Frykten er mitt våpen!

 

I flere uker har befolkningen i NATO- og EU-land blitt utsatt for en strøm av vage, men skremmende rapporter om mystiske droneobservasjoner.

Dronene skal ha dukket opp over ulike steder og installasjoner – blant annet flyplasser i Danmark, Norge og Tyskland. De beskrives som av ukjent opprinnelse og ukjent formål. Ofte vet man heller ikke om de faktisk eksisterer i det hele tatt.

Det finnes nemlig ingen beviser for at Russland står bak noen av disse hendelsene – noe selv vestlige medier innrømmer.

Likevel blir vi igjen bedt om å stole blindt på våre politikere og «eksperter».

De samme som i månedsvis hevdet at Russland – absurd nok – sprengte sine egne Nord Stream-rørledninger i 2022.

Dette kommer i tillegg til rapporter om kabelbrudd og grensekrenkelser.

Summen av slike fortellinger skaper frykt, og bygger opp under kampanjen for opprustning og krigsforberedelser.Slike beslutninger bør tas på grunnlag av analyse og logikk, ikke rykter og frykt.

Utenfor  Europa ser man annerledes på det

President Putin  kommenterer av og til disse sakene – med et glimt i øyet.

I store deler av verden ler man faktisk av de europeiske presseoppslagene.

For mange utenfor Vesten fremstår denne fryktspredningen som et bevisst politisk virkemiddel.

Logiske spørsmål som bør erstatte frykt

1. Hva er styrkeforholdet mellom NATO og Russland?

Dette er det mest grunnleggende spørsmålet. Enhver som snakker om «russisk trussel» uten å vise til fakta, bør ikke tas på alvor.

Neste gang du hører noen si at NATO må ruste opp for å forsvare seg mot Russland – be om tall og kilder.

Ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI så verden i 2024 slik ut:

NATO: 1 500 milliarder dollar – over halvparten av verdens samlede militærutgifter

Russland: 150 milliarder dollar

Av dette står USA alene for rundt 1 000 milliarder, mens Europa og Canada står for 500 milliarder.

Selv uten USA har altså NATO tre ganger så store militærutgifter som Russland.

Sjekk gjerne ut om andre gir fakta og tall om dette.

I militær strategi sier man ofte at et angrep krever tre ganger så store styrker som et forsvar.

2. Hvem har egentlig interesse av krig mellom NATO og Russland?

Russland er allerede dypt inne i en kostbar krig i Ukraina. Selv om de har overtaket, er landet ikke i posisjon til å angripe noe NATO-land.

Ukraina og deler av NATO frykter et nederlag. Deres eneste håp kan være å trekke NATO direkte inn i konflikten med soldater og nye fronter.

USA og NATO-ledelsen har i flere tiår hatt strategier for å svekke Russland, slik man tidligere gjorde med Jugoslavia og Sovjetunionen.

For den som vil forstå denne tankegangen bedre, anbefales Zbigniew Brzezinskis bok

The Grand Chessboard – American Primacy and Its Geostrategic Imperatives (Basic Books, 1997). Her beskrives hvordan amerikansk utenrikspolitikk bygger på å sikre global dominans – særlig ved å kontrollere Eurasia.

Når vi lar frykten styre, mister vi evnen til kritisk tenkning.

Den som kontrollerer frykten, kontrollerer folket.

Frykten er blitt et våpen.

Men vi må ikke være dens ammunisjon?

Geir Christensen

Blir det krig?

Med massiv opprustning øker mulighetene for krig. Det er all grunn til å være redd. Både for en verdenskrig som vil gjøre Norge til slagmark og for at norske ungdommer sendes til å støtte NATOlandenes mange «koloni»kriger.

Når alle kanaler forteller oss at vi må ruste opp for å forsvare oss mot Russland:

Hvorfor sender Norge militære styrker i år til:

- Å bombe Jemen sammen med USA.

- På militærøvelse i Elfenbenskysten

- På øvelse i Sørkinahavet

Kan de forsvare Norge der?    Ikke  våre grenser i alle fall.    Hva gjør de da?

- I Jemen  hjelper de Israel å få forsyninger slik at de kan fortsette sitt folkemord på Gaza og de øvrige krigene Israel driver.  Det har Norge ingen interesse av, men våre redere som gjør store profitter på å seile for Israel har en slik interesse.

