Å se de usynlige

I den offentlige debatt finnes nesten ikke arbeiderklassen. Store deler av borgerskapet er også usynlig. I det offentlige rom er alle tilsynelatende en skravlende middelklasse. På denne bakgrunn ønsket Nesodden Rødt å forsøke å gjøre en tradisjonell klasseanalyse av kommunen. Den gav overraskende resultater fordi vi trodde at arbeiderklassen var relativ liten i kommunen Hele analysen finner du her: http://nesodden.roedt.no/wp-content/uploads/2017/10/170313-Maktanalyse-presse.pdf

En usynlig arbeiderklasse

Selv i en tilsynelatende småborgerlig drabantbykommune som Nesodden viste det seg nemlig at arbeiderklassen var tallmessig stor..

Våre undersøkelser tyder på at ca 64% av den yrkesaktive befolkningen eller 5800 mennesker tilhører arbeiderklassen. Det er mye, selv i en drabantby i den rike delen av omlandet til Oslo. Enda mer overraskende var sammensetningen.

Helse

Den største gruppen tilhørende arbeiderklassen var ansatte innen helse- og sosialsektoren. Over 1800 mennesker eller ca 1/3 av vår lokale arbeiderklasse. Et mindretall av disse hadde arbeidsforholdet sitt i kommunen. De fleste arbeider i Oslo og andre nabokommuner. . Et arbeiderparti uten helsearbeidere og helsepolitikk er altså nokså dødfødt hos oss.

Tradisjonell arbeiderklasse

som industri, bygg/anlegg, transport m.m. omfatter ca. 1150 mennesker og er slett ikke borte. Fremdeles en betydelig kraft, men synes heller ikke offentlig.

Varehandel/servering m.m.

kommer på tredje plass og teller hos oss ca 1100 mennesker. Disse er også usynlig offentlig.

Undervisning

kommer på fjerdeplass med ca 950 mennesker. Her er det et område hvor fagforening spiller en rolle og deltar i offentlig debatt.

For oss betyr dette at vi må tenke annerledes når det gjelder hvordan vi prioriterer og organiserer arbeidet vårt mot ulike grupper. o. Klarer vi ikke å bidra til utvikle sterk kampkraft i disse delene av arbeiderklassen kan vi ikke endre maktforholdene på Nesodden.

Det diskre borgerskapet

Undersøkelsene våre viste et betydelig borgerskap vi ikke kjente godt til. Et borgerskap sterkt involvert i investeringsselskap o.l., men som ligger «lavt i løypa» og som vi sjelden hører om eller gir seg til kjenne. Noen av disse har kanskje et bevist ønske om anonymitet da de har dommer for miljøkriminalitet eller har gjort sine formuer på den tvilsomme forbrukslånbransjen. Mye av borgerskapet som styrer kommunen er i hovedsak sine aktiviteter utenfor kommunen og dels utenfor landet

Stønadsmottakere

Et trekk som vi nok finner i de fleste kommuner, er de mange (ca 1200) som er avhengig av NAV. Uføretrygdede og sosialhjelpsmottakere. Dette sjiktet har i all hovedsak sammenfallende interesser med arbeiderklassen og særlig av at våre velferdssystemer fungerer. De har vært en kraft i kampen rundt kommunebudsjetter lokalt. I tillegg kommer ca. 2 700 alderspensjonister.

Hvordan vi gikk fram

For en analyse av klasser trengte vi en skikkelig definisjon. Lenin sin 100 år gamle synes vi står sin prøve:

«Klassar er store gruppe menneske som skil seg frå kvarandre ved den plassen dei har i eit historisk fastlagt sosialt produksjonssystem. Dei skil seg

• etter forholdet sitt til produksjonsmidla (som oftast fastsett og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringa av arbeidet og
• med det etter storleiken på den delen dei får av den sosiale rikdomen og måten dei får han på.»
• (Lenin: Ein stor opptakt: Utvalgte verker bind 10, side 241, Oktober 1979.)

