Det er helt stille

Her er Mads  Gilberg sin nattlige rapport fra Gaza:

Klokka passerte akkurat midnatt, døgnet etter våpenhvilen trådte I kraft.

En hane galer. Den gir seg ikke. Kanskje den er døgnvill? Etter ukelang, tung bombing er de fleste biologiske alarmsystemene i ulage. Kanskje denne nattas uvirkelige stillhet forvirrer hanens klokke?

Jeg kjenner stillheten som en svalende bris, et lindrende pust av lettelse. Kroppen har roet seg og adrenalinet har trukket seg tilbake til sitt vante lager i binyrene.

Nå sover kanskje alle? Alle Gazas barn med skrekkbildene og de uforståelige lydene etset inn i hver sansende celle, kanskje for alltid. Alle kvinnene med hjerter fylte av angst for sine, elle de nye enkene og de barnløse, mødrene til de 43 drepte barn og unge. Kanskje sovner også de over 400 skadde barna, de på sykehusenes overfylte sovesaler og de som er sendt hjem fordi det ikke var plass. Kanskje sovner de fra smerte og kvalme, fra angsten og gråten. Med halvåpne munner, på barns vis, slik våre trygge unger sover når vi ser til dem i våre stille netter.

Kanskje sover de utmatta ambulansearbeiderne og de unge frivillige som med dødsforakt kjørte ambulansene inn mot ruinene før støvet fra bombeeksplosjonene hadde lagt seg. De erfarne og uerfarne, som bar det de kunne finne av de 165 drepte menneskene, noen uten hode, armer og bein, noen forkullet, stivnet i groteske positurer, noen knapt pustende i livets siste minutter. Kanskje sover de nå, disse fryktløse livredderne, kanskje har de hengt av seg de blodstenkte uniformene og tatt på seg en nyvasket, duftende fotsid arabisk nattkjole i krisp, hvit bomull og lagt seg tett inntil sin ektefelle som knapt har pustet ett rolig åndedrag på en uke, fylt av angst for å miste. Kanskje har de sunket ned i den dypeste søvnens barmhjertige glemsel, uten marerittbildene – og lydene.

Jeg lytter igjen. Jeg hører ingen droner. Vepsen med det onde, blinde øyet har landet. Jeg hører ingen lyder. Ingen! Ingen ambulansesirener. Ingen høye rop. Ingen voldsomme drønn. Ingen skrik. Det drypper stillhet. Slik stillhet som Ole Lukkøye kom med når han dryppet lunken melk i øynene våre da vi var små, dråper som fikk oss til å sovne, sa de voksne. Nå drypper stillheten fra Gazas nattehimmel, ikke drønn og død.

Jeg gikk en sein visitt på «Male Surgical Ward» i tredje etasje på Shifa for to timer siden sammen med dr. Awad, en erfaren kirurg og venn. Vi hilste på flere av de mange krigsskadde som fyller alle avdelingene på kirurgen. Rommene er overfylte av pasienter og familiemedlemmer som passer sine skadde, sover på golvet og hjelper så godt de kan. Det kan de.

Nimer (43) som lå på et tre-mannsrom med broren ved sin side. Familiens hus i Nasser-distriktet ble bombet. Fem familier med over 40 mennesker ble husløse. Flere ble skadet. Nimer fikk multiple splintskader i buken. En hastig laparatomi (bukåpning) reddet livet hans. Det kirurgiske teamet sydde splintenes bløende revner i lever, bukspyttkjertel og magesekk. Blødningene stoppet. Dren innlagt. Antibiotika og væske gitt. Anestesiteamet våkent tilstede på sin side, minutt for minutt

- Jeg har vondt, men jeg kan gå oppe nå,
Alhamdulillah, gudskjelov, sier han.

　- Jeg er veltrent siden jeg jobber som lærer på idrettsfag på Islamic University i Gaza City. Det hjelper med god fysikk.

- Men hvor skal dere bo nå? Spør jeg.

- Vi må bare ordne det. Nå bor vi hos slektninger. Vi må holde sammen, mer vet jeg ikke.

Han er stabil og afebril. Minimalt på drenene. Riktig prioritering. Rask, livreddende og vellykka kirurgi. Broren er bekymret.

- Han har mye vondt.

- Epidural? spør jeg dr. Awad.

- Vi har ikke mulighet. For liten kapasitet nå. Vi har heller ikke rukket å innføre det. Vi blir avbrutt av bombekampanjene og har nok med å overleve og ta vare på pasientene våre.