- Elfenbenskysten er en av Frankrikes siste støttepunkter i Afrika. Norge har lydig vært med å støtte Frankrige og USA sin krig for å ta kontroll over oljen i Libya og holde økonomisk, politisk og militært nakketak på sine gamle kolonier.  Nå holder «Vesten» på å miste kontrollen over øvrige kolonier. Frankrike kan ikke hente Uran til atomkraftverkene til en latterlig pris (40 cent pr. tonn). Nå må de betale markedspris (100-200 doller pr tonn) til Burkina Faso – noe som mer en tidobler inntektene til Burkina Faso og gir mulighet for å bygge skoler og helsevesen. 

- Sørkinahavet er der USA planlegger aggresjon mot Kina. Når Kina(og India og Vietnam) leverer el.biler til 25% av prisen av en Tesla, må de knekkes.  Norge er med.  

Vesten har flagget ut industrien sin og trodde de kunne beholde makta og inntektene. Det globale sør tar til seg kunnskapen og er i ferd med å vinne den økonomiske makten i verden. Med det følger også politisk makt. Landene tar ikke ordre fra USA/Vesten lenger. Da gjenstår militærmakt. For å  knekke alle land som ikke godtar utbytting og slutter å ta ordre, ruster NATO opp. Skal vi være med på det?

1925

Sparebudsjettet og velferd

Voksende barnefattigdom gjør ikke livet så enkelt

Statsbudsjettet  «sparer» på alle  de viktige velferdsområdene.

Det gjelder  sosialbudsjett, helsebudsjett, distriktspolitikk og overføringer til kommunene.

Arbeiderpartiet får kjeft fra alle hold, også sine egne, men ikke fra Høyre.   Budsjettet legger lista så lavt at «tuttifuttipartiene» skal bli kjempefornøyde om de forhandler tilbake halvparten. En strategi som gjør at du taper trygghet.

Her er noen klipp vi har funnet. Det er langt fra komplett men viser retningen:

I sosialbudsjettet  kommer mange små «usynlige» kutt som rammer deg når du er som mest utsatt:

Overgangsstønaden for enslige forsørgere reduseres

Engangsstønaden reduseres med 32 000. Rammer bl.a. studenter uten opptjening 

Fribeløpet som uføre kan tjene økes ikke fra 53 000 kroner

Barnetrygden «fryses» (Prisjusteres ikke)

Barnetrygden skal igjen med i inntekstsgrunnlaget for beregning av sosialhjelp. Det ble feiret som et rødgrønt framskritt da det ble endret for fire år siden.

Distriktpolitikken reduseres dramatisk.  Eksempler

- Ordningen med gratis ferger får store kutt

- I 109 kommuner fjernes ordningen med kutt i studiegjelda  hvis du bosetter deg der.

- Satsinga på utbygginga av bredband er nedskalert.

Bak ligger voldsomme summer til opprustning

Kongsberg i vekst og krise

Jeg har vært kommunestyrerepresentant i 28 år, men aldri opplevd at det har vært så kritisk som nå i min kommune, Kongsberg. Det ligger an til et underskudd, stipulert til ca 80 millioner. Dette underskuddet kommer sjøl om skatteinngangen er 147 millioner over budsjett, Kongsbergs næringsliv går så det suser. Det produseres våpen, må vite. Og det slår ut i lønninger til de ansatte og økt skatteinngang. 

Men, også med denne økte skatteinngangen, blir det et stort underskudd. Det er lagt opp til nedleggelser av skoler. I år er det lagt ned en kommunal barnehage og en grendeskole og flere skoler skal under kniven.  Helse og omsorg blir barbert ned til et minimum. 

Nabokommunen Flesberg har det enda verre.  En KS-rapport beregner at den lille kommunen har et innsparingsbehov på 70-millioner.

Disse eksemplene er fra mitt område. Det er dagen situasjon. Så blir det lagt fram et statsbudsjett hvor kommune-Norge skal barberes helt. Det skal overføres penger fra til velferd i kommunene til en gigantisk investering i våpen og «forsvar». 

Veslemøy Fjærdingstad

Politisk selvmord

Klippet fra Harstad tidende:

Skrevet av: Frode Bygdnes

Harstad Rødt begikk politisk selvmord i kommunestyret den 30. oktober 2025. Sannsynligvis vil partiet miste begge plassene i kommunestyret ved kommende kommunevalg. For Rødt-representantene er ikke lenger ombudstillitsvalgte for folk, men administrerer den politiske armoda i kommunen. Det fins ikke opposisjonspolitikere til venstre for AP lenger. Protestpartiet Rødt er gravlagt. Igjen står vi med et politisk parti som like gjerne kunne vært en fraksjon innen Arbeiderpartiet.