Med dette som utgangspunkt gikk vi løs på det vi fant av grunnlagsmateriale:

Matrikkelen eiendomsforhold,

Statistisk sentralbyrå (kommunefakta)

Skattelister

Aksjeregisteret

Vi overtok og tilpasset også beregningsmetoder/metodikken som Anders M Andersen brukte i en klasseanalyse av Voss (http://voss.rv.no/klasseanalsyse.pdf) Med dette som bakgrunn måtte vi gjøre flere skjønnsmessige valg, særlig fordi SSBs yrkesoppdeling ikke akkurat er tilpasset en tradisjonell klasseanalyse. Det gjør nok anslagene om hvem som tilhører hvilken klasse kan være usikre. Men grovt sagt tror vi dette gir et godt bilde av klasseforholdene på Nesodden. Skal vi finne sikre tall her må en konkret undersøke et betydelig antall bedrifter (feltundersøkelser).

Utfordringer i analysearbeidet

Det er ellers flere «grupper» som vi ikke har ferdige analysert.

• Det Marx kalte filleproletariatet oppfatter vi som nå nokså marginale grupper. Kanskje mest det vi kalte «de rettsløse», dvs «ulovlig norske», tiggere, folk uten opphold som jobber og lever svart osv.
  
  - Stønadsmottakere skiller seg fra disse med at de har mye og miste og sterke grunner til å slåss for å bevare velferdsstaten.
• Løsarbeidersamfunnet byr på nye utfordringer. Når store byggefirma sier opp snekkerne sine og leier de inn ved behov som «selvstendig næringsdrivende» oppfatter vi det ikke som de har byttet klasse, bare som at de har mistet rettigheter som arbeidstakere. Tilsvarende i helsevesenet osv. Men vi fant ikke noen god måte å skille dette sjiktet fra småborgerskapet blant de over 1000 enkeltmannsforetakene vi har på Nesodden.

Konklusjoner:

En bevegelse som skal endre maktforholdene er avhengig av at de usynlige organiserer seg og bli en synlig politisk kraft. Første steg er at vi får øye på dem. Dernest at vi konsentrerer arbeidet vårt her framfor å løpe rundt i diskusjon med skravlenorge. For oss på Nesodden ga denne enkle klasseanalysen mye ny verdifull innsikt. Vi oppfordrer alle Rødt-lag til å gjøre det samme. I tillegg inviterer vi til dugnad for å utvikle en standardisert metode for lokale og landsdekkende klasseanalyser..

Odd Edvardsen og Geir Christensen

Nesodden Rødt

Et sminket lik er fortsatt et lik

Snauhogst ser ikke pent ut

Gjestblogger: Geir Brandstadmoen

Det burde ikke ha vært noe å diskutere. Byggingen av 600 boliger på Skoklefall, et inngrep som vil trampe over så vel markagrensa som intensjonene med et LNF-område, burde ha blitt lagt dødt før det overhodet ble presentert.

Men akkurat som de kyniske spekulantene bak dette prosjektet åpenbart regnet med, så får de nå drahjelp av «ja til alt som er nytt-kameratene», og vi andre er nødt til å ta denne vederstyggeligheten på alvor.

Som gammel reklamemann må jeg le når jeg ser reklamemateriellet for denne såkalte økolandsbyen på Skoklefall. Her er det frittgående budskap, traktorer og sykler, og jammen dyrker de lykkelige alternativ-menneskene poteter også. Dette er så idyllisk at det nesten er mulig å glemme alle underliggende fakta. Men bare nesten, for denne illustrasjonen er like mye verdt som Trumps valgløfter. Se på økolandsbyen det samme firmaet har bygget i Hurdal. Det ser ut som et hvilket som helst boligfelt, uten en geit å se noe sted, og det vil bli realiteten på Nesodden også. Det vet utbyggerne godt, men for å kunne få bygge i marka, i LNF-område, så er de nødt til å selge mer enn et boligfelt – de er nødt til å selge en drøm.

Men da er det kanskje på tide å våkne opp. Disse boligene vil ikke bli for folk flest. De vil bli dyre, og flesteparten av dem som flytter dit vil komme utenfra, uten noe forhold til marka eller historien. De vil ikke ha noe som helst krav på seg til å skape denne utvendige idyllen, og de fleste vil neppe ta seg bryet. De vil som andre ha biler, mange av dem mer enn en. De vil trenge barnehageplasser, skoleplasser, sykehjem og leger, og et stort flertall av dem vil ta overfylte båter inn til jobben i Oslo. Kort sagt vil minimum 1500 mennesker plutselig trenge et infrastruktur som ikke finnes, og den politikeren som lover at alt vil være på plass når alle flytter inn, bør ingen stemme på igjen.

