktløse livredderne, kanskje har de hengt av seg de blodstenkte uniformene og tatt på seg en nyvasket, duftende fotsid arabisk nattkjole i krisp, hvit bomull og lagt seg tett inntil sin ektefelle som knapt har pustet ett rolig åndedrag på en uke, fylt av angst for å miste. Kanskje har de sunket ned i den dypeste søvnens barmhjertige glemsel, uten marerittbildene – og lydene.

Jeg lytter igjen. Jeg hører ingen droner. Vepsen med det onde, blinde øyet har landet. Jeg hører ingen lyder. Ingen! Ingen ambulansesirener. Ingen høye rop. Ingen voldsomme drønn. Ingen skrik. Det drypper stillhet. Slik stillhet som Ole Lukkøye kom med når han dryppet lunken melk i øynene våre da vi var små, dråper som fikk oss til å sovne, sa de voksne. Nå drypper stillheten fra Gazas nattehimmel, ikke drønn og død.

Jeg gikk en sein visitt på «Male Surgical Ward» i tredje etasje på Shifa for to timer siden sammen med dr. Awad, en erfaren kirurg og venn. Vi hilste på flere av de mange krigsskadde som fyller alle avdelingene på kirurgen. Rommene er overfylte av pasienter og familiemedlemmer som passer sine skadde, sover på golvet og hjelper så godt de kan. Det kan de.

Nimer (43) som lå på et tre-mannsrom med broren ved sin side. Familiens hus i Nasser-distriktet ble bombet. Fem familier med over 40 mennesker ble husløse. Flere ble skadet. Nimer fikk multiple splintskader i buken. En hastig laparatomi (bukåpning) reddet livet hans. Det kirurgiske teamet sydde splintenes bløende revner i lever, bukspyttkjertel og magesekk. Blødningene stoppet. Dren innlagt. Antibiotika og væske gitt. Anestesiteamet våkent tilstede på sin side, minutt for minutt

- Jeg har vondt, men jeg kan gå oppe nå,

Alhamdulillah, gudskjelov, sier han.

 - Jeg er veltrent siden jeg jobber som lærer på idrettsfag på Islamic University i Gaza City. Det hjelper med god fysikk.

- Men hvor skal dere bo nå? Spør jeg.

- Vi må bare ordne det. Nå bor vi hos slektninger. Vi må holde sammen, mer vet jeg ikke.

Han er stabil og afebril. Minimalt på drenene. Riktig prioritering. Rask, livreddende og vellykka kirurgi. Broren er bekymret.

- Han har mye vondt.

- Epidural? spør jeg dr. Awad.

- Vi har ikke mulighet. For liten kapasitet nå. Vi har heller ikke rukket å innføre det. Vi blir avbrutt av bombekampanjene og har nok med å overleve og ta vare på pasientene våre.

Vi går videre til Mahmod Foad Abo Zoor (17). Han ligger ved vinduet omgitt av to yngre fettere. Han ble truffet av splinter som rev opp deler av leveren og magesekken da familiens hus i Zeitun i utkanten av Gaza by ble bombet av israelske regjeringsstyrker. Fire familiemedlemmer ble drept, 24 skadd. Jeg har allerede rapportert om de fire alvorlig hodeskadde søsknene hans fra intensiv. Hanadi (12) og Foad (5) er evakuerte med ambulansebil sørover til Egypt, Fatima (11) er på avdelingen og Mohammed (8) er fortsatt på intensiv, i koma men ute av respirator.

- Jeg har vondt, men det går bra, sier han stille mens han ser på meg med et fast blikk. Brødrene trekker opp den tradisjonelle som er nattkjolen hans for å vise meg. Ham har en lang bandasje i midtlinja.

- Splintskader han også, sier dr. Awad - Venstre nyre ble fjernet og leverriftene sydd. Han kan reise hjem i morgen, det er fjerde postopeative dag.

Hva vet han og småbrødrene om søsknenes framtid – alle fire med alvorlige – tidels svært alvorlige – hodeskader? Hva vet han om bombene som traff hjemmet hans? Hva vet han om årsaken? Vet han at israelske generaler sa de skulle bombe Gaza - landet hans – «tilbake til middelalderen»? Vet han at Vestens regjeringer – også min regjering – hele tiden har ropt om «Israels rett til å forsvare seg»? Vet han at ingen har snakket om
hans og hele Abo Zoor-familiens rett til grunnleggende trygghet, beskyttelse og respekt? Vet han det? Vet han hvorfor huset hans ble bombet og familien nær utryddet?

Jeg orker ikke spørre.

Men dagen i dag var også en gledens dag. Nattas feiring av våpenhvilen fortsatte i dag, om enn i andre former. Gatene ble igjen fylt med mennesker, butikkene åpnet og markedene summet av travelhet. På ærverdige gamle Marna House der jeg nå har tatt losji er det en vakker hage-kafe. Den har vært tom, men i dag fyltes den raskt av unge og gamle palestinere. Samtalene gikk høylytt, vannpiperøyken lå tjukk som tåke. Latteren satt løst. -
Mabrok! hilste alle, gratulerer! – Hatta nasser, sa mange, det ble seier. Enorm lettelse også på sykehuset. Vi faller hverandre om halsen, kyssing og klemming på arabisk vis. Flokkene av hvileløse fotografer og TV-team er forduftet, fuglene fløyet til neste «hotspot», neste krig, katastrofe eller tragedie.

«Sov nu barn och sov soldater, vi er venner og kamerater», sang Monica Zetterlund. Jeg skrev det samme i januar 2009, for tre år siden. Jeg lengtet etter signaler om et felles grunnlag, noen menneskelige følelsen alle har, savn, redsel, omsorg, Midt-Østen-korrespondent Jørgen Lohne i Aftenposten hadde et oppslag i ettermiddag på aftenpostens.no under overskriften «Lettede israelske bakkesoldater drar hjem». Han intervjuer israelske reservesoldater som pakker sammen. – «Fint at det er over, selvsagt», sier sersjanten Eithan fra Tel Aviv, som ser frem til å komme hjem til familien og jobben som innkjøpssjef for et stort selskap. Men han presiserer at det her ikke er snakk om hva man personlig ønsker eller ikke ønsker, bare å gjøre sin plikt.

Kanskje
skulle flere snakke om hva man personlig ønsker når det stilles krav om å gå til krig? Kanskje skulle folkene snakke sammen, over hodet på politikerne og profitthungrige våpenprodusenter, når våpen skal brukes til ødeleggelse og død, til dødbringende angrep mot sivile samfunn? Snakke mer om politiske løsninger enn å adlyde orde.

Øyelokkene er tunge nå. Jeg sovner.

Takk for følge. Det var fint å få snakke til dere disse nettene. Så får dere ta mine små noter som det de er: Betraktninger og følelser i utkanten av lyskjeglen, i den ettertenksomme timen etter forferdelse og innsats. Ufiltrert og nakent. Men jeg fastholder dette: Det
finnes politiske løsninger. Vanviddet kan ikke fortsette. Det truer oss alle.

Gazas barn – alle Palestinas barn - kan ikke fortsatt bøte med blod, liv og framtid for at Israel skal ekspandere og holde et annet folk okkupert, under en militær og politisk jernhæl. Ingen barn, verken her eller i Israel eller i andre okkuperte konfliktområder i verden skal ha det slik Gazas barn har det og har hatt det i tiår på tiår.

Nå galer jaggu hanen igjen. Kanskje skal alt bli som før – stille netter og hanegal ved soloppgang. For alltid. Måtte Gazas hardt prøvde barn få oppleve akkurat det.
Gaza City, Gaza, okkupert Palestina, 23.11 2012 kl 01:11

Mads Gilbert

Monday, November 12, 2012

Boligsosial handlingslammelse

Kommunens boligsosiale handlingsplan er nå lagt ut til høring. Planen har mange gode beskrivelser av problemene på boligmarkedet. Men den er nesten uten handling. Kommunestyret sitter så fast i markedsliberalistisk tenking at all handling i forhold til å bygge rimelige boliger utenfor markedssystemet blir uforståelig.

Jeg kjøpte min første 4 roms borettslagsleilighet i 1973 for kr 30 000,- Det var nesten en halv årslønn for meg som var postbud. Dette var en leilighet bygget som en del av det boligsosiale handlingsprogrammet som fantes den gangen og gjorde det mulig for en enslig 21åring å handle seg en romslig leilighet. På 80tallet ble den sosiale boligbyggingen avskaffet og erstattet av et (u)fritt marked. Propagandaen for mere marked er som oftest at konkurranse gjør varer billigere. Nå ligger boligprisene for de billigste leilighetene på Nesodden på ca. 2 millioner, eller om lag 6 ganger årslønna for et postbud. Det (u)frie markedet har altså 12doblet inngangsbilletten til boligmarkedet. Resultatet er at minst et stort mindretall, muligens et flertall, av dagens unge aldri vil ha mulighet til å kjøpe sin egen bolig. Resultatet er at å bo har blitt den mest tyngende utgiften for folk flest og den absolutt største enkeltårsaken til fattigdom i vårt rike land.

Årsaken er ikke bygge kostnadene. Byggevareindeksen har ikke steget mer enn andre priser og lønningene til bygningsarbeidere har sakket akterut i lønnsgaloppen. Hvor ligger den voldsomme kostnadsveksten?

  • Tomtekostnadene har gått til himmels pga. tilflyttingspresset rundt Oslo og monopolsituasjonen til de store tomteeierne som kan styre markedet.
  • Spekulasjonsprofitt til utbyggere. Den ikke ukjente Gjeldsen sier offentlig at han forventer seg 40 % årlig avkastning på sine investeringer i eiendom.
  • Rentekostnadene. Bankene har fått rett til å flå de fattigste (usikre betalere) og selv fastsette rentenivå.
  • Offentlig skatter og avgifter. (Boliger innenfor husbankstandard var fritatt for skatt før men må nå betale 25 % moms)
Mye av dette er statlig politikk, men kommunen har faktisk et stort spillerom. Rødt sine forslag er:

  • Det lages program for å bygge 300 billige boliger utenfor markedet fram til 2020. Delvis som kommunale utleieboliger og delvis som husleieregulerte borettslag. Tildeling gjennom kommunen. Prisnivået må være slik at kommunalt ansatte på minstelønn med egenkapital på kr100 000,- kan kjøpe/leie og samtidig ha livsmidler i følge SIFOs normer.
  • Rådmannen bes legge fram forslag til pilotprosjekt ala Kløverveien med anslagsvis 50 boenheter våren 2013. Boligene beregnes ferdig i løpet av 2015.
  • Det bygges 100 trygdeboliger utenfor markedet fram til 2020. Kommunalt eide boliger og husleieregulerte borettslag, men alle styrt gjennom kommunal boligtildeling.
  • Rådmannen legger fram prosjekt om omsorgsboliger på Fagerstrand våren 2013. Boligene planlegges ferdig i 2015.
  • Planlegging av boliger for autister på E-verkstomta starter umiddelbart. Skoklefallåsen stilles i bero.
  • Øvrige særlige behov for omsorgsboliger utredes i løpet av 2013.
Er det politisk vilje til å gjøre noe med boligprisene?

