Det store skoleeksperimentet

Nesoddskolen er under debatt.   Under debatten ligger grunnleggende syn på hva skolen skal

være. Boken her kan være en port inn i hva det egentlig handler om. Bokanmeldelsen er hentet fra tidskriftet Gnist sitt siste nummer.
Den er skrevet av  Jorun Gulbrandsen tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinneutvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.

En stolt 5åring

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort

skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var

det. Han forklarte. Jeg har åpnalør ... jeg har åpnalins jeg har molene ... jeg har ålæringmøle jeg har opp... nåd ... læringmølene!

Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo. Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet.

(Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en

skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto

jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent.

Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.

Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra

meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.

Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd!

Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner

som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv.

Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten. Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå

blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes. Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver? Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng? Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter ... 12 minutter ... Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan

telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller

tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil

gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er

så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De

skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk!

Malkenes forteller om kravene til lydighet. Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å

snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger.

« Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de

svakeste elevene unna.

Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter. Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås

oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av.

Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har

fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har

bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør

foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.

Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo.

Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade.

Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?