Veien til Gornetti

Reisebrev fra Nepal

Dag 1

Helselag til Nepal er i gang med sitt tredje prosjekt knyttet til Gornetti sykehus i Rolpa. Det er en mor/barn-prosjekt i Ota ”kommune” med hovedformål å redusere en dramatisk høy spedbarndødelighet og barseldødelighet.

3 år etter siste besøk skal vi tilbake til sykehuset. Turen starter i provinshovedstaden Gohrai (11 timers busstur fra Kathmandu) Inntil Maoistene organiserte dugnad for å bygge vei under borgerkrigen var det 3 dagsmarsjer til Gornetti i usedvanlig ulendt terreng.. I dette området hadde Maoistene hovedkvarter under borgerkrigen, og noen av de hardeste kampene foregikk her. Kongehæren landsatte over 10 000 soldater i området for å knekke geriljaen. Det var en gedigen tabbe. I disse fjellene og med en sammensveiset befolkning hadde de ingen sjanse. Men de påførte befolkningen dype sår. Mange drepte landsbyboere og mange voldtekter.

Veien er stort sett bygget med hakke og spade, og er plaget av mye jord og steinras, spesielt nå under monsuntiden. Nå er martyrveien 95 km lang, og minner mest om en dårlig kjærrevei. Vi brukte 7 timer med jeep på de 95 km til Gharti Gau, den foreløpige endestasjonen. Både lastebiler og busser trafikkerer veien, men sjåførene må nok planlegge litt mer enn vi er vant til i Norge. En reserve mellomaksling hører med til standardutstyret. Folk i Rolpa er umåtelig stolte av veien sin.

Ettersom diaré hører med til dagens orden, drikker vi flaskevann eller brus. Men slikt var ikke å oppdrive når vi prøvde på kafeene langs veien. Så det var bare å ta sjansen. Vi fryktet også å bare få Nepals standard-rett: Dahl-Bat, slik vi opplevde sist. Det er ris med poteter og linsesuppe. De serverer det gjerne til frokost, lunsj og middag. Etter noen dager ble vi norske litt desperate og spurte etter kjøtt. Da fikk vi Dahl-Bat med kylling. Det var samme rett med 4 biter kyllingbein(fot). Så denne gangen prøvde vi alt annet. Hardkokte egg og noe de kaller Sel. Det er en slags smultringer av rismel. Smaker faktisk godt.

Vi kom ikke fram til Gharti Gau før det mørknet og måtte overnatte før fotturen. Prisen på ”hotellet” var ikke forskrekkelig, 18 kroner pr. seng. Men standarden lå litt under det vi er vant til. Et langt 3 meter bredt bygg med den en langside langs veien og den andre hvilende på 8 meter lange bambusstokker nedi skråningen under. Heldigvis var det så mørkt at vi ikke så gjennom gulvet i det luftige bygget av råplank. I den ene enden var 5 senger til utleie og i den andre enden bodde familien som drev stedet. Doen var bak nærmeste busk og baderommet en vannkran 100 meter unna. Alt dette til å leve med, men plankesengen med et gammelt skittent teppe, uten madrass og laken var litt tyngre. Sjelden har jeg vært mer glad for å ha med turistforeningens lakenpose. Vi sovnet allikevel før kl 21:00 etter risteturen og jeg holdt ut hele natten inni lakenposen på tross av varmen.

Dag 2. formiddag

Etter å ha rotert ca 500 ganger for å finne sovestillingen som gjorde minst vont for en gammel rygg startet dagen kl 05:00, bare en halv time etter at Nepalerne var i gang med morgenstellet. Etter frokost av sel var vi klar for det Nepalerne regnet som en lett tur på 3 timer opp til Gornetti.

Litt opp i lia passerte vi den første skolen. Der stimlet skolebarna i ring rundt oss og glodde. Den gamle visa til Hillybillys om ”en neger på Ål stasjon” slo meg som en passende forklaring. Rare hvite mennesker på tur.

Det er et uttall av stier, og stidele stort sett ved hver gård. Så vi stoppet, hilste på nepalsk og spurte Gornetti? Hyggelige og hjelpsomme svar fra mange forundrede bondekoner.