Geir Christensen Rødt

Monday, October 29, 2012

Legevaktvegring - hvorfor?

En utfordring til Christian Hintze Holm
 
Kommunestyret stemte, med stemmene til AP,H og SV, ned forslaget fra Rødt, KrF, V, Frp og MDG om at:
Nesodden kommunestyre har som målsetting å etablere på Nesodden:
- døgnåpen legevakt.
- døgnåpent akuttilbud i henhold til føringene i samhandlings reformen. Tiltaket samlokaliseres og integreres med den lokale legevakten.

I isteden ble det vedtatt å utrede dette spørsmålet som en av flere mulige løsninger. Når vi kjenner kommunestyrets motvilje over år mot oppretting av lokal døgnlegevakt, vet vi hva ytterligere utredninger betyr.
 
Debatten viste også svært tydelige vegring mot å hente legevakten hjem. Høyres gjentok snakket om det store problemet med å få leger til å jobbe legevakt. Argumentene om hvordan dette kan løses, som bl.a. Har stått her i AMTA, forholdt de seg ikke til. «Det gode tilbudet i Ski» ble gjentatt av Vestbye(AP). Men hun og AP var jo som vanlig veldig for legevakt unntatt når de stemte.
 
Argumentene om hvorfor det er både viktig og samfunnsmessig lønnsomt å ha legevakt på Nesodden er det mange som kan forklare etter personlige erfaringer at jeg ikke skal bruke spalteplass på det.
 
Argumentene mot, derimot, er det viktig å prøve å forstå. I motsetning til AP og Høyre kjenner jeg Christian Hintze Holm som en svært ærlig og ryddig politiker, og ber han derfor om å svare på på de synspunktene jeg legger fram nedenfor.
 
Argumentene mot
 
Hovedargumentet hans var før kommunestyremøtet at det kan være vanskelig å få leger nok til å gå i legevakt. Jeg argumenterte for at dette absolutt var et løsbart spørsmål i AMTA 17/8. Mener du fortsatt at dette ikke er løsbart?
 
I kommunestyremøtet tok du ikke opp denne hansken, men snakket i isteden om:
- At det kunne bli vanskeligere å få lege på Nesodden når vi bare hadde en lege på vakt.
Mitt svar: Med en lege på 18 000 mennesker skal det bli vanskeligere å få hjelp enn når du har 2 på over 100 000 som sogner til Ski i dag?
- At det kunne bli færre hjemmebesøk. Feks hvis legen var på Fagerstrand og du ringte fra Fjordvangen.
Mitt svar: Er dette verre enn når den ene Ski-legen er i ytre Enebakk og den andre ikke kan forlate legevaktkontoret i Ski? Avstandsproblematikken gjør at det blir lettere med hjemmebesøk med lokal legevakt.
- At det kunne bli mer transport da mye ikke kan ordnes på Nesodden.
Mitt svar: De som må til poliklinikk på Ski eller til A-hus må reise i dag også. Men alle de som bare trenger en legekonsultasjon – de trenger jo nettopp ikke å reise.
 
Fint om du forfølger logikken her å summerer opp om motargumentene er reelle og vektige?
 
Spørre A-hus om lov?
 
Det er grunn til å kommentere det litt underlige i flertallsvedtaket: «Kommunestyret ber rådmannen utrede mulighet til egen avtale og gå i dialog med A-hus vedrørende øyeblikkelig hjelp døgn på Nesodden?
 
Hvorfor skal det utredes muligheten for? Det er kommunestyret på Nesodden som har ansvaret for å etablere døgnåpent akuttilbud. Vi kan velge å gjøre det selv eller sammen med Follo kommunene et annet sted. Våre kommunestyreavgjørelser har ikke et foretak som A-hus rett til å overprøve. Det ville være et overgrep mot folkevalgte beslutninger. Derimot er både A-hus og Nesodden kommune forpliktet til å lage en avtale om grensesnittet mellom lokalt tilbud og A-hus.
 
Frykter Holm at A-hus vil misbruke sin makt til å prøve å presse Nesodden til et annet standpunkt enn det som er best for innbyggerne våre?
 
Geir Christensen
Rødt

Tuesday, October 16, 2012

Legevakt: Gjør mangel på leger døgnlegevakt umulig?

Christian Hinze Holm viser i AMTA 11. oktober til at mangel på leger som kan delta er den store hindringen for å få til døgnlegevakt på Nesodden.
 
Hva trenger vi?
 8 leger som jobber en hverdagskveld/natt hver annen uke og deler hver fjerde helg med en kollega skulle dekke behovet. Vi lever i et av landene med best legedekning i verden og i det området av landet som har mest leger. Å skaffe åtte leger til en legevakt-turnus høres på meg ut som en oppgave som man må være politiker for ikke å klare.
 
Helt problemløst er det imidlertid ikke. Det var problemer med den gamle legevakten og mange av fastlegene på Nesodden ønsker ikke å gå legevakt. En årsak er at nesten alle har fulle lister og lange arbeidsdager som det er. Skal det bli kapasitet så trenger vi altså flere fastleger. Vil Holm/SV være med å foreslå dette?
 
Mange fastleger ønsker ikke skift/nattarbeid. Som tillitsvalgt for skiftarbeidere i 30 år vet jeg mye om plagene ved nattarbeid og har i forhandlinger søkt å redusere/avskaffe dette. Men for argumentet om at det ikke går an å drive togtrafikk mellom 8 og 16 har jeg selvfølgelig måttet gi meg. Tilsvarende er det i helsesektoren. Alle fastleger har i sin arbeidsavtale med kommunen en plikt til å gå legevakt (unntatt de over 55 år og gravide/ammende). Holm forutsetter at så mange av våre 17 fastleger (+ nye stillinger) ikke vil respektere den avtalen de har, at det oppstår problemer. Jeg oppfatter våre leger som særdeles ansvarsbeviste. Vil Holm/SV i legevaktdebatten forutsette at fastlegene vil sabotere avtalen sin?
 
Skulle fastlegene ikke kunne dekke all legevakt, står det kommunen fritt å rekruttere legevaktleger fra de flere tusen legene på Østlandet. Ser Holm det som en så vanskelig oppgave å rekruttere leger at vi ikke skal prøve?
 
Øyeblikkelig hjelp
 
Som følge av samhandlingsreformen må Nesodden etablere en øyeblikkelig hjelp avdeling for noen pasientgrupper som trenger overvåking men ikke nødvendigvis sykehusinnleggelse. Nesodden utreder om vi skal ha denne avdelingen her i bygda eller sammen med de andre Follokummunene et annet sted. Etablerer vi dette på Nesodden kreves døgntilgang på leger. Å tenke kombinert her kan skaffe oss både øyeblikkelig hjelp og døgnlegevakt.
 
Start arbeidet:
 
For begge oppgavene trengs flere leger, sykepleiere og kontorhjelp samt undersøkelsesrom. Alt kan lokaliseres på Nesoddtunet. Forutsetningen er at kommunen aktivt jobber for å skaffe til veie de ressursene som trengs. Flere leger som vil jobbe turnus er tydeligvis den største utfordringen. Da må kommunestyret jobbe for det.
 
Følgende forslag fremmes:
  • Nesodden søker etter flere nye legestillinger
  • Nye stillinger og ny utlysing av gamle fastlegehjemler gjøres med forutsetning at turnus for øyeblikkelig hjelp/legevakt som forutsetning.
  • Det forhandles om avtaler både om øyeblikkelig hjelp og eventuelt støttefunksjoner for legevakt med A-hus parallelt.
  •  
Trenering?
 
Vi frykter at spørsmålet om utredning av øyeblikkelig hjelp bare fungerer som en måte å parkere legevaktspørsmålet til etter 2016. Dersom vi virkelig skal utnytte synergieffektene til å få til begge deler må vi vise vilje nå. Vi oppfordrere AMTAs lesere til å følge med på hvilke partier som jobber for lokal døgnlegevakt og hvilke som bruker alle slags unnskyldninger for å slippe.
 
Geir Christensen
Rødt

Saturday, September 29, 2012

Legevakt - hva er egentlig argumentene mot?

Til Amta 26/9 sier ordfører Sandberg: ”Et stort flertall i kommunestyret har, etter gjentatte avveiinger, kommet til at dagens legevaktordning alt i alt sikrer en kvalitet, kontinuitet og bredde i legevakttilbudet som innbyggerne trenger. Argumentene for å beholde den interkommunale legevakten handler ikke bare om at det er vanskelig å rekruttere leger til en lokal legevakt, eller at en egen legevakt blir veldig dyr om den skal erstatte legevakten på Ski. Pasientenes behov er andre og høyere i dag enn da vi hadde en lokal ordning.”
Mindretallet i kommunestyret har gjentatte ganger foreslått gjeninnføring av døgnkontinuerlig legevaktordning på Nesodden, men blitt nedstemt med vikarierende argumenter. Rødt har sammen med andre partier hatt flere underskriftskampanjer for kravet, og fått tusenvis av svar på at dette er noe Nesoddens befolkning vil ha tilbake! Intervjuet med Sandberg er en ny ansvarsfraskrivelse. Oppslaget på samme side i Amta, og en rekke liknende oppslag de siste årene, viser jo klart behovet. Med den nye samhandlingsreformen burde dette være på plass NÅ.
Spørsmål til Sandberg og/eller andre politikere som har trenert dette i årevis:
- Hvilke behov er det befolkningen har som vi ikke kan dekke gjennom lokal legevakt?
 
- Sammenlignbare kommuner som har egen legevakt bruker om lag 5 millioner på dette. Nesodden betaler over 3 millioner for legevakttjenestene på Ski. Er mellomlegget på knappe 2 millioner "veldig dyrt". Er det grunn nok til å gå mot? Må vi regne med større utgifter på Nesodden enn i sammenlignbare kommuner?
 
