Tilværelsens uutholdelige letthet

 

Midt inne i denne skogen på Berger går det i følge H, AP og
FrP en grense.  Hvor slutter Bergerskog og hva heter den
delen  dere ikke vil kalle Bergerskog?

Tage Slind Jensen svarer i AMTA 26/2 på spørsmål om det omstridte boligprosjektet i Bergerskog.

Det er lett å svare når en virkelighet kan diktes opp.

I likhet med FrP og H løser han spørsmålet om vern av Bergerskog med å erklære at det 34 mål store småbruket Skjønhaug (Hellvikveien 46) ikke er en del av Bergerskog. Ingen av ovennevte partier tar seg bryet med å forklare hvor i skogen denne grensen som i følge dem avslutter Bergerskog går. Eller hva denne «nye» skogen heter.

Deretter erklærer han flott at utbyggingen av 123 boliger i området som i kommuneplanen er avsatt til «vedlikeholdsvekst» ikke er i strid med arealplanene. Sånn er det når en ikke behøver å begrunne standpunkter eller prøve å forklare logikken engang.

Litt uheldig for Jensen er det at Statsforvalteren straks etter at innlegget ble lagt ut leverer en omfattende innsigelse på utbyggingsplanen. Her refereres bare en setning: «Vi mener det nye planforslagets ytterligere økning boenheter utenfor kommunens vekstområde er i strid med Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus.» Det går selvfølgelig an å være uenig med statsforvalteren. Men en erklæring, uten argumentasjon, er vel litt mye keiseren uten klær?

«Arealnøytralitet betyr imidlertid ikke at det ikke kan gjennomføres boligbygging i kommunen», skriver han videre. Det er jo en selvfølge. Det han glemmer å skrive er hva det betyr. Hva må gjøres for å få til arealnøytralitet når man vil bygge ned en skog? Uten ett regnestykke og et kart blir «arealnøytralitet» bare et innholdsløst pynteord.

Det hadde vært hyggelig å få til en konstruktiv debatt hvor AP og Høyre faktisk diskuterte, ikke bare finner opp en passende virkelighet.

Geir Christensen