Å ha en mor som i en alder av 92 fremdeles er fredsaktivist er en utfordring. Mamma fikk årets hederspris fra Bestemødrene for Fred før jul. At Bestemødre for Fred er den mest aktivistiske fredsorganisasjonen i Norge bør gi oss andre et hint om hva vi kan gjøre. Her er Klassekampens reportasje:
Frontlinja for fred
Hva i all verden skjer her? spør Penny Heymans.
Det er desemberformiddag i Oslo sentrum, og flere gater er sperret av. På hvert eneste hjørne står det politifolk og pansrede kjøretøy. Det vrimler av journalister.
Dagens store nyhet har gått Heymans hus forbi blant alt hun skulle ordne denne morgenen. Det viser seg at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj er i byen. Han har ankommet helt overraskende samme morgen. Dagen i forveien var han i USA. Besøket gikk ikke slik han håpet. Viljen til fortsatt våpenstøtte er dalende.
En bilkortesje svinger inn rett foran Heymans, en rekke politibiler først, så flere mindre svarte. I en av dem sitter Zelenskyj, i de andre de nordiske statsministrene og Islands president. I løpet av dagen skal de diskutere den nordiske støtta til Ukrainas kamp mot Russlands invasjon.
– Å, det er han som er her. Ja, da forstår jeg sikkerheten, sier Heymans.
Besøket endrer ikke på Heymans ærend, men litt på ruta hennes. Hun må ta en omvei for å komme seg til sin faste post utenfor Stortinget, der hun er hver eneste onsdag mellom klokka halv tolv og halv ett.
Den 77 år gamle Penny Heymans er fredsaktivist, kveker og aktivt medlem av organisasjonen Bestemødre for fred. Når hun ankommer Eidsvolls plass, står allerede flere bestemødre klare med løpesedler i hendene.
Bestemødrene ønsker seg fred til jul. På Zelenskyjs ønskeliste står våpenstøtte. Seinere denne dagen skal deres veier krysses på nytt.
De siste årene har spørsmålet dukket opp nå og da: Hvor har det blitt av fredsbevegelsen? Her er den. I hvert fall en liten del av den. En standhaftig gjeng som i over 20 år har holdt hodet kaldt og hjertet varmt. De er godt voksne, har levde liv bak seg og et håp om fred foran seg. Én time, én gang i uka, i flere norske byer, deler Bestemødre for fred ut løpesedler om fredsarbeid, nedrustning, fredskultur og kritikk mot en stadig voksende krigsindustri. De liker ikke krig, og de har en ukuelig tro på fred – selv nå, når verden står i brann.
Å be om fred er å be om bråk
– Vil du ha en løpeseddel fra Bestemødre for fred? Nei? Nei vel, du vil ikke det.
Midt i en julepyntet Storgata i Lillehammer sentrum en knapp uke tidligere har lokallaget til Bestemødre for fred samlet seg. Her står de hver fredag uansett vær.
– Det gjelder å si «vær så god». Om du spør «vil du ha?», da kan de si nei. Vær så god betyr jo at det gratis, at det er noe de får. Jeg slipper ikke noen forbi før de har svart, sier 83 år gamle Sidsel Bjørneby.
Anne Hulda Skuterud på 70 år er ganske ny fredsbestemor, og nå får hun litt opplæring i løpeseddelstrategier fra Bjørneby.
Hver uke lages en ny løpeseddel med et nytt tema. Denne uka er det Gaza, informasjon om fakkeltog for Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi og en bokanbefaling av Sidsel Wolds «Landet som lovet alt» som preger A4-arket med utskrift på begge sider.
Bestemødrene sprer seg rundt i gågata. Anne Hulda Skuterud har tatt plass rett utenfor Kiwi.
– Jeg er ingen misjonær, men jeg har bedret meg litt. Jeg er ikke så flink til å få med meg flere da, sier Skuterud.
Det var Sidsel Bjørneby som tok initiativet til å starte lokallaget på Lillehammer. Hun ville også stifte et lokallag for Extinction Rebellion, men på oppstartsmøtet var det bare tre, Bjørneby og to andre på hennes egen alder, som møtte opp. Så da ble det Bestemødre for fred. Krig er tross alt også miljøkamp, vil Bjørneby understreke.
Anne Hulda Skuterud ble selv rekruttert på gata av 76-åringen Ågot Stigen Sørhagen, som nå står et par meter fra henne. Litt tilfeldig gikk Skuterud forbi en fredag. Det var på våren 2022, kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina. Da hun kom i prat med Sørhagen, skjønte hun at det faktisk fantes noen som ville snakke om både fred og nedrustning.