- Er ikke Nesodden kommune i stand til å skaffe kvalifiserte leger til en legevaktordning?
 
- Ser du/dere ikke at det viktigste behovet er å ha legevakt i nærheten? Det er svært mange som har store problemer med å komme seg til Ski på kvelds- og nattetid.
Vi vil ha døgnåpen legevaktsordning tilbake til Nesodden NÅ!

Rødt Nesodden
Eivnd Reiersen
Geir Christensen

Tuesday, September 25, 2012

Informasjon til innbyggerne eller hemmelige premisser?

Vi har fått henvendelse fra mange innbyggere som synes det er vanskelig å få ut informasjon fra kommunen. Å hindre folk tilgang til informasjon er en vanlig herkserteknikk som fratar mennesker muligheter til å bruke sine demokratiske rettigheter. (Hvordan diskuterer du med folk som vet noe du ikke får vite noe om)
Også for Rødt er det vanskelig å få ut informasjon fra kommunen. Et eksempel er de 13 spørsmålene vi stilte Rådmannen til boligsosial handlingsplan. F.eks spurte vi om hvordan rådmannen kom fram til at behovet for boliger til unge i etableringsfasen er ca 40 enheter? Dersom det er så få ungdommer som har vansker på boligmarkedet så har jo ikke kommunen så stor oppgave.
Vi fikk langt om lenge svar hvor rådmannen sier:
«Et tall bygget på de erfaringer og henvendelser boligkontoret har fått«
Lett oversatt så har Rådmannen tippet med utgangspunkt i hvor mange som har tråkket ned dørene i kommunen fordi de er i akutt krise. Det gjør det selvfølgelig mye lettere å hevde at rådmannens antakelse er alt for lav og at kommunen må tenke større i sitt boligsosiale arbeide.

Viktigere er reaksjonen fra Høyres Harald Tronvik på spørsmålene Rødt stilte: Han skriver til formannskapet (og AMTA):
«Selv om jeg har en viss forståelse for spørsmålene fra Rødt, så synes jeg de går langt ned i detaljer, særlig med tanke på at planen skal på høring. Et mere prinsipielt spørsmål er: hvor mye kan det enkelte medlem/enkelte parti pålegge rådmannen av ekstra arbeid før saken blir behandlet? Er det ikke formelt sett behandlingen i formannskapet, som avgjør hva man mener er nødvendig av ekstra arbeid/avklaringer?»Han tok saken opp i formanskapet og fikk lovnad fra ordfører om at spørsmålet skulle komme opp i formanskapsmøte.

Her ønsker altså Tronvik en regulering av hva slags informasjon det skal være mulig for partier eller enkeltmennesker å få. I formannskapet har Høyre og AP rent flertall. Skal de få rett til å nekte andre partier eller inbyggere informasjon de synes de trenger for å kunne diskutere/behandle en sak? Skal de gi seg selv myndighet til å beholde informasjon bak lukkede dører?

Rødt ønsker å styrke kommunens plikt til å gi informasjon og å svare på spørsmål fra alle innbyggere. Vi krever av formannskapet at de skjerper inn administrasjonens plikter etter offentlighetsloven samt utvikler en åpenhetskultur slik at alle innbyggere får mulighet til å delta i offentlig debatt og påvirke beslutningene. Det er en selvfølge at poitikere og publikum får svar på spørsmål i god tid før beslutninger taes, slik at grunnlaget for beslutningene blir best mulig. Vi må snu tendensen til mer lukkethet. Var det ikke noen som nylig snakket om mer åpenhet og mer demokrati?

Geir Christensen

Rødt

Friday, September 21, 2012

115 barn i barnehagekø: Hullete fikenblad fra Høyre

Nesodden har nå, straks etter opptaket , 115 barn i barnehagekø. Køen vil øke mye fram mot neste års opptak ettersom ca 20 barn fyller ett år hver måned.
Constanse Elmenhorst (H) skriver i AMTA 18/9 at det var enighet i kommunestyret om en målsetting om at alle barn skal få plass fra fylte ett år. Ingen barn kan tilbringe dagen blant målsettinger. Når Elmenhorst sammen med resten av Høyre og Arbeiderpartiet samtidig vedtok å legge ned Blomsterveien barnehage slik at kommunen så vidt har nok plasser til å oppfylle lovens minimumskrav så betyr abstrakte målsettinger lite.  
Elmenhorst skylder på at rådmannen hadde satt seg ut over kommunestyrets vedtak slik at videre drift ble vanskelig. Det blir sant i det øyeblikket Høyre får kommunestyret med på en kraftig reprimande til rådmannen. Den kommer nok ikke. Rådmannen kunne ikke gjøre noe slikt uten å være sikker på at et flertall i kommunestyret ville støtte ham. Han hadde ganske sikkert fått godkjenning fra ordfører Sandberg (AP) og varaordfører Gudmundsen (H) for dette løpet.
Høyre vil "ta tak" "sjekke behov" og "finne gode løsninger" Hva slags svada er dette?
Blomsterveien barnehage står tom. Den kan ta ca 20 barn så fort det blir ansatt personale. Den kan ombygges til å ta mange flere raskt. Elmenhorst er en dyktig fagperson som forstår hva det handler om. Jeg vil utfordre henne til å være med å fremme følgende interpellasjon i neste kommunestyremøte:
  1. Blomsterveien barnehage gjenåpnes så snart som mulig. Senest 1. januar
  2. Rådmannen legger fram prosjekt for utbygging av Blomsterveien barnehage så snart som mulig.
Høyre og AP prioriterte ikke å løse de vanskene familiene uten barnehageplass får. Elmenhorst kan ta kampen internt. Flertallet for nedleggelse var på to stemmer.
Geir Christensen
Rødt 
PS: Kommunen har stor mangel på førskolelærere. Det henger nøye sammen med at yrket er et lavtlønnsyrke som betales betydelig dårligere enn andre med tilsvarende lang utdannelse. (Kvinnelønn) Kommunestyret vedtok akkurat å ta 350000 av lønnsreserven for å øke sine egne godtgjørelser. Disse pengene kan vi godt omdisponeres til barnehagene for å skaffe nok kvalifisert personale.

Thursday, August 23, 2012

Å bo er en menneskerett

Rådmannen har lagt fram forslag til boligsosial handlingsplan, ett år forsinket. Handlingsplanen skal behandles av kommunestyret 6. september. Boligprisene, spesielt i pressområdene, er den største sosiale utfordringen vi har.
Hvordan en ung nyansatt barnehageassistent med mindre enn 300 000 kroner i årslønn skal klare å kjøpe seg en bolig på Nesodden, er blant de presserende spørsmålene kommunen skal svare på. I tillegg skal kommunen skaffe omsorgsboliger til mange grupper, og skaffe midler og bosted til de som økonomisk er ute av stand til å klare boligmarkedet.

Rødt mener rådmannen svarer uforpliktende på disse utfordringene. Det foreligger ikke en eneste klar målsetting om hva som skal bygges når. Ikke en eneste klar ansvarsangivelse i forhold til oppgavene kommunen har og ikke forslag om å bevilge en eneste krone til oppgaven. Derimot inneholder den en rekke “samordnings og utredningsforslag”.

Rødt ønsker en plan med klare standpunkter, ambisiøse målsettinger og konkrete, tidfestede tiltak. Vi vil gjerne ha hjelp til å utvikle dette. Her er noen av våre foreløpige forslag:

Utfordringen:
Prisnivået på boliger er kunstig høyt fordi styringen er overlatt private spekulanter som benytter markedskontroll til å ta monopolpriser. Prisene overskrider langt kostnadene med å bygge. De skyhøye prisene medfører at mange ikke klarer å etablere seg på boligmarkedet samt at de fleste blir gjeldsslaver en stor del av livet. Nesodden kommune vil bidra til å motvirke høye boligpriser generelt og å skaffe mange boliger utenfor markedet til lave priser.

Krav til statlig boligpolitikk Staten må tilrettelegge for sosial boligbygging. Vi ber Stortinget om å gjennomføre følgende tiltak:

  • Staten tilrettelegger slik at kommunene kan legge ut tomter for sosial boligbygging tilnærmet gratis.
  • Det stilles krav om utbyggere som er «nonprofitt»organisasjoner av boligsøkende og at spekulanter stenges ute.
  • Det garanteres langsiktige lån med bunden lav rente gjennom husbanken. Lån innvilges ut fra behov.
  • Boliger organiseres som kommunale utleieboliger eller borettslag med husleieregulering maksimalt i tråd med konsumprisindeksen
  • Under forutsetning av at disse vilkårene oppfylles gies det MOMS-utsettelse på boligene. MOMS betales dersom boligene selges til priser ut over husleiereguleringen.
Forslag:
  • Det lages program for å bygge 300 billige boliger utenfor markedet fram til 2020. Delvis som kommunale utleieboliger og delvis som husleieregulerte borettslag. Tildeling gjennom kommunen. Prisnivået må være slik at kommunalt ansatte på minstelønn med egenkapital på kr100 000,- kan kjøpe/leie og samtidig ha livsmidler i følge SIFOs normerRådmannen bes.
  • Rådmannen bes legge fram forslag til pilotprosjekt ala Kløverveien med anslagsvis 50 boenheter våren 2013. Boligene beregnes ferdig i løpet av 2015.
  • Det bygges 100 trygdeboliger utenfor markedet fram til 2020. Kommunalt eide boliger og husleieregulerte borettslag, men alle styrt gjennom kommunal boligtildeling.
  • Rådmannen legger fram prosjekt om omsorgsboliger på Fagerstrand våren 2013. Boligene planlegges ferdig i 2015.
  • Husleieinntekter avsettes i sin helhet til oppussing og vedlikehold.
  • Kommunen sørger for kriseboliger slik at bruk av hospitser, hotell m.m. Blir unødvendig. Skal være gjennomført i løpet av 2013.
  • Rådmannen bes utrede ordninger for risikolån for de som i følge bank ikke har betalingsevne.
I dag er det en spekulantrett å kunne flå ungdommen på boligmarkedet. Kommunen kan bidra til å begrense dette og i større grad gi alle muligheter på boligmarkedet. Vi ser fram til at øvrige partier viser hvem de støtter.

Rønnaug Stensrud og Geir Christensen

Wednesday, August 15, 2012

Barnehageplan eller spareplan?

