Vi opplever en voldsom krigshissing i Europa. Bakgrunnen er den tapte krigen i Ukraina. Nå blir det svært vanskelig å påstå at krigen ikke var/er en krig hvor NATO forsøkte å knekke ryggen på Russland . Ukrainsk selvstendighet er uviktig for NATO. USA/Trump forholder seg til tapet og ser på muligheten for å få Russland ut av BRIX og ut av alliansen med Kina. Han overlater til Europa å rydde opp og konsentrer USA sin militære interesser mot Kina.
For europeiske ledere er dette en katastrofe både ideologisk, politisk og økonomisk.
Alle løgnene ligger brettet ut for alle som vil se. Ukrainas rolle demonstreres når de knapt nok får være med i fredsforhandlingene om sin egen framtid. Proxy krigen NATO har ført for å knekke ryggen på Russland er tydelig for all verden. Det må være vanskelig for alle de som har ønsket å støtte Ukraina mot en imperialistisk aggressor, at krigsstøtten har bidradd til det motsatte. Avtalen Ukraina nå vil få er dårligere enn Minskavtalen og det avtaleutkastet som forelå i starten av krigen. Krigen har bare skaffet Ukraina store krigskirkegårder.
Men de europeiske elitene er farlige. Forslaget om «fredsbevarende» NATOstyrker i Ukraina er det samme som å foreslå å starte en verdenskrig.
Nå trengs tydelige antikrigsstemmer. Noen som kan si med tydelig røst: «Vestens» 500 år lange kontroll over verden og terrorveldet det har betydd, er over. Vi må godta at vi ikke kan styre og utbytte verden og heller konsentrere oss om å kunne bidra til verden på en konstruktiv måte.
Partiet Fred og Rettferdighet
Er den muligheten jeg ser i dette valget for å reise dette helt sentrale spørsmålet. Jeg velger å gjøre en innsats der. Partiet er helt nytt og vil sikkert slite med mange nybegynnerplager. Hvordan det utvikler seg politisk er heller ikke godt å vite. Jeg har bestemt meg for å prøve, og stiller på deres stortingsliste for Akershus.
I mitt hode har alltid organisasjoner vært mer eller mindre nyttige redskaper for å skape endringer. Når et redskap ikke virker mer, er tiden inne for å bytte det ut.
Landsmøtet - eller når Rødt ble ubrukelig
Her er forsvarsforliket slikt det er dokumentert i forsvarskomiteen:
«Komiteen viser til at det gjennom behandlingen i Stortinget er oppnådd et bredt politisk forlik om langtidsplanen for forsvarssektoren for 2025-2036. Forlikspartiene Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av denne enigheten og partienes forpliktelse til å følge opp og finansiere planen.»
I komiteen sitter partilederne og for Rødt Bjørnar Moxnes
Langtidsplanen for forsvaret er utarbeidet på grunnlag av 34 ønsker/krav fra NATO og betyr bl.a.:
Opprustningen integrerer så godt som alle norske militære kapasiteter I NATO sine innsatsstyrker.
-Norske styrker skal i større grad brukes utenlands (Siste nytt: militærøvelse I Elfenbenskysten)
-Mere NATOstyrker i Norge og tilrettelegging for trening – les baser.
-Et integrerte kommandosystem hvor Norske styrker i praksis underlegges styring fra USA. Når dette forliket ble behandlet på landsmøtet ble følgende vedtatt:
Dette presterer landsmøtet i Rødt å støtte.
Da har Rødt klatret opp på ryggen til NATO og byttet side internasjonalt og slått seg sammen med imperialistmaktene.
Hvorfor tale med to tunger?
Ja men Rødt er jo mot USAbaser i Norge? Rødt er i forsvarsforliket for mere NATObaser i Norge, men i enkeltforslag mot USAbaser.
Ja men Rødt er jo mot f.eks. kjøp av F35? På samme vis er Rødt for F35 i forsvarsforliket men mot bevilgninger til F35 i noen enkeltforslag.
Ja men Rødt er jo mot NATO, tydelig vedtatt? Ja, men har ikke en eneste gang foreslått utmelding og er for å bruk 1630 milliarder på å omforme det norske forsvaret til en del av NATO sine innsatsstyrker. Hva betyr det egentlig å være mot?
Hvorfor være både for og imot oppbygging av NATOstyrker?
Det er velkjent at for å sitte ved maktas bord i Norge må en være lojal mot den enstemmige norske militærpolitikken. Forliket som er sitert ovenfor er en melding til øvrige partier på Stortinget om at Rødt er lojale. Alle andre utspill er en melding til antiimperialister om at Rødt «tross alt» gjør noe motstand og er best å stemme på.
Takk for meg!
Høsten 1966 – når jeg hadde fylt 14 år, sendte faren min meg på møte i Bryn-Hellerud SUF(Sosialistisk Ungdomsforbund) Møtet var i kjellerlokalet på Skøyen hovedgård. Jeg hadde vært der før på kurs med danseskolen, enda mindre frivillig. Det var med skrekk jeg så et tyvetalls, for meg nokså voksne, ungdommer sitte rundt et bord i en tåke av røyk. Jeg husker ikke hva det ble snakket om, men jeg kom tilbake på flere møter, så jeg må ha syntes det var spennende.
Så kom Vietnamkrigen. Denne sære sekten på Oslo øst eksploderte. Forslagene som på SUF sitt landsmøte i 1966 fikk Bryn-Hellerud sine egne 6 stemmer. Året etter fikk de gjennomslag, og SUF vokste som sopp etter regnvær. Vietnamkrigen rev vekk den imperialistiske forståelsen og elskoven til USA. Vi skapte en anti-imperialistisk vekkelse i Norge. Jeg føler fremdeles at jeg var en bitte liten brikke i den verdenomspennende solidaritetsbevegelsen som bidro til å få USA ut av Vietnam.
Siden har det blitt AKP, Rød Valgalianse og Rødt i 58,5 år. Med langvarig innsats for å endre maktforholdene, i verden, på jobben og andre steder jeg har deltatt.
Å forlate en bevegelse etter så lang tid er selvfølgelig vondt. Men kampen mot NATOopprustningen må reises i valgkampen. Arbeidet mot krigshissingen er en fortsettelse av det arbeidet jeg startet på for 58,5 år siden.
Framtiden
er det vanskelig å spå om. Men at det trengs et anti-imperialistisk arbeiderparti er ganske tydelig. Det arbeidet er i gang. Mange ønsker det og arbeider på forskjellig vis for å få det til. Må vi finne sammen i løpet av årene som kommer.
Geir Christensen