Opposisjonen mot sentralisering av sykehjemsplassene kom fra MDG, INP, KrF, H og Frp. Kommunestyremøtet viste tydelig hvorfor velgerne går til høyrepartiene med sin protest. Distriktskampen hadde sine allierte spesielt i MDG, Høyre og FrP.

Behandlinga av Bjarkøy sykehjem ble mest makaber da kommunestyret enstemmig vedtok en plan for utbygging av sykehjem i sentrum. Det vil gå lang tid før disse sykehjemsplassene står ferdig, men likevel skulle en øyeblikkelig spare noen plasser på Bjarkøy. At det er utskrivningsklare pasienter på Harstad sykehus som nå trenger sykehjemsplasser for ikke at kommunen skal få døgn mult, ble ignorert. Bare det koster mer enn innsparinga. Da er det andre grunner for dette vedtaket som ble gjort.

Argumenter om at sykehjemmet på Bjarkøy må vernes fordi det er vanskeligere å bygge opp igjen et tilbud ute i distriktet enn sentralt, ble neglisjert. Det var politisk vilje til å starte en nedbygging i øyriket og oppbygging i sentrum. Det kalles for sentraliseringspolitikk det samarbeidspartiene R, SV, AP, SP og Venstre gikk for. Ingen av dem vil lenger være troverdige som distriktsrepresentanter.

Rødt-representantene ga på talerstolen uttrykk for at det ikke var deres egentlige mening, men medlemsmøtet til Rødt som hadde gått inn for dette. For meg som nylig er ekskludert, er det ikke fritt for at jeg tenker at grunnene kanskje var å få bort motstemmene. Før påske ble samarbeidsavtalen diskutert der jeg bl.a. var for å si den opp for ikke å komme i denne situasjonen. Vi ble den gang enige om å ta opp igjen en så viktig diskusjon etter påske. Da vi etterlyste det møtet, fikk vi høre at samarbeidsavtalen ikke var medlemsmøte-sak. Det var styret som bestemte.

Etter den tid har medlemmer i Rødt etterlyst medlemsmøte spesielt om Bjarkøy sykehjem. På mandag var det gruppemøte før kommunestyremøtet. Dette blir nå kalt for medlemsmøte. Men et medlemsmøte må det innkalles med de sakene som skal debatteres. Det er derfor feigt av Rødt-representantene å skyve medlemmene foran seg så lenge demokratiet i Rødt ikke fungerer. Så blir gjerne resultatet at ikke bare velgerne svikter Harstad Rødt, men også medlemmene.

Jeg er ferdig med Harstad Rødt, enda så mye arbeid jeg har lagt ned i det partiet

Uten innsyn og debatt

Dersom du foreslår en budsjettpost på 5000 kroner i et kommunebudsjett må du ha inndekning. For de 163 milliardene  som Støre har lovet Trump og øke militærutgiftene med forelå det før valget  ingen forklaring på hvor pengene skal skaffes. 

Det var helt umulig å få et eneste parti til å svare på hvor disse 163 milliardene skulle dekkes inn, hverken i avisene eller på debattmøter.   Å gå inn i et valg uten å svare på dette er å holde velgerne for narr.

Statsbudsjettet gir noen svar og peker uten en retning. De fattigste og distriktene får kuttene.  

Heller ingen debatt om opprustningen var det mulig å få til utover en setning: Vi er for et sterkt forsvar.   Om grunnlaget for opprustningen og hvem vi ruster opp mot var det helt umulig å få debatt om. Et lokk legges over alle forsøk.

Nå sitter vi med et demokratisk valgt Storting som er valgt uten noen offentlig debatt om grunnleggende endringer og uten opposisjon.

Vil du ha det slik?

Kommunene bygger ned

Hun er klar over at det er krevende tider for kommunene, men sa også at forsvar og beredskap blir hovedprioritet framoverfor regjeringen" 

Kommunal Rapport siterer Kjersti Stenseng

Kan du huske hvilke partier som gikk til valg på dårligere skoler og helsetjenester for to måneder siden?

Statsbudsjettet er i kommunale kretser intet sjokk:

«Vi må snakke om å senke standaren og kvalitet på tjenestene», sier kommunedirektør Stig Roald Amundsen i Malvik.  Dette er hovedoppslaget  torsdag 4. september i Kommunal Rapport.  Et blad som de fleste kommunepolitikere får. 

