Allmengjøring - redningen?

Debatten i klassekampen:

Tiltak som fungerer: Solidaransvar

Geir Christensen, medlem i Rødt og LO, hevder i Klassekampen 28. juli at den rødgrønne regjeringen ikke har gitt ”misfornøyde arbeidsfolk” andre virkemidler i kampen mot sosial dumping enn ”noen bestemmelser i Arbeidsmiljøloven for sju år siden”. Jeg kan ikke nekte Christensen å være misfornøyd, men begrunnelsen for misnøyen er nærmest absurd, og kan ikke få stå uimotsagt. De siste årene har den rødgrønne regjeringen gjennom flere handlingsplaner mot sosial dumping gjennomført en rekke tiltak med betydelig effekt. Her vil jeg særlig fremheve ett av dem: Solidaransvar for lønn og feriepenger.

I Oslo Bygningsarbeiderforening har vi siden 2004 organisert flere tusen arbeidsinnvandrere, og vi har bistått flere hundre av dem i å kreve arbeidsgiverne sine for utestående lønn og feriepenger. Til sammen har vi drevet inn gudene veit hvor mange millioner kroner. Lenge var dette en svært møysommelig prosess, der det bokstavelig talt kunne gå år og dag før arbeiderne fikk ut det de hadde krav på. Ofte fikk de ikke det engang, fordi tidsfristene for lengst var løpt ut. Vi opplevde også at mange entreprenører så gjennom fingrene med hva slags underleverandører de hadde på prosjektene sine, og møtte de samme halv- og helkriminelle konkursrytterne på den ene plassen etter den andre. Det endte ikke sjelden opp med at det var fellesskapet, i form av statens Lønnsgarantifond, som måtte betale lønna.

Med solidaransvar forandra dette seg: Ansvarsforholdene entreprenørene hadde gjort sitt beste for å pulverisere, gjenoppsto. Med solidaransvar hefter alle ledd opp til hovedentreprenøren for lønn og feriepenger i tråd med allmenngjort minstelønn, og betalingsfristen er kort. Det finnes ingen nåløyer i loven som gjør det mulig å krype unna eller trenere seg vekk fra ansvaret. Solidaransvar har kort sagt sikret arbeiderne bedre inndrivelsesmuligheter, og fungert svært disiplinerende på byggenæringa.

For å foregripe eventuelle innsigelser om at jeg skulle skrive dette fordi jeg selv er medlem av Arbeiderpartiet: Det forholder seg faktisk motsatt. For meg var det å ha en regjering som tar problematikken med sosial dumping på høyeste alvor, og som gjennomfører kraftige tiltak der det trengs, en avgjørende grunn til å melde seg inn.

At det så også finnes anledninger for misnøye og uenighet, som tilfellet er med vikarbyrådirektivet, for så være. Og selv her finnes det nå handlingsrom for misfornøyde arbeidsfolk: Tariffavtaler og lovverk byr nå på en rekke nye virkemidler, som vi må lære oss å bruke i kampen mot utleie av arbeidskraft og sosial dumping.

Jonas Bals, LO- og Ap-medlem

Vinner vi kampen mot sosial dumping?

Svar til Bals (KK 1/8)

Virker regjeringens handlingsplaner? Er det snart slutt på dumpingen? Er presset på avtaleverket vårt fallende? Bals mener vist det.

«I løpet av kort tid har dette problemet vokst sterkt i omfang» skriver for Velferdsstaten. «Sosial dumping dreier seg om å undergrave det organiserte arbeidslivet og den kollektive avtalens rolle, slik at arbeidsgiverne igjen kan fremme konkurranse om jobbene. I dagens Norge og Europa er det særlig de store lønnsforskjellene innad i det felles arbeidsmarkedet i EU/EØS som blir utnyttet av arbeidsgiverne til å fremme sosial dumping.»

De viktigste støttespillerne for arbeidsgiverne er AP og de andre EUpårdriverpartiene har sørget for å underlegge Norge EUs arbeiderfiendtlige lovverk. Fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft er grunnloven. En skog av EUdirketiver og norske lover bygger opp under dette.

Det norske systemet med en lønn til å leve av og arbeidsvilkår til å leve med kan i løpet av få år ha gått i oppløsning og blitt erstattet av mye råere utnytting av store deler av arbeiderklassen, er min vurdering.

Lovverket om alminneliggjøring av tariffavtaler (inklusive lov om solidaransvar) har blitt presset fram av fagbevegelsen når virkningene av vår underordning under EU har vist seg i praksis på arbeidsplassene. Bals og Oslo Bygnings arbeiderforening har gått i spissen. Jeg har stor respekt for dette nødvendige arbeidet. At fagbevegelsen har evne til å presse fram måter å lindre noen av skadene som underordningen under EU gir, er viktig, selv om tiltakene henger i en tynn tråd.

22.1-2012 falt den første dommen i EFTA-domstolen som delvis gir NHO medhold i at de norske allmengjøringsreglene er i strid med EUs lovverk. Det omfattende arbeidet som vi har nedlagt i å få til systemer som lindrer litt på virkningene, kan med et pennestrøk fjernes av denne domstolen. Stoltenberg behandler denne domstolen som guddommelig.

Sterke virkemidler?

Betyr allmengjøringslovene vi har fått at fagbevegelsen er på offensiven i forhold til arbeidsgiverne eller rygger vi bare litt saktere? Kan vi vinne kampen mot sosial dumping uten å stille helt andre offensive krav?

Av typen

• Ut av EØS
• Forbud mot vikarbyråer
• Fjern NUFsystemet
• Norsk juridisk arbeidsgiver som må stå til rette for norske domstoler.

Samt fram for alt arbeide for å frata arbeidsgiverne styringsretten.

Selv om Stoltenberg har gitt deg en sprettert er det viktig å se at arbeidsgiverne har fått tanks. Hvorfor hjelpe dem som gir arbeidsgiverne det?

Når du hjelper til med erstatningsrett saker for de som er blitt dyttet utfor stupet – er det ikke litt merkelig å heie på de som åpner slusene for å bruke lønnsforskjellene i Europa til å drive sosial dumping i stor stil?

Geir Christensen

Medlem av Rødt og LO