En mann tar imot en løpeseddel før han hopper inn i en taxi, men han rekker akkurat å si:
– Jeg støtter det dere gjør!
Men ikke alle gjør det. Fredsarbeid er et minelagt felt. Tidligere i år skrev Aftenposten en sak med tittelen: «Å arbeide for fred er å be om bråk». Og i fjor ble det en liten storm rundt en reportasje i Morgenbladet da fredsbevegelsen (eller fraværet av den) ble begrunnet med ensidig antiamerikanisme.
Å be om fred, kritisere Nato og våpenindustrien er altså ikke bare lett, men det var nettopp Russlands invasjon i Ukraina og den breie våpenstøtta, som fikk den pensjonerte psykologen Anne Hulda Skuterud til å tenke: «Nei, noe her er helt feil.»
Livet i spagat
– Krigens gru sto for meg. Jeg så for meg bildene fra byer i Syria, hvordan de ble fullstendig ødelagt i krigen. Jeg så for meg Libya, der Norge var med å bombe. Det var en emosjonell reaksjon: Det kjentes bare helt feil, forteller Anne Hulda Skuterud om følelsen hun fikk da krigen i Ukraina var et faktum.
Skuterud var i ferd med å gå av med pensjon, og hun ville bruke tida til noe meningsfylt utenfor hjemmet.
– Det kjennes viktig å bry seg om mer enn egen helse og velstand så lenge en kan, forteller hun sittende i en lenestol hjemme hos seg selv og mannen Arngrim Ytterhus.
Det har vært en tøff høst. Å ta inn bilder og nyheter fra Palestina må balanseres med å ta inn livets små og hverdagslige øyeblikk, forteller hun. Å se på småfuglene i lønnetreet utenfor kjøkkenvinduet, passe barnebarna og følge med på isen som nå har lagt seg speilblank på Mjøsa.
– Det er som å stå i en spagat. Nå prøver jeg å være mer bevisst på at jeg må veksle mellom virkelighetene. Man må også ta pauser fra strømmen av grusomme nyheter, sier Skuterud.
En total verdensomspennende fred har hun ikke tro på. Konflikter vil alltid oppstå, men konflikter kan også forebygges, og når de oppstår, må man gå i dialog for å løse dem. Dette mener Skuterud både som fredsaktivist og som psykolog.
– Jeg opplever at det er ei direkte linje fra å arbeide som psykoterapeut til arbeid for fred. I begge tilfelle er det avgjørende å forsøke å sette seg inn i den andres perspektiv og løse konflikter uten krig.
I 2004 fikk Skuterud konflikten i Midtøsten tett på. Hun var i Palestina i forbindelse med et prosjekt med Palestinsk Røde halvmåne og Palestinakomiteen. De skulle gi psykososial hjelp til ambulansepersonell og familiene deres.
– Ambulansene ble beskutt, og i Gaza ble boliger rasert av bulldosere. Vi var der for å holde kurs, men dette ble umulig i en krigssituasjon. Vi ble heller vitner som kunne fortelle verden hva som skjedde.
Å gjøre en forskjell
Mannen til Anna Hulda Skuterud, Arngrim Ytterhus, har vært med i Palestinakomiteen i flere år. De er en eldre garde som holder stand på Lillehammer – slik det er i de fleste av Palestinakomiteens små lokallag landet rundt – men med krigen denne høsten har de opplevd en tilstrømming av unge aktivister. Noen dager i forveien sto noen av dem midt i hoppbakken og protesterte mot våpenprodusenten Nammos sponsing av det norske hopplandslaget. Slikt er en vitaminsprøyte.
– Det er viktig å engasjere seg for å holde hjertet varmt og å kjenne medfølelse. Ellers blir jeg kald og nummen. Å organisere seg er en motkraft, sier Skuterud.
– Hvor mye gjør du det for din egen del, og hvor mye handler det om å gjøre en forskjell?
– Det går sammen som hånd i hanske. Om vi tenker på krigene i Palestina og Ukraina, så har det ikke noe å si at vi går der og deler ut våre løpesedler. Det er en minimal dråpe i havet, men det har noe å si for meg, og det har noe å si for det norske fellesskapet. Folk blir bombet. Vi må kunne si ifra at dette er galt.
– Får du høre at det er naivt å tro på fred?
– Du blir møtt med det ja, at folk sier at det bare er tull, og at det aldri blir fred. Og jeg er enig: Jeg tror det aldri vil bli totalt fred, men man må være tålmodig. Akkurat nå ligger fredsbevegelsen litt lavt i terrenget, men kanskje vi kan komme tilbake til dit vi en gang var.