Nedbyggingen av kommunesektoren er ikke noen naturkatastrofe.  Når vi har fattige kommuner som kutter i velferden mens vi har en kjemperik stat så bestemmes det av Stortinget gjennom statsbudsjettet. Det er ønsket, men også ønsket holdt skjult.  Her er partier som  Høyre, Frp og Ap enige. 

Robek

Antall kommuner på den såkalte «Robeklista» øker.  Ved årsskiftet er spådommene at nesten 10% av norske kommuner er satt under statlig administrasjon p.g.a underskudd og økonomi som ikke er bærekraftig.

Kommunalministeren forbereder  en såkalt Robek 2 liste. Kommuner som ikke har mulighet til å komme seg ut av Robek igjen. Det er ikke aktuelt for staten å ettergi gjeld, blir det understreket. Hva som da skal gjøres er uklart.

Tallkunst

I alle statsbudsjett snakkes det om «økninger» på budsjettene. Så også denne gangen. «I 2026 foreslår regjeringen en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 mrd. kroner, tilsvarende 0,7%» står det i statsbudsjettet. Slik det har stått ved alle budsjettframlegg i mens kommunene har blitt fattigere.  

Påstanden svikter av to grunner:  

- De påleggene staten gir som overfører kostnader fra stat til kommune uten særlig kompensasjon.  Blant de siste er barnevernet, som påfører mange kommuner nye millionutgifter.  Det er en av svært mange «reformer» som gir kommunene store økte kostnader.

- Demografiske endringer. Eldrebølgen betyr at vi lever lenger med flere sykdommer. Å bygge ut omsorgssystemet slik at vi alle får en verdig alderdom koster flesk. I politikken er det enighet om at dette ikke skal prioriteres, og at vi må ta ansvar for vår egen helse. Jeg har utfordret ordføreren til å ta en tur i demensboligene og forklare dette. 

Når rimelige beregninger av disse kostnadene mangler, blir «vekst» en bløff.  Siden kommunene er den ene bærebjelken i velferdssystemet vårt, er hele tryggheten vår under angrep.

«Bare lovpålagte oppgaver» er svaret svært mange kommunedirektører gir.  Vansken med dette er at svært lite forebyggende arbeid er lovpålagt. Varmebad og trening for revmatikere koster. Men det koster mindre enn om en av revmatikerne havner i rullestol eller på institusjon.  Her får vi fort en vond spiral. 

Ellers blir den virkelige debatten i kommunestyrene ofte hvilke lovpålagte oppgaver vi kan begrense eller sløyfe. Å være lokalpolitiker uten handlekraft kan være frustrerende. 

Kommunal rapport 27/7:

KS(Kommunenes sentralforbund) gikk tidligere ut i sommer og kalte 2024 for et kriseår for kommuneøkonomien. Det ble vist til at hele 205 kommuner gikk med underskudd i fjor, det vil si 57 prosent av alle kommuner.

Ifølge KS er det nesten 40 år siden resultatet var like svakt som i 2024.

Samtidig viste KS’ egen analyse av kommuneøkonomien at 180 kommuner har et begrenset økonomisk handlingsrom, noe som er en dobling fra 2022.

Rundt omkring i landet har kommuneøkonomien på alvor begynt å bekymre lokalpolitikerne.

Krigsprisen

 

Nobelkomiteen turte ikke gi prisen til Donald Trump. Derfor gikk den til en av hans støttepillere - María Corina Machado.  Hun utmerker seg med å ønske amerikansk invasjon av Venesuela og med å være en sterk tilhenger av  Benjamin Netanyahu samt støtte til folkemordet i Gaza.  Hvor dypt går det ann å synke?

Militærbudsjettet

 

Ingen ser ut til å skrive om, eller kommentere, den kanskje viktigste endringen i statsbudsjettet:

Militæret.

Budsjettet for militæret er på 179,8 milliarder kroner, en økning på 54,8 milliarder – nesten 44 prosent fra 2025 – og nær en dobling på få år. (Tallene inkluderer krigsbevilgninger til Ukraina.)  

Dette er bare begynnelsen.

Etter press fra Trump har statsminister Støre lovet å øke militærbudsjettet til 5 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av de kommende årene.(Ekslusiv militærbevilgninger til Ukraina.)

