En svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste

 

Helseforetaksreformen fra 2002 skulle få fart på sykehusene. Nå ledes sykehusene hovedsakelig av ikke-medisinsk personell og drives etter markedsprinsipper. Konsulenttjenester kjøpes for milliarder av kroner årlig og ingen av landets helseforetak når sine budsjetter, de fleste har røde tall. Kutt og innsparinger preger styrearbeidet. Innsparingstiltakene går ut over både pasienter og ansatte, og rammer helse- og omsorgstjenestene i kommunene, særlig hjemmetjenesten.

Resultatet av en reform som ikke fungerte var å komme med enda en reform i 2012. Denne skulle gi økt innsats med bedre samhandling. Målet til samhandlingsreformen var å utvikle et helhetlig pasientforløp, der spesialisthelsetjenesten med sykehusene samarbeidet bedre med helsetjenestene i kommunene.

Men hjemmebaserte helsetjenester ble aldri rustet opp hverken med kompetanse eller penger til å ta imot de pasientene som i sterkt økende grad blir overført til primærhelsetjenesten fra sykehusene. I tillegg fører det økonomiske «straffesystemet» – hvor kommunen må betale bot til sykehusene for utskrivningsklare pasienter som de ikke har kapasitet til å ta imot, til et svarteperspill og manglende samarbeid mellom de to tjenestenivåene. I dette spillet utøver helseforetakene sin definisjonsmakt om hvilke pasienter som er utskrivningsklare uten hensyn til den enkelte kommunes økonomi og mottakskapasitet.

Denne utviklingen kan bare stanses dersom det tas et oppgjør mot helseforetaksmodellen. Dette oppgjøret og kampen pågår for fullt i dag, men så lenge vi har helseforetaksmodellen må vi ta kampen om økte ressurser til kommunene.

Hjemmetjenesten

Hjemmetjenesten utgjør størstedelen av primærhelsetjenesten og sammen med fastlegeordningen er dette grunnmuren i våre helse- og velferdstjenester der vi bor. Men dessverre står ikke ressursene i forhold til det store ansvaret som har blitt veltet over på helsepersonellet som jobber i kommunene. Alle ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene merker det økte arbeidspresset og ansvaret. Det er innenfor denne sektoren arbeidstakerne som oftest sliter med høyt sykefravær, og har deltid- og vikarutfordringer. Hjemmetjenesten er, sammen med størstedelen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, underbemanna, overkjørt og underfinansiert.

Andelen av befolkningen som har behov for et godt helse- og omsorgstilbud, vil av naturlige grunner øke med alderen. Man regner med en stor økning i demenssykdommer (over 100 000 på landsbasis) og dermed enda flere pårørendebelastninger. Avlastningstilbud i kommunene for pårørende blir viktigere og viktigere. Vi ser allerede En svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste at en svekket hjemmetjeneste vil gå ut over de svakeste – det går på helsa løs både for pleiere og pasienter. På lang sikt vil det gradvis gå ut over vår felles velferd. De offentlige hjemmetjenestene vil tape kampen om helsepersonellet og vi vil ende opp med et todelt helsevesen der arbeiderklassen blir en dobbel taper – både som ansatt i sektoren og som bruker av tjenestene – og der de rikeste vil kunne betale seg ut av uføret.

Velferdsteknologi selges av private inn til kommunene som et verktøy for at mennesker som har behov for «omsorg» kan bli boende lengre i hjemmet. Administrasjonen i Nesodden kommune heier på dette som et fantastisk verktøy for effektivisering der kommunen kan spare mange penger. Brukerne av hjemmebaserte tjenester er imidlertid en sammensatt gruppe. For noen kan teknologi være et verktøy som gjør at hverdagen oppleves enklere, mens for andre er slik teknologi en utfordring. Ikke alle har familie og nettverk rundt seg, og om tilbudet av hjemmebaserte tjenester reduseres, vil noen kunne føle seg mer isolert, utrygg og alene. Innsparingstiltak som nedbemanning lar seg vanskelig reversere. En stor medisindispenser som spytter ut dagens doseringer kan ikke erstatte det lille øyeblikket ved kjøkkenbenken med øyekontakt og småsnakk mens man hjelper til med medisinen. Velferdsteknologi må derfor være valgfritt, et supplement og ikke en erstatning for menneskelig omsorg.

Ambisjonen om at eldre skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, må ikke brukes som sparetiltak og unnskyldning for å kutte ned på bemanningen, for ikke å opprette nok plasser på sykehjem eller andre institusjoner, inkludert omsorgsboliger med heldøgns bemanning. Rødt vil arbeide for at alle skal få et fullverdig helsetilbud og mulighet for omsorg både hjemme og på sykehjem når det er behov for det.

Rødt

Hanne Pernille Ryel