Gårdene i området lignet hverandre. Et par vannbøffeler, noen geiter og høner og åkerlapper i terrasser i skråningene. Nede ved elva dyrket de ris, høyere oppe var det mais om sommeren, hvete om høsten og poteter om vinteren. Der er det maismat om sommeren, brød om høsten og poter om vinteren etter som avlingene blir modne. De er nesten vegetarianere, kjøtt er luksus. Dårlig avling betyr sult. Tidligere var det litt attåtnæringer, kastebestemt. Dalittene (lavkaste) lagde kniver og sigder mens høykaster drev med gullsmedarbeider. Det har moderne industriproduksjon tatt knekken på. Nå koster et knivemne like mye som en ferdig industrikniv. Isteden har det blitt vanlig å sende ut en sønn som fremmedarbeider til Kathmandu, Malaysia eller Gulfen. Da kommer det penger hjem til nødtørftige investeringer og mat hvis det kniper. Også dette er på vei ut. Når internasjonal økonomi kommer i krise er det fremmedarbeiderne som blir sendt hjem først. Og for bøndene her betyr det nød.
Alt gårdsarbeidet gjøres manuelt. Ikke en maskin finnes.

Før vi startet på den siste lange oppstigningen til Gornetti. Der stod det et nytt leirhus som det durte fra. Mikrokraftverket surret og gikk.

Mikrokraftverket

For 3 år siden, sommeren 2007, satt vi med stearinlys en sedvanlig mørk sydenkveld på Gornetti og diskuterte med sykehusledelsen om hva Helselag til Nepal kunne bidra med. Vi gikk gjennom opplæringsprogram for barfotlegene her, medisinsk utstyr de trengte osv. Som gammel elektromontør kunne jeg ikke la være å undres på om ikke mangelen på strøm la store begrensinger på utviklingen av sykehuset. Selv om de tok røntgenbilder med pedalaggregat osv, så måtte strøm gjøre driften enklere. Det var de enige i, men det var minst 5 mil til noe nasjonalt strømnett, så det så de på som en fjern drøm. Den kvelden oppstod tanken om et mikrokraftverk i en av småelvene rundt sykehuset.

Ting ballet fort på seg. Brev til fagforeninger om bevilgninger gikk ut, støtte fra Utenriksdepartementet ble søkt om og lokale krefter gikk i gang med planlegging og søknad om Nepalske midler gikk inn. 300 000 kroner fra norske fagforeninger var motoren som fikk det hele i gang.

Nå er utbyggingen komplett. Å få turbin og generator m.m. inn, var en prestasjon. Stedet er for bratt til at de kunne bruke helikopter, så det måtte transporteres ved hjelp av hester og muskelkraft. Kraftverket startet opp i fjor, men de siste av de 160 bøndene som også får strøm fra kraftverket fikk ikke linjene fram før i vår, noen måneder forsinket. Til og med en ”gatelykt” – riktignok litt enklere enn våre – har de satt opp strategisk plassert mellom skolegården og den nye skoledoen de bygger.

Foreløpig brukes strømmen mest til lys. Avanserte hjelpemidler som kjøleskap er fremdeles utenfor det som tenkes på her. Men sykehuset har strøm og antakeligvis over 1000 av innbyggerne tilgang til lys og stikkontakt. Det gir muligheter.

Kraftverket er driftssikkert sier lederen for kraftverk-komiteen Pravad Gharti Magar. Som vanlig i de Maoistdominerte områdene i Nepal styres kraftverket av en komité på 10 medlemmer. De finansierer en ”maskinsjef”, vedlikehold og linjetilsyn av en liten avgift de tar fra bøndene, mens sykehuset får gratis strøm.

10 fattigbønder, de fleste uten skolegang og uten en eneste maskin i gårdsdriften, styrer nå et mikrokraftverk. De viser stolt fram vannstyring, voltmetre og annet teknisk utstyr. Pågangsmot og lærenemhet er det ingen ting i veien med. Kraftverket håper jeg er en port mot framtiden som har åpnet seg.

Det var forunderlig, senere på kvelden å stå på plassen utenfor Gornetti å se lys i vinduene og utelys fra gårdene omkring.

