Sunday, February 17, 2019

Veilys - hva mener kommunestyret?





























I desember 2018 behandlet kommunestyret dette forslaget fra Rødt:

Veilys
Kommunen aksepterer eierskap til veilys og gjør vedlikehold ut fra dette.
Forslaget fikk 9 stemmer (2 R, 4 SV, 2 V, 1 KrF) og falt. Høyre, AP, MDG og Frp stemte altså mot. Dette har gjentatt seg årlig siden vedtaket om å privatisere veilysene ble gjort.

AP stemmer mot å ta ansvaret for veilys omtrent samtidig med at de vedtar program som sier det motsatte. Forsåvidt ikke noe nytt i det. Høyres Erik Adland skriver 23. januar: Nesodden Høyre vil be kommunestyret om å endre vedtaket om å overføre ansvaret for veilyset til veilagene. Noe lignende sa Høyre før valget i 2015 også så det er forsåvidt ikke noe nytt det heller. Hvor troverdige er disse partiene denne gangen? Skal vi ha den minste tro på dette må kommunestyret fatte et klart vedtak før valget. La oss håpe.

Hvis vi virkelig får endret vedtaket om å privatisere veilys i velveier så er det en part som har æren: Nesodden Velforbund. De har forhandlet i mange år og aldri gitt seg, uansett hvor håpløst det har sett ut. Sterke interesseorganisasjoner som vet å legge press på kommunestyret er svært viktig for at innbyggerne kan få innflytelse på hva som besluttes, ikke bare hvem som beslutter.

Geir Christensen
Rødt



























































































































































































































































































































Forslaget fikk 9 stemmer (2 R, 4 SV, 2 V, 1 KrF) og falt. Høyre, AP, MDG og Frp stemte altså mot. Dette har gjentatt seg årlig siden vedtaket om å privatisere veilysene ble gjort.




























































































































































































































































































































































































































































































































































































AP stemmer mot å ta ansvaret for veilys omtrent samtidig med at de vedtar program som sier det motsatte. Forsåvidt ikke noe nytt i det. Høyres Erik Adland skriver 23. januar: Nesodden Høyre vil be kommunestyret om å endre vedtaket om å overføre ansvaret for veilyset til veilagene. Noe lignende sa Høyre før valget i 2015 også så det er forsåvidt ikke noe nytt det heller. Hvor troverdige er disse partiene denne gangen? Skal vi ha den minste tro på dette må kommunestyret fatte et klart vedtak før valget. La oss håpe.

Hvis vi virkelig får endret vedtaket om å privatisere veilys i velveier så er det en part som har æren:
Nesodden Velforbund. De har forhandlet i mange år og aldri gitt seg, uansett hvor håpløst det har sett ut. Sterke interesseorganisasjoner som vet å legge press på kommunestyret er svært viktig for at innbyggerne kan få innflytelse på hva som besluttes, ikke bare hvem som beslutter.

Geir Christensen
Rødt

Wednesday, February 13, 2019

Det store skoleeksperimentet

Nesoddskolen er under debatt.   Under debatten ligger grunnleggende syn på hva skolen skal
være. Boken her kan være en port inn i hva det egentlig handler om. Bokanmeldelsen er hentet fra tidskriftet Gnist sitt siste nummer.
Den er skrevet av  Jorun Gulbrandsen tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinneutvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.


En stolt 5åring

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort
skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var
det. Han forklarte. Jeg har åpnalør ... jeg har åpnalins jeg har molene ... jeg har ålæringmøle jeg har opp... nåd ... læringmølene!
Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo. Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet.
(Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en
skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto
jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent.
Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.
Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra
meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.
Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd!
Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner
som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv.

Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten. Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå
blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes. Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver? Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng? Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter ... 12 minutter ... Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan
telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller
tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil
gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er
så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De
skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk!

Malkenes forteller om kravene til lydighet. Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å
snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger.
« Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de
svakeste elevene unna.
Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter. Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås
oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av.

Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har
fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har
bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør
foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.
Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo.
Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade.

Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?


Thursday, February 7, 2019

Døgnlegevakt – hva skjer?

