Om den lange fredagen, bondekamp og hypnose

Reisebrev fra Ketil Grønvold

«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».


Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.

I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.

Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.

Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.

Adele hører hjemme i deres rekker.

Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».

Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.

Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.

Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.

For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.

Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.

Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!

Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.

Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.

Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.

For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.

Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned

Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..

I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.

Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .

Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:

There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)

…………………..

I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.

«Det var sånn han var», sier han.

Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.

Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.

Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.

«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».



Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?