Kommunestyret har vedtatt barnehageplan og lagt den ut på høring. Mindretallsforslagene har man ikke funnet det verdt å informere om, så vi legger fram noen av disse her med noen kommentarer.


En barnehageplan skal etter Rødt sitt ønske handle om å skaffe gode barnehageplasser ut fra barnas og foreldrenes behov. Det vi har fått framlagt, er mer en spareplan for hvordan kommunen kan drive billig ved å utnytte alle muligheter for å gi begrensede tilbud.

Dette ble debattert mye før og under det siste kommunestyremøtet før sommeren. Det var i utgangspunktet lite vilje til å gjøre noe mer enn absolutt minimum. Etter press kom det noe bevegelse. Rødt sitt forslag: « Målet er at alle som søker om det skal få barnehageplass når de trenger det og i størst mulig grad i nærmiljøet.» ble nedstemt av AP, H og Frp.

Hvem får plass?

Isteden ble det vedtatt en rund formulering om at det er et mål at alle skal få tilbud om barnehageplass fra fylte ett år. Det betyr i klartekst at flertallet i kommunestyret mener at det er uproblematisk at nyinnflyttede barn må vente i inntil et og et halvt år for å få plass i barnehage. Og målvedtak får liten betydning når AP og Høyre straks bruker anledningen til å nedlegge Blomsterveien med ca 20 barnehageplasser. Antallet plasser ble dermed redusert til omtrent det minimum som kommunen lovmessig er forpliktet til å dekke. Altså gjelder det nå å sørge for å få barn før 1. september. Barn som blir født fra og med 2. september, kan risikere å måtte vente et helt år ekstra - til fylte to år - på plass i barnehage. Hvor er logikken?

Unnfallenheten viste seg også i neste avstemning: Rødts forslag: Kommunen tar i perioden sikte på å øke antallet barnehageplasser med 140, i hovedsak småbarnsplasser. Det ble nedstemt av de samme partiene.

Kommunen sitter derfor uten noen målsettinger om å skaffe flere barnehageplasser. Når kommunen nå "følger utviklingen", er det bare for å se til at Nesodden oppfyller de lovpålagte minimumskravene.

Blomsterveien

Blomsterveien er ferdig regulert og kan utbygges raskt: Rødt foreslo følgende: «Det utredes at Blomsterveien barnehage med tilhørende park bygges ut med flere avdelinger. Kommunestyret ber rådmannen om vurdering av mulighetene i forbindelse med behandlingen av budsjett for 2013.» Forslaget ble nedstemt av AP og Høyre. Blomsterveien er nå helt ute av debatten. At Høyre gjorde kuvending i denne saken og hjalp AP med å nedlegge Blomsterveien barnehage etter først å ha stemt for videre drift, er egnet til å forundre.

Fra administrasjonen ble det hevdet at det ikke var søkere til Blomsterveien. I siste kommunestyremøte kunne Venstre legge frem en liste på 34 søkere. Administrasjonen - godt oppbacket av hovedverneombudet - gav inntrykk av at barnehagen var i så dårlig forfatning at den burde stenges av verne grunner. Videre drift ville kreve oppussing/investeringer for store beløp. Det var MEGET vanskelig å få utlevert «skrekkrapporten», men da man endelig fikk tak i den, skulle det ikke noen voldsom lesekunst til for å forstå at rapporten dreide seg om behov for vanlig vedlikehold, til bagatellmessigere forhold som vasking og sikre støpsler. Verken foreldre eller ansatte kjente seg igjen i "skrekkscenariet".

Jaer

Utbygging i Jaer krets ble også nedstemt.

Barnehageplass i nærområdet?

Forslag om formuleringer som fokuserte på nærbarnehager i gangavstand hvis det er mulig, ble også avvist. Det er eksempler på at foreldre har måttet takke nei til barnehageplass fordi de ble tilvist plass på Fagerstrand - og bor helt nord på Nesodden. Det ville ha betydd en forlengelse av "arbeidsdagen"på nær to timer for foreldre og barn som allerede sitter i "tidsklemma". Hva slags familiepolitikk er det? Og hva slags miljøpolitikk er det? at man skal måtte kjøre flere mil ekstra hver eneste dag for å få brakt og hentet barn i barnehage?

Her skulle det være mange spørsmål å gripe fatt i for foreldre og ansatte. Høringsfristen er 10 september.

Kjellaug Myhre og Geir Christensen

Rødt

Tuesday, August 14, 2012

Stoltenberg - for eller mot sosial dumping?

Her er fortsettelsen av KK-debatten:

Tar sosial dumping på alvor

Geir Christensen hevder i Klasse­kampen 8. august at jeg har påstått at «presset på avtaleverket vårt er fallende». Hvor han har det fra, aner jeg ikke. I det meste av det jeg har skrevet og sagt om arbeidsliv de siste årene har jeg snarere påpekt det stikk motsatte: At fremkjempede rettigheter er under press, og at utviklingen krever årvåkne fag­foreninger og politiske partier.
I motsetning til Christensen mener jeg imidlertid ikke at Arbeider­partiet «åpner slusene for å bruke lønnsforskjellene i Europa til å drive sosial dumping i stor stil». Jeg er også uenig med Christensen i hans påstand om at de ikke har innført et eneste tiltak mot sosial dumping siden de fikk regjeringsmakten sammen med SV og Sp for sju år siden – en påstand han åpenbart fremdeles står ved.
I Norge har vi, enn så lenge, en regjering som tar sosial dumping på alvor. Den har innført en rekke tiltak som har begrenset presset, og som har gitt både fagforeningene og de utenlandske arbeidskameratene våre gode redskaper til å bekjempe utviklingen. Det betyr ikke at kampen mot sosial dumping er vunnet, eller at vi er i nærheten av å vinne den. Akkurat det er nok ikke engang i Rødts makt å gjøre noe med – for sådan er dessverre kapitalismen.
Jonas Bals,
medlem, LO og Ap

DobbeltBals

I Jonas Bals innlegg om sosial dumping11/08 er det en mektig selvmotsigelse:
  • Presset på avtaleverket er økende og sosial dumping er omseggripende.
  • Vi har en regjering som tar sosial dumping på alvor og som har gjennomført en rekke tiltak som har begrenset presset.
Er regjeringen udugelig eller er sosialdumping umulig å bekjempe? Bals skylder på «kapitalismen». Men under kapitalismen må også ordninger settes ut i livet av noen. I Norge er det særlig EU med sin «frie flyt»  som driver fram dumping. Stoltenbergregjeringen legger fram for Stortinget  tusenvis av EU-direktiv som blir norsk lov. En stor andel av dem for å hjelpe til med å skape sosial dumping (fri konkurranse på arbeidskraft). Det er ingen naturlov med EØS-avtalen og at den norske regjeringen oppfører seg som den flinkeste gutten i EU-klassen. Det er noe somer mulig når  Bals og andre arbeidsfolk stemmer på AP eller andreEU partier.

Når Bals siterer mine spørsmål sompåstander blir det feil.  Fagbevegelsen med Oslo Bygning blant spissene, har presset fram noen tiltak fra regjeringen  mot de verste utslagene av sosial dumping.   Jeg har stor respekt for Bals sin innsats her.  Men for hver liten seier for fagbevegelsen kommer strømmer av nye EU-direktiver som fremmer dumping. Forholdet er antakelig noe slikt som en til mange hundre.  (Ikke mulig å ramse opp, men tjenestedirektiv, vikarbyrådirektiv, jernbanedirektiv osv. Lista er uendelig.)

Som  AP-medlem og støttespiller for Stoltenberg hjelper han til med å få innført disse  tiltakene for å fremme sosial dumping. Som politiker sparker Bals dermed sin fagforening og seg selv som fagforeningsmann på kjeften.
Geir Christensen

Wednesday, August 8, 2012

Nesoddveier til besvær

Kommunestyret sendte i juni forslaget til veiplan tilbake for å få grundigere vurderinger. Mye av Nesodden er bygget ut uten at veiene er utbedret for å tåle befolkningsveksten. At kommunen begyner å se på oppgaven er positivt. Men det er elangt fra å begynne å tenke til å ta en type grep som kan bringe kommunen ut av uføret. I forslaget som foreligger er det noen ting som bør få varsellampene til å blinke.
Trafikksikkerhet.

Langt ned på listen kommer noe om trafikksikkerhet og at det skal utarbeides en trafikksikkerhetsplan. Ikke noe om når eller hvordan det skal komme fortgang i dette arbeidet. Det haster med gang- og sykkelveier, trafikksikre kryss og busstoppesteder.  Vi ønsker at det skal lages en trafikksikkerhetsplan raskt og at det til den må knyttes tiltak som gjør at veiene blir sikre før annet bygges ut. Kommunen kan innføre rekkefølgebestemmelser som krever veiløsninger før byggetiltatelser blir gitt. Dette virkemiddelet bør brukes både i forhold til større entrepenører og Akershus Fylkeskommune. Rødt sitt forslag lød:
"Rådmannen bes legge fram egen plan for trafikksikringstiltak for hele veinettet på Nesodden i løpet av 2013. Planen inneholder forslag til komplett gang- og sykkelveinett, løsninger for farlige veikryssinger osv. Planenbør søke løsninger som hindrer vesentlig trafikkøking før trafikksikerheten er tilfredstillende."

Vintervedlikehold

Forslaget var nokså detaljert om hvilkle veier kommunen skulle overta ansvaret for og hvor kommunen skulle slutte med brøyting om vinteren. Ganske langt på vei var forslaget en omkamp på å privatisere veivedlikeholdet slik det ble prøvd for 2 år siden.

I tillegg sies det om veilys at kommunen fortsatt bekoster veilys inntil staten krever måling av strømforbruket. Etter som staten allerede har varslet at den vil kreve det, er dette en måte å si at veilys skal bli en privat oppgave for vei-eier. Det vil bli en ekstremt tungvint og dyr løsning etter som alle veistumper vil måtte ha egne målere og anlegg.
Rødt ønsker at kommunen tar ansvar for veilys og fortsetter brøyting som nå.

Opprydding

Planen inneholder en god del forslag til opprydding i eierforhold og vedlikeholdsrutiner som ut over dette er positive.

Ta initiativet

Vi oppfordrer velforeninger m.m. til å komme med innspill til saken slik at trafikksikkerhet og kommunal veidrift kan bli bedre. Alle forslag er tilgjengelige hos kommunen.

Rødt
Geir Christensen

Thursday, August 2, 2012

Allmengjøring - redningen?

