AKTIVITETSDEPRIVASJON

I mars 2020 ble Norge stengt ned. Siden den gang har det vært restriksjoner på å samle mennesker fysisk på forskjellige arenaer.

Vi puster, derfor finnes vi. Vi puster ut, og gir til livet, vi puster inn, og tar til oss fra livet.

Nå er vi redde. Vi er omgitt av en usynlig fiende som kan gå til krig inne i kroppene våre og føre til at vi dør eller blir svekket for livet. Følger vi ikke smitteverns regler, kan vi påføre andre sykdom.

Psykologene sier at det er sunt å være litt forsiktig. Vi trenger å beskytte oss selv og andre ved å ta hensyn. Politikere og helse ledere sier at vi alle må delta i dugnaden. Vi har tillit til myndighetene, og skjønner det.

Det har kommet gode ting ut av det å bli tvunget til å stresse ned. Jobbreiser spiser av familiens tid, men hjemmekontor er kortreist og miljøvennlig.

Pappaer og mammaer har fått roligere morgener med barna sine, og utforsket friluftslivets gleder i eget nærområde.

Kjernefamilien har befestet sin stilling som samfunnets byggende element. For dem som har det godt i kjernefamilien.

Middelklassen på sine hjemmekontor har blitt flinke og effektive med zoom og teams og digitale hjelpemidler.

Men jeg kjenner en stigende uro for at under pandemien vokser forskjellene mellom folk, mellom rik og fattig, mellom dem som innenfor og dem som er utenfor.

Jeg jobber med psykisk helse i kommunehelsetjenesten. Vi skal tilby befolkningen likeverdige tjenester. Det har vi ikke kunnet etterleve det siste året.

Mesteparten av tiden min har tidligere vært brukt på å tilrettelegge for møter mellom mennesker. Det kan være alt fra at folk kan komme til avtalte samtaler på kontoret, via telefon eller video til å dra på kafe, gå i skogen, stikke innom aktivitetshuset eller delta i kurs og gruppevirksomhet.

Aktivitetsdeprivasjon er en tilstand av langvarig utestengelse fra deltagelse i nødvendige eller meningsfulle aktiviteter. For dem som lider av tilstanden, mangler hverdagslivet en naturlig balanse mellom aktivitet og fritid, og kan være preget av ensomhet og isolasjon.

Dette handler ikke bare om egenskaper hos enkelt mennesker, hvor godt hver enkelt takler pandemien eller ikke.

Jeg er bekymret for at grupper som er sosialt ekskludert fra før av, vil oppleve mer av det framover.

Dette er en sak for politikere, for brukerorganisasjoner, for tillitsvalgte, og det er stortingsvalg til høsten.

Er det rom for å være kritiske for tiden?

Vil avstanden mellom folket og samfunnets elite øke?

Går nedleggelser av tilbud og stillinger («Vi klarte oss jo uten under pandemien») under radaren til de folkevalgte?

Vil de som har tillitsverv i organisasjoner og politikk leve sitt liv og ta sine avgjørelser mer isolert fra dem de representerer?

Rønnaug Stensrud