Tilhengerne argumenterer med at mange vil ønske å flytte til Nesodden de neste årene, og det tror jeg er helt riktig. Med så kort avstand til byen, og ryktet om et politisk flertall som er tilnærmet hemningsløse når det kommer til utbygging, så vil Nesodden friste mange. Men hva blir da igjen av det særpreget som har gjort at så mange av oss har blitt så glade i Nesodden? Det er ingen menneskerett at alle som vil til Nesodden skal få bosette seg her.

Det vi ser nå er intet mindre enn kampen om Nesoddens sjel. Skal Nesoddens fremtid formes av kortsiktige politikere som Erik Adland og kyniske spekulanter som Ketil Johansen, eller skal folket stå opp for de verdiene som gjør Nesodden unik?

For alle som ønsker å bevare er første skritt å si et rungende nei til det massive boligfeltet på Skoklefallsletta. For selv om det er dyktig sminket, så er det fortsatt et lik.

Kommunen som samfunnsplanlegger: Å se det usynlige

Brian Hannasch er direktør i Cirkle K internasjonalt og legger 
premissene for Nesoddens for tiden største utbyggingsprosjekt,
Fagerstrand Brygge. Lokale behov vil ikke betynoe i forhold til 
hva som gir maksimal fortjeneste. Han kan stå som eksempel 
for flere storeboligspekulanter.

Både i kommunestyret og som fagforeningsmann har jeg ofte opplevd å ikke komme til på de arenaene hvor beslutningene taes. “Makta er et annet sted”, sier vi. Hvem bestemmer utviklingen på Nesodden og hvordan får de gjennomslag? Uten en analyse av dette blir politisk opposisjonsarbeid uten effekt. Nesodden Rødt arbeider med en maktanalyse for å kunne utfordre de virkelige makthaverne og bidra effektivt til å skape motmakt. Hele analysen finner du her: http://nesodden.roedt.no/wp-content/uploads/2017/10/170313-Maktanalyse-presse.pdf

Kommunen har omfattende oppgaver som samfunns- og arealplanlegger. Kommunen skal minst hvert fjerde år rullere kommuneplanen. Den har både en politisk del (Hva kommunen prioriterer innenfor sine områder) og en arealdel som er juridisk bindende. Arealdelen sier hvilke områder som skal brukes til hva: boligbygging, næringsområder, landbruk, natur og friluftsliv osv.

Vår erfaring er at sterke kapitalinteresser får gjøre hva de vil. Miljøhensyn, sosiale 
hensyn, folkehelse og helhetsplanlegging forsvinner når store penger snakker. Hvordan det skjer og hvilke mottiltak vi kan planlegge er det vi her prøver å starte en diskusjon om. Vi trenger å dele erfaringer.

Noen eksempler:

Norgesgruppen – Johan Johansson

Johan Johansen har aksjeflertall I NorgesGruppen. Han kontrollerer 6 av 9 dagligvarebutikker samt kjøpesenteret på Nesodden. Husleiene på sentret blir fastsatt etter vurdering av butikkens betalingsevne og presser mange butikker over grensen til lønnsomhet. Lokale butikker presses ut og det er stor utskiftning. Presset på lokale driftere og ansatte er stort. I forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår vil lokal arbeidsgiver ikke ha mye å tilby. Men Johansson kan le hele veien til banken. Mesteparten av utbyttet på 640 millioner i 2016 kunne han innkassere . Han trenger ikke

Johan Johansson med familie har aksjeflertall i NorgesGruppen 

og styrer i praksisKjøpesenteret og 6 av 9 dagligvarebutikker

på Nesodden. Når husleiene på kjøpesenteretpresser butikkene 

maksimalt og gjør det nestenumulig for lokale initiativ, er det

han som leggerpremissene. Når postutlevering på Fagerstrand

ble nedlagt er det fordi Johansson presserPosten Norge på pris 

og beordrer «sine» butikkertil å si nei.