 
Blir det døgnlegevakt på Nesoddtunet?
Ordfører Truls Wickholm (Ap) gikk senhøstes i fjor ut i Amta med at han nå ville utrede spørsmålet om døgnlegevakt og Kommunal Akutt Døgnenhet (KAD) på Nesodden. 
 
Er det  en taktisk operasjon fra AP, som sammen med Høyre hindret nettopp at dette skulle skje i 2014? Om det er et reelt ønske eller et valgkamputspill for å roe ned det store flertallet på Nesodden som ønsker å få døgnlegevakta tilbake hit, vil bare tida vise.
 
I kommunestyremøtet 12.desember i fjor fremmet Rødt et forslag som tok sikte på å gjenopprette døgnlegevakt/KAD på Nesodden fra 2020. Det ble nedstemt.
 
30.januar var det på nytt kommunestyremøte, der helse- og omsorgsplanen for 2019-2027 skulle behandles. Rødt fremmet igjen forslag om at planen skulle ha som mål å få gjenopprettet døgnlegevakt på Nesodden. Resultatet ble som i 2014. Forslaget ble nedstemt av AP og Høyre, mens Rødts forslag fikk, som i 2014, støtte fra SV, Frp, Venstre, og KrF.
 
Så langt har vi derfor ikke sett noen aktive og bindende forslag eller initiativer fra AP (eller Høyre) for å få døgnlegevakta tilbake til Nesodden. Tvert imot.
 
Nå foreligger det et saksframlegg fra Rådmannen vedrørende Nesoddtunet,. Rådmannen foreslår å rive «kjøkkenbygget» og bygge nytt. I forslaget ber rådmannen blant annet om at kommunestyret «vedtar at mulighetene for innpassing av kommunal legevakt og KAD-plasser legges til grunn for analysene og medtas i prosjektets kostnadsestimering». Dette er selvsagt positivt, men det er bare enda en utredning, som sannsynligvis blir nok en unnskyldning for AP og Høyre for å ikke ta standpunkt til realiteten i å legge døgnlegevakta til Nesodden.
 
Når det gjelder bruk av utredninger, er det verdt å huske på at de samme to partiene i kommunestyremøte 17.september 2012 også stemte for en utredning om døgnlegevakt på Nesodden. Denne utredningen endte opp med at AP/H i 2014 gikk inn for å legge døgnlegevakt/KAD til Ski. På det samme møtet stemte de ned et fellesforslag fra de øvrige partiene om at «Ordningene (Døgnlegevakt og KAD) etableres så raskt som mulig og helst innen 2014».
Rødt har hele tiden kjempet for den legevakt-ordningen det store flertallet av nesoddingene ønsker.
 
Da legevakten/KAD ble lagt til Ski mot viljen til et massivt flertall av Nesoddens befolkning, skulle det bli så mye billigere. Det skulle være en kostnad på 2,8 millioner. (mot 6,4 millioner for lokal legevakt) I år er beregnet kostnad på Ski 11.4 millioner!
 
Ski og Oppegård har sagt opp Follo-samarbeidet om legevakt/KAD. Det har faktisk også Nesodden gjort., uten at vi har noe alternativ på rede hånd. Isteden har vi en ordning som er rådyr og  høyst usikker.
 
Dertil har vi en ordfører som tydeligvis har store problemer med å bestemme seg. Hva blir det til, ordfører Wickholm og Arbeiderpartiet?
 
Olga Papalexiou
Kjellaug Myhre
Rødt

Tuesday, February 5, 2019

-Fra kunstnerkommune til utbyggermekka

Så lenge eg har budd her på Nesodden har kommunen briska seg med tittelen «Norges kunstnerkommune». Til kvardag og til fest har den store kunstnar tettheten vorte snakka om og poengtert.
Men no må dei nok slutta med det.
For dagens utbyggarskikk og kvadratprisen på odden vil nok ta rotta på kunsten.
I denne vekas foreningsnytt nr. 2 under overskriften «Sosial boligutbygging» vert boligprisane fra 1959 samanlikna med dagens. Redaktøren skriv at kvadratmeterprisen på Tangen no er ca. 10 ganger så høg som ein heil boligtomt i 1959.
Den gong som no vart det påpeika manglande fokus på sosial boligbygging. Nesoddens befolkning er ikkje upåvirka av den gjengse utviklingen ellers i landet.
Dagens samlivs-statistikkar tilseier at behovet for bustader som kan betenast av ein inntekt åleine er aukande.
Kommunen meiner dog at dei som ikkje har råd til å bu berre må flytte.
Utvandring er løysinga. Men utvandring kan bli til utvatning ...
Kommunen må ikkje selge sjela si for mynt. Må tenkje nytt. Satse på kreativiteten. Innvitere til vedlikehald, gjenbruk, nytenking. Høyre
på innbyggarane sine.
Miljø er så mangt ... Målet for kommunen må vel vera å halde på identiteten og hegne om innbyggarane sine.
Det krevs mot å vera kjerringa mot straumen .
Mon tru om det blir like fint å skryta av å vera «Norges mekka for utbyggarane».