Skuterud og de andre bestemødrene må tåle noen overbærende smil og «så søte dere er», når de er ute på gata, men de kan også få kraftige motargumenter og kritikk.
– Det var en som beskyldte oss for å støtte Vladimir Putin, men han kan ikke ha lest det som sto på løpeseddelen. Men sånn var det høsten 2022: Sa du fred, ble det tolka som en støtte til Putin.
– Hva med Ukrainas rett til å forsvare seg?
– Det er vanskelig. Helt i starten av invasjonen og krigen tenkte jeg på Mahatma Gandhis ikkevolds-budskap. Hva om det var den ikkevoldelige motstanden som hadde vunnet fram? Hvordan hadde det sett ut da? Men det er klart, du blir angrepet, og det er dypt menneskelig å forsvare seg og kjempe imot.
Skuterud rister på hodet når hun tenker på alle de ungene mennene som har blitt sendt inn i krigen så langt og mistet livet.
Hun plukker opp et avisutklipp fra denne avisa, en anmeldelse av boka «Fredskultur» av den mangeårige fredsforkjemperen Ingeborg Breines. Skuterud leser opp fra det siste avsnittet i anmeldelsen:
– «Er det ikke mer urealistisk eller idealistisk å tro at et voksende militærapparat kan verne oss mot de sammensatte krisene som truer vår eksistens?».
Muren
Anne Hulda Skuterud er et nyttårsbarn født i fredstid. Men tre av hennes eldre søsken opplevde å måtte flykte fra krigen da nazistene okkuperte Norge. Faren tok del i motstandsarbeid, og foreldrene måtte til slutt flykte i nattas mulm og mørke over til Sverige.
– Jeg kan bare se for meg hvordan det må ha vært for dem å flykte med tre små barn. Mor samlet oss alltid i oppveksten og fortalte om det. Jeg tror nok det sitter i meg og alle brødrene mine, og at det har påvirket valgene våre, denne erfaringen med krig og flukt i egen familie. Broren min, Ola, har jobbet mange år for internasjonale Røde Kors i konfliktområder, blant annet i Palestina.
Skuterud har satt seg ved kjøkkenbordet. Her inntas morgenkaffen og dagsferske aviser hver dag. Her er det én virkelighet på avissidene foran henne og en annen rett utenfor.
– Alle burde ha et tre utenfor vinduet, sier Skuterud og ser ut gjennom kjøkkenvinduet og på et lønnetre.
Arngrim Ytterhus står på utsida og heller fuglemat inn i selvlagde fuglebrett. På veggen henger en plakat med ulike fuglearter. De ser mye rart her, som sibirsk nøttekråke.
Jula skal i år feires med barnebarna. Da vil Skuterud sette seg ned foran pianoet i stua. Hun synger og spiller sjeldent for andre, men for barnebarna, og i jula, gjør hun et unntak. Hun blar litt i sangboka på pianoet.
– «Et barn er født i Betlehem», den liker jeg godt.
Da hun besøkte Betlehem i 2004, fikk hun se Israels «sikkerhetsmur» med egne øyne.
– Jeg ble helt satt ut da jeg så den. Muren går ikke i en rett linje, den snirkler seg gjennom byen og låser helt bevisst inne oliventrær og hus, forteller Skuterud.
Fredsbarnet
Der Anne Hulda Skuterud er et nyttårsbarn, kan Penny Heymans kalles et vaskeekte fredsbarn. Fødselsdagen hennes er omtrent på dagen ni måneder etter at andre verdenskrig tok slutt. Som kveker er fred en viktig del av Penny Heymans liv. Kvekerne er et religiøst fellesskap. De arbeider ut fra Jesu kjærlighetsbudskap, men har ingen prester eller kirker. De bruker såkalt stille andakt og mener Gud er i en og hver av oss. Det er en viktig kjerne, sier Heymans, men det blir litt vanskelig å holde fast ved når det kommer til maktpersoner som Adolf Hitler, Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu.
– Det er ikke lett, men sånn er kvekerne. Vi må se Gud, også i dem. Kvekerne har reist verden rundt, møtt diktatorer og forsøkt å spre et budskap om fred. Det er kanskje herlig naivt, men en kvekervenninne i Slovenia skriver jevnlige brev til Putin, forteller Heymans hjemme hos seg selv på Storo i Oslo.