Vi går videre til Mahmod Foad Abo Zoor (17). Han ligger ved vinduet omgitt av to yngre fettere. Han ble truffet av splinter som rev opp deler av leveren og magesekken da familiens hus i Zeitun i utkanten av Gaza by ble bombet av israelske regjeringsstyrker. Fire familiemedlemmer ble drept, 24 skadd. Jeg har allerede rapportert om de fire alvorlig hodeskadde søsknene hans fra intensiv. Hanadi (12) og Foad (5) er evakuerte med ambulansebil sørover til Egypt, Fatima (11) er på avdelingen og Mohammed (8) er fortsatt på intensiv, i koma men ute av respirator.

- Jeg har vondt, men det går bra, sier han stille mens han ser på meg med et fast blikk. Brødrene trekker opp den tradisjonelle som er nattkjolen hans for å vise meg. Ham har en lang bandasje i midtlinja.

- Splintskader han også, sier dr. Awad - Venstre nyre ble fjernet og leverriftene sydd. Han kan reise hjem i morgen, det er fjerde postopeative dag.

Hva vet han og småbrødrene om søsknenes framtid – alle fire med alvorlige – tidels svært alvorlige – hodeskader? Hva vet han om bombene som traff hjemmet hans? Hva vet han om årsaken? Vet han at israelske generaler sa de skulle bombe Gaza - landet hans – «tilbake til middelalderen»? Vet han at Vestens regjeringer – også min regjering – hele tiden har ropt om «Israels rett til å forsvare seg»? Vet han at ingen har snakket omhans og hele Abo Zoor-familiens rett til grunnleggende trygghet, beskyttelse og respekt? Vet han det? Vet han hvorfor huset hans ble bombet og familien nær utryddet?

Jeg orker ikke spørre.

Men dagen i dag var også en gledens dag. Nattas feiring av våpenhvilen fortsatte i dag, om enn i andre former. Gatene ble igjen fylt med mennesker, butikkene åpnet og markedene summet av travelhet. På ærverdige gamle Marna House der jeg nå har tatt losji er det en vakker hage-kafe. Den har vært tom, men i dag fyltes den raskt av unge og gamle palestinere. Samtalene gikk høylytt, vannpiperøyken lå tjukk som tåke. Latteren satt løst. -
Mabrok! hilste alle, gratulerer! – Hatta nasser, sa mange, det ble seier. Enorm lettelse også på sykehuset. Vi faller hverandre om halsen, kyssing og klemming på arabisk vis. Flokkene av hvileløse fotografer og TV-team er forduftet, fuglene fløyet til neste «hotspot», neste krig, katastrofe eller tragedie.

«Sov nu barn och sov soldater, vi er venner og kamerater», sang Monica Zetterlund. Jeg skrev det samme i januar 2009, for tre år siden. Jeg lengtet etter signaler om et felles grunnlag, noen menneskelige følelsen alle har, savn, redsel, omsorg, Midt-Østen-korrespondent Jørgen Lohne i Aftenposten hadde et oppslag i ettermiddag på aftenpostens.no under overskriften «Lettede israelske bakkesoldater drar hjem». Han intervjuer israelske reservesoldater som pakker sammen. – «Fint at det er over, selvsagt», sier sersjanten Eithan fra Tel Aviv, som ser frem til å komme hjem til familien og jobben som innkjøpssjef for et stort selskap. Men han presiserer at det her ikke er snakk om hva man personlig ønsker eller ikke ønsker, bare å gjøre sin plikt.

Kanskje skulle flere snakke om hva man personlig ønsker når det stilles krav om å gå til krig? Kanskje skulle folkene snakke sammen, over hodet på politikerne og profitthungrige våpenprodusenter, når våpen skal brukes til ødeleggelse og død, til dødbringende angrep mot sivile samfunn? Snakke mer om politiske løsninger enn å adlyde orde.

Øyelokkene er tunge nå. Jeg sovner.

Takk for følge. Det var fint å få snakke til dere disse nettene. Så får dere ta mine små noter som det de er: Betraktninger og følelser i utkanten av lyskjeglen, i den ettertenksomme timen etter forferdelse og innsats. Ufiltrert og nakent. Men jeg fastholder dette: Detmå finnes politiske løsninger. Vanviddet kan ikke fortsette. Det truer oss alle.

Gazas barn – alle Palestinas barn - kan ikke fortsatt bøte med blod, liv og framtid for at Israel skal ekspandere og holde et annet folk okkupert, under en militær og politisk jernhæl. Ingen barn, verken her eller i Israel eller i andre okkuperte konfliktområder i verden skal ha det slik Gazas barn har det og har hatt det i tiår på tiår.

Nå galer jaggu hanen igjen. Kanskje skal alt bli som før – stille netter og hanegal ved soloppgang. For alltid. Måtte Gazas hardt prøvde barn få oppleve akkurat det.
Gaza City, Gaza, okkupert Palestina, 23.11 2012 kl 01:11

Mads Gilbert