Tuesday, January 29, 2019

Gjennomsnittet er bra!

«Gjennomsnittet er bra,» som kjerringa sa, hu låg med hue i steikommen og beina i frysern.

Kjell Gudmundsen (H) (AMTA nett 25/1-19) forstår ikke hva vi gnåler om når Nesoddskolen drives ekstremt billig og vi likevel får gode resultater på nasjonale prøver.
Gudmundsen sammenligner skolen med en «bedrift, en organisasjon, en familie etc (...) vann- og avløpssektoren og eksempelvis renovasjon».

Men skolen skal IKKE være en bedrift, selv om den ligner mer og mer, efter mange års høyrevridd skolepolitikk. Og elevene hører IKKE til i vann- og avløpssektoren, ei heller i kommunens renovasjonssystem, Gudmundsen. De er det aller mest dyrebare et samfunn har. De er fremtiden vår.

Også høyresiden burde være meget lydhør overfor Utdanningsforbundet og de stadig flere foreldrene som har stått frem. Gudmundsen leser Utdanningsforbundets innspill som en viss mann leser Bibelen når han påstår at forbundet «nedsnakker» lærerne. Det er betimelig å minne Gudmundsen på at Utdanningsforbundet er lærernes egen organisasjon, og at det er lærernes meninger og kampsaker forbundet målbærer. Det er således ikke slik at forbundet står på den ene siden og lærerne på den andre, slik Gudmundsen forsøker å få Amtas lesere til å tro. Rødt har stått på lærernes side i deres arbeid for en bedre Nesoddskole i sak efter sak, år efter år – jevnlig i motsetning til høyresiden.

At Gudmundsen er «veldig enig i (med!) lederen i skole og oppvekstutvalget» er neppe egnet til å forundre noen. Det er jo storkoalisjonen H/Ap/(MdG)s skolepolitikk hun målbærer! At Gudmundsen tillegger Rødt meninger og holdninger vårt parti ikke har, er også som forventet. Det er en integrert del av høyresidens maktanvendelse.

Når spesialundervisning blir avlyst fordi undervisningspersonell i steden brukes som vikar i ordinær klasseromsundervisning, er det vår rett og vår plikt å reagere. Det rammer få elever og slår lite ut på normerte prøver, men skaper flere skoletapere. Tilsvarende rammes annen tilrettelagt undervisning av lav lærertetthet og derav liten mulighet for å tilrettelegge for spesielle behov.
Er ikke dette reelle problemer kommunestyret bør diskutere og lete efter løsninger på, Gudmundsen? Så lenge vi er enige om at Nesoddskolen drives billig, burde det være mulig å føre en debatt med fokus på hvorvidt lavkostdriften har uheldige bivirkninger, og i så fall hvilke.
Arbeiderpartiet har så langt skjøvet kommunalsjef for skole foran seg med sin påstand om at det ikke er ressursmangel i Nesoddskolen, ei heller noen som helst andre problemer. At kommunalsjefen rett og slett gjør det posisjonspartiene har pålagt ham å gjøre, vet deres erfarne politikere utmerket godt. Selvsagt. Ei heller velgerne er så uopplyste at de går på limpinnen. Som om det ikke skulle være mer enn nok at en tidligere sentral Høyre-politiker forsøker å velte ansvaret for Høyres egen politikk over på administrasjonen, flåser Ap-ordføreren med UNISEFrapporten i sin spalte på kommunens hjemmesider. Dette er en form for «omdømmebygging» som brer om seg. All kritikk avvises, og kritikerne henges ut. Fakta om Nesoddskolen legges ikke frem. Dersom Rødts forsvar for Nesoddskolen, dens elever, lærere og foreldre, er å «ta noen» og å «finne syndebukker», kommer vi til å fortsette med det, Gudmundsen!