Felles for disse to maktmenneskene (blantflere) er at de, på 

tross av at deres beslutningerog styringssignaler sjelden 

når offentligheten,kan herje nokså fritt. Med strategisk 

kommunalplanlegging kunne kommunen utfordret

makten en del, selv innenfor dagens styringssystem. Men 

kommunen har ikke noen slikstrategisk tenking. En 

arbeiderklase som vilforme sin egen framtid må ha en plan 

for å ta makta fra disse.

bry seg med fagforeningskrav. Det kan lokale franchisedrivere få holde på med. Nedleggelsen av post på Fagerstrand er forårsaket av NorgesGruppens krav til fortjeneste. Når Posten Norge A/S forhandler med NorgesGruppen er det bunnlinjen i budsjettet som er interessant, ikke innbyggerne på Fagerstrand sine behov. Heller ikke samfunnskostnader er interessante. Innbyggerne på Fagerstrand blir brukt i et spill om prisen for post i butikk.

Ovenstående kan illustrere en tendens. Ansatte skal helst være i firma som ikke har verdier, og som ved manglende oppdrag, konflikter osv lett kan nedlegges. Verdiene samles i konserndeler med få ansatte. Der kan beslutningene tas uten plagsomme fagforeninger som stiller krav. Makten sentraliseres mens motmakt som fagforeninger og masseorganisasjoner mister innflytelse. Mesteparten av lokalt næringsliv på Nesodden er små bedrifter med enkle organisasjonsforhold. Men konsernene er på vei inn. Framtiden til Fagerskog FUS barnehage avgjøres av et styre med base i Haugesund. De nye omsorgsboligene bygges av et A/S som i virkeligheten kontrolleres av A/S Betonmast, et stort entreprenørselskap med omsetning på over 4 milliarder. Vi må forvente flere firma i Skatteparadiser som det er umulig å få kontakt med, men som tar beslutninger av stor betydning på Nesodden.

Spørsmål:

Hvordan skal arbeidstakerene I f.eks Norgesgruppen få kontroll over pengene Johan Johansson tar fra dem? Hvordan skal innbyggere og kommunen få tatt fra ham monopolsituasjonen som gjør at han kan sette privat fortjeneste framfor samfunnsmessig fornuftig postutlevering? Hvordan kan innbyggere og kommune hindre ham i å skvise lokalt næringsliv ved å utnytte monopolsituasjonen med eierskap til vårt eneste kjøpesenter til å ta urimelige husleier?

Statoil og Fagerstrand brygge

Nesodden har svært få arbeidsplasser og stor pendling. Klimaødeleggelser følger av trafikk. Med 2-3 timers arbeidsreise daglig blir overskuddet til å delta I lokalsamfunnet lite. At smøreoljefabrikken til Statoil på Fagerstrand ble nedlagt var et stort tap for kommunen. Tomta på Fagerstrand brygge er tilknyttet en av Oslofjordens få dypvannsbrygger med gode muligheter for å tiltrekke seg ny næring som kommunen trenger sårt. Statoil la den 160 mål store tomten ut for salg som næringseiendom, slik den var regulert. De fikk mange tilbud og kunne få solgt den godt over takst på ca 30 millioner.

Imidlertid ba Statoil om et ekstraordinært møte med formannskapet på Nesodden. Der ble vi fortalt at ett av tilbudene var fra et søppelhåndteringsfirma og det ville vi vel ikke ha? De ba om at området ble omsonet til «kombinerte formål». (Næring, bolig osv.) Det er eneste gang vi har truffet Harald Norvik, pensjonert Statoildirektør. Han var også aktiv i næringsrådet akkurat dette året. Møtet virket. Mot Rødt sine stemmer ble Statoiltomta omsonet.

På forsommeren 2016 kom reguleringsforespørselen. Det foreslås 5 -800 nye boliger. Det snakkes om næringsareal, men det er langt mer svevende. Sannsynlig resultat: En dårlig kopi av Aker Brygge. Fortjenesten kan gjetningsvis bli 1 million pr. leilighet, totalt 5 til 800 millioner. Svaret får vi hvis arealet blir solgt til utbyggere. Vi nærmer oss nok et dyrt boligfelt med noen servicefunksjoner og en enda mer pendling. Nesodden får ikke arbeidsplasser ut av vår beste næringstomt og ingen sosial boligbygging.

Statoil brukte kontaktnettet til Norvik. Maksimal profitt var åpenbart hensikten. Fortjenesten på boliger til velstående er langt høyere enn på næring og sosial boligbygging.