Noe svar fra Putin har venninna hennes aldri fått, men en ukuelig tro på det konstante arbeidet og de små handlingene er en slags motor for Penny Heymans. På en bokhylle i stua hennes står det et kort med et sitat om nettopp dette. Man må aldri tvile på hva en liten, dedikert og forplikta gruppe kan klare å utrette.
Litt slik ser Heymans på Bestemødre for fred, og det er derfor hun har vært med siden 2012 da hun gikk av med pensjon som daglig leder i Kvekerhjelpa.
– Vi er litt unike. Det vi gjør, er å treffe vanlige folk, og vi snakker til dem ansikt til ansikt. Når organisasjoner har seminarer og møter, er det ofte for sine egne støttespillere. Vi møter folk på gata og snakker med dem om Nobels fredspris, norsk basepolitikk og nedrustning.
Heymans erfaring er at mange aldri har hørt om, eller satt seg skikkelig inn i problemstillingene knytta til krig. Når de sprer sine løpesedler, og kommer i prat med folk, sår de kanskje et lite frø, mener hun.
– Jeg har troa på det vi gjør.
Helvete på jorda
Akkurat nå er det mye som skal gjøres. Heymans setter seg i lenestolen og åpner en bærbar datamaskin. Hun har noen forberedelser igjen før Bestemødre for freds årlige julelunsj. Da skal de lokallagene som kan, komme til Oslo, og både hederspris og ærespris skal deles ut.
Heymans mangler de siste matbestillingene. Hun taster i vei og leter mellom et mylder av åpne faner i nettleseren for å finne fram til riktig.
– Skal vi se: Her var det en e-post jeg må svare på.
Heymans prater for seg selv mens hun går gjennom lista over det siste som må gjøres. Det hun liker, både med kvekerne og med Bestemødre for fred, er fellesskapet basert på verdier som pasifisme og enkelhet, ting som kan være vanskelige i vår tid, sier hun.
– Er du redd for framtida?
– Jeg er ikke redd, men jeg er bekymret. Jeg tenker hele tida på hva jeg burde gjøre, men jeg er ikke så modig. Jeg burde jo bare gå og sette meg ned med en plakat foran Stortinget.
Heymans tror verken på himmelen eller på helvete. Hun tror på det vi kan utrette, skape og endre mens vi er i live, men det som skjer i Gaza akkurat nå, kan vanskelig beskrives som noe annet enn helvete på jord. FNs tidligere generalsekretær, Dag Hammarskjöld, sa en gang at «FN ble ikke skapt for å bringe menneskeheten til himmelen, men for å redde oss fra helvete». Foreløpig klarer ikke internasjonale mekanismer å stoppe bomberegnet over Gaza eller den pågående krigen mot Ukraina.
Da får bestemødrene trå til og gjøre sitt lille bidrag for verdensfreden.
Ikke Putins støttespiller
Dagen for julelunsjen har kommet. Zelenskyj er i Norge, og Heymans går mot Stortinget for å møte de andre bestemødrene. I dag er de flere enn på en normal onsdag. På grunn av julelunsjen har medlemmer fra flere andre lokallag tatt turen til byen.
Heymans svinger inn på Karl Johan. På himmelen henger det et helikopter.
– Hva tenker du om at Ukraina nå er helt avhengig av en fortsatt økonomisk støtte fra Vesten for å holde stand mot Russland?
– Dette er et vanskelig spørsmål.
Heymans skritter over speilblank is på fortauet.
– Vi skulle aldri ha vært her. Det er det som er problemet. Hva kan vi gjøre nå? På mange måter er det for seint, sier hun.
Å sende eller ikke sende våpen til Ukraina har delt både fredsorganisasjoner og venstresida i Vesten. Det er et slags være eller ikke være.
– Om du ser et kart over Natos baser og Ukrainas søknad til Nato, så er det mulig å forstå at dette er en provokasjon for Russland, sier Heymans.
Men at hun er en støttespiller for Putin, vil hun ha seg frabedt. Det handler om å kunne se en konflikt fra begges ståsted, uten at man må innta den ene eller den andre posisjonen. Å male verden i flere nyanser enn svart og hvitt er viktig for Bestemødre for fred.
Heymans ankommer Stortinget, hvor det ukrainske flagget er heist ved sida av det norske ved inngangen. Journalistene virrer rundt. Hvor er Zelenskyj? Et provisorisk live-studio er satt opp på Eidsvoll plass, men Heymans lar seg ikke affisere. Hun har en jobb å gjøre.
En vind som snur
– Har du hørt om Nobels fredspris? Vet du hvem den gikk til i år?
Heymans har møtt og klemt på alle sine medfredsbestemødre og knytt fast skiltet med logoen og navnet til organisasjonen på magen. I hendene har hun en bunke med løpesedler.