Debatten i klassekampen:

Tiltak som fungerer: Solidaransvar

Geir Christensen, medlem i Rødt og LO, hevder i Klassekampen 28. juli at den rødgrønne regjeringen ikke har gitt ”misfornøyde arbeidsfolk” andre virkemidler i kampen mot sosial dumping enn ”noen bestemmelser i Arbeidsmiljøloven for sju år siden”. Jeg kan ikke nekte Christensen å være misfornøyd, men begrunnelsen for misnøyen er nærmest absurd, og kan ikke få stå uimotsagt. De siste årene har den rødgrønne regjeringen gjennom flere handlingsplaner mot sosial dumping gjennomført en rekke tiltak med betydelig effekt. Her vil jeg særlig fremheve ett av dem: Solidaransvar for lønn og feriepenger.

I Oslo Bygningsarbeiderforening har vi siden 2004 organisert flere tusen arbeidsinnvandrere, og vi har bistått flere hundre av dem i å kreve arbeidsgiverne sine for utestående lønn og feriepenger. Til sammen har vi drevet inn gudene veit hvor mange millioner kroner. Lenge var dette en svært møysommelig prosess, der det bokstavelig talt kunne gå år og dag før arbeiderne fikk ut det de hadde krav på. Ofte fikk de ikke det engang, fordi tidsfristene for lengst var løpt ut. Vi opplevde også at mange entreprenører så gjennom fingrene med hva slags underleverandører de hadde på prosjektene sine, og møtte de samme halv- og helkriminelle konkursrytterne på den ene plassen etter den andre. Det endte ikke sjelden opp med at det var fellesskapet, i form av statens Lønnsgarantifond, som måtte betale lønna.

Med solidaransvar forandra dette seg: Ansvarsforholdene entreprenørene hadde gjort sitt beste for å pulverisere, gjenoppsto. Med solidaransvar hefter alle ledd opp til hovedentreprenøren for lønn og feriepenger i tråd med allmenngjort minstelønn, og betalingsfristen er kort. Det finnes ingen nåløyer i loven som gjør det mulig å krype unna eller trenere seg vekk fra ansvaret. Solidaransvar har kort sagt sikret arbeiderne bedre inndrivelsesmuligheter, og fungert svært disiplinerende på byggenæringa.

For å foregripe eventuelle innsigelser om at jeg skulle skrive dette fordi jeg selv er medlem av Arbeiderpartiet: Det forholder seg faktisk motsatt. For meg var det å ha en regjering som tar problematikken med sosial dumping på høyeste alvor, og som gjennomfører kraftige tiltak der det trengs, en avgjørende grunn til å melde seg inn.

At det så også finnes anledninger for misnøye og uenighet, som tilfellet er med vikarbyrådirektivet, for så være. Og selv her finnes det nå handlingsrom for misfornøyde arbeidsfolk: Tariffavtaler og lovverk byr nå på en rekke nye virkemidler, som vi må lære oss å bruke i kampen mot utleie av arbeidskraft og sosial dumping.

Jonas Bals, LO- og Ap-medlem

Vinner vi kampen mot sosial dumping?

Svar til Bals (KK 1/8)
Virker regjeringens handlingsplaner? Er det snart slutt på dumpingen? Er presset på avtaleverket vårt fallende? Bals mener vist det.
«I løpet av kort tid har dette problemet vokst sterkt i omfang» skriver for Velferdsstaten. «Sosial dumping dreier seg om å undergrave det organiserte arbeidslivet og den kollektive avtalens rolle, slik at arbeidsgiverne igjen kan fremme konkurranse om jobbene. I dagens Norge og Europa er det særlig de store lønnsforskjellene innad i det felles arbeidsmarkedet i EU/EØS som blir utnyttet av arbeidsgiverne til å fremme sosial dumping.»
De viktigste støttespillerne for arbeidsgiverne er AP og de andre EUpårdriverpartiene har sørget for å underlegge Norge EUs arbeiderfiendtlige lovverk. Fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft er grunnloven. En skog av EUdirketiver og norske lover bygger opp under dette.
Det norske systemet med en lønn til å leve av og arbeidsvilkår til å leve med kan i løpet av få år ha gått i oppløsning og blitt erstattet av mye råere utnytting av store deler av arbeiderklassen, er min vurdering.
Lovverket om alminneliggjøring av tariffavtaler (inklusive lov om solidaransvar) har blitt presset fram av fagbevegelsen når virkningene av vår underordning under EU har vist seg i praksis på arbeidsplassene. Bals og Oslo Bygnings arbeiderforening har gått i spissen. Jeg har stor respekt for dette nødvendige arbeidet. At fagbevegelsen har evne til å presse fram måter å lindre noen av skadene som underordningen under EU gir, er viktig, selv om tiltakene henger i en tynn tråd.
22.1-2012 falt den første dommen i EFTA-domstolen som delvis gir NHO medhold i at de norske allmengjøringsreglene er i strid med EUs lovverk. Det omfattende arbeidet som vi har nedlagt i å få til systemer som lindrer litt på virkningene, kan med et pennestrøk fjernes av denne domstolen. Stoltenberg behandler denne domstolen som guddommelig.
Sterke virkemidler?
Betyr allmengjøringslovene vi har fått at fagbevegelsen er på offensiven i forhold til arbeidsgiverne eller rygger vi bare litt saktere? Kan vi vinne kampen mot sosial dumping uten å stille helt andre offensive krav?
Av typen
  • Ut av EØS
  • Forbud mot vikarbyråer
  • Fjern NUFsystemet
  • Norsk juridisk arbeidsgiver som må stå til rette for norske domstoler.
Samt fram for alt arbeide for å frata arbeidsgiverne styringsretten.
Selv om Stoltenberg har gitt deg en sprettert er det viktig å se at arbeidsgiverne har fått tanks. Hvorfor hjelpe dem som gir arbeidsgiverne det?
Når du hjelper til med erstatningsrett saker for de som er blitt dyttet utfor stupet – er det ikke litt merkelig å heie på de som åpner slusene for å bruke lønnsforskjellene i Europa til å drive sosial dumping i stor stil?
Geir Christensen
Medlem av Rødt og LO


Friday, July 27, 2012

Fagbevegelsens muligheter ved valget i 2013

Jan Davidsen, leder i Fagforbundet, skriver(KK 19/6) om hva som skal til for at de Rød-grønne skal vinne valget i 2013. Hans oppskrift er enkel. Regjeringen må begynne å støtte fagbevegelsens krav. Så langt er vi enige.
Når han beskriver historien og regjeringens reelle politikk er hans påstander derimot ubegrunnede:
«På tross av fadesen med innføring av vikarbyrådirektivet....har regjeringen levert kraftige virkemidler og gitt fagbevegelsen gode redskaper i kampen mot sosial dumping» skriver han.
Hvilke virkemidler? (bortsett fra å gjeninnføre noen bestemmelser i Arbeidsmiljøloven for 7 år siden)
EUs «grunnlov» om fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester er motoren bak sosial dumping.
EU-direktivene innføres på løpende bånd. Regjeringen er den flinkeste gutten i klassen til å gjennomføre EUs krav. Hvilke avvik fra EUs prinsipper, unntatt saken ledelsen i AP så forsmedelig tapt for post.kom, er det som gir oss «kraftige virkemidler»?
Davidsen et stykke på veien når han skriver at mange i miljøene som skapte valgseieren i 2005 har mistet troen. Hvorfor har de det?

Langt på vei skisserer Davidsen en konkret politikk for å vinne valget som er 100% motsatt av regjeringen sin. Men noen ganger lander han på det absurde:
«Vi kan ikke la EØS-avtalen uthule regler for et anstendig arbeidsliv» skriver han. Det er vel å si at vi ikke kan la vann renne nedover. Før Norge sier opp EØS-avtalen så vil den virke til akkurat å uthule våre regler for et anstendig arbeidsliv.
Med litt innstramminger av denne typen er hans formuleringer et godt utgangspunkt for å kaste fagbevegelsens krav inn i valgkampen.

Trøbbelet er at kravene er et sviende angrep på realitetene i de rød-grønnes politikk. Vi har to markedsliberalistiske politiske blokker på Stortinget. En blokk som åpenlyst sier det og en blokk som sukrer sin markedsliberalistiske politikk med sosialt svada. Når folk er misfornøyd med en markedsliberalistisk politikk som blir framstilt som «sosial» og «fagforeningsvennlig» er det lett går naturligvis folk til det eneste andre synlige alternativet. Høyrebølgen er blant annet et resultat av at regjeringen Stoltenberg sin markedsliberalisme framstilles som rød-grønn.

Skal fagbevegelsen komme på offensiven må vi se i øynene at vi har svært få politiske støttespillere. Først da kan en realistisk strategi utformes.

Skal vi stoppe høyrebølgen må vi skape et politisk alternativ som er en sterkere kritiker av Stoltenbergs markedsliberalimse enn det Frp framstår som. En bevegelse som vil nedkjempe hans makt og framføre de motsatte løsningene av de som Frp og Stoltenberg i all hovedsak er enige om.
Rødt har en utmerket mulighet til å gå til frontalangrep på Stoltenberg regjeringen. Men da trenger vi en ledelse som ikke vil holde Stoltenberg i hånd. Vi trenger et arbeidrparti som stiller seg oppgaven med å knekke hans makt.

Geir Christensen
Medlem av Rødt og LO

Saturday, June 23, 2012

Replikk om Samfunnshuset

Mine uttalelser om Samfunnshuset i kommunestyremøtet er litt ufullstendig gjengitt i AMTA 22/6 så jeg prøver å få fram hovedpoengene:  
Å få fram en sak knapt to måneder før skolestart om at Nesoddtangen skole må overta mesteparten av Samfunnshuset for å få plass til økende antall elever, er veldig uheldig. Kommunen har visst i noen år nå at det ble mange førsteklassinger fra høsten. Rødt har tatt opp spørsmålet om planlegging av ny skole og/eller utvidet skolekapasitet på nordre Nesodden i mange sammenhenger de siste 10-15 årene. Det har konsekvent blitt lagt til side eller nedstemt politisk av “betongkameratene”. De ivrer sterkt for økt boligbygging, men tar trøbbelet med infrastruktur først når krisene kommer. Det er helt umulig å få politisk flertall for at infrastrukturen skal planlegges og bygges først. Dette gjelder alt fra barnehager og skoler, til veier og trafikksikkerhetstiltak.

