Salige Erling Folkvord skrev en bok om livet på Stortinget. Han beskrev det som et liv i en gullfiskbolle – hvor alle kunne se inn men ingen av de som var der kunne se ut.
Det er trist når redaktører også ender i gullfiskbollen og ikke nevner noe av verden utenfor.
“Skal et politisk parti som stiller til valg, virkelig ikke ha som mål å få politisk makt innenfor vårt demokratiske, parlamentariske system?” spør Klassekampens redaktør, Mari Skurdal retorisk. Et like fromt spørsmål som tanta i Akersgata kunne stilt. At Skurdal ikke reflekterer over hvor begrenset makt Stortinget har eller ofrer en tanke på lobbysystemene som sørger for at alle debatter foregår på maktas premisser, er oppsiktsvekkende. For henne er en debatt om hvordan et revolusjonært parti kan få innflytelse på, begrenset til innsatsen i parlamentariske organ.
Jeg har erfaring fra kommunestyret på Nesodden. Der har vi bygget opp Rødt til å bli en maktfaktor og var landets sterkeste Rødtkommune i siste Stortingsvalg. Vi er en maktfaktor på grunn av det gode samarbeidet med folkelige organisasjoner og fordi de er sterke. Det er vanskelig for administrasjonspartiene (AP,H og FrP) å sette seg opp mot sterke fagforeninger, velforbund osv. Litt spisstilt pleier jeg å si at i løpet av mine 17 år har jeg ikke overbevist en eneste kommunestyrerepresentant fra administrasjonspartiene om noe som helst. De, etter hvert nokså mange kampene vi har vunnet, kommer av en våken og slagkraftig opponion vi har vært med på å utvikle.
At Rødt nå svikter en slik strategi er tragisk. Men det blir usynlig og uforståelig i gullfiskbollen.
Geir Christensen
Posts
1 comment:
ERLING FOLKVORD & PARLAMENTARISMEN 🌹
Politikk er for viktig til å overlates til politikere. Og dagens navn er ikke "politiker", han ERling FOLKvord (1949 - 2024). Som de aller fleste av oss. Og takk for dét. Folkvord er også sånn cirka den eneste erklærte kommunisten som har sittet på Stortinget siden NKPs dager. Det var åra 1993 - 1997. RV, som partiet Rødt het den gangen, ga ut en bok om perioden. For tjuesju år siden. Den bør absolutt studeres i dette århundre også. Den bør være pensum for alle våre parlamenterikere i kommunestyrer, fylkesting og på det store tinget i hovedstaden. Boka er nå digitalisert opptil flere steder, blant annet av Nasjonalbiblioteket, og den begynner sånn:
"Året før den store Unionsavstemninga ble jeg valgt inn på Stortinget. Jeg fikk plass blant gullfiskene i det sosiale akvariet i Karl Johansgt. 22 og fikk gjentatte oppfordringer om å bli som en av dem. Som eneste parlamentariker i Vest-Europa var jeg valgt inn på et program som har det klasseløse samfunnet som mål. Jeg endte opp i finanskomiteen i det norske skatteparadiset, sammen med noen av skipsredernes og storaksjonærenes beste venner og hjelpere.
Hva i all verden hadde jeg der å gjøre? Hva nytte og lærdom kunne det komme ut av å tråkke rundt der i fire år? I et landskap så fjernt fra min egen hverdag, sjøl om avstanden er kortere enn et steinkast, fra den gata jeg kjenner så godt og inn til de betydningsfulles korridorer. Jeg grubla en del over meininga med dette, da jeg utpå valgnatta - etter opptellinga - kom heim til meg sjøl. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Var det noen vits i det?
Og jeg grubler fremdeles. Er det meining i å bruke så mye tid og krefter i et råttent apparat som er så innsausa av uryddig samråd og samrør mellom blå sosialdemokrater og bleikrosa høyrefolk at du knapt ser forskjell på dem, om du så prøver både med lupe og lakmustest? Foreløpig syns jeg det har vært slitsomt, nyttig og lærerikt.
Lærerikt fordi jeg av og til har fått se maktas medhjelpere inn i hvitøyet. Og sett hvordan folkevalgte stortingspolitikere helt konkret er visergutter for den ene eller den andre kapitalisten. Noen ganger får de bløtkake som takk. Andre ganger får de titusener eller hundre-tusener inn på partiets bankkonto. Som regel gjør de det bare fordi de mener det er slik en folkevalgt skal te seg.
"Hvorfor skal det være straffbart å være fattig?" spurte en kar som en januardag i 1997 tok turen til Oslo for å slå av en prat. En sliter som var blitt arbeidslaus etter å ha brukt tiår av livet sitt til å arbeide inn fortjeneste for ett av de største konsernene i landet. I stortingskor-ridoren hadde han gått seg på en gammel kjenning. Men den folkevalgte hadde ikke kjent han igjen.
Han hadde ei hverdagshistorie å fortelle. Om et sosialkontor som ikke følger loven. Om andre offentlige instanser som behandler han som om han er ingenting. Han trodde ikke hverdagen hans skulle bli endra fordi han besøkte meg. "Jeg ville bare fortelle hvordan det virkelig er," sa han. "Og det er i alle fall ingen andre her i huset som det har noen hensikt å snakke med om det." Jeg syns dét er ei tillitserklæring som varmer og forplikter."
I denne boka kan du også lese regnestykkene som viser at "våre folkevalgte" var millionærer allerede i forrige århundre. Representativt demokrati? Hundreognoenogseksti millionærer, hvem representerer de, tror du?
Nettopp. De representerer ikke meg heller.
https://www.nb.no/items/89c87d3f88e18ef2dc41b23256f0bed1#0
Post a Comment