De siste ukenes utspill om Nesoddskolen i Amta fikk meg til å stille som tilhører på møte i Skole- og oppvekstutvalget i Nesodden kommune, mandag den 14. januar.
Den omtalte Unicef-rapporten viser at Nesodden er sjuende dårligst i landet til å investere i skole. Denne rapporten, og diskusjonene som har kommet i etterkant av Utdanningsforbundets varsel, skulle tas opp her.
Dessverre resulterte ikke dette møtet i noen oppklaring for min del, verken fra kommunalsjef for skole, barnehage og oppvekst i Nesodden kommune, Ronny Trogstad, eller fra politisk hold. Resultatet fra Pisa-undersøkelsen og Nasjonale prøver ble derimot behørig behandlet.
Omdømme framfor ønske om innsikt?
I sitt «Svar til Utdanningsforbundet» i Amta 9. januar, har kommunalsjefen problemer med å kjenne seg igjen i innholdet i Silja Solem og Evelyn Farbrots kronikk « Nesoddskolen balanserer på en knivsegg – risikoen bæres av barna». Som leder og nestleder av Utdanningsforbundet samt lærere i Nesoddskolen, skulle det være overveiende sannsynlig at Solem og Farbrot vet hva de snakker om.
Her virker det nesten som om kommunalsjefen er mer bekymret for at det skapes uro i offentligheten, enn for årsaken til at Utdanningsforbundet og lærerne varsler om uholdbare forhold ved Nesoddskolen – der det beskrives realiteter som daglig går ut over elevene, og spesielt de elevene som trenger tettest oppfølging. Vi må se bortenfor Pisa-tall og finne og hjelpe dem som ikke har det bra i dagens skole.
Reagerer på formuleringer
Også Arbeiderpartipolitiker Cathrine Kjenner Forsland trekker Solem og Farbrots varsel i tvil gjennom sitt Amta-innlegg «Den viktige læreren» den 11. januar: «Vi fører ikke skolepolitikk for Utdanningsforbundet, men for familiene og elevene, og forskning har vist at økt lærertetthet i skolen ikke nødvendigvis gir målbart bedre læringsutbytte, selv om skolens folk blir fornøyde».
I denne ene setningen er det to formuleringer jeg reagerer på:
1. « selv om skolens folk blir fornøyde»
Det høres ut som om Kjenner Forsland mener at Utdanningsforbundet går ut med sin bekymring på egne vegne for å bli fornøyde selv. Hun svarer ikke på selve varselet, men avleder det, hun også.
2. « forskning har vist at økt lærertetthet i skolen ikke nødvendigvis gir målbart bedre læringsutbytte»
Så vidt jeg forstår viser Kjenner Forsland med denne uttalelsen om lærertettheten til Thomas Nordahl, som igjen lener seg på Hattie, som i sin tur sier at læreren er viktigst. Det pekes kanskje på at det derfor ikke er så viktig med antall elever per lærer, og slutningen kan trekkes at klassestørrelsen bare kan ese ut. I dette utsagnet betviles det i alle fall om antall lærere i en stor elevgruppe har noen betydning.
Verdens beste lærer kan ikke være på to steder
Likevel – de som har barn, og de som ikke har det, vet vel egentlig alle veldig godt at det er klart at det teller med antall elever per klasse med én lærer. Det sier seg selv at ikke engang verdens beste lærer kan være på to steder og gjøre flere ting samtidig, derfor er lærer-normen så viktig. Klassene har vokst seg store, ting skjer, og det gjør de ofte samtidig.
Elever med rett til spesialundervisning (en rettighet selvsamme Thomas Nordahl i høstes i sitt «Nordahl-utvalg» for øvrig har foreslått lagt ned) – disse elevene som trenger tilrettelegging har i tillegg ekstra god effekt av små klasser, tett relasjon med læreren og dermed nok tid sammen. De har rett på forsvarlig undervisning. (1)
 |
| Siri Harr Stenvik er mor med barn i Nesoddskolen |
Her gjelder det altså å ikke for lite seg på tallene som Thomas Nordahl har lånt av Hattie, som jo er en meget omstridt aktør. Og – selv Hattie innrømmer det – klassestørrelse teller. Kanskje ikke på universitetsnivå, det er jo stor forskjell på hva en klasse er, men å prøve å vri seg unna nytten av det å ha flere lærere i grunnskolen, gavner kun kommuneøkonomien. (2)
Ytringsklimaet for offentlige ansatte i Nesodden kommune
Det er et sunnhetstegn at lærere og organisasjoner er åpne og vil diskutere hvordan skolen kan bli bedre – at de som (sammen med de foresatte) er nærmest barna i skolehverdagen, og som vet hvordan elevene har det på skolen, både faglig og sosialt, snakker ut. Når de har noe å si, skylder vi barna å høre på dem. Denne friheten er sårbar.
Jeg oppfatter forbundets varsel som et varsko på vegne av elever som mangler ressurser og kvalitativ oppfølging. Det å ikke få utviklet seg i henhold til verken sine styrker eller vansker i møte med skolens mange definerte mål er en trøblete start på både utdanning og yrkesliv. Lærerne er forpliktet til sin profesjonsetiske plattform gjennom Utdanningsforbundet, der et krav for yrkesutøvelsen er å «(...) om nødvendig varsle, når det oppdages kritikkverdige forhold på arbeidsplassen».
Også i Nesodden kommunes kommunikasjonsstrategi står det at: «Ansatte oppfordres til fritt å uttale seg offentlig om kommunale forhold som er av betydning for brukere og ansatte, og gitt at det ikke er taushetsbelagt eller unntatt offentligheten».
Hvis kommunalsjefen og politikerne møter godt begrunnet, alvorlig bekymrede lærere med fornektelse, blir det vanskelig for offentlig ansatte å praktisere den yrkesmessige ytringsfriheten i framtida. Åpenhet må vedlikeholdes gjennom bruk, ved å møte, lytte, undersøke og deretter handle når det ropes varsko. Hvis ikke blir innholdet i kommunikasjonsstrategien kun en festtale med tomme ord og uten handling. Dette er et tegn i tiden, og viktig å kjempe imot, ikke minst på vegne av barn, som ikke er i stand til å varsle for seg selv.
Demokrati er ikke et ord, men en praksis. God demokratisk praksis av kommunalsjefen og politiske beslutningstakere etter Utdanningsforbundets varsling ville være å kartlegge årsaken til bekymringen, framfor bruk av hersketeknikker og undergraving av dem som kjenner til sektoren best – nemlig lærerne.
Kilder:
1. www.udir.no/laring-og-
1. www.utdanningsforbundet.no/
Posts
No comments:
Post a Comment