Jeg har alltid støtte tanken om et uavhengig sterkt nasjonalt forsvar. Derfor var jeg positiv når sønnen min tok jobb som instruktør i heimevernet i Finnmark. Da bidro han til forsvar uten risiko for å havne i Afghanistan eller andre land som NATO måtte ønske ham til. Skrekken min er norsk ungdom som blir ødelagt og drept i fremmede land der de selv bidrar til ødeleggelse.
En historie jeg leste for lenge siden var fra en inuittmor. Hun hadde støttet sin sønn når han søkte seg inn i heimevernet i Alaska. Hun ble litt skeptisk når det med små bokstaver i kontrakten ble brukt og han ble sendt sørover. Når hun fikk vite at han var sendt til Afghanistan ble hun sint. Til slutt kom han hjem i likpose.
Nå står det i regjeringens proposisjon om langtidsplanen for forsvaret følgende «Flest mulig av Forsvarets kapasiteter må være anvendbare både hjemme og ute. Derfor må norske enheter og alt fast tilsatt militært personell, samt enkelte kategorier sivile og reservister, også være disponible for oppdrag både nasjonalt og i utlandet.»
Hvor lett blir det å motivere norsk ungdom til militærtjeneste når de må skrive under på at de er villig til å sloss i hvilket som helst land i verden? Hvor lett blir det å bygge et uavhengig, sterkt forsvar? Hvordan kan Moxnes kalle langtidsplanen og forsvarsforliket for å bygge et uavhengig nasjonalt forsvar?
Geir Christensen
Posts
1 comment:
Nå , Bjørnar, kommentar?
Post a Comment