bør ta i bruk arealnøytrale prinsipper for å verne om plassene og naturen vi har.
Som et ekko fra 60- og 70-tallets motkulturelle og vitenskapsbaserte miljøbevissthet har mange igjen begynt å snakke om vekstens grenser. Det blir tydeligere og tydeligere at de økologiske og klimarelaterte krisene ikke kan løses ved å bytte ut millioner av bensinbiler med like mange elbiler, eller ved å bygge ned skogen for å få plass til passivhus i stål og betong.
Likevel, stemmene som snakker om storstilt gjenbruk eller nedvekst i dag befinner seg fortsatt i nisjemiljøer utenfor maktens korridorer, tross 60 år med økende bevismateriale.
Globalt er vi langt over terskelen for hva slags forstyrrelser naturen klarer å motstå. Nå er det ca. en fjerdedel av naturen på land igjen som regnes som upåvirket av mennesker, og i dette tempoet vil tallet være 10 prosent i 2050 - for ikke å nevne at verdens dyrepopulasjoner har blitt redusert med over 60 prosent siden 70-tallet.
Arealendringer
I rundt 9 av 10 tilfeller er det arealendringer som truer de ville artene - ikkeklimaendringer, overbeskatning, forurensning og fremmedarter.. Men også deres innvirkning øker.
Vi må huske at bygging og arealendringer inkluderer mye: veier i forskjellige former finnes det allerede 200 000 km av i Norge, det går kraftlinjer på kryss og tvers, elvene er demmet opp, offentlige og private rom lyser og varmer natten gjennom, gjennom fjell går det tunneler, og i skog og sjø har vi løsmassedeponier.
Vi må derfor begynne å forstå arealene våre på en annen måte. Det som er viktig for fungerende økosystemer er at de er så store og sammenhengende som mulig, og med få forstyrrende fremmedelementer. Nedbyggingen skjer bit-for-bit. Hver lille bit vi tar er med på å svekke det naturområdets motstandsevne.
Arealnøytralitet
Her på Nesodden har Rødt gått for arealnøytralitet. Det er et prinsipp for arealplanlegging hvor hovedmålet er netto null tap av natur. Det man av forskjellige grunner må påvirke eller bygge på, må gis tilbake et annet sted. Arealnøytralitet belønner gjenbruk av arealer og smartere planlegging, og gjør det vanskelig og dyrt å bygge ned nærskogen din.
Mange tenker kanskje at dette kommer i konflikt med sosialistiske mål for en rettferdig boligpolitikk. Det er avhengig av hva slags syn man har på den generelle utviklingen i samfunnet. For det er nettopp sentralisering og urban vekst, med tilhørende fraflytting i landligere strøk, som er med på å skape prisvekst og negative utviklinger i boligmarkedet. Sentraliseringen er en villet utvikling, og ikke noe som bare skjer av seg selv.
Byveksten blir kjempet frem som en nesten utelukket positiv utvikling gjennom en moderne fortettingsideologi. Den har forkjempere langs hele den politiske aksen. En varsellampe burde tennes når en nesten unison høyreside støtter opp om det som skal være miljøtiltak. Fortetting er ikke alltid dumt og utført med onde hensikter, men den ekstreme, og svært normaliserte, varianten med høyhus og nedbygde parkarealer bør man vokte seg for.
Intet bygg vokser inn i himmelen
I Norge finnes det en halv million fritidsboliger, utallige kvadratmeter parkeringsplass, nedlagt industri og hundretusenvis av tomme hus. I Oslo bygger vi nye kontorbygninger, selv om ledig kontorareal i mange år lå rundt en million kvadratmeter. Det mangler ikke plass, det er bare veldig lukrativt å bygge nytt.
Det skjer en utvikling mot at vi skal bo trangere og høyere, og med lengre reisevei til arbeidet, men betale mer for det. Boligstandarden og kvaliteten på mange prosjekter er så lav at de fleste bygg ikke varer et halvt menneskeliv. Kvalitet blir istedenfor definert ut fra store, tekniske normmanualer, hvor matematiske detaljeringer om snuplasser og sikkerhetskrav erstatter generelle ideer om hva som er en god bolig og gode uterom.
Å gjøre det slik er effektivt og rasjonelt. Det er realistisk og godt - ifølge dem som ikke bor sånn selv.
“En kommune i vekst”
Kommunene forstår boligvekst som en viktig del av inntektene sine, selv om den inntektsveksten ofte er mindre enn nye utgifter til infrastruktur og velferdsgoder. Kommunenes økonomi kuttes hvert år, da er det ikke så rart at de villig gir fra seg eiendom og fordeler til private initiativ - fremfor å spare litt skog.
På Nesodden ser vi mange prosjekter som bryter med alle mulige kommunale mål, mål i de lokale partiprogrammene og nasjonale mål. Vi har lite plass og dårlig infrastruktur, likevel bygges til stadighet nye, overdimensjonerte boligprosjekter av laber kvalitet og med lite hensyn til omgivelsene.
Hver kommune trenger ikke vekst i bygningsmassen for å skape attraktive bomiljøer for unge familier i etableringsfasen. De trenger fungerende offentlig tilbud, faste, interessante arbeidsplasser og et åpent og mangfoldig miljø. De trenger også nærnatur og ting som storbyen ikke kan tilby.
Veien fremover
Det er mye man kan begynne å sette tydeligere krav til. Vi kan starte med å faktisk leve opp til alle ambisjonene i kommunale og nasjonale natur-, klima- og plandokumenter. Vi må sørge for å få gjenbruk av arealer og materialer inn i planer og bestemmelser. Vi må jobbe for å gjøre kommunen arealnøytral. Stille spørsmål ved det evinnelige vekstkravet. Ikke la lovnader om å øke biomangfold med grønne tak og pallekarmer avlede fra at man skal bygge ned skogen eller strandsonen, eller på dyrket jord.
Det viktigste er kanskje å gjøre kommunen til premissleverandør igjen, ikke det private markedet. Det offentlige må styre utviklingen, må øke kvalitetsnivået og må bruke musklene sine til å holde useriøse aktører ansvarlig.
Vi går inn i en ny tid. Det krever omstilling, at vi tar vare på det vi har og planlegger arealene på nye måter. Ikke ut fra hvor mye de er verdt hvis man bygger dem ned.
Christian Lycke
Posts
No comments:
Post a Comment