1814 - 1905 - 2014

1814 skal være starten på Norge som selvstendig nasjon. Det nesten ingen snakker høyt om er det ydmykende nederlaget vi gikk på høsten 1814. Som gjorde Norge til lydrike under Sverige i over 90 år. Hva som forårsaket nederlaget og hva som gjorde det mulig å vinne fram i 1905 er de helt sentrale lærdommene som alle norske barn burde lære om. Det kan bli historien om hvordan du utmanøvrerer en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering. En lærebok i politisk, økonomisk og militær strategi. Stoff som er høyaktuelt i en tid hvor Norge er underlagt en union (EU) som representerer en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen noen gang var. Her er litt historie, med utgangspunkt i familie, og noen sentrale spørsmål som gjemmes bort i den offisielle feiringen.

1814

Bakgrunn:

- Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
- Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge og vedtar grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
- Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.

Krigen:

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip..... tip oldefar var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

Fra slektsboka til familien Hals: Den svenske flåten som bestod av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle Brigger og 70 kanonslupper seilte fra Strømstad 26. juli. 6000 mann i 3 avdelinger ble landsatt på  Kragerøen utenfor festningen 3. august.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:
”Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII................Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er - eller det sårande ödet at falla såsom rebell......”

Da Kommandanten vegrede seg begynte beskytningen fra Klerchers Kanonbaadavdeling som helt fram til mørket fortsatte bekytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at Svenskene fik en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. 

Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse.  Kl 19:00 samme aften ble festningen med forråd overgitt til Svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til "vår" kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager og at omkostningene ved det, ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10 august begynte fredsforhandlingene i Moss.

Forhandlingene i Moss demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stortinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for "å forene de to kongeriker".

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv.  Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge. I tillegg ble flere andre paragrafer endret.

Norges selvstendighet var tapt.  Svenskekongen oppnevnte regjering og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir Oberstløytnant Hals sammen med 3 andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på 3 måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning eller å inngå en ydmykende kapitulasjon.  Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen og utnyttet ikke sitt militære stupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905

Hjemmeleksa var gjort.

Etter 91 år gjør vi neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon.  Svenskekongen forberedte krig.  Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd.   Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter gir mye av svaret. (Offentliggjort i Aftenposten for noen år siden) Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville være vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 - forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt: (http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf)

"Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.

• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.»

«I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig."

"Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende."
"I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk. "

To stikkord er:

- den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand og
- den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde forskes mye på. Her er noen stikkord:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat.

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk. Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede. *

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet.

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenskekongens militære muligheter ved et felttog mot Norge ...«var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende."

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis)
Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014

Norge og Europa

Norge er i 2014 gjennom EØS underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU (Og WTO, NATO, Verdensbanken osv) bestemmer svært detaljert over landene og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme. 

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjeldsboblen som sprakk satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17.000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning: USAs BNP i 2009 var på 14.119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 vart total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3% av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovudgrunngjevinga for den rådande innstrammingspolitikken i EU at:«Mange regjeringar har ennå ikkje forstått at dei for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi dei i fortida har hopa opp for stor gjeld, er dei no avhengige av finansmarknadens velvilje.» (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012, s. 77)

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har førsteprioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv blir isteden brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.  

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:
- Utslippet av klimagasser
- Peak oil – oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
- Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
- Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
- Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
- Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
- Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.
Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land.

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene kreves minimum:

- Betalingsnekt. Statene må nekte å betale «lånene» til internasjonal kapital.
- Nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (Havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger.

Dette krever en rekke tiltak som feks:

- de må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finanskapitalen

- de må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente? Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og sør-Europa er oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Men vi er bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». En skikkelig breakdown i internasjonal økonomi og vi har ingenting. Vi er på samme vei som sør-Europa, bare noen år etter på ferden.  

Vi har hastverk.

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt. 

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener av mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi. 

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start. 

Sentrale spørsmål til diskusjon

- Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
- Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
- Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
- Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
- Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme. Hvem vil være med på dette arbeidet?

Geir Christensen

Kilder:

Slektsboken til familien Hals
Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 - forsvarets rolle (Folk og forsvar)
Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver