De revolusjonæres utfordringer i Norge

Et forsøk på analyse ved inngangen på 2013.  Dette er en kladd som jeg svært gjerne vil ha kommentarer og synspunkter på.

Verden foran katastrofene.

I drøyt 20 år har kapitalismen hatt full kontroll over alle maktsentra i verden. Nesten alle land og markeder er åpne for finanskapitalen. Nasjonale skranker blir bygd ned i hurtigtogsfart. Ingen makt kan motsi internasjonal finanskapital uten å forvente seg bombekrig og terror.

Nesten straks synes konturene av at kapitalismen er i ferd med å nå sine grenser. Miljøkrisene og «finanskrisene» varsler om store sammenbrudd. Ødeleggelsen av kloden akselerer. Mesteparten av verdens «velferdsstater» er under full nedbygging. Hva er de store krisene?

• Overproduksjon og profittkrise. Mangelen på sammenheng mellom produksjonsevnen – som stiger til uant nivå – og konsum som ikke øker særlig – skaper vansker med å skape profitt. Den økende mengden spill/finansakrobatikk og bobler suger enda hardere på profitten som jo alltid kommer fra produksjon.
• Miljøkriser på løpende bånd. Noen av de katastrofale for menneskenes muligheter for å overleve på kloden vår. Les f.eks: Pål Steigan: Sammenbruddet (http://www.facebook.com/pages/Sammenbruddet/255637734461527)
• Menneskelig nød. Våre 2 milliarder fattigbønder har kapitalismen ikke bruk for. Massearbeidsløsheten sprer seg i den industrialiserte verden.

Norge kommer ikke til å forbli noen lykkelig øy i denne prosessen som nå pågår. Angrepene på arbeidsfolk kommer på sikt til å bli like brutale her. Uten å ta makta fra finanseliten (konkurranse, eiendomsrett, diktatur) og etablere en stat bygd på økologisk og menneskelig bærekraft og med kollektive løsninger vil vi få en lang brutal nedgangstid. Denne innsikten når etter hvert mange mennesker. Stadig flere ser systemendring som tvingende nødvendig. Hvorfor er det da nesten ingen diskusjon om hvordan slike grunnleggende samfunnsendringer skal la seg gjennomføre. Hvorfor er organisasjoner som kaller seg revolusjonære nesten tomme for revolusjonære perspektiver?

2020: Kapitalmakt økonomisk og militært, men ellers kaos og oppløsning

I deler av verden går statsdannelser mot oppløsning og kaos. Ressursene kontrolleres av imperialistiske stater med baser, bombefly, droner og annen terror. Vil dette systemet spre seg? Med stadig flere svake/underdanige land og områder med bare kaos? Lokalt: Vil EU gå i oppløsning? Hvordan vil de internasjonale selskapene da utøve kontroll i Europa?

Norge er under sterk utvikling som imperialistisk, terroristisk stat. Mens vi gråter over tapene etter terroren mot regjeringsbygget bomber vi gladelig regjeringsbyggene i Libya. Og dreper kontordamer, resepsjonister m.m. uten å engang diskutere om det er vår rett? Men vi er små. At kapitalen i EU, Russland og USA vil la oss beholde oljen, gassen, fisken, vannkrafta og andre ressurser i fred er tvilsomt. Det er alltid land som er rike på naturressurser som blir ranet sterkest og oftest. Uansett hvilke kapitalistgrupper som kontrollerer ressursene er det nokså sikkert at å dele godene med 5 millioner innbyggere ikke er aktuelt. Vi kan forestille oss sterkere og mer brutal maktutøvelse. Nedbygging i enda raskere tempo av handlingsrommet til folkevalgte organ og et reelt diktatur som får håpløsheten til å synke inn . Samtidig blir sjåvinistiske krefter bygd opp slik at vi får indre konflikter. Vi så tendensene i debatten om rom-folket i sommer. Mere konflikter, mer angrep på de svakeste.

Spådommer om framtida – som dette – blir alltid feil. Alt vi tenker slår ikke til, og mye klarer vi ikke å forestille oss. Men Norge omdannes raskt foran øynene våre. Etter 66 år med oppgang kan vi vont forestille oss noe annet. Men noe helt annet og ganske mye mer brutalt banker på døra.

Hva skal revolusjonære gjøre oppe i disse framtidsperspektivene?

På et vis er svaret lett: Vi kan finne fram de gamle skriftene om opprør og revolusjon. Studere marxismen og erfaringene fra Sovjet, Kina m.m. Kaste oss ut i klassekampen og starte arbeidet med å bygge opp partiet og enhetsfronten.

