Ja, til solidarisk klutvask!

Gjesteblogger:

Hedda Colleen Dahl Østvang

Hagearbeid er godt for den psykiske helsa. Det er billig, naturlig, kortreist og forebyggende medisin mot den depresjonen så mange av oss nå lider av. Ikke overraskende er gartnere den yrkesgruppen som lever lengst, så det er åpenbart også godt for den fysiske helsa. 

Å innskrenke vanningsmulighetene et år eller to er helt OK. Det kan vi leve med. Men når forbud mot vanning av hagen blir en rutinemessig løsning vi tyr til år etter år det verre. Da må man begynne å diskutere de problemstillingene som faktisk følger av et slikt forbud.

Vi har en biebestand som kollapser. Det er færre insekter enn noen gang tidligere i historien. Husker du da du dro på biltur som barn og frontruten ble full av moste insekter? Sånn er det ikke lengre. Insektene forsvinner, og det at utbygging er den største trusselen mot insektsbestanden, gjør det viktig å ta vare på insektsvennlige planter i boligområder. Da må vi kunne vanne. 

For ordens skyld, jeg ønsker å understreke at jeg ikke på noen måte er mot å spare på vann. Men at vi som er glad i hage, dyr og insekter og som er interessert i å dyrke vår egen mat, skal måtte gi opp dette, så andre skal få dusje så lenge og mye de vil, vaske bilene sine og fylle opp jaccuziene, nei, det synes ikke jeg er greit. 

Det er ingenting solidarisk i vanningsforbudet, slik det er utformet i dag. Å kjøre hageavfallet sitt fra Tangen til Teigen for så å kjøpe torvjord på vei hjem, heller enn å vanne komposten og lage jord hjemme er ikke solidarisk. Det er ikke solidarisk å kjøpe langreist mat heller enn å produsere den selv. 

Så kan vi ikke tenke litt sammen nå, og komme opp med en bedre løsning? Hva med å gi hver boligenhet et begrenset antall liter beregnet på antall personer i husstanden, så kan folk bruke sine tilmålte litere som de vil? Kan vi ikke gi dispensasjon for vanning av bie- og insektsvennlige vekster og egenprodusert mat? Kanskje vi kunne utformet anbefalinger for andre måter å spare vann på?

Utfordringene vi står overfor er globale. Da må vi tenke helhetlig. Slik det er utformet i dag, bidrar vanningforbudet bare til kortsiktig sparing av penger, men ikke glem at hagearbeid er billigere enn både fysioterapi og psykolog. Triveligere er det også. 

Til slutt må vi finne en løsning som ikke diskriminerer noen. Det er et ikke ubetydelig poeng at mange små hindringer av denne typen, gjør noe med livskvaliteten til eldre og de med funksjonsnedsettelser. Mange bekker små - det må vi tenke på. 

Jeg kan ikke love at jeg vil overholde vanningsforbudet i år. Det jeg derimot kan love er at jeg skal være solidarisk. Jeg skal dyrke min egen mat, vanne komposten og holde liv i bie- og insektsvennlige planter. Så får vi heller spare vann på andre måter: Hverken jeg eller barna dusjer hver dag. Vi tar oss heller en solidarisk vask med klut.