Spørsmål:

Er ideologien om at alt som er bra for Statoil (nå Cirkel K) er bra for samfunnet hovedårsak til at de får sette samfunnshensyn til side? Vil sterkere oppslutning om partier som ønsker samfunnsplanlegging i valg endre dette?

Er sosiale nettverk avgjørende? Hvor stor er redselen for å sette seg opp mot mektige økonomiske organisasjoner?

Endringene I plan og bygningsloven har flyttet mye makt fra kommunen til utbyggere. Kortversjon: Før var alt du ikke hadde tiltatelse til forbudt. Nå er alt lov som ikke er skrevet forbud mot.

Dumpingsaken

I forbindelse med Fjordbyprosjektet og senketunnelen under Oslo havn måtte mye mudder fjernes fra havnebassenget. Massene var sterkt forurenset. Oslo havn ønsket den billige løsningen: Grave opp dritten med gravemaskin til lekter og dumpe det lenger ute. Styreleder i Oslo Havn KF og Venstrepolitiker Stilluf Karlsen, promoterte løsningen som miljøvennlig overfor kommunestyret på Nesodden. Han fikk flertallet i kommunestyret til å godkjenne dumping i Bunnefjorden utenfor Nesoddlandet. Etterpå ble galskapen dokumentert og kraftig motstand utviklet seg på Nesodden. Kommunestyret snudde, men en tillatelse kunne ikke oppheves. Saken ble anket helt inn til miljøvernminister Bjørnøy (SV) – som valgte å ikke gjøre noe.

Store mengder gift fra sedimentene utenfor bryggene i Oslo er nå spredd i fjorden. Nå frarådes det å spise torsk fra fjorden.

Saken er en studie i hvordan kontrollsystemet er i lomma på utbyggere. Først skal alle utredninger om miløjøutfordringer bestilles og leveres til utbygger. Utbygger bestemmer hva som sendes til kommunen. Det kan være interresant å se hvilken versjon av rapporter som kommer fram. (Er det mange tidligere versjoner ute og går er ofte mye fjernet) Dernest skal utbygger bestille kontrollmålinger av at alt går bra. I dette tilfelle ble det valgt kontrollmetoder som målte – ingenting. Både entrepenørene og kontrollmyndighetene var representert i styret for firmaet som utførte kontrollmålingene. Til og med en ansatt I økokrim var I styret. Mot enighet mellom disse, spilte virkeligheten ingen rolle.

Det er et utviklet system med bukken og havresekken hvor utbyggere både direkte og indirekte setter sine egne betingelser og «kontrollerer» seg sjøl. For mere informasjon anbefales filmen «Lillebror ser deg»: https://tv.nrk.no/program/kmte30000010/lillebror-ser-deg

Spørsmål:

Hvilke krav må stilles for å få til uavhengige utredninger og kontroll? Hvilke habilitetskrav skal stilles? Skal ansatte i Økokrim og offentlige kontrollmyndigheter kunne kombinere det med styreverv i selskap som har oppdrag for utbyggere?

Sprengningene i fjorden

Oslo havn ønsker dypere led inn til Oslo for å kunne ta imot større cruiseskip og få ned reisetiden inn til Oslo. 27 grunner skulle sprenges for å øke innseilingdybden fra 12 til 14 meter og rette ut leden. Kystverket satte i gang. De fikk som vanlig flertall med 5 (Frp, H, AP) mot 4 i planutvalget våren 2016. Så kom reaksjonen fra fiskerne og miljøfolket. Et kort øyeblikk nedla Nesodden kommune forbud mot sprenging og deponering. Da truet kystverket med erstningskrav dersom de ikke fikk fortsette. Ordfører og leder av planutvalget satte i verk en rekke tvilsomme tiltak for å få opphevet stansen. Rådmannen gav tillatelse til fortsatt sprenging og deponering før det var noe lovlig opphevingsvedtak.

Mange av grunnene er sterkt forurenset. Imidlertid ligger forurensingene rundt grunnene, ikke oppe på toppen av de undersjøiske «nutene». Derfor mente Kystverket og forurensningsmyndighetene hos fylkesmannen at sprengingene og massene ikke var forurenset. Det enkle bildet av at massene rundt kommer i bevegelse når du fyrer av en undersjøisk salve på opp til 4,4 tonn sprengstoff var helt unødvendig å tenke på. Heller ikke virkningene på fisk og annet liv i havet.