Samtidig er det vanskelig. Det er endrede vilkår. Krisene er annerledes, dypere, mer globale og økologiske. Klasseforholdene er endret. Vi får et mindre og sterkere monopolborgerskap, men et større vedheng av mennesker som nærer seg av restene/avfallet fra vår imperialistiske virksomhet. Vi får foreløpig dype skiller mellom den velfødde delen av arbeiderklassen og de fattige ytterkantene som liberaliseringen har utviklet. . Men hvor lenge? Prosessen mot å gjøre organisasjonslivet løsrevet fra medlemmene har kommet langt. Vi shopper, turistforeninger, fagforeninger og partier etter behov, mens makta ligger hos et lite utvalg av profesjonelle organisasjonsmennesker som i stor grad er avhengig av å ha et godt forhold til makta.

Ideologisk har borgerskapet svært godt grep om hodene til folk. Vårt vestlige terrorvelde blir av folk langt ut på venstresiden oppfattet som «demokratisk» og framskrittsvennlig. Nei til Atomvåpen støtte fredsprisen til verdens største terrorist – USAs president – fordi han formodentlig vil ruste ned atomvåpen-arsenalene. Samtidig med at han setter verdensrekord i opprustning og bruk av «taktiske» atomvåpen kommer sterkere inn i doktrinene.

Analytisk og ideologisk arbeid:

Av utfordringene våre er:

Integrere marxisme og økologi til en helhet
En bedre klasseanalyse av Norge
En bedre analyse av imperialismen i vår tid
En utviklet parti- og organisasjonsteori for det 21 århundre

Utvikle klassekampen

Dette kan selvfølgelig ikke gjøres bare teoretisk. Vi må skaffe oss klassekamp-erfaring og se hvilke instrumenter som virker. Vi som er arbeidsfolk i dette systemet slåss uansett. Hver dag på jobben går det konflikter rundt de sosiale normene som i samfunnet for øvrig. Hva er lov å slenge av dritt om asylsøkere. Hvordan snakker sjefen til deg. Vi må lære både teoretisk og praktisk å smelte dette sammen til en strategi for revolusjon og arbeidermakt. I alle klassesamfunn finnes parallellmakt. Jeg ble veldig sjokkert første gang jeg hørte ledelsen vår i NSB snakke om at nå måtte alle stå på og yte ekstra. Enda mer da vår fagforeningsleder reiste seg å var helt enig. Og helt forvirret da han under kaffen neste morgen erklærte ledelsen vår for tullinger og at jernbanesvette skulle de nok betale dyrt for. Det var før jeg forsto at sjefene hadde sine arenaer som vi ikke alltid utfordret med ord, men ofte i praksis. I lovverket har arbeidsgiver styringsrett, men fagforeninger er i prinsippet parallellmaktorganer som kan begrense mye. En strategi for å utvikle parallellmakten kan vi sikkert få til bare ved å oppsummere hva mange revolusjonære fagforeningsaktivister gjør.

Eksempler: En del fagforeninger har tatt grep om både fagopplæring og etterutdanning. Fått avtaler med arbeidsgiver som faktisk gir de styringsrett her. Hvor mye makt gir det?

Typografene skulle i gamle dager være med på alle nyansettelser. I annonsene stod det ring arbeidsleder eller klubbleder.

• Styrk fagforeningenes parallellmakt/motmakt.

Alle andre folkelige organisasjoner og dugnadskulturer

I tillegg til fagforeninger finnes det en hærskare av interesseorganisasjoner, solidaritetsforeninger, støttegrupper, foreldreforeninger, osv. Svært mange av disse er basert på å utvikle velferdstilbud for folk. Mitt tyngste tillitsverv hadde jeg i loppemarkedskomiteen for Nordre Nesodden skolekorps. En frivillig organisasjon til formål å skaffe barna musikkunnskap og musikkglede. Hvor mange timer jeg brukte på loppehenting vet jeg ikke, men disiplinen blant foreldrene i skolekorpset var jernhard – langt sterkere enn jeg noen gang opplevde i AKP.

På Nesodden har vi med hell mobilisert velforeningene (huseierforeninger!) til kamp mot privatisering av snøbrøyting m.m.

Dugnadskulturen i Norge står i grunnleggende konflikt med kapitalens salgsbehov og styringsform. Mange steder kan vi her utvikle parallellmakt som kan utfordre bestående kapital- og politikermakt. Som kan spille en rolle når kommunal velferd blir forsøkt avviklet eller bryter sammen. Som kan skape en egen økonomi med egne byttesystemer og velferdsvirksomhet når vi får massearbeidsløshet.

- Hva trenger vi å utvikle av parallellmaktorganisasjoner?