Dette er først og fremst et politisk ansvar og ikke noe det politiske flertallet kan laste administrasjonen for. Særlig Høyre og Arbeiderpartiet må ta ansvaret for at både introsenteret, lag og foreninger og næringsvirksomhet som fram til nå har holdt på i Samfunnshuset, kommer i alvorlig trøbbel. Når skolen står uten plass til nye elever fra høsten av, har vi  ikke noe særlig valg. Det eneste vi på kort varsel kunne hoste opp, var å utrede mulighetene for at introsenteret kan få plass i NBgården på Skoklefall. Da vil en av  partene kunne få  et brukbart alternativ.

På lengre sikt er det opp til velgerne å skaffe et politisk flertall som ikke insisterer på å gå inn i framtida med rompa først.

Wednesday, June 13, 2012

Barnehageplanen må bli konkret:


Bygg ut Blomsterveien og i Bjørnemyr

Om to måneder åpner Heia barnehage med plass til 192 for store barn. (Med mange småbarnsavdelinger er det plass til færre) Barnehagen er smekk full fra dag en.
Kommunen regner med 40 flere barn med lovfestet rett til plass de neste 4 årene i tillegg til de mange som ikke får plass i dag. Det krever mer enn "å følge situasjonen tett". Det krever planlegging og bygging av nye barnehager raskt.
Rødt foreslår:

1. Blomsterveien bygges ut så mye plassen (iberegnet barneparken) tillater.
Her er mangelen størst i dag og området er ferdig regulert til barnehageformål slik at utbygging kan starte raskt.. Alle grunnlagsinvesteringer er gjort så vi får bare byggekostnader. Rådmannen bes om sak i løpet av høsten.

2. Det planlegges ny barnehage i Bjørnemyrområde. Byggestart ønskes i 2014.

3. Ny barnehage i Berger eller Jaer krets utredes.

Behovsvurderingene i barnehageplanen må korrigeres for reisemønster og geografi. ( Det er alltid lettere å levere barn på vei til jobben enn å reise motsatt vei) Hvis vi korrigerer for dette vil vi komme til samme resultat som tallene fra opptak i 2012 viser: Etterspørselen etter plass er størst i Tangenområdet.

Rødt
Geir Christensen

Monday, June 11, 2012

Full barnehagedekning?

“Det er et mål for Nesodden kommune at alle som ønsker det skal få tilbud i sitt nærmiljø” vedtok kommunestyret i vinter. Rådmannen er ikke glad for det og vil heller at vi skal forholde oss til barnehagelovens § 12a når kommunestyret skal vedta ny barnehageplan 21. juni.
Han vil fraskrive seg kommunalt ansvar for 3 grupper barnehagebarn:

1. Tilflyttende barn kan nektes plass i opptil halvannet år. De som søker opptak etter fristen 1. februar kan nektes plass før august året etter. (Vi vet ikke om dette er juridisk holdbart, men blir tolket slik) I følge rådmannen handler dette om 60-70 plasser. Det han ikke skriver er at mange flytter ut av Nesodden også, så det kommunen trenger er et lite overskudd for å dekke innflyttingsoverskuddet. Gjetningsvis 10-20 plasser

2. De som fyller et år etter 1.september. Det er gjennomsnittlig 16 barn hver måned. Krever altså ca 16 ekstra plasser i september voksende til ca 160 plasser i juni. Dette er kostnadskrevende, men altså svært viktig for foreldrene som ikke har permisjonsrettigheter.

3. Barn under ett år. Vi har 44 uker (10 måneder) lønnet svangerskapspermisjon etter fødsel nå. Det vil bare være i unntakstilfelle som ved store sosiale problemer eller barseldød m.m. vi kan regne med søknader her. Av de gjennomsnittlig ca 32 barna som er 11 og 12 måneder vil de aller fleste foreldre ta ut 12 måneders permisjon med 80% lønn eller spe på med ferie, besteforeldre og hva som måtte være. Her vil også et lite mindretall søke plass. Anslagsvis under 5 plasser totalt. (Det er en diskusjon om det er ønskelig at så små barn går i barnehage. Det vil ikke vi ta stilling til, men overlate til foreldrene å vurdere ut fra deres totalsituasjon)

Rødt er svært glade for at flertallet i oppvekstkomiteen mente at det skulle være et mål for Nesodden at alle skulle få plass fra fylte 1. år Det tar tak i den aller største utfordringen. Vi synes likevel det er for snevert i forhold til foreldrenes behov.

Rødt vil holde fast på tidligere vedtak og foreslå:
Det er et mål for Nesodden kommune at alle som søker om det skal få barnehageplass når behovet oppstår, fortrinnsvis i nærmiljøet.

Nesodden Rødt
Geir Christensen

Wednesday, May 30, 2012

Forskjells Norge,politikergodtgjørelser og tariffoppgjøret 2012

Kommune og statsansatte er i streik.Kommunene og staten (Stoltenberg) tilbød 3,7 %., en halv prosent mindre enn frontfagene (som i tillegg har lokaleforhandlinger).
Samme dag som streiken brøt ut, behandlet kommunestyre på Nesodden sine egne godtgjørelser. Ordfører fikk årslønn på 676 538 kroner, et lønnstillegg på nesten 30 000 kroner samt ordnet seg slik at lønna(og andre kommunale godtgjørelser) følger hva stortingsrepresentantene bevilger seg i lønn. Noe moderert etter at første forslag skapte sterke reaksjoner, men fremdeles et solid lønnshopp og en tydelig binding til de velbeslåtte i samfunnet. Endringene ble vedtatt med varierende flertall, men H, FrP, V og AP stod samlet om alle.

Lønnsforskjellene øker dramatisk. Mens toppledere i offentlig eide bedrifter økte millionlønna si med18 % i fjor (NRK nyheter 29. mai) så er begynnerlønna for ufaglærte i kommunene 239 800 kroner i året. Det siste er hva vi tilbyr ungdom som skal kjøpe seg bolig og etablere familie.

Streiken handler om at offentlig ansatte, kvinnelønn og lavtlønte skal ikke sakke etter. Samt at innleie ikke skal lønne seg på grunn av lavere pensjonsutgifter.

Det sier mye om den rød-grønne regjeringen at den ikke en gang tar såpass hensyn til sine egne kjernevelgere at den vil innfri krav om lønnsjustering på same nivå som i privat sektor, og tiltak i forhold til innleid arbeidskraft.

Forskjells Norge vokser ikke ut av misforståelser, men er et tydelig uttrykk for “de rikes revolusjon”. Politisk er de fire markedsliberalistiske partiene, H, FrP, V og AP hjelperne deres, både sentralt og lokalt.

Det kan være naturlig å spørre Aps representanter, som er de mest hyklerske av de fire, om hvorfor de stemmer for økte lønnsforskjeller.

Til kommunens ansatte, som kan bli tatt ut i streik, vil jeg antyde at samme krav som det politikerne unner seg ikke kan møte anstendig motstand:
-Øke begynnerlønna med minst 30 000
-Regulering i takt med stortingslønna.

Geir Christensen

Thursday, May 24, 2012

Klassekamp i Manillas fattigstrøk

reportasje av Kjetil Grønvold

«Oo, naman».

Jeg har spurt henne om hun kjenner stedet jeg er på vei til.

Den vevre kvinna peker over mot den andre sida av Sukat Avenue. Deretter griper hun tak i armen og drar meg av gårde gjennom den tette trafikken. I det jeg klatrer om bord i jeepneyen vinker hun den fremmede avgårde. «Hils dem fra meg!», roper hun. Alt mens navnet hennes blir borte i teppet av intens støy.

Navnet er så allikevel ikke viktig. Hun er av deres folk. De som holder til i Compound Silerio og de mange fattigstrøkene i Metro Manila.

«Derfor bygde vi barrikader»

Hilsninga er håndslag til befolkninga i Silerio. Til de 25.000 familiene som befolker bosettinga i San Isidoro i Parañaque, lengst sør i den filippinske hovedstaden. I går var det de som kjempet for sin rett til å leve i byen. Ansikt til ansikt med stat og kapital. Slik klassefellene deres slåss for den samme retten i mange deler av Metro Manila. De regner seg i millioner. Alt mens myndighetene betrakter dem som okkupanter og erklærer at de ikke hører hjemme i sin egen by.

”Vi visste hva som skulle skje”, sier Glacy. - Den unge kvinna er med i ledelsen for den lokale avdelinga av KADAMAY – en organisasjon av fattigfolk i filippinske byer. ”Politiet og våpnene deres taler alltid de mektiges språk”

”Derfor bygde vi barrikader”

Hun forteller at området de bor i eies av SM Development Corporation (SMDC). Selskapet er ett av de største eiendomsselskapene på Filippinene og har lagt sine egne planer for Silerio. Blant annet vil det bygge boligblokker på en stor del av arealet. I februar sendte ordføreren i Parañaque ut et varsel om rivning og i begynnelsen av mars raserte de markedet som innbyggerne sjøl har bygd opp. Over 30 utsalgssteder ble omgjort til masser av stein. ”De ødela forretningene våre fordi de ville kvitte seg med konkurransen”, forklarer Glacy. - De som står bak SMDC eier også Shoe Mart - en av de største dagligvarekjedene i landet. Det lokale supermarkedet deres ligger på den andre sida av gata utafor bosettinga. En rettsordre var også utstedt og sikkerhetsvakter i Shoe Mart varslet innbyggerne om den forestående aksjonen.

Voldsmakt og drap

Før natta slapp taket var beboerne på beina for å forsvare Silerio. Sjøl om de har vært vitne til hva som venter fattige som kjemper for hjemmene sine. Gang på gang har myndighetene satt inn voldsapparatet for å rive bosettinger og drive befolkninga bort. Dagen i går var intet unntak. To hundre politimenn. Alle tungt væpnet. Bildene som rullet over filippinske fjernsynsskjermer skildret brutaliteten. Batonger og tåregass og skarpe skudd. Politiets kuler krevde liv. Arnel Tolentino døde etter å ha blitt skutt gjennom hodet. Han var 21 år gammel og livnærte seg av å lage lamper som ble solgt på det egne markedet.