Støre sier at dette er i tråd med regjeringens «forsvarsløft», som alle partier på Stortinget har støttet, samt Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi. Norge støtter at NATO skal sette et slikt mål.

5 prosent av BNP tilsvarer 273 milliarder kroner – en økning på 163 milliarder.

Det utgjør 48 750 kroner per innbygger (opp fra 19 640), eller 195 000 kroner for en familie på fire.

Store deler av årets økning skyldes bevilgninger til krigen i Ukraina. Bare rundt 4 milliarder kroner går i 2026 til økte midler egne (NATO-)styrker. Dette vil imidlertid endre seg dramatisk i løpet av få åt.   Med bestillinger av fregatter, ubåter, helikoptre og annet tungt materiell vil milliardene for alvor begynne å fly.

Statsbudsjettet for 2026 er starten på å omforme Norge fra et velferdssamfunn til en krigerstat. 

På nesten alle andre områder kommer det kutt.  Dette er en hovedårsak til at kommunenes budsjetter er så stramme – med kutt i skole- og helsetilbud over hele landet.

Også sosiale ordninger som engangsstønad, overgangsstønad og barnetrygd rammes.

Jeg har stor respekt for dem som mener dette er nødvendig, og som erklærer at de frivillig vil gi avkall på sykehjemsplass, beholde mor hjemme, og akseptere dårligere undervisning for barna.

En endring mot militarisering  kan oppleves som forståelig hvis Norges teritorium er truet av fiender.

Hvis fiendene våre er i Palestina, Iran og Kina er forklaringen mye dårligere. Da er det bare næringslivets utenlandsinvesteringer som kan være truet.

Geir Christensen

Kan fregattene forsvare Norge?

Norge har bestilt fem nye fregatter til en foreløpig kostnad på hele 25 milliarder kroner per stykk. Bestillingen er forankret i langtidsplanen for Forsvaret og forsvarsforliket.  Det store spørsmålet er:  

Kan disse fregattene faktisk forsvare Norge? 

I Forsvarets forum diskuteres dette heftig. 
– Type 26 er ikke det beste valget, sier Tor Ivar Strømmen, forsker og hovedlærer ved Sjøkrigsskolen. 
Han forklarer videre: 
– Dette er et fartøy med én rolle – det er optimalisert for ubåtjakt. Det er altså ikke en multirollefregatt. I krigssituasjoner vil mangelen på områdeluftvern og kapasitet til å håndtere ballistiske og hypersoniske missiler være svært kritisk. En fregatt uten slik beskyttelse må operere i en styrke som har det – eller i områder med begrenset lufttrussel. 

Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen gir sitt tilsvar: 
– Når en norsk fregatt opererer i en krise- eller krigssituasjon, vil den aldri operere alene. 

Dette innebærer i praksis at Norge ikke har skip som kan beskytte fregattene mot missiler. Det har derimot USA og Storbritannia. Våre fartøy er altså avhengige av NATO for å kunne operere trygt. Forestillingen om at Norge skal opptre selvstendig til sjøs er dermed illusorisk. Fregattene blir en integrert del av NATOs innsatsstyrker – særlig hangarskipsgrupper ledet av USA. 

Når Moxnes hevder at forsvarsforliket vil gjøre Norge mindre avhengig av USA og NATO, står det derfor som en tom påstand. 

Samtidig ser vi hvordan norske fartøy allerede brukes i kontroversielle operasjoner. En av våre fregatter deltar nå i en NATO-øvelse i Sør-Kinahavet – en forberedelse til krig mot Kina. Norge deltar også i den såkalte «koalisjonen av villige» under USAs bombing av Jemen – offisielt for å beskytte skipsfart, men reelt for å sikre Israels forsyningslinjer. Dette innebærer at Norge militært støtter Israels brutale krigføring. 

Norge har foreløpig kun bidratt med mannskaper, trolig fordi vi mangler operative fartøy. Men når de nye fregattene er klare, kan vi forvente at de vil brukes i NATOs operasjoner – enten i Midtøsten, mot Iran, eller i Asia. I praksis bidrar vi da til stormaktskrig og militær presspolitikk mot land i det globale sør. 

På Stortinget har partier som SV og Rødt protestert mot valget av verft – blant annet fordi verftet bruker israelske underleverandører. Det er en legitim kritikk. Men hvorfor protesterer ingen mot selve bestillingen av fregattene? Norge investerer enorme summer i skip som vil bli brukt i NATOs angrepskriger – ikke til å forsvare norsk territorium. 

