1. Mai - hvor ble krigsmotstanden av?

På gartneriet i dag ble jeg spurt om jeg ville ha settepoteter. Sånn for alle tilfelles skyld. Det er jo en verdenskrig på gang.  Det er ikke bare blant teoretikere at krigsfrykten har begynt å slå rot.  På Nesodden hadde vi paroler mot opprustning og krigsforberedelser på 1. Mai:  

- Stopp opprustningskappløpet og 

- Forsvar folkeretten - boikott USA og Israel.   

Men hvor mange steder  dominerte antikrigsparoler?   Hvorfor blir dette absolutt viktigste spørsmålet i vår tid   - tiet ihjel i mesteparten av arbeiderbevegelsen?  

Vi hadde stinn brakke og strålende stemning på Nesodden

Her følger talen til  John Thomas Suhr fra Handel og kontor i Oslo Akershus:

Kamerater,

Mitt navn er John Thomas Suhr, tusen takk for invitasjonen til dette flotte arrangementet.

Oslo-Akershus Handel og Kontor hilser dere på denne arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag!

1. mai er en dag for solidaritet, ikke bare mellom arbeidsfolk i Norge, men for internasjonal solidaritet.

Av alle saker vi kan enes om, er avspenning, nedrustning og fred av avgjørende felles interesse for den internasjonale arbeiderklasse.

Hvem dør? Hvem ofrer velferden?

På denne dagen – Arbeidernes internasjonale kampdag – er det helt på sin plass å minne på en enkel sannhet:

Det er ikke de rike som dør i krig.

Det er ikke direktørene.

Det er ikke bedriftseierne.

Det er arbeiderklassens sønner og døtre som blir sendt til fronten for å dø.

Samtidig er det de samme eierne – de samme økonomiske elitene – som tjener på opprustning, på våpenindustri, på en verden preget av konflikt og frykt.

Krig og opprustning er ikke bare sikkerhetspolitikk – det er også muligheter for kapitalen til å vokse.

Når milliarder flyttes fra fellesskapets behov til militær opprustning, er det et politisk valg. Og det er et valg som rammer arbeiderklassen.

Norges rolle

Også i Norge har vi gitt etter for Donald Trumps trusler, og avsatt 5 % av brutto nasjonalprodukt til opprustning. Det anslås at dette kan utgjøre over 1/10 av statsbudsjettet.

Midler som kunne gått til skoler, helse, trygghet – til et verdig liv for alle – brukes nå i stedet på opprustning.

Hvorfor kritisere eget land og egne allierte?

Men kamerater, det koster å stå fast på prinsipper i urolige tider.

Vi blir spurt: Hvorfor protesterer dere mot norsk opprustning – og ikke bare mot autoritære regimer som er mye verre? Hvorfor retter dere kritikk mot våre egne myndigheter?

Svaret er enkelt, men krevende: Vi må gjerne fordømme urett over hele verden. Men vårt ansvar – vårt virkelige ansvar – ligger her hjemme. Det er politikken som føres i Norge, vi kan påvirke. Det er den vi enten blir medskyldige i – eller tar avstand fra.

Atomvåpen

Kamerater,

Handel og Kontors landsmøte har vedtatt at vi vil ha et internasjonalt forbud mot utvikling og produksjon av atomvåpen, landminer og kjemiske og biologiske våpen.

I stedet ser vi at Norge deltar i øvelser knyttet til atomvåpen, og vi knytter oss tettere til militære strukturer hvor atomvåpen inngår. At vi har gitt amerikanske styrker fri tilgang til 12 militærbaser i Norge, hvor vi har null kontroll over hva de brukes til og hva slags våpen de oppbevarer der, er rett og slett ganske sykt å tenke på.

Gjennom avtaler som Treaty on the Non-Proliferasjon of Nuclear Weapons har verdenssamfunnet forsøkt å begrense spredningen av atomvåpen. Dette arbeidet må styrkes – ikke svekkes.

Atomvåpen gjør oss alle utrygge.

Norges forhold til USA, Nato og folkeretten

Det som de siste årene har vært en dramatisk utglidning fra tradisjonelle norske prinsipper om nøytralitet, ingen utenlandske baser og prinsippfasthet mot atomvåpen, skjer etter at en halvfascist (i mangel på et bedre ord) har overtatt makta i USA.

USA sin tid som verdenspoliti og dominerende supermakt vil ikke vare evig. Amerikansk utenlandsgjeld er allerede uhåndterlig og stadig voksende. Dollarens dominans utfordres internasjonalt.

Som en liten nasjon så er det i Norges interesse å stå prinsippfast opp for Folkeretten og konsekvent gå imot innblanding fra stormakter i selvstendige nasjoners indre forhold.

I enhver situasjon med stormaktsrivalisering og opprustning, er vårt fremste ansvar å protestere mot våre egne krigshissere, og gjøre det vi kan for å bremse en militær eskalering. 

Strategi:

Eneste måten arbeidsfolk kan ivareta våre felles interesser i kapitalismen, er gjennom å organisere oss og stå sammen. Sammen om lønnskrav og sammen for bedre arbeidsbetingelser. Så må vi stå sammen om å forsvare og forbedre våre felles velferd, og avvise å delta i opprusningsspiraler og krigshissing.

Våre krav må være:

Ta imot de som flykter fra krig, ingen tvangsretur av desertører fra noen krigførende part! (At norske myndigheter ikke lenger gir automatisk beskyttelse til ukrainske menn i krigsdyktig alder er en skam!)

Som LO-kongressen har krevd, så må Norge starte med å selv underskrive forbudet mot atomvåpen!

Vi må kreve at Norge ikke deltar i militærøvelser som inkluderer atomvåpen!

Og de amerikanske militærbasene i Norge må avvikles!

Gratulerer med arbeidernes internasjonale kampdag, Nesodden!

Under