Tilbake til oppstigningen.

Fra kraftverket gikk det rett opp. Etter 5 timers hard gange fra Gharti Gau var vi nesten framme. Da oppdaget vi at kameraet manglet. Tilbake nedover lia for å se på rasteplassene. Etter 20 minutter gav vi opp og tenkte vi fikk lete når vi skulle tilbake. Så var det 40 minutter oppstigning igjen før vi tungpustet kom opp på plassen foran Gornetti, som etter sigende skal ligge på 2700 meters høyde i det Nepalerne kaller ”bakkelandet”.

3 timers gange? Ikke norske timer i alle fall. Enda verre ble det. En av ungdommene spurte hvordan kameraet så ut, og forsvant. Etter en time sto han smilende der og fortalte at det lå rett ovenfor kraftverket. Han så verken svett ut, eller virket andpusten. Det var til å ergre seg grønn over for en som regner seg som en sporty norsk fjellvandrer.

På Gornetti ble vi tatt imot som hedersgjester. Vi ble installert i gjestehuset hvor de hadde fantastiske ting som baderom med dusj og vanndo. Riktignok av asiatisk type hvor du må sitte på huk. De synes våre doer hvor alle sitter på samme ringen er grisete. Men for en gammel stiv elektromontør er det å sitte på huk nesten håpløst.

Etter lunsj (sedvanlig Dahl-Bat) var det tikkasermoni. Det er et rødt stoff du får plassert i panna og er en form for æresbevisning. .

Vi gikk rett på intervju med lederen for mor-barn prosjektet:

Mor/barn prosjekt i Ota

Intervju med Chunauti Ghanti, oversykepleier på Gornetti og leder av mor-barn prosjektet.

Helselag til Nepal har samlet inn penger til et mor-barn, prosjekt i Ota ”kommune” i Rolpa.
I et land hvor over 6 % av kvinnene dør i barsel og spedbarndødeligheten er enda høyere er dette kanskje det viktigste kvinnespørsmålet. I Ota var barnedødeligheten i 2007 25 %.

Første halvår 2010 er vi kommet ned i 15 % sier Chunauti. Men prosjektet har bare pågått i 8 måneder, så vi skal komme mye lenger.

Når det gjelder kvinnedødelighet har de ikke noe statistikk på dette pr i dag men det har også blitt bedre.

Hva gjør dere med mor/barn prosjektet i dag?

Her på sykehuset samler vi inn data og fører statistikk. Det viktigste arbeidet gjøres i de 9 bygdelagene Ota er oppdelt i. Her er det lokale helsekomiteer med 10 medlemmer som driver det daglige arbeidet. Vi reiser rundt og holder møter en gang i måneden i alle bygdelagene. Der snakker vi med både kvinner og menn og gir råd.

Om hva?

Enkle tiltak som rengjøring av toaletter. Betydningen av å gi riktige doser medisin til barna, hensikten med 3.månderskontroll for gravide vi har på sykehuset. Betydningen av jerntabletter under svangerskapet, er noen eksempler.

Er det vanskelig å få kvinnene til å snakke?

I starten var det vanskelig. Skammelige tema å snakke om. Men vi sa vi vet grunnen til at spedbarn og kvinner dør og til andre helseplager. Vi kan gjøre noe med det. Etter et par måneder løsnet det.

Har dere møtt motstand fra mennene?

Nei, hvorfor det? Vi snakker med både kvinnene og mennene. Mennene vil at både barn og koner skal leve. De er glade for alle råd og veiledning som blir gitt.

Hvor føder kvinnene?

Det velger kvinnene selv, de fleste føder nå på sykehuset, men en god del hjemme enda. Da får de hjelp fra lederen for helsekomiteen. Dersom det oppstår vansker flyttes de hit. Vi hadde en dødfødsel for 10-12 dager siden. Mor ønsket sterkt å føde hjemme, men hun fikk trøbbel med å få ut barnet, så lederen for helsekomiteen fikk overtalt henne til å komme hit. Vi klarte å få ut barnet, men mor ville hjem med en gang. Den vanskelige fødselen gjorde at barnet døde på hjemvei.

Hva er de vanligste helseplagene ellers?

