Filipinske fragmenter....

Reisebrev fra Kjetil Grønvold


To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.

Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.

Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.

Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?

Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.

Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:

«Løgn, grov løgn og statistikk».

Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».

Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.

Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.

Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.

På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem

Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.

Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.

Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.

Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.

For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.

I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.

Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.

Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.

Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.

Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.

Det er håp i hengende filippinske snører………