Den Nepalske revolusjonen

Nepals Kommunistparti (maoistene) har vunnet valget i Nepal. Det betyr et langt skritt framover for revolusjonen som nå pågår. Strategien til maoistene er en modernisering av Mao sin folkekrigstrategi som blant annet innebærer dyktig veksling mellom militære og politiske kampmetoder. Når imperialismen er på offensiven og det ikke er noen sosialistisk leir i verden har revolusjonære bevegelser begrensede handlemuligheter.

Nepal 2008 er en av Asias fattigste land. Kongedømmet og føydale strukturer dominerer. Maoistene har satset tradisjonelt med å vinne oppslutning blant fattigbøndene ved frigjøringskrig å angripe og jage vekk overklassen og staten og påbegynne jordreformer på landsbygda.

En revolusjon krever at du vinner både militært, politisk og økonomisk.

I geriljakrigen vant en utrolig fattig bondehær – nedlatende kalt ”rag tag army” - offensiven i forhold til kongehæren. Kongen i Nepal er/var en av verdens rikeste menn. Hvordan det var mulig å vinne offensiven mot ham er en studie verdt.

Når geriljaen hadde omringet byene og oppnådd militær overlegenhet valgte de å gå til en politisk offensiv framfor militær. Men den politiske offensiven bygget på en fredsavtale hvor maoisthæren bestod inntakt og kampklar i leirene sine. Kongens hær ble også i fredsavtalen beordret til å holde seg i leirene sine og kunne ikke brukes til å terrorisere eller skremme befolkningen lenger. Bare politiet(som ikke var omfattet av fredsavtalen) kunne brukes til dette. Som motvekt bygget maoistene opp Young Communist League som blant mange oppgaver - også ivaretok politioppgaver og forsvarte fattigfolk mot overgrep. Slik skapte maoistene rom for å kunne drive åpen politisk agitasjon i hele landet, selv om de led tap også i fredsperioden med sannsynligvis over hundre drepte av politi og høyrekrefter.

Valget og valgreglene i Nepal var - som alltid - tilpasset slik at de rike hadde alle fordelene. I ett føydalt land betyr enkeltmannskretser som oftest at føydalherren eller hans man stiller til valg i distriktet han behersker. Da kan han bruke all sin autoritet, politiet og økonomiske makt til å presse fram valgstøtte. En svært ensidig presse i tillegg og alle spådde Maoistene ett sviende nederlag i valget.

Valgseieren rystet Nepal og kommer til å få stor internasjonal betydning. En av de nye folkevalgte - Hisila Yami - sa det omtrent slik før valget: "Vi har en stille valghær som snakker med folk i alle bygder og alle områder". Fattigfolks våpen er organisasjon. Nepals Maoistparti er ett aktivistparti med bevist satsing på fattigbønder, arbeiderklasse, kvinner, nasjonale minoriteter og dalitter(kasteløse) som har vokst til en usedvanlig politisk kraft. Organisasjonspolitikken deres bør studeres.

Med dominerende posisjon i den grunnlovgivende forsamlingen og med en vellykket sammenslåing av Maoisthæren og Kongehæren er mulighetene store for at maoistene i samarbeid med antiføydale krefter, lykkes med å vinne den militære og politiske makten.

Å vinne den økonomisk-politiske makten og få til en industrialisering og modernisering av ett utfattig land blir den virkelig store utfordringen. En samlet internasjonal kapital vil bruke all sin økonomiske makt for å undergrave. USA og omkringliggende imperialistiske land har nesten til siste slutt støttet Kongen for å sikre sine utbyttingsinteresser. At Kongen forsvinner betyr ikke at kravene fra internasjonal kapital om fri rett til å utnytte Nepals naturressurser og stjele landets verdier forsvinner.
Nepal har ikke penger, ikke kunnskaper om industriproduksjon og ingen internasjonale støttespillere. De har bare ett land som er svært rikt på naturressurser og en godt mobilisert og stadig bedre organisert befolkning. Politikken deres er å få til en allianse mellom nasjonale kapitalister, arbeider og bønder om økonomiske reformer.

En jordreform som deler ut føydalherrenes jord til fattigbøndene og utvikling av nasjonal industri krever ett enda større under en de militære og politiske resultatene. Men maoistene i Nepal har allerede gått på vannet to ganger. De trenger all støtte i sin tredje og vanskeligste kamp.

Lykkes de vil imperialismen i verden ha fått en ny utfordring og folk i resten av Asia vil kunne se et eksempel på hva de sjøl må gjøre for å frigjøre seg fra fattigdommen.

Tidligere revolusjonære bevegelser har lykkes med å industrialisere og modernisere landene sine. Men med utgangspunkt i halvføydale forhold har de ikke lykkes med sine sosialistiske forsøk. Det er svært vanskelig når du må utvikle moderne kapitalistiske produksjonsmåter samtidig. Folket i Nepal trenger drahjelp fra kommunistiske bevegelser som blir sterke i de rike landene for å få kommunistiske målsettinger nærmere. Her ligger vår største utfordring.
Geir Christensen