Kanskje det norske Stortinget heller trenger et parti som våger å si tydelig nei til opprustningsvannviddet. 

Geir Christensen 

Etter reklamevalget

fortsetter nedbyggingen av velferdsstaten

Vi må snakke om å senke standaren og kvalitet på tjenestene, sier kommunedirektør Stig Roald Amundsen i Malvik.  Dette er hovedoppslaget  torsdag 4. september i Kommunal Rapport.  Et blad som de fleste kommunepolitikere får. 

I valgdebattene jeg deltok i snakket alle partiene om hvor trist det er at kommunene har så dårlig råd.  Det er ikke en naturlov. Kommunene er fattige fordi stortingspartiene  ønsker det.    De vil bruke pengene på krig og skattelette til de rike.  

Uten en stor folkelig opposisjon vil våre velferdskommuner forvitre og bli historie. Du kan gjøre noe med det.

Geir Christensen

Fred og Rettferdighet

Fred bygges ikke på krig!

Av John Y. Jones 

 

Den norske brede enigheten om hvem som skal ha skylden for Russlands invasjon i Ukraina 24 februar 2022 har langt ifra vært preget av fakta. Det er Putins skyld, ble det sagt, men ingen ting om provokasjoner og egeninteresser på vår side. Og Israels massemord i Gaza ble forklart med Hamas invasjon i Israel 7. oktober og glemt vsr årtiers trykk-koker av vold og fornedrelse.   

 

Men viktig er det at vi også har glemt hva krig er, at krig er å få kulesplinter og metalldeler til å trenge inn i fiendens soldater, i sårbart kjøtt og blod, og gjøre dem ute av stand til å fortsette, til å bli invalide eller rett og slett – til å dø! I tillegg til å ødelegge hus, veier, bygninger, dammer …. Alt som gjør livet mulig. Krig er ondskap. Vi sa engang aldri mer. 

 

Men krig gjøres mulig gjennom propaganda, løgner om ære og falsk rettferdighet, egen fortreffelighet og fienders ondskap –  for å rettferdiggjøre soldatenes ofre og voldsbruk. 

 

Krigens første offer blir medier og sannhet. Løgner må etableres for å mobilisere den voldelige villedningen. Derfor vil reetablering av hva som er sant, alltid være den første, store arbeidsoppgaven i all fredsbygging. Fjerne tåka som gjør det umulig å navigere. Medienes propaganda som har fått dominere under krigen, vil være truende undersjøiske skjær for alle som beveger seg i de nye fredsbølgene. Så nye aviser og nye radiokanaler vil dukke opp. Nye menn og kvinner, og nye partier vil ta over nye tillitsposter. Mange gamle vil måtte vike plassen sin i det nye terrenget. Mye gammelt må visne. 

 

Men når krigen til slutt er brent ut, når soldatene har kommet hjem fra slagmarken eller fiendens fange-leire, som immobile og impotente eller nervevrak og flyttet tilbake til familiene sine, til økte selvmordsrater, tomme budsjetter med glissen infrastruktur, samfunn jevnet med jorda sosialt, institusjonelt så vel som fysisk med bygninger og fabrikker i ruiner: det er da gjenoppbyggingen begynner. Det er da alvoret tar til. Norge har vært spart for mye de siste tiårene. Derfor vil det kreves mye av oss når gjenoppbyggingen av Europa og Midtøsten tar til. 

 

Hvordan skal vi lære å leve sammen i årene som kommer? Etter Ukraina. Etter Gaza. For leve sammen, det må vi! Når krigsbølgene har lagt seg, men krigsfakturaene renner inn og sykehus og kirkegårder er fulle. Det er da vi blir satt på prøve. 

 

Både enkeltmennesker imellom, eller i større relasjoner mellom nasjoner, må mye støv og rusk børstes bort før veiene fremover blir tydelige. Nye stier tråkkes opp. Vennskap etableres og samliv utvikles. Det som er sikkert er at en ny sikkerhets-enighet må gjenopprettes mellom de europeiske landene. OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa var grunnet på ideen om at ingen er sikre før alle er sikre. Vi spilte den fallitt. Tillit må etableres. Og tillit uten sannhet er kvikksand i alle sosiale og politiske byggverk. 

 

Tidlig på 1990-tallet feiret vi den kalde krigens slutt, at en ny tid stod for døren, med trygghet og sikkerhet for alle. Mange ønsker denne tiden tilbake. Tenk om det kunne skje?