Til sykehuset kommer de med alt fra vont i magen og nedover. F. eks er livmorprolaps (? Jeg oppfattet ordet slik men er usikker på om oversettelsen er riktig) svært vanlig. 80 % av pasientene på sykehuset er nå kvinner. Flere og flere pasienter kommer til sykehuset for rådgiving.

Så nærmer kvelden seg og Chunauti må gjøre seg klar. Hun skal ut på bygdelagsbesøk i morgen og hun overnatter i landsbyene underveis så rundturen tar over en uke.

Dag 2 ettermiddagen

Etterpå var det omvisning på bygdas siste stolthet: Nybygd skole med elever fra 1. til 8. klasse, i alt 300 elever. Den også bygd på dugnad av landsbyen. Gamleskolen (30 år gammel og den første skolen i området) ble for liten og skal rives. De forteller at skolen har 8 lærere, 3 betalt av staten og de øvrige 5 av spleiselag i bygda. De får 3000 rupi i måneden (280 kroner) noe som betyr at de i tillegg må dyrke maten sin sjøl. Doene var siste byggetrinn som også er en del av helseprosjektene i landsbyene i Ota. Det å få bygd septiktanker og egne do-rom med vann og såpe betyr mye for helsen. 35 000 rupi (3200 kroner) koster det å få bygd en slik do med septiktank. Da må bøndene selv hente sand og stein i elva og knuse stein til passende pukk. En lokal murer får 200 rupi (18 kroner) dagen for støpearbeidene og resten er til sement, rør, slanger, kran og ”asiapotte”. Systemet er utviklet av vår norsk/iranske sykepleier/akupunktør/lege Hamiid som har vært gratis helsearbeider på sykehuset de siste to årene.

Dagen avsluttes med et møte med medlemmer av ”geiteavlslagene”

Geiteavlslagene i Ota

Helselag til Nepal har finansiert oppstarten av mor/barn-prosjektet i Ota. Men en viktig del av tenkingen er at det skal utvikles lokal finansiering til å overta prosjektet. Derfor er geiteavlslagene en viktig del. Alle de 9 bygdelagene i Ota har fått litt over 3000 kroner for å starte geiteoppdrett. Som vanlig styres det hele av en komité på 10 medlemmer i hver bygd. Disse har kjøpt inn 15-16 dyr som de har ansvaret for oppdrett av. Meningen er at salg av geiter/slakt skal gi inntekter til bl.a. drift av helseprosjektet. Betalingen for et geiteslakt varierer fra 800 rupi (75 kroner) til 2500 rupi (220 kroner) avhengig av kvaliteten og vekten sier de.

På møte med ca 10-11 medlemmer av 3 av lagene får vi høre at driften går bra. De har beite nok, det er overkommelig arbeidsmessig og de har fått bra avlsdyr. Det eneste de frykter er sykdommer som krever medisin. Det er dyrt å vanskelig å få tak i. De har valgt å satse på geit framfor gris fordi det for-messig er lettere. Geitene beiter sjøl, grisen krever mer arbeid.

Går alt overskuddet til helsearbeid spør vi?

Overskuddet er det vi som bestemmer over, svarer de. Det er litt urettferdig overfor de andre landsbyboerne, men det er vi som gjør jobben så det kan forsvares.

Får dere pengene sjøl, spør vi?

Nei, de skal gå til sosiale tiltak for bygda. Men det kan f. eks være skolebøker, svarer de, synlig stolte over ansvaret de har fått.

Av lederne på sykehuset får vi bekreftet framstillingen. De 9 komiteene bestemmer selv hva slags sosiale tiltak overskuddet skal gå til, men det betyr i praksis skole og helse. At mor/barn prosjektet vil ha så god virkning at komiteene vil bevilge penger til det i framtiden, når oppstartsmidlene fra Norge tar slutt, var de på sykehuset ikke i tvil om.

Så kom middagen. Da skulle vertskapet gjøre riktig stas på oss, så de hadde slaktet en gris. Det ble Dahl-Bat med grisekjøtt. Spiselig, absolutt. Klokka 21:00 var vi stuptrøtte og sovnet, selv om sengene her heller ikke hadde madrasser.

