Østråt, ikke kommunens ansvar?

 Vigdis Seljåsen Lie, 3.-kandidat på Rødt-lista, Fjellstrand

Det har kommet flere reportasjer i Amta i vår om bråk og innbrudd knyttet til kommunens botilbud på Østråt. Nesodden kommune svarer på spørsmål at de ikke kan gjøre noe fordi beboerne bor i sine egne hjem.

«Dersom noen begår et lovbrudd så er dette en politisak, på lik linje som alle andre som begår et lovbrudd» sier virksomhetsleder Sandra Edvardsen.

Når kommunens motto er «Sammen skaper vi det gode Liv», så synes jeg kommunens svar halter.

Beboere i aktiv rus, uten en følelse av verdighet og tilhørighet lever ikke det gode liv.

Et nabolag som opplever utrygghet, får heller ikke det gode liv. Det holder ikke at kommunen viser til lovparagrafer og formaliteter, det behøves tiltak som kan skape kontakt og forståelse. Jeg ønsker en kommune som spør – hva kan vi gjøre for å løse utfordringene, ikke en kommune som svarer at det er ikke vårt ansvar.

Dette står i tjenestebeskrivelsen til Østråt:

«Gi personer med samtidig rus- og psykiatri-utfordringer et bosted, og mulighet for å bedre

sitt funksjonsnivå og sin livskvalitet. I tillegg er målsettingen å bedrefunksjonsnivået til beboer slik at han eller hun kan flytte til en bolig med mindre grad av bo-oppfølging.

Heldøgns boligtilbud med fokus på omsorg og skadereduksjon. Gjennom tillit og ansvarliggjøring legges det vekt på helse-oppfølging, aktivisering og hjelp til rusmestring, samt nettverksbygginger å fremme utvikling hos brukerne.

Det vil jobbes med:

• Jevnlige individuelle støttesamtaler.

• Koordinering og oppfølging av IP.

• Råd og veiledning.

• Grensesetting, både i den enkeltes leilighet og i fellesarealer.

• Arbeidstiltak i samarbeid med NAV.

. Øke sosial kompetanse.»

Det kan virke som Østråt ikke leverer helt på dette.

Ledelsen på Østråt burde inviteres politisk til å orientere om hvordan stedet drives, og hvordan forbedre tilbudet.

Jeg er opptatt av menneskene som bor på Østråt.

Det er ikke i veien for livsmestring at man har noen rammer som legger til rette for rutiner og normalitet. Innenfor disse rammene må det kunne gå an å skape noe til nytte i situasjonen som har oppstått nå, og for framtida. Er det mulig at mennesker kan møtes, at det å se og høre hverandre kan bidra til endring?

Kan ansatte, ledere, beboere og naboer møtes over et måltid mat og snakke sammen? Det er jo det «vi andre» gjør når vi vil bli bedre kjent. Naivt kanskje, men alle involvert er vanlige folk som har havna på forskjellige steder i livet.

Sammen skaper vi den gode løsning?