Fakta på bordet

I denne situasjonen er det Rødt krever av kommunalsjef for skole at han underbygger påstandene sine eller trekker dem tilbake. Og ber kommunestyret om rapport om:

1: Hvordan er ressurssituasjonen sammenlignet med øvrige kommuner i Norge​?   Hvor mye bruker vi per elev på Nesodden og på hver  enkelt skole​?​ Ligger vi blant de 10% ​av landets kommuner som bruker minst kroner pr. elev i Norge?  Vi  ber om statistisk underlag for kommunens synspunkter.

2: Vikarbruk 
Hvor mange ganger er spesialundervisning droppet som følge av omdisponering ved fravær? I hvilke av disse tilfellene er tapte timer erstattet med ny ekstra undervisning? Hva betyr det at vikar bare brukes ved behov? Hvilken undervisning er det som faller bort?

3: Behandlingstiden ved søknad om spesialundervisning
Hva er gjennomsnittsalderen for barna når de får vedtak om spesialundervisning? Hvilket trinn har flest vedtak om spesialundervisning i skolen. Hvor lang er gjennomsnittlig og lengste saksbehandlingstid fra behov oppstår?

Som vanlig når Gudmundsen - eller andre Høyre-politikere for den del - er ute efter å «ta» Geir Christensen, avslutter han med å sparke til spilleren istedenfor ballen. Men nei, Gudmundsen, dine og dine kumpaners forsøk på å «ta» Christensen med påstander som at han «igjen (har) vist at hans eneste politiske agenda er «å ta noen» (...)» faller på stengrunn. Hverken Christensen eller vi i Rødt for øvrig er opptatt av å «finne syndebukker». Vi er opptatt av å påvise feil, mangler og utilfredsstillende forhold og finne tilfredsstillende løsninger på dem. Det burde Høyre også være. Efter årevis med neoliberalistisk Høyre-politikk og New Public Management er det mer enn nok å ta fatt i, Gudmundsen.

Kjellaug Myhre
Gruppeleder, Rødt


Wednesday, January 23, 2019

Det som ingen ville snakke om

Gjesteblogger: Siri Harr Steinvik

De siste ukenes utspill om Nesoddskolen i Amta fikk meg til å stille som tilhører på møte i Skole- og oppvekstutvalget i Nesodden kommune, mandag den 14. januar.
Den omtalte Unicef-rapporten viser at Nesodden er sjuende dårligst i landet til å investere i skole. Denne rapporten, og diskusjonene som har kommet i etterkant av Utdanningsforbundets varsel, skulle tas opp her.
Dessverre resulterte ikke dette møtet i noen oppklaring for min del, verken fra kommunalsjef for skole, barnehage og oppvekst i Nesodden kommune, Ronny Trogstad, eller fra politisk hold. Resultatet fra Pisa-undersøkelsen og Nasjonale prøver ble derimot behørig behandlet.

Omdømme framfor ønske om innsikt?

I sitt «Svar til Utdanningsforbundet» i Amta 9. januar, har kommunalsjefen problemer med å kjenne seg igjen i innholdet i Silja Solem og Evelyn Farbrots kronikk « Nesoddskolen balanserer på en knivsegg – risikoen bæres av barna». Som leder og nestleder av Utdanningsforbundet samt lærere i Nesoddskolen, skulle det være overveiende sannsynlig at Solem og Farbrot vet hva de snakker om.
Her virker det nesten som om kommunalsjefen er mer bekymret for at det skapes uro i offentligheten, enn for årsaken til at Utdanningsforbundet og lærerne varsler om uholdbare forhold ved Nesoddskolen – der det beskrives realiteter som daglig går ut over elevene, og spesielt de elevene som trenger tettest oppfølging. Vi må se bortenfor Pisa-tall og finne og hjelpe dem som ikke har det bra i dagens skole.