«Men vi tror at det er flere», sier Glacy. Hun geleider meg gjennom de trange stredene mens hun regner døde og sårede. «Arnel er ikke den eneste som ble drept. Vi så politiet bære vekk kropper. Det er flere foreldre som savner barna sine og minst ti av de sårede har skuddskader. 33 ‘av oss’ ble arrestert og fengsla. Og 36 ‘av oss’ er til behandling på sjukehus...Og enda er det mange flere, men de holder seg hjemme. De er redde for politiet» . - Hun regner opp sine egne. Alt mens fingrene gjør hakkende bevegelser som vil hun etse navnene deres inn i den kollektive erindringa.

”Vi var forberedt…», sier Glacy, og slår ut med armene ”…men at de skulle skyte for å drepe!». -

«De veit jo at vi ikke gir oss», kommenterer Maria. Hun har slått følge gjennom gatene og griper inn i samtalen. Maria er i 60-årene og har bodd her mer enn halve livet. «De forstår at våpenmakt er det eneste som kan drive oss bort».

Ordene faller i det vi støter på menneskene som har samlet seg utafor en av inngangene. ”Buroll”, hvisker Maria. ’Likvake’. - Familien til den drepte har invitert naboer og kjente og hilser oss velkommen. De byr riskake og cola i grønne plastglass. Den hvite kista er plassert inntil veggen i det trange rommet. Mora får så vidt plass ved siden av. I enda av rommet stiger en spinkel trapp opp i annen etasje. I de fattigslige rommene har familien levd sitt liv. Nå er de èn mindre.

”Først tok de levebrødet hans”, sier mora til Arnel. ”Nå har de tatt fra han livet også”

Flukten fra landsbygda og de fattige som blir ulovlige

Befolkninga i Silerio står midt oppe i en dramatisk kamp for liv og utkomme slik store deler av Manilas befolkning gjør det. Bare i løpet av de siste ukene har det kommet til sammenstøt mange steder i byen. I San Juan. I Makati. I Quezon City. Under president Aquino er fattigstrøkene i hovedstaden rammet av 56 rivninger. Mer enn 16.000 mennesker er kastet ut av hjemmene sine.

’Fordi de er okkupanter’, sier myndighetene. ’De har slått seg ned på andres eiendom’.

Men hvordan kan millioner av filippinere være okkupanter i sitt eget land?

Hvert år strømmer hundretusener av mennesker inn til de filippinske byene på jakt etter arbeid og overlevelse. De flykter fra fattigdommen på landsbygda der sju av ti filippinske bønder er uten egen jord og inntektsmulighetene er få.

Filippinene er blant landene i Sørøst-Asia med høyest urbaniseringstendens. Noen anslag sier at i 2035 vil byene romme 75% av befolkninga. Fødselstallene på landsbygda er vesentlig høyere enn i byene. Allikevel er landsbygdregionene med den høyeste fødselshyppigheten også de områdene som skilter med lavest befolkningsvekst.

I følge befolkningsundersøkelsen fra 2010 har folketallet i Metro Manilas vokst fra 9,9 til 11,8 millioner de siste ti årene. Lave inntekter og store fattigdomsproblemer går ikke i hop med skyhøyt prisnivå på eiendomsmarkedet. Derfor viser den samme undersøkelsen at det er folketallet i de såkalte squatter-bosettingene som øker mest. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe eller leie på det ordinære boligmarkedet. Innbyggerne blir ”ulovlige” når de slår seg ned der det er mulig å slå seg ned. Over 250.000 mennesker har reist ”hus” under broene i Metro Manila. 15% av bosettingene er lokalisert i såkalte ”faresoner”. Tett inntil jernbanespor og hovedveier og langs breddene av sterkt forurensa elver. I Tondo – det største slumområdet i Metro Manila – er innbyggertallet 65.000 per km2. Bydelen i Navotas er ett av de tettest befolkede områdene på kloden. Og menneskene som holder til der bor ikke i høyden. Ikke har barangayene deres navn heller. Slik distrikter i resten av landet har det. De regnes i nummer. Fra 1 til 263. Slik usynliggjøres livene til de mange.

Halvparten av befolkninga

Ifølge offentlig statistikk er det 550.000 familier (nesten 3,25 millioner mennesker) som bor på ”okkupert land” i Metro Manila. Andre kilder sier at andelen er betydelig høyere. En tysk forskningsrapport hevder at de i virkeligheten teller mer enn halvparten av befolkninga. ’ Myndighetene regner bare med de som eier husene’, sier Erhard Berner. Han er sosiolog og har forsket på livene til de ” byfattige” på Filippinene. -. ’Statistikken deres inkluderer ikke familiene som leier eller deler husvære’. De to siste gruppene utgjør minst halvparten av squatter befolkninga og er dessuten enda fattigere.

I den offentlige debatten på Filippinene brukes begreper som ”squatter”,” fattig” og ”slumbeboer” om hverandre. Det underslår nyanser. Blant dem finnes også grupper som hører hjemme i den filippinske middelklassen. Historia om kampen for squatter-befolkningas rettigheter forteller bl.a. om aksjonen ledet av en tidligere general i den filippinske regjeringshæren.

De fattige er den arbeidende befolkninga

Allikevel er det gode grunner til å se bort fra forskjellene. De aller fleste hører hjemme blant de byfattige. De er den arbeidende befolkninga i Manila. Lønnsarbeidere, ”sjølsysselsatte” og andre som strever med å finne utkomme.

Arbeiderklassen i den filippinske hovedstaden frister lønnsnivå langt under grensa myndighetene sjøl ser på som ”anstendig familieinntekt» (Family Living Income). Den skal dekke grunnleggende behov og forutsetter inntekt på 993 pesos om dagen (ca. 130 kroner) . På samme tid er fagbevegelsen svak og i privat sektor er det bare 230.000 lønnsarbeidere (av totalt ca 19 millioner) som er omfattet av tariffavtaler. Derfor er den offentlig fastsatte minimumslønna viktig. Den fastsettes av egne regionale råd og i Manila er den satt til fattigslige 426 pesos. Ifølge stikkprøver Arbeids- og Sysselsetttingsdepartementet har foretatt unnlater dessuten 45% av arbeidsgiverne å betale lovbestemt minimumslønn. På samme tid er under 50% av arbeidsstyrken lønnsmottakere. Resten er ”sjølsysselsatte” eller ”ubetalte familiarbeidere”. Deres inntekt er enda lavere.

”På en god dag kan jeg tjene 200 pesos”, forteller Joel. Han er nabo av Maria – kvinna som ledsager oss i Silerio - og jeg treffer han i det vi besøker huset hun bor i. Han tilhører gruppa av sjølsysselsatte og lever av å selge solbriller og ødelagte gjenstander som han reparerer.

Det hører også med til bildet at 28% er rammet av arbeidsløshet eller undersysselsetting og at nesten 20 millioner i arbeidsfør alder ikke er regnet med i det hele tatt.



Fattigdommens uttrykk

Sjøl om myndighetene i fjor høst senka inntektsgrensa for å redusere andelen fattige i den offentlige statistikken kan de ikke skjule dem. Fattigdommen er åpenlys og setter sitt stempel på folkeflertallets liv.

Den antar ofte groteske former. Slik som i Baseco langs Manilabukta. Den lille bosettinga har 25.000 innbyggere som livnærer seg som sykkeldrosjesjåfører og jordbruksarbeidere. Livet deres er hardt og 3.000 unge menn har sett seg tvunget til å donere nyrer for å brødfø familiene sine! Organene deres ble solgt til rike kunder i de rike landene. ”Eksporten” ble forbudt i 2008, men mange mener at handelen fortsatt pågår.

Fattigfolk en torn i øyet for eliten

Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn. Den økonomiske og politiske sfæren er dominert av politiske klaner og maktfulle familiedynastier. Makten deres er tuftet på evnen til å fravriste staten privilegier og konsesjoner og på tette bånd til multinasjonale selskaper og ledende imperialistmakter. Først og fremst den gamle kolonimakta USA.

I den filippinske elitens verdensanskuelse er fattigfolk en torn i øyet. Sjøl om de skaper verdiene. I hovedstaden betraktes folkeflertallet som et hinder for utvikling.

Manila «the City of Man»

Under Marcosdikaturet var Imelda – presidentfrua med de mange skoene og den filippinske versjonen av Marie Antoinette – guvernør i Metro Manila. Hun erklærte hovedstaden som ”the City of Man” og hadde ambisjoner om å omskape byen til et senter for internasjonale konferanser og kongresser.

Men de fattige sto i veien.

Derfor sørget regimet for å sperre bosettingene deres inne bak gjerder og tjukke murer. Man kan ennå skimte sporene. Boområdene er lettere å få øye på fra lufta enn når man ferdes gatelangs. Bl.a. kan vi skue dem fra vinduene på Light Rail Trail- togene som beveger seg på høye pillarer over byen. Flere steder ble murene som ringet folket inne bemalt med palmer, papegøyer og vakre mennesker. De fortonte seg som Potemkins kulisser i manilask tapning. Som illusjoner oppløst i nye illusjoner.

Presidentparets ”visjoner” førte også til at titusener av hjem blei rasert langs paradeveien under Miss Universe arrangementet i 1974. Eller forut for president Fords besøk året etter. Og da IMF og Verdensbanken hadde sitt toppmøte på Filippinene i 1976.

Regimet utstedte også det notoriske Presidential Decree (PD) 772, som utlovte strenge straffer for alle som våget å bosette seg ’på andres grunn’.

Boligbygging skuebrød

Ideologisk hegemoni er limet i maktens legitimitet. Makthavere streber etter å framstå som ’hele samfunnets representant’. Derfor opptrer gulroten sammen med pisken.

I begynnelsen av 1970-årene opprettet myndighetene National Housing Authority og proklamerte storstilt satsing på bygging av husværer for de 30% fattigste. Men fra 1975 til -85 ledet programmet bare til 400 nye boliger i året! På hele Filippinene! Imelda Marcos’ favorittprosjekt; ”Urban Bliss”, produserte 2.500 leiligheter og krevde fjerning av flere ganger så mange squatter-hus. Vi besøkte Tondo i 1985 og passerte under de karakteristiske fireetasjers murhusene på høyden over den grå elendigheten. Følgesvennene trakk på skuldrene og erklærte at ”…de er alt for dyre for oss”. Boligene endte i hendene til diktaturets vasaller.

Det meste ved det gamle

Etter Marcos-regimets fall i 1986 forble det meste ved det gamle for Manilas fattige. Aksellerende urbanisering og mange år med økonomisk stagnasjon har på mange måter gjort situasjonen enda verre. Marcos beryktede presidentdekret ble faktisk tatt i bruk første gang i 1987 da ”heltinnen” fra EDSA-revolusjonen - Corazon Aquino - hadde flyttet inn i presidentpalasset og regjerte med vide fullmakter. Dekretet kom til å bestå i mange år.