Her kom truslene fra utbygger om erstatningsansvar direkte fra utbygger. I tillegg erklæringene fra forurensingsmyndighetene om at de måtte stole på opplysningene fra utbygger helt åpenlyst.

Spørsmål:

I hvilken grad er trusler om erstatningssøksmål mot kommunale beslutninger reelle?

Bildet som tegner seg

Disse lokale eksemplene tegner et bilde av et system hvor økonomiske muskler, lovverk og personnettverk gjør det mulig å sette folkelige organisasjoner og folkevalgte organer ut av stand til å styre. Bildet vi tegner her er langt fra komplett. Denne analysen må utvikles som et felles forskningsprosjekt med mange deltakere. Og frem for alt må vi utvikle motmakt som kan utfordre dette systemet. Nesodden Rødt inviterer til dugnad.

Geir Christensen

Boligbygging – for hvem?

Passerer Nesodden 30 000 innbyggere kan det bli vanskelig 
å snakke om landlig og grønn

Jøsang spør hvor Rødt vil bygge boliger. Det finner han på kommunens nettsider. Alle reguleringsplaner stemmes over i kommunestyret. Eksempler på reguleringsplaner hvor vi har støttet boligbygging er Strandlia, Spro havn (mesteparten) og Bomannsvik (betydelig mindre enn utbyggers ønske). I alt snakker vi om arealer til i underkant av 1000 boliger. Det er stor boligbygging, men ikke enorm.


Sosial boligbygging
For Rødt er det like viktig å bygge boliger for de mange som ikke klarer de kunstig høye markedsprisene på boliger som vi har nå. Vi ønsker at alle skal kunne eie sin egen bolig i motsetning til Høyre/AP som har lagt til rette for at rike skal kunne eie andres bolig. Vi ønsker altså sosial boligbygging slik Norge var gode på i 40 år og som nesten fjernet boligmangelen. På Nesodden planlegges det null – 0 - billige boliger. Våre forslag om slike prosjekter har fått SV – og tidligere MDG - sin støtte. Vi vil strekke oss langt for å få det til.


Mot sentralisering
Vi er ikke opptatt av å støtte den sterke sentraliseringspolitikken som truer med å bygge ned de miljømessig verdifulle områdene rundt indre Oslofjord. Vi har gått mot mange av de reguleringsplanene som legger til rette for godt over 4000 boliger på Nesodden. Om de blir realisert betyr det at vi passerer 30 000 innbyggere. Da vil vi få ca 500 innbyggere pr kvadratkilometer og bli blant Norges 12 tettest befolkede kommuner, omtrent som Drammen i dag. Våre prioriteringer er

1. Ta vare på det unike biologiske mangfoldet i indre Oslofjord gjennom å verne marka, strandsonen og forbindelseslinjer imellom.
   
2. Sosial boligbygging og tomter til næring for å få flere arbeidsplasser på Nesodden og dermed mindre pendling og klimagassutslipp. (Fagerstrand brygge m.m.)
   

Fylket sitt selvmål

Nå møter vi problemer med fylket som vil konsentrere utbygging til knutepunkter. For Nesodden blir dette misforstått til å være nordre Nesodden. Her er det stort sett ferdig utbygd, så det vil legge begrensinger på framtidig utbygging på Nesodden. Det kan vi ta med et gjesp. Hvis fylket ikke vil la oss bygge der vi har plass, kan de heller ikke kreve at vi tar ansvar for sentraliseringspolitikken. Det skader ikke oss om bygging blir konsentrert til andre kommuner. Uansett er det plass til en stor øking i sosial boligbygging. Fra null kan det bare gå oppover.

Geir Christensen

Rødt

Organisasjonsaristokratiet (eller om presset mot folkelige ledere)

Denne artikkelen er første gang trykket i Gnist nr 1-2018. Send epost til gnist@marxisme.no for bestilling.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som  

raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags or­ganisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtu­sener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å under­trykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organi­sasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet ,

Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at forenin­gen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karriere­mennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domi­neres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparat­er. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.

I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. - Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2%). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10-20 personer. Eksempler:

Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.

Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelis­tene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.

Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kom­munal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sam­men med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen –teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeider­aristokratiet - tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsval­gt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.

Hva avgjør organisasjonsaristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp (kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeids­folks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LOsystemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.
I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.
For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

1. (https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/)
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)