Søndagstanker: Et bitte lite luksusproblem

Å våkne opp til gnistrende sol og snø er fantastisk. For meg betyr det skitur. Det mest negative på Nesodden er dårlig skiføre. Når muligheten er der må den brukes. I min barndom på Vestlandet pleide vi å si at skiene måtte brukes dagen snøen kom. Dagen etterpå hadde den som oftest regnet bort. Like ille er det ikke på Nesodden, men ingen vet hvor lenge snøen ligger.

Vel framme i skiløypa forstod jeg at jeg hadde tatt feil ski. Fjellski er bedre til løypetråkking enn smale langrennski. En kommune som er treg til å kjøre løyper er selvfølgelig et bitte lite luksusproblem for en priviligert mann som har råd til å ha flere typer ski. I forhold til utfordringene kommunen har når det gjelder helse- og sosialtiltak, osv er det ubetydelig. Men i skiløypene kan fattig og rik møtes og nyte naturen.

Eller kan vi det? Kommunal fattigdom rammer hardest de som trenger velferdsstaten mest. Men det rammer også oss alle. Gode felleskapsarenaer er viktig.

I min ungdom hadde jeg i mange år noe som kaltes kombinerte ski. De skulle være like gode til langrenn som til hopp. Sant å si vant jeg hverken langrennskonkuranser eller hopprenn med dem. Det var sikkert noen velstående ungdomer som lo av dem bak min rygg. Men jeg fikk ikke så mange kommentarer at jeg mistet skigleden. Som voksen ble jeg glad for at alle kunne drive idrett og skaffe seg godt utstyr. Så lenge det varte.

Nå er mye idrett blitt dyrt. Kontingenter som er svimlende i forhold til de 20 kronene som Oslo Turn krevde av meg. Utstyr til mange tusen og turer som koster skjorta. Mange blir faktisk utestengt. Vi er tilbake i et samfunn med voksende forskjeller.

Jeg unders på om Erna, når hun besøkte Ressurskaffen, også klarte å se skadene hun har gjort på samfunnet. Med skattelette og luksus for overklassen og stadig flere som sliter med å få til et normalt skikkelig liv.

Vil vi ha det slik? Er det viktig med mindre forskjeller, også for oss som ikke har kreditorer pustende i nakken?

Geir Christensen