De fattiges egen kamp

Marcos’ fall åpnet imidlertid et ’demokratisk spillerom’ som har ledet til sterkere organisering blant de byfattige. De har også vært i stand til å bygge allianser med forbundsfeller innafor kirka og i mediene og å knytte bånd til ikke-statlige organisasjoner og folkelige massebevegelser. Befolkninga i Silerio erfarte sin egen styrke da en talsmann for Catholic Bishops Conference (CBCP) sto fram og fordømte presidenten dagen etter overfallet. Han anklaget Noynoy Aquino for å ’ta mer hensyn til de rike enn de fattige’. CBCP er bisperådet i den mektige katolske kirka på Filippinene.

De fattiges egen kamp gir håp for framtida.

Regimets løsninger

Og allikevel… Enn så lenge smerter maktens pisk mer enn gulrota lindrer.

Programmer for å imøtekomme folkeflertallets behov eksisterer først og fremst på papiret. De er dessuten en forlengelse av Marcos’ politikk og har knapt annet å by enn det gamle diktaturet.

Ett av prosjektene går under navnet ”Community Mortgage Program”. Det innebærer at befolkninga i noen områder tilbys å kjøpe arealet bosettinga står på. Men overføring av eiendomsrett skal skje til markedspris og myndighetene er ikke villige til å ty til ekspropriering. Det tilbyr heller ikke noen form for subsidiering. Erfaringene tilsier at det bare er de best stilte delene av befolkninga i de aktuelle områdene som kan dra nytte av tilbudet. Eiendomsprisene i Manila er skyhøye. De fattigste blir derfor drevet bort. Programmet svarer til ’Area for Development Priority’ som ble iverksatt i 1970-årene og finansiert av Verdensbanken. Det smuldret opp i ingenting.

Retorikken speiler seg også i lovgivninga. ’Urban Development and Housing Act’ stiller angivelig strenge krav til rivninger og forflytting av den lokale befolkninga. Den forutsetter at bosettingene ligger i såkalte ”farlige områder” eller at det foreligger en rettsordre. Men nesten en million mennesker bor i «farlige områder. Og i Metro Manila sitter rettsordrene løst i slira. Befolkninga i Silerio er offer for en av dem. Rettsapparatet og lovgivninga er arena for eiendomsbesitterne. De eiendomsløse må fylle gatene eller bygge barrikader.

Lovbestemmelser sier også at de som rammes skal tilbys ”relokalisering”.

”Det skal bygges 140 leiligheter her…”, forteller Glacy idet vi befinner oss i utkanten av Silerio ”…men vi er 25.000 familier”.

I regelen er ”relokalisering” stort sett ensbetydende med forflytting til egne områder i andre provinser. Befolkninga ’dumpes’ 3-4 mil fra byen uten jobb- og inntektsmuligheter. Undersøkelser – bl.a. ei kartlegging gjort av to partier i den filippinske Kongressen - viser også at tjenester som helse og skole er svært dårlige. Ofte ikke-eksisterende. Ei utredning bestilt av innenriksdepartementet i 2011 peker på de samme problemene.

Men dersom familier velger å vende tilbake til byen fordi årsakene som drev dem dit fortsetter å bestå blir de stemplet som ”profesjonelle squattere”. Aquinos regjering har innledet en kampanje mot ”slike elementer”: Den har døpt programmet ”Nasjonal Kampanje mot profesjonelle squattere og squattersyndikater” og oppfordrerl lokale myndigheter til å trappe opp kampen mot dem.

Regimet erklærer kamp mot de fattigste. Grunnleggende rettigheter for de mange blir kriminalisert.

Voldelige forfølgelser og politiske drap

Fjoråret bød på store rivninger av bosettinger minst en gang i måneden. Ofte kom det til sammenstøt med innbyggerne. Som i Laperal i Makati City – det kommersielle senteret på Filippinene. 1000 lokale sikkerhetsvakter og åtte lastebiler fulle av væpna politi blei satt inn mot befolkninga. Tilsvarende skjedde i I San Juan, Mandaluyong, Navotas, Quezon City og andre steder. Lista over skadde og arresterte er lang.

Arnel Tolentino er ikke den første som blir drept i de fattiges kamp i de filippinske byene. I 2011 led fem ledere for organisasjoner av byfattige samme skjebne. De ble ofre for ’utenomrettslige drap’.

Under president Arroyo, som satt med makten i ni år, fant det sted over 1200 slike drap. Dessuten skjedde det mer enn to hundre forsvinninger. De aller fleste ofrene var aktivister og ledere i progressive masseorganisasjoner. Filippinene er blant verdens farligste land for journalister og fagforeningsaktivister. De væpnede styrkene og grupper de samarbeidet med sto bak. Hensikten var å svekke radikale krefter på den filippinske venstresida. Det skjedde i ly av Oplan Bantay Laya - regimets antiopprørsstrategi . Overgrepene møtte sterk kritikk internasjonalt.

Etter Aquinos maktovertaking er programmet for undertrykking av den revolusjonære bevegelsen døpt om til Oplan Bayanihan. Men essensen er den samme. Og drapene fortsetter. Inntil mars i år hadde slike henrettelser krevd mer en 78 liv. Det har knapt forekommet rettsforfølgelse av gjerningsmennene de siste 11 årene.

‘De fattige står i veien for utvikling’

I regimets propaganda blir de fattige og kreftene som støtter dem anklaget for å ‘stå i veien for utvikling’. Tesen har blitt et mantra i elitens kamp mot den progressive bevegelsen i sin alminnelighet.

Som alltid er det et spørsmål om utvikling for hvem?

I den filippinske hovedstaden er det først og fremst storstilte infrastrukturprosjekter og ambisjoner om å trekke til seg utenlandske investeringer som står i styringa for byplanlegging. Blant annet skal bosettinger som omfatter 250 hektar i Quezon City erstattes av ’Q.C. Central Business District’. Tanken er å gjøre området til et senter for internasjonale banker og multinasjonale selskaper. Bygging av veier og utviding av kommunikasjoner truer også mange boområder for fattige. Finansieringa av dem hviler på Private Public Partnership (PPP) - en av hjørnestolpene i Aquino-administrasjonens økonomiske politikk. Særlig utenlandsk kapital inviteres til å delta. Det betyr at de fattige utfordrer mektige aktører på både den hjemlige og den internasjonale scenen.

Den filippinske samfunnsordningas natur

Araneta-familien er blant de filippinske aktørene. Den er et av de mektigste familiedynastiene i landet og vokste fram som lojal støttespiller for den spanske kolonimakta på 1800-tallet. Da amerikanerne overtok i 1899 skiftet familien herrer. På samme måte evna den å tilpasse seg uavhengigheten i 1946.

Araneta-familien opptrer slik politiske klaner gjør det på Filippinene. Den økonomiske maktbasisen utnyttes til å erobre posisjoner i statsapparatet og den politiske makten anvendes til å fremme de økonomiske interressene. Systemet har gitt opphav til ‘parasittisk kapitalisme’. Eliten består av politiske klaner som tilriver seg rikdom i kraft av privilegier, monopoler og fortrinnsrett. De representerer en slags ‘rent seeking’- økonomi som borger for stagnasjon snarere enn utvikling. Systemet låser økonomien i stillstand og underutvikling og folkeflertallet i permanent fattigdom.

Max Roxas er ’den sterke mannen’ i Araneta- familien . Han var Aquinos visepresidentkandidat og er minister for transport og offentlige kommunikasjoner. Familien krever eiendomsretten til flere hundre hektar jord i squatter-bosettingene Tungkong Mangga og Pangarap i Caloocan City i Metro Manila. I det samme området planlegger regjeringa å bygge Metro Rail Trail 7 – ei storstilt satsing på offentlige kommunikasjoner. Familien kontrollerer også et stort eiendomsutviklingsselskap.

For presidenten er ikke Roxas mangl roller problematisk. Tvert om hevder Aquino at det er en bra ting: ”Da er han særlig interressert i å sette vår politikk ut i live”, sier han.

«Byutviklingsprosjekter» står i kø og varsler om større trusler mot de fattige i årene som kommer.

På papiret og i virkeligheten

I det jeg er på vei ut av Silerio blir jeg stående overfor Shoe Marts supermarked. Den skarpe grønnfargen som kler bygninga vekker assosiasjoner og trekker tråder 14 år tilbake i tid. Fra den gang jeg tilbragte fire uker hos bøndene på Hacienda Looc i Batangas.

Haciendaen ligger i et vakkert kystområde. I mer enn 100 år har 2.000 familier dyrket jorda på den 8.200 hektar store plantasjen. De var leilendinger og jordbruksarbeidere og ble gitt eiendomsrett til jordlotter under reformprogrammene iverksatt av Marcos og Corazon Aquino. Men på slutten av -90-tallet ble eiendomsbevisene deres kjent ugyldige og trukket tilbake. Store eiendomsselskaper hadde bestemt seg for å gjøre om plantasjen til eksklusivt turistsone og fikk støtte fra jordreformdepartementet og domstolene. På samme måte som bønder har blitt fratatt jord mange steder på den filippinske landsbygda. En av de drivende kreftene bak jordranet er Henrik Sy. Han er eieren av SM Development Corporation. Selskapet som også truer befolkninga i Silerio.

Men bøndene avfant seg ikke med maktens rett uten å gjøre motstand. Både i form av aksjoner rettet mot de nye ”eierne” og kamp på det politiske planet.

Jeg gjorde meg godt kjent på plantasjen i ukene jeg tilbragte der. I slutten av mars i år bragte filippinske aviser store annonser hvor SMDC tilbød tomter til salgs på haciendaen. Annonsene innholdt bilder. Husene jeg hadde lært å kjenne var borte. Det samme gjaldt rismarkene bøndene arbeidet på.

”Har de fjernet dem?”, spurte jeg Danilo Ramos. Han er generalsekretær i Kilusang Magbubkid ng Pilipinas – den største bondebevegelsen på Filippinene - og kjenner godt til haciendaen og bøndene der. ”Nei”, forklarte han, ” bøndene holder ut. Selskapet har bare retusjert dem bort på bildene”.

Det er lettere for makten å vinne samfunnskampen på papiret enn det er å gjøre det i den faktisk eksisterende virkeligheten. De fattige gir ikke slipp på sin rett.