Bevarer man ved å bygge ned?

 av Christian Lycke, Rødt-representant og landskapsarkitekt, Nesodden

Partiene på Nesodden er enig om at de vil bevare Nesoddens særpreg. Likevel har plan- og byggesaksutvalget vedtatt mot stemmene til MDG, Rødt og SV at et av Nesoddens eldste bygg, Marikloppa 72 på Fjellstrand, kan rives og byttes ut med 12 leiligheter på 45 m².

Bygget har blitt modifisert over årenes løp og det som står igjen av det opprinnelige bygget er i hovedsak førsteetasjen, bygget med blokksteiner en gang mellom siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet.

Et forslag som gikk igjen i plan- og byggesaksutvalget var å rive hele bygget og erstatte den med et skilt og kanskje noen steiner fra murveggene som skal fortelle om historien til området. Murkassa som står der i dag, potensielt over 200 år gammel, er stygg og dårlig konstruert, ifølge flertallet av partiene. Riv den, og sett opp knøttsmå leiligheter som varer i maks 50 år. Men la interesserte få lese at her sto det en gang et hus.

Disse ungdomsleilighetene, som de kalles av utbyggeren, trekkes frem som et sårt trengt tilskudd av de andre partiene. For meg som fagperson fremstår det som enda et eksempel på sentraliseringen av befolkningen rundt storbyene. Befolkningsveksten i Norge er liten og avtagende. Likevel er hver kommune en kommune i vekst. Tallene taler heller om en politisk villet forflytning av folk fra distriktene inn til byområdene, med det som følger av prispress, arealpress, overbelastning av infrastrukturen og velferdstjenestene.

Det skjer en utvikling mot at vi skal bo trangere og med lengre reisevei til arbeidet, men betale mer for det. Boligstandarden og kvaliteten på prosjektene er gjerne så lav at de fleste bygg ikke varer et halvt menneskeliv. Å gjøre det slik er effektivt og rasjonelt. Det er realistisk og godt – ifølge dem som ikke bor sånn selv.

Hos kommunen og flertallspartiene fremstår det som en universell sannhet at Nesodden sårt trenger mange flere leiligheter. Det Nesodden trenger er en stopp i udemokratiske byggeprosjekter som store deler av befolkningen misliker. Vi må slutte å planere furukoller og rive det lille vi har av historisk verdi for å gjøre plass til pregløse kjeder med rekkehus.

Gamle ting trenger ikke å stå som relikvier som ingen får røre. Marikloppa 72 kunne ha blitt tatt i bruk som et drivhus, et grendehus eller som en bolig. Eldre bygg gir en historisitet til stedet, en tilleggsverdi som ingen plakett kan kompensere for.

Vi går inn i en ny tid. Det krever omstilling, at vi tar vare på det vi har og planlegger arealene på nye måter. Ikke ut fra hvor mye de er verdt hvis man bygger dem ned.