Fred bygges ikke på krig!

Av John Y. Jones 

 

Den norske brede enigheten om hvem som skal ha skylden for Russlands invasjon i Ukraina 24 februar 2022 har langt ifra vært preget av fakta. Det er Putins skyld, ble det sagt, men ingen ting om provokasjoner og egeninteresser på vår side. Og Israels massemord i Gaza ble forklart med Hamas invasjon i Israel 7. oktober og glemt vsr årtiers trykk-koker av vold og fornedrelse.   

 

Men viktig er det at vi også har glemt hva krig er, at krig er å få kulesplinter og metalldeler til å trenge inn i fiendens soldater, i sårbart kjøtt og blod, og gjøre dem ute av stand til å fortsette, til å bli invalide eller rett og slett – til å dø! I tillegg til å ødelegge hus, veier, bygninger, dammer …. Alt som gjør livet mulig. Krig er ondskap. Vi sa engang aldri mer. 

 

Men krig gjøres mulig gjennom propaganda, løgner om ære og falsk rettferdighet, egen fortreffelighet og fienders ondskap –  for å rettferdiggjøre soldatenes ofre og voldsbruk. 

 

Krigens første offer blir medier og sannhet. Løgner må etableres for å mobilisere den voldelige villedningen. Derfor vil reetablering av hva som er sant, alltid være den første, store arbeidsoppgaven i all fredsbygging. Fjerne tåka som gjør det umulig å navigere. Medienes propaganda som har fått dominere under krigen, vil være truende undersjøiske skjær for alle som beveger seg i de nye fredsbølgene. Så nye aviser og nye radiokanaler vil dukke opp. Nye menn og kvinner, og nye partier vil ta over nye tillitsposter. Mange gamle vil måtte vike plassen sin i det nye terrenget. Mye gammelt må visne. 

 

Men når krigen til slutt er brent ut, når soldatene har kommet hjem fra slagmarken eller fiendens fange-leire, som immobile og impotente eller nervevrak og flyttet tilbake til familiene sine, til økte selvmordsrater, tomme budsjetter med glissen infrastruktur, samfunn jevnet med jorda sosialt, institusjonelt så vel som fysisk med bygninger og fabrikker i ruiner: det er da gjenoppbyggingen begynner. Det er da alvoret tar til. Norge har vært spart for mye de siste tiårene. Derfor vil det kreves mye av oss når gjenoppbyggingen av Europa og Midtøsten tar til. 

 

Hvordan skal vi lære å leve sammen i årene som kommer? Etter Ukraina. Etter Gaza. For leve sammen, det må vi! Når krigsbølgene har lagt seg, men krigsfakturaene renner inn og sykehus og kirkegårder er fulle. Det er da vi blir satt på prøve. 

 

Både enkeltmennesker imellom, eller i større relasjoner mellom nasjoner, må mye støv og rusk børstes bort før veiene fremover blir tydelige. Nye stier tråkkes opp. Vennskap etableres og samliv utvikles. Det som er sikkert er at en ny sikkerhets-enighet må gjenopprettes mellom de europeiske landene. OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa var grunnet på ideen om at ingen er sikre før alle er sikre. Vi spilte den fallitt. Tillit må etableres. Og tillit uten sannhet er kvikksand i alle sosiale og politiske byggverk. 

 

Tidlig på 1990-tallet feiret vi den kalde krigens slutt, at en ny tid stod for døren, med trygghet og sikkerhet for alle. Mange ønsker denne tiden tilbake. Tenk om det kunne skje?