Nesoddenske byggeklosser

Her gikk det en gang en kyststi til Spro gruver

I et halvt år har jeg sittet i plan- og byggesaksutvalget (PB) for Rødt. Fra tid til annen får vi behandle større prosjekter. For meg er det et mer tyngende element, fordi det belyser en total mangel på sammenheng mellom uttalte ambisjoner og mål - og praksis. Dette gjelder på flere plan: hos utbyggere, arkitekter, kommunen og de andre partiene. 

Kommuneadministrasjonen har laget et budsjettforslag for perioden 2020-2023 som løfter frem en rekke mål for Nesodden på klima- og miljøfeltet, og hvert parti i PB-utvalget vil påstå at hensyn til naturområder og utslippskutt er veldig viktig for dem. Det er disse underliggende krisene som man, i motsetning til korona-pandemien, ikke har gjort noe for å forebygge i de noen-og-førti årene man har visst om alvorligheten av situasjonen. Med all respekt for koronavirusets tragiske konsekvenser, er det likevel ingenting som kan måle seg med tapet av både liv, ressurser og penger som vil komme av negative klima- og miljøendringer i nær fremtid.

Hvordan reflekteres dette i valgene som tas og kravene som settes i PB-utvalget og kommunen generelt? Ikke i det hele tatt. Det er én ting at man skriver om ambisjonene sine på nett, og at man holder fast ved prinsippene når det skal stemmes. De andre partiene har en tendens til å tulle med Rødts opposisjonelle (som regel enslige) motstemme. I noen tilfeller blir vi regelrett ignorert, som

støy som ødelegger for moroa. 

I arealplanleggingen har Rødt forsøkt å være en stemme for moderasjon og tilbakeholdenhet, for å tenke langsiktig. Resultatet er at vi som oftest stemmer alene. 

Kommunen og de styrende partiene har valgt en retning som styrker de private utbyggernes makt over hvordan Nesodden skal se ut og hvordan man skal bo her. Block Watne og andre ferdighusprodusenter planerer ulendte furuskoger for å sette opp billige rekkehus. Overdimensjonerte eneboliger i nyfunkis-stil presses inn i hver naturtomt. Sentrumsutviklingen følger Oslo-satellittenes eksempel med tilfeldig plasserte femetasjesblokker i betong, stål og glass. Arbeiderpartiet mener det er essensielt å få opp leilighetsandelen. Høyre er for alle byggeprosjekter, uansett. Jo større, jo bedre. Sp er pragmatiske. Mdg, Venstre og SV dilter etter Ap, men prøver å få inn et krav om plantekasser på uteområdet, eller grønne tak.   

Det man sitter igjen med er en boligutvikling som langt overgår den takten man hadde satt som et mål. Prisveksten er blant de høyeste i landet, og etterspørselen kan tilsynelatende ikke mettes. Utbyggerne har kontrollen. Skogene bygges ned, infrastrukturen kveles, kulturmiljøer raseres og stranda privatiseres.

Et godt eksempel er leilighets- og eneboligprosjektet Spro havn. Det er planlagt opp mot 450 nye boliger mellom fylkesvei 157 og vannkanten nedenfor de gamle steinbruddene på Spro. Hovedmassen av boligene er tydelig rettet mot en bemidlet og eldre kjøpergruppe. Nesten alt ved dette prosjektet går på akkord med mål for både sosial planlegging og klima- og miljø i kommunens budsjettforslag for 2020-23. Det er utenfor kommunens designerte vekstområder og kommer til å skape store problemer for infrastrukturen i området.

Før jul begynte utbyggeren, Merkantilbygg og deres underentreprenører, å gjøre terrenginngrep uten tillatelse. I flere omganger har kommunen pålagt umiddelbar stans i arbeidet, men utbyggeren ser gjennom de tomme truslene og fortsetter som før. Nå er skogen flatehogd, den offentlige strandsonen blir til en småbåthavn med molo for beboerne, kulturminner fra isdriften og gruvene er skadet og hele området er endret. 

I PB-utvalget ble vi fortalt at alle dispensasjoner fra rekkefølgebestemmelsene (dvs. at utbyggeren får lov til å gjøre andre tiltak enn det som er avtalt rekkefølge - i dette tilfellet å tilrettelegge vann- og veiinfrastruktur først) skal behandles politisk. Denne muligheten har vi blitt frarøvet fordi kommunen nekter å bruke hardt mot hardt. Dette er dessverre en ganske normal hendelse i kommune-Norge, men er både med på å opprettholde en dårlig utvikling og skape presedens for framtiden.  

På et tidspunkt må nok være nok. Boligtilbudet ensrettes og beslutninger overlates til markedet. Det det bygges mest av er blokkleiligheter i og rundt store byer. De som skal inn i dette markedet har ikke erfaringen som trengs til å etterspørre noe bedre enn det de blir gitt, som ofte er bygg laget av miljøskadelige materialer som er ment til å stå i så lite som 40-60 år. Samtidig står byggeindustrien for rundt 40 prosent av globale klimagassutslipp, og arealendringer er den klart største trusselen mot naturmangfoldet. 

Kommunens politikere og administrasjonen må begynne å ta stilling til dette, og ikke bare i dokumenter og brosjyrer. Hvorfor skal vi godkjenne og fullføre middelmådige boligprosjekter som bygger ned nærskogen eller endrer lokalmiljøet når behovet er fabrikkert? Nesoddens selverklærte miljøengasjerte lokalpolitikere må stå på kravene de ellers fremmer, mens kommunen i det minste må leve opp til ambisjonene de har satt i klimabudsjettforslaget: byggeplasser skal være fossilfrie, nye bygg skal konstrueres av norsk treverk, planleggingen skal være arealnøytral.

Christian Lycke