Organisasjonsaristokratiet (eller om presset mot folkelige ledere)

Denne artikkelen er første gang trykket i Gnist nr 1-2018. Send epost til gnist@marxisme.no for bestilling.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som  

raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags or­ganisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtu­sener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å under­trykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organi­sasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

• Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet ,

Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at forenin­gen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karriere­mennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domi­neres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparat­er. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.

I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. - Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2%). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10-20 personer. Eksempler:

Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.

Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelis­tene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.

Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kom­munal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sam­men med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen –teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeider­aristokratiet - tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsval­gt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.

Hva avgjør organisasjonsaristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp (kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeids­folks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LOsystemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.
I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.
For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

1. (https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/)
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)