Reagerer på formuleringer

Også Arbeiderpartipolitiker Cathrine Kjenner Forsland trekker Solem og Farbrots varsel i tvil gjennom sitt Amta-innlegg «Den viktige læreren» den 11. januar: «Vi fører ikke skolepolitikk for Utdanningsforbundet, men for familiene og elevene, og forskning har vist at økt lærertetthet i skolen ikke nødvendigvis gir målbart bedre læringsutbytte, selv om skolens folk blir fornøyde».
I denne ene setningen er det to formuleringer jeg reagerer på:
1. « selv om skolens folk blir fornøyde»
Det høres ut som om Kjenner Forsland mener at Utdanningsforbundet går ut med sin bekymring på egne vegne for å bli fornøyde selv. Hun svarer ikke på selve varselet, men avleder det, hun også.
2. « forskning har vist at økt lærertetthet i skolen ikke nødvendigvis gir målbart bedre læringsutbytte»
Så vidt jeg forstår viser Kjenner Forsland med denne uttalelsen om lærertettheten til Thomas Nordahl, som igjen lener seg på Hattie, som i sin tur sier at læreren er viktigst. Det pekes kanskje på at det derfor ikke er så viktig med antall elever per lærer, og slutningen kan trekkes at klassestørrelsen bare kan ese ut. I dette utsagnet betviles det i alle fall om antall lærere i en stor elevgruppe har noen betydning.

Verdens beste lærer kan ikke være på to steder

Likevel – de som har barn, og de som ikke har det, vet vel egentlig alle veldig godt at det er klart at det teller med antall elever per klasse med én lærer. Det sier seg selv at ikke engang verdens beste lærer kan være på to steder og gjøre flere ting samtidig, derfor er lærer-normen så viktig. Klassene har vokst seg store, ting skjer, og det gjør de ofte samtidig.
Elever med rett til spesialundervisning (en rettighet selvsamme Thomas Nordahl i høstes i sitt «Nordahl-utvalg» for øvrig har foreslått lagt ned) – disse elevene som trenger tilrettelegging har i tillegg ekstra god effekt av små klasser, tett relasjon med læreren og dermed nok tid sammen. De har rett på forsvarlig undervisning. (1)
Siri Harr Stenvik er mor med barn i Nesoddskolen
Her gjelder det altså å ikke for lite seg på tallene som Thomas Nordahl har lånt av Hattie, som jo er en meget omstridt aktør. Og – selv Hattie innrømmer det – klassestørrelse teller. Kanskje ikke på universitetsnivå, det er jo stor forskjell på hva en klasse er, men å prøve å vri seg unna nytten av det å ha flere lærere i grunnskolen, gavner kun kommuneøkonomien. (2)

Ytringsklimaet for offentlige ansatte i Nesodden kommune

Det er et sunnhetstegn at lærere og organisasjoner er åpne og vil diskutere hvordan skolen kan bli bedre – at de som (sammen med de foresatte) er nærmest barna i skolehverdagen, og som vet hvordan elevene har det på skolen, både faglig og sosialt, snakker ut. Når de har noe å si, skylder vi barna å høre på dem. Denne friheten er sårbar.
Jeg oppfatter forbundets varsel som et varsko på vegne av elever som mangler ressurser og kvalitativ oppfølging. Det å ikke få utviklet seg i henhold til verken sine styrker eller vansker i møte med skolens mange definerte mål er en trøblete start på både utdanning og yrkesliv. Lærerne er forpliktet til sin profesjonsetiske plattform gjennom Utdanningsforbundet, der et krav for yrkesutøvelsen er å «(...) om nødvendig varsle, når det oppdages kritikkverdige forhold på arbeidsplassen».
Også i Nesodden kommunes kommunikasjonsstrategi står det at: «Ansatte oppfordres til fritt å uttale seg offentlig om kommunale forhold som er av betydning for brukere og ansatte, og gitt at det ikke er taushetsbelagt eller unntatt offentligheten».
Hvis kommunalsjefen og politikerne møter godt begrunnet, alvorlig bekymrede lærere med fornektelse, blir det vanskelig for offentlig ansatte å praktisere den yrkesmessige ytringsfriheten i framtida. Åpenhet må vedlikeholdes gjennom bruk, ved å møte, lytte, undersøke og deretter handle når det ropes varsko. Hvis ikke blir innholdet i kommunikasjonsstrategien kun en festtale med tomme ord og uten handling. Dette er et tegn i tiden, og viktig å kjempe imot, ikke minst på vegne av barn, som ikke er i stand til å varsle for seg selv.
Demokrati er ikke et ord, men en praksis. God demokratisk praksis av kommunalsjefen og politiske beslutningstakere etter Utdanningsforbundets varsling ville være å kartlegge årsaken til bekymringen, framfor bruk av hersketeknikker og undergraving av dem som kjenner til sektoren best – nemlig lærerne.