To unge gutter har stoppet opp og lytter lydig til Heymans forklaring om den iranske kvinneaktivisten, Narges Mohammadi, som sitter fengslet for sitt arbeid for frihet og demokrati i Iran.
Bestemødrene sprer seg på ulike steder ved Stortinget. Turister fra det enorme cruise-skipet Aida takker høflig nei til løpeseddel på norsk, men mange andre tar imot, og noen utbryter, nesten overrasket, «Bestemødre for fred!», før de vandrer videre oppover Karl Johan.
– Så du på Al Jazeera i går kveld? Det var om fredsarbeid, sier 85 år gamle Heidi Andersen til Cathrine Hellstenius på 92, en av de eldste i gjengen.
En løpeseddel glir ut av votten til Hellstenius og faller på bakken, og 92 åringen bøyer seg ned på et blunk for å plukke den opp igjen. Ingen stive ledd å spore.
– Nei, det så jeg ikke. Hva var det? spør hun tilbake.
– Det handlet om alle landene som nå stemmer for våpenhvile. Det er mange! sier Andersen entusiastisk.
Er det en vind som snur? Er det flere som nå tror på fred?
Når alle løpesedlene er delt ut og kulda har begynt å krype inn til beinet, er stadig ingen Zelenskyj i sikte. Julelunsjen venter. I samla tropp beveger Bestemødre for fred seg til Det Norske Teatret. Politisperringer gjør fortauet ekstra smalt, men de går tett, noen arm i arm. På teatret ankommer også gjengen fra Lillehammer, Ågot Stigen Sørhagen, Sidsel Bjørneby og Anne Hulda Skuterud. Det vesle lokallaget finner plass langs de to pyntede langbordene i kafeen.
Fred for framtida
«Lev i dag, våg i dag, gjør det i dag!» Cathrine Hellstenius har inntatt podiet på Det Norske Teatret med noen velvalgte ord fra den chilenske poeten Pablo Neruda. Hun har fått æren av å overrekke årets hederspris til sin venninne og med-92-åring Turid Harbou-Hals, en grunnleggerne av Bestemødre for fred. Organisasjonen fyller 20 år i år.
Årets ærespris skal også deles ut, i år til journalist Sissel Wold. Hun har fått plass på samme bord som Penny Heymans. Det var ikke så vanskelig å avgjøre årets ærespris har Heymans tidligere fortalt. Da Wold ble nominert, ble hun stemt fram med et overveiende flertall. Boka hennes fra 2015 «Landet som lovet alt» har fått fornyet aktualitet, og bestemødrene mener Wold gjør noe som også er så viktig for dem: å se en konflikt fra begges ståsted.
– Du har blitt kritisert, men du er en viktig stemme. Når du blir pensjonist, er du hjertelig velkommen til å bli med oss! sier Randi Karlstad på vegne av bestemødrene.
Og Wold vil selv takke.
– Det er mørkt nå. Med Palestina, med Putin og med Trump som kan vinne valget i 2024. Desto viktigere er det å arbeide for fred. Når jeg rapporterer fra Midtøsten, så har jeg i alle år oppsøkt fredsbevegelsen i Israel. De er ikke store, men de vil avskaffe okkupasjonen, og det gir meg håp. For min egen mentale helse så må jeg snakke med sånne folk, sier Wold.
Men fred, når blir det fred? Det vil ta tid, mener Wold, og smører seg med samme tålmodighet, som er selve navet i Bestemødre for fred. Kanskje to generasjoner, sier hun. Bestemødrene nikker. De vet at de selv ikke skal få oppleve fredstid, men kanskje deres egne barnebarn vil det. Det er motivasjon nok til å fortsette arbeidet.
Blålys lager strimer inn i kafeen. På utsida kjører bilkortesjen med Zelenskyj forbi. I et glimt er storpolitikken få meter fra bestemødrene på grasrota. Zelenskyjs ærend i Oslo går bedre enn i USA.
– Dere er et lys i mørket, avslutter Sidsel Wold takketalen.
Bestemødre for fred ble stiftet i 2003 og tok over for Bestemødre mot atomvåpen stiftet i 1983.
De har rundt 75 medlemmer, og seks aktive lokallag. Det aller nyeste er i Fjaler i Sogn og Fjordane, det ble stiftet i høst.
Hver uke lager de en løpeseddel om tema relatert til fredsarbeid og nedrustning.
Et sted mellom 500 og 600 løpesedler blir delt ut hver uke på faste dager og tidspunkt i ulike byer.
Posts