Sosiale normer

Mye av klassekampen handler om sosiale normer. I Europa kastes folk ut av leilighetene sine slik at områder ligger øde mens folk bor på gata. En viktig norm er da at leiligheter ikke skal stå tomme. De som har stått tomme mer en et halvt år er det rett å rimelig å okkupere av de som trenger dem. Hva slags organisering skal til for å få til dette? Folkelige bevegelser endrer samfunnet med føttene. Det var en lang vei fra fagforeningene på bl.a. Akers Mekaniske fikk tvunget fram en ordning med verneombud til Arbeidsmiljøloven ble landsdekkende. Abortloven (selvbestemt abort) er ikke noe annet en en legalisering av den praksisen som allerede hadde utviklet seg i «nemndene i løpet av 60-tallet, i følge Store Norske leksikon. Kvinnebevegelsens store seier.

Det er her en revolusjonær bevegelse må legge kreftene.

Framtidstro

Skal klassekampen utvikles konstruktivt er det nødvendig med en visjon om et samfunnssystem som kan løse trøbbelet kapitalismen setter folk i.

Teorien finnes – og heter kommunisme, med sosialisme som overgangssamfunnet.

Forsøk er gjort i noen svært fattige land. De oppnådde etter min mening fantastiske resultater, men de bukket under pga indre svakheter som ble svært store under et ekstremt ytre press fra en aggressiv imperialistisk omverden.

Kapitalismen brukte nesten 500 år fra de første kapitalistiske bystatene oppstod til kapitalismen ble et dominerende samfunnssystem. Hvor mange forsøk og eksperimenter som ble gjort har jeg ikke tall på. At sosialismen på første forsøk faktisk klarte å utfordre kapitalismen helt grunnleggende er oppsiktsvekkende. At første forsøk ikke lykkes er nærmest en selvfølge. Men kunnskapene, på godt og vont, er gull verd.

Massiv imperialistisk propaganda har satt disse forsøkene i diskreditt for å hindre folk i å lære av de og for å se på kapitalismen som evig og uforanderlig. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi skal møte denne massive propagandaen på. Vi må faktisk stå opp og snakke om hva de fikk til(arbeid, sosial sikkerhet, utdanning, helse, velferd), og vi må ha analyser av hva som gikk galt(folkelig engasjement, drivkrefter for utvikling, styringssystem).

- Grunnleggende er å lære av disse forsøkene.

Parlamentarisk arbeid.

I Norge styres all politisk virksomhet mot å påvirke makta og mot parlamentariske organer. I Norge bestemmer kapitalen og parlamentariske organer er nyttige redskaper for å legalisere deres beslutninger. Vi har de så lenge det passer og det å gjøre kompromisser med folkelige krav er fornuftig. Det er et blindspor å tro at maktforholdene kan endres gjennom parlamentariske organer. De er sikret mot overraskende endringer av maktforhold i alle bauger og kanter. Allikevel er arbeid i disse organene en nødvendig del av en revolusjonær strategi. For å få til to ting:

• Avsløre kapitalismen og parlamentets udugelighet slik at støtten til å erstatte dem med demokratiske organer som har virkelig makt over samfunnsutviklingen vokser.
• Å bruke posisjoner i parlamentariske organer til å støtte opp klassekampen slik at «parallellmakt»-organisasjoner vinner kamper og får større makt.

Jeg ser ingen grunn til å støtte noen som går inn i folkevalgte forsamlinger for å kunne forandre samfunnet derfra. De ender med lovmessig sikkerhet opp som SV – som forsvarere av kapitalismen og dens maktorganer som Verdensbanken, NATO, WTO osv

Samordning og partiteori

Klassekampen pågår i Norge som i alle klassesamfunn. (Jeg spår at den vil tilta i styrke ettersom kapitalismen blir råere og mer desperat.) Men den er spontan og planløs. Vi trenger sterkt en kraft som stiller seg oppgaven å gi den retning og styrke. Ingen venstresideorganisasjoner av noen størrelse prøver på det . Det er det tragiske med tilstanden i Norge nå. Jeg utfordrer alle revolusjonære til å gjøre dette til sitt sentrale prosjekt. Det finnes nok av oppgaver å gå løs på. Det vil ta tid å samle de revolusjonære kreftene, men alle kan bidra med sine kunnskaper og analyser. Og du kan vurdere om arbeidet du gjør passer med en målsetting om å utvikle en slik kraft. Det finnes få steder som prøver å organisere noe slikt. Jeg kommer tilbake med å se på norsk «venstreside», men tåken er nokså tykk. Allikevel er det mange rom for å starte med oppgavene. Hva kan du bidra med?

Geir Christensen