Salige Erling Folkvord skrev en bok om livet på Stortinget. Han beskrev det som et liv i en gullfiskbolle – hvor alle kunne se inn men ingen av de som var der kunne se ut.
Det er trist når redaktører også ender i gullfiskbollen og ikke nevner noe av verden utenfor.
“Skal et politisk parti som stiller til valg, virkelig ikke ha som mål å få politisk makt innenfor vårt demokratiske, parlamentariske system?” spør Klassekampens redaktør, Mari Skurdal retorisk. Et like fromt spørsmål som tanta i Akersgata kunne stilt. At Skurdal ikke reflekterer over hvor begrenset makt Stortinget har eller ofrer en tanke på lobbysystemene som sørger for at alle debatter foregår på maktas premisser, er oppsiktsvekkende. For henne er en debatt om hvordan et revolusjonært parti kan få innflytelse på, begrenset til innsatsen i parlamentariske organ.
Jeg har erfaring fra kommunestyret på Nesodden. Der har vi bygget opp Rødt til å bli en maktfaktor og var landets sterkeste Rødtkommune i siste Stortingsvalg. Vi er en maktfaktor på grunn av det gode samarbeidet med folkelige organisasjoner og fordi de er sterke. Det er vanskelig for administrasjonspartiene (AP,H og FrP) å sette seg opp mot sterke fagforeninger, velforbund osv. Litt spisstilt pleier jeg å si at i løpet av mine 17 år har jeg ikke overbevist en eneste kommunestyrerepresentant fra administrasjonspartiene om noe som helst. De, etter hvert nokså mange kampene vi har vunnet, kommer av en våken og slagkraftig opponion vi har vært med på å utvikle.
At Rødt nå svikter en slik strategi er tragisk. Men det blir usynlig og uforståelig i gullfiskbollen.
Geir Christensen