Hjemreise og tilbakeblikk

Som vanlig frokost med Dahl-Bat og avmarsj klokken 6:00. Da stod sykehuspersonalet oppstilt med tikka og blomsterkranser til hilsen.

Nedover gikk bakkene det atskillig lettere enn opp. Etter knappe 4 timer var vi nede ved veien og etter syv timer til i Jeep var vi tilbake i Gohrai og kunne nyte livet med moderne ting som sittedo og madrass.

På turen ned kunne jeg ikke la være å undre på:

Har bøndene i Ota noen framtid?

De hører med til verdens ca 2 milliarder fattigbønder. Som i hovedsak lever av det de klarer å dyrke sjøl. Men som i tillegg desperat leter etter attåtnæringer for å skaffe penger til investeringer og ekstra mat. Du møter dem på ferie med ”spesial price for you”, som tiggere eller i TV-reportasjene om hungersnød. De har ikke kjøpekraft og får ikke lønnsarbeid så kapitalismen har ikke bruk for dem. Kapitalismen hiver dem bokstavelig talt på søppeldynga. Lar de sulte hjemme eller prøve lykken i slummen rundt storbyene. Det eneste kapitalismen interesserer seg for er ressursene som finnes i områdene de bor. Så de store internasjonale selskapene allierer seg med lokale landeiere og føydalherrer for å få kloa i verdiene.

Det var mot føydalherrer folkekrigen i Rolpa startet. Her oppe i Ota var det skogeierne som var utsugerne. De bodde i Kathmandu og hadde fått området som skatteland av kongen. All bruk av skogen var avgiftsbelagt for bøndene og slik ble det lille overskuddet som fantes tatt. Eiernes skogvoktere var innkrevere. Opprøret startet med at skogvokterne ble jaget. Da ble selvfølgelig politiet mobilisert mot opprørske bønder. Som svar samlet 2000 bønder seg og jaget politiet og brant ned politistasjonen. En historie som likner mer på det vi leser om i Robin Hood enn noe vi kan sammenligne med i Norge.

Nå driver bøndene skogen som allmenning og de gamle skogeierne har ikke turt å prøve seg.

Godt organisert har fattigbøndene i Ota kommet godt i gang med å skape seg en framtid. De har startet på 4 grunnleggende moderniseringsoppgaver: vei, strøm, skoler og helsestell. Det som gjenstår er å utvikle næringsvirksomhet. Som kollektiv kan de klare det. Geitoppdrett i stor stil for salg lenger unna enn nabolandsbyene? Skrenter med gras har de nok av. Felles allmenningssag? Nå taes bare ut skog til lokal bruk og grovplanken sages med håndkraft på langs. En sag kunne gitt inntekter som kunne bidra til mer moderne landbruksdrift og gitt nye arbeidsplasser. Flere kraftverk i elvene? Mineraler i fjellet? Medisinplanter blant de mange spesielle vekstene i området? Tanker jeg gjør meg om hvordan befolkningen i Ota kan få til en modernisering i felleskap, slik at ingen jages fra gård og grunn, men alle bidrar med sitt overskudd. Slik de kinesiske folkekommunene la grunnlaget for Kinas økonomiske vekst.

Alternativet er skremmende. Med skogeierne tilbake ved makten er det slutt. Da går overskuddet ut av Ota igjen og livet vil falle tilbake til førrevolusjonære tilstander. Skog og mineralrettigheter vil bli solgt til utenlandske selskaper hvis det ligger penger i det. Sulten vil komme og fattigbøndene vil måtte velge mellom å prøve å leve med den, eller flytte til byslum.

Dette handler den Nepalske revolusjonen om. Selv om Maoistene vant valget, så har partier som forsvarer føydalherrene mandater nok til å blokkere en ny grunnlov. Og hele det gamle maktsystemet som den avsatte kongen utviklet sitter i sine maktposisjoner, fra Hærstaben, via politiet til rettsvesen og sivilt statsapparat. I tillegg har de sterke støttespillere i stormaktene India og USA.

Hvordan det vil gå?
Ingen vet, men for fattigbøndene står det om livsgrunnlaget.

Geir Christensen