 
Kilder: 

Nesoddskolen: Nyansering eller tåkelegging?

Etter flere henvendelser fra foreldre med barn som ikke har fått ønsket oppfølging i Nesoddskolen var det befriende med å
lese oppslagene med Utdanningsforbundet. Kommunalsjef Ronny Trogstad
gikk til motangrep med det han kaller en nyansering av bildet av Nesoddskolen. «Nyanseringen» starter med:
Påstanden fra Utdanningsforbundet om at Nesodden er en av de kommunene som bruker minst ressurser på grunnskolen stemmer ikke.
Hans begrunnelse består i å vise til en annen undersøkelse: Skoleporten.no. En rask gransking av denne viste at i følge denne rapporten drives Nesoddskolene 9000 kroner billigere pr. elev enn landsgjennomsnittet og at vi kommer på ca 30 plass bakfra av landets 426 kommuner.
Hans egen henvisning viser altså det motsatte av det han starter med å påstå og det foreligger ingen ting fra hans side som kan underbygge påstanden. Jeg utfordret han derfor på følgende:
Kan Trogstad bekrefte at Nesodden er blant de kommunene i Norge som bruker minst penger pr. elev på skolene?

I AMTA svarer han at han ikke ønsker å kommentere spørsmålet, men fortsetter friskt videre i samme spor: «Budsjettet for 2019 øker med 14,25 millioner for å styrke kvaliteten» Nesten alt dette handler om Stortingets nye normer for lærertetthet som slår kraftig ut for Nesodden. Nettopp fordi Nesodden har blitt drevet på sparebluss i mange år lå vi betydelig under minimumskravene Stortinget vedtok og måtte øke antallet lærere og fikk ekstrabevilgning på 11,5 million fra Stortinget for å gjøre dette. Det er bra for skolen og elevene, men ikke et uttrykk for at Nesoddens politikere prioriterer skolen. Ut over dette pålegget øker budsjettet minimalt.
At vi lå så langt bak Stortingets nylig vedtatte minstenormer for lærertetthet bekrefter mer enn avkrefter at Nesoddskolen har lite ressurser.

En kommunalsjef sin oppgave

En kommunalsjef er rådmannens utreder på skolespørsmål og skal levere kommunestyret så objektive og faktabaserte opplysninger som mulig. Det er derfor svært alvorlig når han framsetter påstander han ikke har underlag for. Det kan svekke tilliten til administrasjonens objektivitet. Alle kan ta feil, det har jeg stor toleranse for. Å ikke rette opp feilaktige påstander rettet mot fagforeningen for hans ansatte, er ødeleggende for debatten. Å se gjennom fingrene med det går ikke av hensyn til elevene, foreldrene og offentligheten.

Utdanningsforbundet henvendte seg egentlig til politikerne. Derfor er det interessant hva leder for skole og oppvekstutvalget (AP) skriver: «Jeg vil også be om at kommunalsjef kommenterer på signalene fra de ansattevalgte» Så kommer Trogstad sin redegjørelse (og mitt svar) i AMTA. I påfølgende møte i utvalget uttaler hun: «I denne debatten opplever vi svært motstridende tolkninger, da kan man fort spørre seg; har vi nok ressurser? Du sier ja, de sier nei...»

Trogstad blir brukt som tåketeppe for å unngå å gjøre noe.

Det er svært viktig at administrasjonen oppleves nøytral og ikke lar seg bruke i et politisk spill på vegne av noen partier. Det er bra at ansatte deltar i offentlig debatt. Men kommunale ledere må opptre uavhengig og bidra til oppklaring og underbygge påstander. Trogstad har en vei å gå for å fjerne inntrykket at han deltar i politisk debatt for å hjelpe et parti med å unngå kritikk.

Geir Christensen
Rødt